Adoptere bort.

[AnonymBruker]

29 minutter siden, Zienna skrev:

Din venninne bør snakke med helsesøster evt. barnevernet.  Det kan jo hende at tanken om å adoptere bort er i desperasjon, at hun kan være en god mor dersom hun får avlastning. 

Alt for mange foreldre tør ikke å be om avlastning fordi de da føler seg som dårlige foreldre.  Heldigvis ser de ut til at dette mykner opp, at slitne foreldre tør å be om hjelp.

Jeg personlig er redd for at jeg ikke kommer til å være glad i barnet dersom det ble født med en alvorlig misdannelse, som PC.

ærlig svar fra meg.

Anonymkode: 7d0bf...d2d

[AnonymBruker]

14 minutter siden, Evans skrev:

Jeg tror at akkurat det er veldig vikig og vanskelig for mange. Vi skal jo egnetlig ta vare på barna våre, og aldri sette de bort samme hva. 

Jeg leste en gang en artikkel i et dansk blad hvor det var en mor og far som hadde tre barn, to av dem var psykisk utviklingshemmede. De valgte å sende sine to syke barn på institusjon for å at den friske skulle få et best mulig liv - han fikk ikke den oppfølgingen han trengte fordi de brukte all tid på de syke. Hun snakket både om hvor utrolig vanskelig avtjørelse det var, men også hvordan mange av hennes venner, bekjente og naboer hadde reagert. Mange av de hadde vært av den oppfatningen at du setter ikke bort barna dine. Det gjør du bare ikke. Da er du automatisk en dårlig mor.

Det gjorde selvsagt hele prosessen utrolig mye vanskeligere. 

Folk er så flinke å dømme andre. Kvalmende 

Anonymkode: 7d0bf...d2d

[Ferny]

1 minutt siden, Evans skrev:

Jeg tror at akkurat det er veldig vikig og vanskelig for mange. Vi skal jo egnetlig ta vare på barna våre, og aldri sette de bort samme hva. 

Jeg leste en gang en artikkel i et dansk blad hvor det var en mor og far som hadde tre barn, to av dem var psykisk utviklingshemmede. De valgte å sende sine to syke barn på institusjon for å at den friske skulle få et best mulig liv - han fikk ikke den oppfølgingen han trengte fordi de brukte all tid på de syke. Hun snakket både om hvor utrolig vanskelig avtjørelse det var, men også hvordan mange av hennes venner, bekjente og naboer hadde reagert. Mange av de hadde vært av den oppfatningen at du setter ikke bort barna dine. Det gjør du bare ikke. Da er du automatisk en dårlig mor.

Det gjorde selvsagt hele prosessen utrolig mye vanskeligere. 

Jeg tenker at det er noe ganske annet "å sende barnet på institusjon". Først og fremst fordi man fremdeles er foreldrene til barnet - men barnet bor ikke lengre hjemme. Det er ganske rift om plassene i slike bofellesskap, og det sier seg selv at situasjonen hjemme da er veldig vanskelig. Særlig om det er andre søsken inni bildet. Får man innvilget fast plass i bofellesskap (og ikke bare avlastning), så er det absolutt ikke fordi man er dårlige foreldre. Da er det av hensyn til barnet selv, og familien for øvrig. Har selv jobbet med mindreårige i bofellesskap, og har heller tenkt at det er ganske utrolig at foreldrene har klart å ha barnet boende hjemme så lenge som de har. Å ta vare på enkelte funksjonshemmede innebærer tilsyn døgnet rundt (og i hvert fall at man er tilgjengelig). Man snakker om tidligvakt, senvakt og nattevakt - det er tre heltidsstillinger det, hele uken, hele året, resten av livet... et barn som kanskje trenger å ha deg i nærheten hele tiden... med faste rutiner, utfordrende adferd og situasjoner som tidvis kan være direkte farlig for barnet selv og andre rundt.

Jeg ville aldri sammenlignet det å adoptere bort et barn med å "sette de bort" på institusjon. Den biologiske familien er fremdeles familien. Ved adopsjon er man ikke lengre familien til barnet.

[Honey Dew]

Den 31.3.2016 at 22.35, Jessica skrev:

Da håper jeg at de tenker seg godt om. Det høres jo lite gjennomtenkt ut. Er dette på grunn av miljø? Hva andre skal tenke eller ønsker de oppriktig ikke barnet?  Fy faen, tenk å få dersom adopsjonsgrunn. Du var ikke normal så foreldrene ga deg bort 😢

Då står ikke at de ikke vil ha barnet. Det står at de ikke evner å ta vare på det og de vil sikkert at barnet skal få de beste mulighetene til et godt liv.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Ferny skrev:

Jeg tenker at det er noe ganske annet "å sende barnet på institusjon". Først og fremst fordi man fremdeles er foreldrene til barnet - men barnet bor ikke lengre hjemme. Det er ganske rift om plassene i slike bofellesskap, og det sier seg selv at situasjonen hjemme da er veldig vanskelig. Særlig om det er andre søsken inni bildet. Får man innvilget fast plass i bofellesskap (og ikke bare avlastning), så er det absolutt ikke fordi man er dårlige foreldre. Da er det av hensyn til barnet selv, og familien for øvrig. Har selv jobbet med mindreårige i bofellesskap, og har heller tenkt at det er ganske utrolig at foreldrene har klart å ha barnet boende hjemme så lenge som de har. Å ta vare på enkelte funksjonshemmede innebærer tilsyn døgnet rundt (og i hvert fall at man er tilgjengelig). Man snakker om tidligvakt, senvakt og nattevakt - det er tre heltidsstillinger det, hele uken, hele året, resten av livet... et barn som kanskje trenger å ha deg i nærheten hele tiden... med faste rutiner, utfordrende adferd og situasjoner som tidvis kan være direkte farlig for barnet selv og andre rundt.

Jeg ville aldri sammenlignet det å adoptere bort et barn med å "sette de bort" på institusjon. Den biologiske familien er fremdeles familien. Ved adopsjon er man ikke lengre familien til barnet.

Det var et godt alternativ. Det går an å la unge bo på institusjon men fremdeles være foreldre. Hvis det går an så tror jeg at de vil det.

Anonymkode: 7d0bf...d2d

[Zienna]

9 minutter siden, Evans skrev:

Jeg tror at akkurat det er veldig vikig og vanskelig for mange. Vi skal jo egnetlig ta vare på barna våre, og aldri sette de bort samme hva. 

Jeg leste en gang en artikkel i et dansk blad hvor det var en mor og far som hadde tre barn, to av dem var psykisk utviklingshemmede. De valgte å sende sine to syke barn på institusjon for å at den friske skulle få et best mulig liv - han fikk ikke den oppfølgingen han trengte fordi de brukte all tid på de syke. Hun snakket både om hvor utrolig vanskelig avtjørelse det var, men også hvordan mange av hennes venner, bekjente og naboer hadde reagert. Mange av de hadde vært av den oppfatningen at du setter ikke bort barna dine. Det gjør du bare ikke. Da er du automatisk en dårlig mor.

Det gjorde selvsagt hele prosessen utrolig mye vanskeligere. 

Nettopp.  Du har akkurat satt ord på det jeg tenkte.  Jeg vet om en narkoman mor som ga bort barnet sitt frivillig, men av kjærlighet.  Hun visste at det var det beste for barnet. 

Jeg tror det er viktig for barna at forelde setter stolthet til side og evner å se sin egen eventuelle utilstrekkelighet i tide.  Før de er så utslitte og desperate at de ser adopsjon som eneste løsning.  Det er ingen skam å be om bistand når det røyner på, men viser ansvarlighet og kjærlighet.  

[Gjest Evans]

57 minutter siden, Ferny skrev:

Jeg tenker at det er noe ganske annet "å sende barnet på institusjon". Først og fremst fordi man fremdeles er foreldrene til barnet - men barnet bor ikke lengre hjemme. Det er ganske rift om plassene i slike bofellesskap, og det sier seg selv at situasjonen hjemme da er veldig vanskelig. Særlig om det er andre søsken inni bildet. Får man innvilget fast plass i bofellesskap (og ikke bare avlastning), så er det absolutt ikke fordi man er dårlige foreldre. Da er det av hensyn til barnet selv, og familien for øvrig. Har selv jobbet med mindreårige i bofellesskap, og har heller tenkt at det er ganske utrolig at foreldrene har klart å ha barnet boende hjemme så lenge som de har. Å ta vare på enkelte funksjonshemmede innebærer tilsyn døgnet rundt (og i hvert fall at man er tilgjengelig). Man snakker om tidligvakt, senvakt og nattevakt - det er tre heltidsstillinger det, hele uken, hele året, resten av livet... et barn som kanskje trenger å ha deg i nærheten hele tiden... med faste rutiner, utfordrende adferd og situasjoner som tidvis kan være direkte farlig for barnet selv og andre rundt.

Jeg ville aldri sammenlignet det å adoptere bort et barn med å "sette de bort" på institusjon. Den biologiske familien er fremdeles familien. Ved adopsjon er man ikke lengre familien til barnet.

Poenget var ikke skillet mellom institusjon og adopsjon, men at jeg tror mange nettopp er redd for hva andre skal tenke og tro - enten om det er adopsjon eller institusjon. 

[Gjest Evans]

54 minutter siden, Zienna skrev:

Nettopp.  Du har akkurat satt ord på det jeg tenkte.  Jeg vet om en narkoman mor som ga bort barnet sitt frivillig, men av kjærlighet.  Hun visste at det var det beste for barnet. 

Jeg tror det er viktig for barna at forelde setter stolthet til side og evner å se sin egen eventuelle utilstrekkelighet i tide.  Før de er så utslitte og desperate at de ser adopsjon som eneste løsning.  Det er ingen skam å be om bistand når det røyner på, men viser ansvarlighet og kjærlighet.  

Helt enig med deg. Dessverre tror jeg frykten for hva alle de andre skal tenke og mene er stor hos mange. 

Den artikkelen jeg leste er utrolig gammel, men den har brent seg fast: nettopp fordi familien her gjorde hva som var det beste for alle, men allikevel møtte så mye motstand, og hvor utrolig vanskelig det da var å gjøre hva som faktisk var rikig i dette tilfellet. 

Jeg mener det er veldig viktig at foreldrene også ser sine egne begrensinger, og når de faktisk må be om hjelpe. Det kan være alt fra bare helt enkle tiltak til adopsjon. vi som står utenfor skal ikke dømme de som ber om hjelp eller påtvinge de en oppgave de ikke kan mestre, bare fordi det er deres biologiske barn og dermed forvente at de skal kunne ta vare på dem samme hva. Sånn fungerer det rett og slett ikke. 

[Zienna]

10 minutter siden, Evans skrev:

Helt enig med deg. Dessverre tror jeg frykten for hva alle de andre skal tenke og mene er stor hos mange. 

Den artikkelen jeg leste er utrolig gammel, men den har brent seg fast: nettopp fordi familien her gjorde hva som var det beste for alle, men allikevel møtte så mye motstand, og hvor utrolig vanskelig det da var å gjøre hva som faktisk var rikig i dette tilfellet. 

Jeg mener det er veldig viktig at foreldrene også ser sine egne begrensinger, og når de faktisk må be om hjelpe. Det kan være alt fra bare helt enkle tiltak til adopsjon. vi som står utenfor skal ikke dømme de som ber om hjelp eller påtvinge de en oppgave de ikke kan mestre, bare fordi det er deres biologiske barn og dermed forvente at de skal kunne ta vare på dem samme hva. Sånn fungerer det rett og slett ikke. 

Da er vi to på linje   Å være fordømmende er å mene at om man er en skikkelig mor/far så takler man, uansett.  En slik holdning fra samfunnet fører til at utslitte foreldre lar være å be om hjelp, selv om de vet at barnet lider av dette.  Det er ikke et nederlag å be om hjelp.  Tvert i mot,-  det viser styrke, innsikt og ansvarlighet. 

[Gjest Evans]

1 minutt siden, Zienna skrev:

Da er vi to på linje   Å være fordømmende er å mene at om man er en skikkelig mor/far så takler man, uansett.  En slik holdning fra samfunnet fører til at utslitte foreldre lar være å be om hjelp, selv om de vet at barnet lider av dette.  Det er ikke et nederlag å be om hjelp.  Tvert i mot,-  det viser styrke, innsikt og ansvarlighet. 

Enig  

[Fiberhusk]

2 timer siden, Evans skrev:

Hvem hadde hun fått den informasjonen fra?

Så lenge du har noen som vil adopere og de biologiske foreldrene sier det er greit, er det ingen hindre så vidt jeg vet om.

Kjenner en frisk person som var igjennom adopsjon - han som skulle adopteres bort. Da stod det på hans biologiske far. Ellers har jeg bekjente som etterhvert har adoperet sine fosterbarn. 

Som mange andre her nevner: kontakt barnevernet. Også håper jeg dette paret kommer til en rikig beslutning for barnet og dem selv. 

Hun hadde snakket med barnevernet og advokat. Det er veldig nylig, kanskje en måned siden. 

[Gjest Evans]

3 minutter siden, Fiberhusk skrev:

Hun hadde snakket med barnevernet og advokat. Det er veldig nylig, kanskje en måned siden. 

Det var veldig rart syns jeg. Hva var begrunnelsen? Hvis det var praktiske årsaker kan jeg forstå det, som at det feks er få adoptiv foreldre eller en lang prosess, men juridisk skal det være greit. 

Kanskje hun skal snakke med noen fler, både for å få en bedre oversikt over hva som er praktisk men også juridisk mulig. Håper det ordner seg! 

[Fiberhusk]

1 minutt siden, Evans skrev:

Det var veldig rart syns jeg. Hva var begrunnelsen? Hvis det var praktiske årsaker kan jeg forstå det, som at det feks er få adoptiv foreldre eller en lang prosess, men juridisk skal det være greit. 

Kanskje hun skal snakke med noen fler, både for å få en bedre oversikt over hva som er praktisk men også juridisk mulig. Håper det ordner seg! 

Mest for informasjonens skyld. Hun ønsker ikke å adoptere vekk sitt barn. Jeg skal si ifra om jeg hører noe mer info om det fra henne Kan hende hun har fått vite mer siden jeg snakket med henne. 

[ViljaH]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Barnet ble skadet etter fødsel, ved fødsel. Er ikke noe de kunne gjort. De ville ha barnet i utgangspunktet. Men det er så vanskelig å ta være på et barn som trenger pleier 24\7 og det eg hardt arbeid. Jeg selv har sett alt dette med egne øyner. Folk som sier at det er respektløst å gi vekk barnet sitt, de vet ikke hva de snakket om. La oss tenke cerebral parese. Det er en alvorlig hjerneskade. Å være mor til det barnet er alt annet enn lett. Folk må se litt mellom fingrene, det er stort ansvar å ta vare på et så sykt menneske.

Anonymkode: 7d0bf...d2d

Det er et moment å tenke på at det kan bli krevende å finne fosterforeldre til et sterkt pleietrengende barn. En ting er å strekke seg lengre enn langt for eget barn, noe annet for andres barn når man har et valg. De fleste fosterforeldre ønsker nok barn med lett bagasje.

[AnonymBruker]

8 timer siden, Ferny skrev:

Jeg tenker at det er noe ganske annet "å sende barnet på institusjon". Først og fremst fordi man fremdeles er foreldrene til barnet - men barnet bor ikke lengre hjemme. Det er ganske rift om plassene i slike bofellesskap, og det sier seg selv at situasjonen hjemme da er veldig vanskelig. Særlig om det er andre søsken inni bildet. Får man innvilget fast plass i bofellesskap (og ikke bare avlastning), så er det absolutt ikke fordi man er dårlige foreldre. Da er det av hensyn til barnet selv, og familien for øvrig. Har selv jobbet med mindreårige i bofellesskap, og har heller tenkt at det er ganske utrolig at foreldrene har klart å ha barnet boende hjemme så lenge som de har. Å ta vare på enkelte funksjonshemmede innebærer tilsyn døgnet rundt (og i hvert fall at man er tilgjengelig). Man snakker om tidligvakt, senvakt og nattevakt - det er tre heltidsstillinger det, hele uken, hele året, resten av livet... et barn som kanskje trenger å ha deg i nærheten hele tiden... med faste rutiner, utfordrende adferd og situasjoner som tidvis kan være direkte farlig for barnet selv og andre rundt.

Jeg ville aldri sammenlignet det å adoptere bort et barn med å "sette de bort" på institusjon. Den biologiske familien er fremdeles familien. Ved adopsjon er man ikke lengre familien til barnet.

Men i dette tilfellet er sjansen stor for at barnet havner på institusjon, fordi barnevernet enten ikke finner egnede fosterforeldre som er villige til å ta jobben eller fordi de ikke engang gidder å prøve. For å si det brutalt, hvorfor skal de "kaste bort" ledige fosterforeldre på dette? Når man melder seg som fosterforeldre er det fordi man ønsker å hjelpe barn i oppveksten, ikke fordi man vil være sykepleier 24-7 til et barn som alri blir voksen. 

Anonymkode: 434f2...b6c

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Men i dette tilfellet er sjansen stor for at barnet havner på institusjon, fordi barnevernet enten ikke finner egnede fosterforeldre som er villige til å ta jobben eller fordi de ikke engang gidder å prøve. For å si det brutalt, hvorfor skal de "kaste bort" ledige fosterforeldre på dette? Når man melder seg som fosterforeldre er det fordi man ønsker å hjelpe barn i oppveksten, ikke fordi man vil være sykepleier 24-7 til et barn som alri blir voksen. 

Anonymkode: 434f2...b6c

 

Skulle barnet havne barnet på "institusjon"  blir med det med andre barn med psykiske/fysiske handicap og med ansatte som arbeider med dette til vanlig og har kunskap rundt dette. Så dette blir ett bra liv for ungen det,er ikke sånn at de slenger handicapete unger hvor som helst-de tenker faktisk på hva som er best for barnet-og barnevernet tar den jobben seriøst!

Så det du skriver er BS. Og kunskapløst.

Anonymkode: 9c938...d61

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Skulle barnet havne barnet på "institusjon"  blir med det med andre barn med psykiske/fysiske handicap og med ansatte som arbeider med dette til vanlig og har kunskap rundt dette. Så dette blir ett bra liv for ungen det,er ikke sånn at de slenger handicapete unger hvor som helst-de tenker faktisk på hva som er best for barnet-og barnevernet tar den jobben seriøst!

Så det du skriver er BS. Og kunskapløst.

Anonymkode: 9c938...d61

Jeg har aldri skrevet at institusjon er et dårlig alternativ, hvor tar du det fra? Jeg tror også dette barnet kan få et fint liv på institusjon, poenget mitt var å si at man ikke skal lure seg selv og være så blåøyd at man tror at det står fosterforeldre i kø for å ta i mot et barn som krever såpass mye. Jeg kjenner til hvordan barnevernet jobber, forresten, så det er ikke noe bs i det jeg skriver.

Anonymkode: 434f2...b6c

[Raven Emerald]

Ryddet for spekulasjoner.

Raven Emerald, mod.