Fortelle foreldrene mine at jeg sliter?

[Gjest The Lost Dreamer]

Jeg er så dritt lei å få kjeft, bli klaga på og masa på hver eneste dag. Jeg er lei for å få skylda for ting jwg ikke har gjort, og for å bli dømt.

Sannheten er at jeg sluter psykisk og skammer meg over at jeg ikke er sterk nok til å fungere "normalt". Jeg føler liksom at jeg bare innbiller meg at jeg sliter psykisk, selv om jeg ofte vil dø.

Jeg gjør så godt jeg kan her i huset. Jeg er sjeldent ute med venner og er aldri ute til sent, maser lite om å få penger til å kjøpe unødvendig dilldall og hjelper til hjemme så ofte jeg har energi. Ting jeg bidrar med er å rydde, tørke støv, støvsuge, vaske badet, ta oppvasken, kaste søpla og passe søskenene mine. Dette gjør jeg flere ganger i uken. Det er ikke noe de skal fortelle meg at jeg skal gjøre, jeg gjør det av egen fri vilje. Jeg bor i huset og hjelper da selvsagt til. Likevel er ikke dette nok. Jeg får kjeft, blir klaga på og dømt likevel.

Jeg sover mye. Jeg kan sove i flere timer uten å våkne og jeg sover tungt. Hadde det hvert opp til meg hadde jeg lagt meg rett etter middag hver dag. Jeg har null enegi og er trøtt hele tiden, dette mener foreldrene mine er latskap.

Jeg prøver å gjøre det godt på skolen, men jeg har null motivasjon. Jeg klarer ikke sette meg ned og holde på med skole flere timer hver dag etter skolen. Jeg er altfor sliten til det! Foreldrene mine er utrolig irriterte oga dette.

Ofte er jeg aggressiv og irritert, men det er fordi jeg er så ensom og lei. Jeg vil bare være alene, men når søsknene mine ikke respekterer mine ønsker, klikker det for meg. Foreldrene mine rakker selvsagt da alltid ned på meg fordi jeg er den eldste og skal kunne klare å oppføre meg.

Jeg orker ikke dra på besøk til venner av mine foreldre eller dra på byen med familien min, men faren min tvinger meg med. Han mener jeg ikke skal få lov til å bli den dattera som ikke kjenner noen og bare gjemmer meg bort (pga kulturen) og at jeg må lære å bli med familien min til steder. 

Greia er at helt siden ifjor har jeg slitt. Jeg har ønsket å dø, grått meg i søvn, grått på skolen, hvert helt tom og uten følelser, fått panikk annfall og fått helt angst. Jeg går gjennom alt dette alene fordi jeg vil være sterk, men nå begynner jeg å lure på om jeg skal snakke med mine foreldre om hvor mye jeg vil gi opp livet mitt. Jeg vil at de skal slutte å presse meg til å bli den beste, og bare la meg få være meg selv. Jeg vil at de skal være støttende og være der for meg når jeg ikke vil noe annet enn å slutte å puste. Men jeg er redd de ikke skal forstå. Jeg har før prøvd å fortelle dem hvor mye jeg sliter sosialt og at jeg er redd for å snakke med fremmede og skaffe meg venner. Moren min har da alltid klaga på at jeg aldri klarer å skaffe meg venner og at jeg er en einstøing og gitt meg skikkelig skyld for at jeg er så redd. Jeg stoler ikke på foreldrene mine for de forstår ikke, men jeg trenger dem til å forstå.

Mamma er vel den som er minst støttende og som hele tiden rakker ned på meg.. Hun kom nettopp inn og spurte hvorfor jeg ligger på senga med mobilen igjen ustedet for å gjøre noe produktivt. Jeg skjulte selvsagt tårene mine og sa jeg er sliten og trøtt. Hun demonstrerte da med å luke døra hardt igjen og kalle meg ødelagt og ubrukelig. Hun legger alltid skylda på meg uansett hva det gjelder. Jeg har alltid skylda i alt, og det får meg til å føle meg som et forferdlig menneske.

Jeg kjenner en sterk trang til å la dem se tårene mine og forstå hvor ille jeg faktisk har det, men jeg er redd de bare skal le det vekk eller at jeg skal såre dem og faktisk vise hvor ødelagt og ubeukelig jeg faktisk er. Jeg prøver hele tiden å være sterk og uavenhenigig, men hvorfor prøve når ingen ser meg slik? Hvorfor skal jeg ikke bare la foreldrene mine få den jenta de faktisk tror jeg er, de ser uansett ikke den jeg prøver å være!

Det har kommet til det punktet hvor jeg ikke ser meg for når jeg går over veien, fordi jeg vil at en bil sksl treffe meg og ende alt dette.

Ja jeg er altfor mye på mobilen min, både hjemme og ute, men det er fordi at når jeg er ukomfortabel så gjemmer jeg meg bak mobilen. Og jeg er ukomfortabel hele tiden så da er mobilen foran trynet mitt hele tiden. 

Uff beklager langt innlegg måtte bare få det ut for det gjør så utrolig vondt

 

 

[AnonymBruker]

Uff, dette var trist å lese  hvor gammel er du?  Dersom du bor hjemme og går på videregående eller høyskole,  ville jeg tatt kontakt med ssosialrådgiver der og fått hjelp videre derifra.  Hvor mye du skal fortelle foreldrene dine kommer ann på ditt forhold til dem, men litt kan du jo si, slik at de forstår deg litt bedre.  

Uansett, søk hjelp nå!  Det et mulig å få detbedre medseg selv!  

Anonymkode: bee6a...b13

[AnonymBruker]

Det høres kanskje kaldt ut, men slik du beskriver foreldrene dine tror jeg neppe det har noe for seg å gå først dit. Få en legetime! Legg alt ut for legen. Forklar hvor sliten du er, og at du er så deprimert (for det er nok det du er), at du har tanker om at det er bedre å gi opp. Det kommer til å hjelpe deg å vite at det ikke er noe du innbiller deg. At du er et ekte menneske med virkelige behov og følelser. Og når det er gjort prater du med foreldrene dine. Du trenger nemlig ikke rettferdiggjøre noe, du trenger å bli sett.

Anonymkode: b5e4f...1e5

[AnonymBruker]

Det er heller ikke en så dum idé å gå til foreldrene dine gjennom en tredjeperson, eksempelvis legen din. Det skaper gjerne litt mer alvor for situasjonen. 

Anonymkode: e640d...cf0

[Gjest The Lost Dreamer]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Uff, dette var trist å lese  hvor gammel er du?  Dersom du bor hjemme og går på videregående eller høyskole,  ville jeg tatt kontakt med ssosialrådgiver der og fått hjelp videre derifra.  Hvor mye du skal fortelle foreldrene dine kommer ann på ditt forhold til dem, men litt kan du jo si, slik at de forstår deg litt bedre.  

Uansett, søk hjelp nå!  Det et mulig å få detbedre medseg selv!  

Anonymkode: bee6a...b13

Jeg er 17 år, går vg2 akkurat nå. Jeg vil gjerne fortelle dem det, så de kan forstå hva som skjer og hvorfor jeg gjør som jeg gjør. 

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det høres kanskje kaldt ut, men slik du beskriver foreldrene dine tror jeg neppe det har noe for seg å gå først dit. Få en legetime! Legg alt ut for legen. Forklar hvor sliten du er, og at du er så deprimert (for det er nok det du er), at du har tanker om at det er bedre å gi opp. Det kommer til å hjelpe deg å vite at det ikke er noe du innbiller deg. At du er et ekte menneske med virkelige behov og følelser. Og når det er gjort prater du med foreldrene dine. Du trenger nemlig ikke rettferdiggjøre noe, du trenger å bli sett.

Anonymkode: b5e4f...1e5

Det du sier er ikke kaldt, det er sannheten. Jeg har tenkt litt på at jeg sliter med depresjon, men til tross for at jeg ofte skjuler følelsene mine med et smil, så hender jeg ler og faktisk er glad - Er ikke depresjon slik at man ikke finner glede i ting man fant glede i før? Jeg føler jeg fortsatt finner glede i en del ting. 

Jeg vil gjerne snakke med helsesøster, eller legen, men jeg vet at jeg kommer til å gråte og det har jeg ikke lyst til. Dessuten er jeg livredd for at jeg blir innlagt, for det vil jeg ikke - Jeg vil heller ikke gå på antidepressiva, jeg vet ikke hvorfor, men jeg føler ikke for å bli avhengig av en pille for å føle meg ''normal''

 

[minister-mio]

Å ikke orke noe og å ha selvmordstanker syntes jeg først og fremst du bør ta opp med fastlegen din. Det finnes hjelp

[Cerasus]

Kjære sterke deg, som bærer på all denne jævlige smerten alene. uavhengig av om du opplever å kunne betro deg til foreldrene dine, vil jeg anbefale deg å prate med fastlegen din, vær ærlig med ham/henne, slik at du blir henvist til distriktpsykiatrisk sykehus eller barne- og ungdomspsykiatri dersom du ikke er myndig ennå. Slik at du kan få noen å prate med, som lytter, står på din side i det vonde, og kan tilby behandling om du trenger. I mellomtida er Mental Helse sin hjelpetelefon veldig god å ha, er mange trivelige folk som jobber der. Du kan nå dem på 116 123 (gratis, hele døgnet), eller gjennom tekst på http://sidetmedord.no/. Ikke gi opp! Dette vil bli bedre. 

[Siluda]

Hei, trist å høre at du sliter, og at du sliter uten å betro deg til noen, eller søker hjelp.

I og med at du går skole vil jeg tro at du har tilgang på f.eks. helsesøster, sosialrådgiver eller annet lavterskeltibud. Start med å ta kontakt der. Synes også at du ettervern kan involvere foreldrene dine, så håper jeg at de vil forstå deg og støtte deg.

klem

[Rumle]

Så leit å lese at du har det så vondt. Er enig med rådene du allerede har fått over her, vil bare gi deg en 

[EvaLena]

Hvorfor er du så redd for å gråte? Det er godt å gråte når man har det vondt og slettes ikke noe å være flau over.

Gå til legen og si alt som det er. Om du vil gråte hos legen så gjør du det, det har de opplevd mange ganger tidligere.

Jeg har STOR tro på at du vil få det mye bedre en dag, bare lov meg og deg selv å aldri gi opp 

 

[AnonymBruker]

31 minutter siden, The Lost Dreamer skrev:

 

Jeg er 17 år, går vg2 akkurat nå. Jeg vil gjerne fortelle dem det, så de kan forstå hva som skjer og hvorfor jeg gjør som jeg gjør.

Grunnen til at jeg spurte om alder,  er at jeg hadde det veldig likt som deg da jeg var på nøyaktig samme alder. 2. året på videregående.  Jeg hadde et greit forhold til mine foreldre,  men ikke godt nok til å fortelle så mye. Foreldre kan være vanskelige å forholde seg til i den alderen. Jeg fikk hjelp gjennom sosiallærer i første omgang, som hjalp meg videre til ulike hjelpetiltak, og jeg kom meg gjennom.  Det var ekstremt tøft,  og jeg var nær ved å gi opp, men med rett hjelp gikk det bra! Ta kontakt med en voksen du stoler på.  Sosiallærer,  lærer,  lege, helsesøster eller lignende.  Det finnes hjelp!  

Anonymkode: bee6a...b13

[Gjest The Lost Dreamer]

Tusen takk for svar alle sammen! Det betyr så utrolig mye at noen tar seg tid til å svare <3

[ambre]

34 minutter siden, The Lost Dreamer skrev:

Jeg er 17 år, går vg2 akkurat nå. Jeg vil gjerne fortelle dem det, så de kan forstå hva som skjer og hvorfor jeg gjør som jeg gjør. 

Det du sier er ikke kaldt, det er sannheten. Jeg har tenkt litt på at jeg sliter med depresjon, men til tross for at jeg ofte skjuler følelsene mine med et smil, så hender jeg ler og faktisk er glad - Er ikke depresjon slik at man ikke finner glede i ting man fant glede i før? Jeg føler jeg fortsatt finner glede i en del ting. 

Jeg vil gjerne snakke med helsesøster, eller legen, men jeg vet at jeg kommer til å gråte og det har jeg ikke lyst til. Dessuten er jeg livredd for at jeg blir innlagt, for det vil jeg ikke - Jeg vil heller ikke gå på antidepressiva, jeg vet ikke hvorfor, men jeg føler ikke for å bli avhengig av en pille for å føle meg ''normal''

 

Du trenger ikke være redd for å bli innlagt eller satt på antidepressiva i først omgang, det er veldig viktig at du snakker med helsesøster eller lege og får hjelp! Du trenger heller ikke være redd for å gråte - det er jo helt naturlig at det kommer noen tårer når man skal fortelle hvor vanskelig man har det. 

Du kan være deprimert og samtidig ha lyspunkter i livet, og det er uansett ikke sånn at alt må settes et navn på heller. Du har det vanskelig, og trenger hjelp til å få det bedre  

Det kommer til å bli bedre, ikke mist troen på det! Jeg håper du en dag kan få fortalt dette til foreldrene dine, noe av det værste med å slite psykisk er hvor misforstått man blir av de rundt seg. Kanskje lege kan hjelpe med å fortelle, eller eventuelt kan du jo prøve å skrive det ned? 

Ønsker deg lykke til! Håper du får hjelpen du trenger, og at du føler deg bedre med tid og stunder! 

[AnonymBruker]

Hadde en skikkelig bitch til mor som jeg ikke kunne fortelle at jeg sleit til. Til slutt fikk jeg kontakt med helsesøster , som med lov av meg ringte til foreldrene mine og fortalte det. Hun sa også at jeg ikke ville bli konfrontert me det jeg hadde fortalt hun. Husker jeg lå i senga og mamma kom inn, la seg ned og holdt rundt meg  det ble en fin opplevelse <3

Anonymkode: 20cd2...f87

[Nordvesta]

Jeg må dessverre stenge tråden din ettersom det ikke er tillatt med selvmordstanker på Kvinneguiden. Dette er ikke for å tabubelegge disse følelsene, men fordi vi ikke kan vite hvem som har kompetanse til å hjelpe og hvilke svar som kan være skadelige (ler mer her om hvorfor vi har denne regelen).

Jeg vil oppfordre deg til å heller ta kontakt med noen du stoler på, helsesøster eller noen i nettverket ditt. Noen som kan hjelpe deg på best mulig måte.

Du kan også ta kontakt med Mental Helse, som er en telefon- og netttjeneste for alle som trenger noen å snakke eller skrive med noen om livets utfordringer. Du kan ringe til dem døgnet rundt på 116 123 eller benytte deg av nettsiden deres. Her vil du treffe mennesker som du kan prate med og få råd av, og du kan ta kontakt som anonym.

mvh. Nordvesta, mod.