Anger du?

[Kanutte]

Angret? Nei. Lurt på om jeg var spikk, spenna gal som fikk barn? Ja, innimellom. 

[Hundejente]

Gjør vel det, innerst inne. Elsker gutten min, men elsker ikke alt som følger med. Livet var bedre før, rett og slett.

 

Men livet er bra nå også, så jeg klager ikke. Jeg hadde bare ikke valgt likt én gang til (og jeg har ikke fått flere enn ett barn)

[AnonymBruker]

Overgangen fra å ikke ha barn til å ha det var veldig vanskelig for meg. Jeg hadde nok en fødselsdepresjon, uten at jeg skjønte det selv - så den første tiden tvilte jeg mye på om jeg noensinne kom til å få det 100% fint igjen, selv om jeg var veldig glad i barnet. Nå er barnet snart to år, og jeg kjenner daglig på en enorm lykke og verdens største kjærlighet. Så om jeg har angret tidligere, gjør jeg ikke det nå lenger  

Anonymkode: 71dac...86f

[AnonymBruker]

Innimellom. Jeg fikk en skikkelig depresjon etter fødselen som varte mange år. Den skulle jeg virkelig vært foruten. Ting begynner og løse nå, men føler som jeg går gjennom tenårene igjen med mye prøving og feiling etter å ha levd så alene i mange år. 

Anonymkode: e6eb4...ed0

[Ulrikke]

Jeg har aldri angret på at jeg fikk barn, nei.... Men det har hendt at jeg har tenkt at jeg tror jeg kunne levd et veldig bra liv uten barn også... Det er gjerne i de periodene ting er hektisk feks, og man knapt har tid til å tenke en tanke ferdig før man må løpe videre.... Da har det hendt at jeg har tenkt at jeg bare skulle hatt meg selv (og bikkjene) å tenke på når jeg kom hjem fra jobb.

Men jeg ANGRER ikke! Jeg er forsåvidt glad på et vis for at jeg innser at jeg kunne hatt et fint liv uten henne også, at jeg ikke lever livet mitt gjennom henne liksom...

[Zienna]

Har aldri angret på at jeg fikk barn.  I ettertid, og nå som de er voksne, har jeg derimot angret at jeg ikke brukte mer av tiden min på dem. Jeg ville valgt en jobb med normal arbeidstid om jeg kunne velge på nytt.  Ikke fordi de ikke hadde det godt, men for min egen del.  Tida da de var små gikk så alt for fort. 

I dag har jeg tre barnebarn, jobber fortsatt, men "normalt" (hjem kl. 15.30).  Barnebarnas oppvekst har jeg bestemt meg for å ta del i.  

[AnonymBruker]

Jeg har aldri angret. Graviditeten var uplanlagt og kom som et sjokk. Derfor var det tøft i starten, men jeg ble gradvis vant til situasjonen. Barnet mitt er det beste som har hendt meg, uten tvil <3

Anonymkode: c5c03...4a3

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ojda, det er jeg. Men jeg skulle allikevel ønske jeg hadde valgt abort.

Anonymkode: ee3ba...32b

Kan du si hvorfor?

Anonymkode: fff05...b4e

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, men hvis jeg kunne spolet tiden tilbake er jeg ikke sikker på om jeg hadde gjort det på nytt.

Anonymkode: c9d8d...b77

Kan du si hvorfor?

Anonymkode: fff05...b4e

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Får du hjelp? 

Anonymkode: f39f0...44f

Ja , men litt avlastning tar ikke vekk disse følelsene 

Anonymkode: 1110f...ab1

[AnonymBruker]

3 timer siden, Hundejente skrev:

Gjør vel det, innerst inne. Elsker gutten min, men elsker ikke alt som følger med. Livet var bedre før, rett og slett.

 

Men livet er bra nå også, så jeg klager ikke. Jeg hadde bare ikke valgt likt én gang til (og jeg har ikke fått flere enn ett barn)

Hva er det som følger med du ikke liker? Jeg skjønner deg, har ikke barn selv, men tenker som deg at det er mye jeg ikke liker som følger med derfor er jeg ambivalent om jeg skal ha barn eller ikke.

Hvorfor synes du livet var bedre før? Mistet din frihet?

Anonymkode: fff05...b4e

[AnonymBruker]

Alle angrer, men bare noen få tør å innrømme det

Anonymkode: b82e8...e72

[Gjest Jessica]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Alle angrer, men bare noen få tør å innrømme det

Anonymkode: b82e8...e72

Alle ? Ikke jeg 😊🙋

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva er det som følger med du ikke liker? Jeg skjønner deg, har ikke barn selv, men tenker som deg at det er mye jeg ikke liker som følger med derfor er jeg ambivalent om jeg skal ha barn eller ikke.

Hvorfor synes du livet var bedre før? Mistet din frihet?

Anonymkode: fff05...b4e

Jeg er ikke personen du siterte, men jeg er i den situasjonen at jeg nok angrer litt på at jeg ikke klarte å gjennomføre en abort når jeg ble uplanlagt gravid for snart 4 år siden. Det handler ikke bare om manglende frihet; for min del vet jeg at de kveldene jeg sitter hjemme, "låst" til leiligheten fordi barnet må legge seg, er kvelder jeg sikkert hadde sittet hjemme uansett, om jeg ikke hadde hatt barn. Jeg er ikke sammen med barnefar lenger og har derfor en del barnefri, og jeg er nok mer på byen enn mine barnløse venner faktisk. Dvs 2-3 ganger per måned. 

Jeg har slitt med en helvetes fødselsdepresjon som aldri har sluppet taket, jeg var ikke ferdig med utdannelsen når jeg ble gravid og selv om jeg hadde 3 år med OS, så klarte jeg av ulike årsaker (deriblant kraftig depresjon) ikke å fullføre. Jeg har "funnet meg selv" mer først nå (jeg er i slutten av tjueåra) og innser at det livet jeg egentlig ønsker å leve, ift til valg av jobb, hva slags mennesker jeg trives best med o.l lar seg dårlig kombinere med rollen som mamma. Kjenner nok litt på at jeg er litt bitter for at jeg brukte så mange år på å finne meg selv og at jeg rakk å få barn først. 

Er mye bekymringer. Økonomi. Jobb. Depresjoner som kommer og går. Kjenner ingen andre med barn. Kun etaberte foreldre i barnehagen. Slitsomt å fake en fasade om at jeg klarer meg så bra rundt dem. Ensomhetsfølelse, savner en kjæreste. Føler meg til tider helt utsultet på nærhet og dette har resultert i dårlige seksuelle relasjoner med menn i desperat forsøk på å føle nærhet. 

Tilbring gjerne en del tid med folk du evnt kjenner som har barn, for å få et innblikk i hvordan det er med barn og hva som bør være på plass først. Og ikke få barn så lenge du er usikker.

Anonymkode: e7a47...f95

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kan du si hvorfor?

Anonymkode: fff05...b4e

Fordi det er så enormt slitsomt. De første to årene var egentlig bare gråt, hyling, stress og lite søvn. Nå er hun verdens herligste, men jeg savner definitivt ikke de to første årene. Mannen min har fått en del helseproblemer som antagelig er utløst av stresset der. Savner det forholdet og den friheten vi hadde før.

Anonymkode: c9d8d...b77

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Alle angrer, men bare noen få tør å innrømme det

Anonymkode: b82e8...e72

Kan du si litt om hvorfor du tenker sånn? Kjenner du mange som angrer, og angrer du selv?

Anonymkode: fff05...b4e

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke personen du siterte, men jeg er i den situasjonen at jeg nok angrer litt på at jeg ikke klarte å gjennomføre en abort når jeg ble uplanlagt gravid for snart 4 år siden. Det handler ikke bare om manglende frihet; for min del vet jeg at de kveldene jeg sitter hjemme, "låst" til leiligheten fordi barnet må legge seg, er kvelder jeg sikkert hadde sittet hjemme uansett, om jeg ikke hadde hatt barn. Jeg er ikke sammen med barnefar lenger og har derfor en del barnefri, og jeg er nok mer på byen enn mine barnløse venner faktisk. Dvs 2-3 ganger per måned. 

Jeg har slitt med en helvetes fødselsdepresjon som aldri har sluppet taket, jeg var ikke ferdig med utdannelsen når jeg ble gravid og selv om jeg hadde 3 år med OS, så klarte jeg av ulike årsaker (deriblant kraftig depresjon) ikke å fullføre. Jeg har "funnet meg selv" mer først nå (jeg er i slutten av tjueåra) og innser at det livet jeg egentlig ønsker å leve, ift til valg av jobb, hva slags mennesker jeg trives best med o.l lar seg dårlig kombinere med rollen som mamma. Kjenner nok litt på at jeg er litt bitter for at jeg brukte så mange år på å finne meg selv og at jeg rakk å få barn først. 

Er mye bekymringer. Økonomi. Jobb. Depresjoner som kommer og går. Kjenner ingen andre med barn. Kun etaberte foreldre i barnehagen. Slitsomt å fake en fasade om at jeg klarer meg så bra rundt dem. Ensomhetsfølelse, savner en kjæreste. Føler meg til tider helt utsultet på nærhet og dette har resultert i dårlige seksuelle relasjoner med menn i desperat forsøk på å føle nærhet. 

Tilbring gjerne en del tid med folk du evnt kjenner som har barn, for å få et innblikk i hvordan det er med barn og hva som bør være på plass først. Og ikke få barn så lenge du er usikker.

Anonymkode: e7a47...f95

Trist å høre at du føler det sånn, men jeg forstår deg godt. Jeg tenker at man på mange måter blir låst, selv om det sikkert også har mye bra med seg. Håper du får hjelp med depresjonene dine. Kan deperesjonene også ha med bruddet til nbarnefar å gjøre? At du hadde håpet på et familieliv sammen med han?

Når du sier at det lar seg dålrig kombinere med det livet du vil leve og hvilke type mennesker du trives best med, kan du si litt om det? Jeg tenker at det finnes alle type mennesker som har barn?

Anonymkode: fff05...b4e

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Fordi det er så enormt slitsomt. De første to årene var egentlig bare gråt, hyling, stress og lite søvn. Nå er hun verdens herligste, men jeg savner definitivt ikke de to første årene. Mannen min har fått en del helseproblemer som antagelig er utløst av stresset der. Savner det forholdet og den friheten vi hadde før.

Anonymkode: c9d8d...b77

Føler du forholdet til mannen din har utviklet seg mer i negativ retning atter at dere fikk barn?

Kankskje andre føler det, og evt hvorfor?

Anonymkode: fff05...b4e

[AnonymBruker]

Det jeg angrer på er at vi ventet så lenge med å få barn , hadde jeg visst tidligere hvilken fantastisk glede han tilfører oss hver eneste dag hadde vi satt igang tidligere uten tvil 

Anonymkode: 56396...9fa