Hvordan var sorgen for deg og hva gjorde du for å takle den?

[AnonymBruker]

Broren min døde brått og uventet i en ulykke i høst, bare 20 år gammel. Det var et enormt sjokk og helt for jævlig (unnskyld språket). Selv om jeg er nesten 20 år eldre, stod vi hverandre veldig nær og jeg sliter fremdeles med å godta/forstå det som har skjedd. Jeg savner han uendelig og tenker på det som skjedde hver dag. 

Jeg klarer meg greit i hverdagen, er i jobb og gjør vanlige ting. Men jeg kan ha dager der gråten sitter i halsen hele tiden, som jeg sliter med å stå opp om morgenen. Jeg kjenner på en likegyldighet til banaliteter/bagateller og en generell irritasjon over mye som jeg kunne engasjere meg i og le av før. Jeg jobber i et omsorgsyrke med tildels svært syke brukere/klienter og kjenner jeg ikke orker å engasjere meg eller ta inn over meg noe særlig av deres skjebner/elendighet. Det er vanskelig- for jeg har alltid hatt et hjerte for mange av disse og et ekstra gir å sette inn. Jeg synes det er fælt at jeg ikke klarer/orker å være en slik utøver av faget mitt som jeg ønsker å være. 

Tenker noen ganger at jeg skulle hatt en jobb hvor jeg kunne puslet for meg selv, feks på et kjøkken, renhold, arkiv el lign. 

Ofte har jeg bare lyst å være i fred og alene med tanker. Jeg er sosial med venner og familie og jeg har absolutt glede av det, alt er jo selvsagt ikke ren og skjær elendighet.

Bre interessert i å høre om andres erfaringer og om dere gjorde noe spesielt for å løse det. Jeg går i sorggruppe og prater med familien min. 

 

 

Anonymkode: d18ad...868

[Jannemo]

Hei Ts! Stakkars deg!!

Jeg skjønner veldig godt hvordan det føles. Selv mistet jeg min 4 år eldre søster i desember 2015. Totalt uventet og fordi saken er under etterforskning har vi ikke fått vite om det var selvforskylt eller ikke. Helt jævelig å tenke på.

For min del sitter gråten veldig løst fremdeles. Det kjennes alltid tungt i brystet og ekstra vondt når jeg kommer i situasjoner hvor jeg så gjerne skulle pratet med søsteren min eller kommer over lukter/bilder/sanger osv som minner meg om henne.
Jeg har vært veldig deprimert, men nå er jeg over i et stadie hvor jeg egentlig ikke skjønner at hun er borte. Fornektelse rett og slett. Også innser jeg det i små glimt og gråter meg hoven i ansiktet..
Jeg har også to små som elsket tante og har på grunn av de ikke kunnet bryte sammen like lett og ofte.

For meg hjelper det å snakke masse om de fine minnene, være sammen med familien og besøke graven.
Jeg har slitt en del med dårlig samvittighet - og tanker som "kunne jeg gjort noe mer" osv. Men nå har jeg beg. hos psykolog som jeg føler hjelper.

Hm.. Lykke til til deg

[AnonymBruker]

Takk for svar. Uff, det var leit å høre, så trist. Lykke til, til deg også. Send gjerne pm hvis du ønsker å utdype/lufte tanker.  

Ja, jeg har mange gode minner heldigvis- det er godt å tenke på. Det er uvirkelig, men jeg vet jo realiteten- det gjør bare så uendelig vondt å tenke på, at han er borte for bestandig. 

Graven hans er ikke i min hjemby, dessverre. Skulle gjerne gått dit hver dag og tent lys. Tenner lys hjemme hver kveld, ved bildet hans.  

Ts

 

Anonymkode: d18ad...868

[Jannemo]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar. Uff, det var leit å høre, så trist. Lykke til, til deg også. Send gjerne pm hvis du ønsker å utdype/lufte tanker.  

Ja, jeg har mange gode minner heldigvis- det er godt å tenke på. Det er uvirkelig, men jeg vet jo realiteten- det gjør bare så uendelig vondt å tenke på, at han er borte for bestandig. 

Graven hans er ikke i min hjemby, dessverre. Skulle gjerne gått dit hver dag og tent lys. Tenner lys hjemme hver kveld, ved bildet hans.  

Ts

 

Anonymkode: d18ad...868

Tusen takk - du også ts, bare ta kontakt :-)

Det skjønner jeg veldig godt at gjør vondt. Spesielt når det skjer så brått og uventet! Det er selvfølgelig også trist når det gjelder sykdom, men da kanskje man har hatt tid til å forberede seg i noen tilfeller..

Så fint med lys <3

Jeg og barna har funnet en stjerne på himmelen hvor vi mener at tante er, vi pleier å titte opp på den omtrent hver kveld og snakke om fine, gode ting. :-) Livet blir så sjørt når man opplever tragedier som dette. Det er så viktig å ta vare på det vi har. <3

[Sofw]

Kan du ikke sykemeldes, eller omplasseres i jobben? Slik at du får litt ro. Sorg er vel en prosess man må gjennom, men om den tar overtaket og man går inn i en depresjon, så er det ingen skam å be om hjelp. Kan det hjelpe å være åpen om det? Rett og slett si at "sånn har jeg det, dette sliter jeg med". Det er tungt å spille tøff utad, når man bryter sammen på innsiden.

Varme klemmer og gode tanker sendes din vei, håper du får det bedre snart❤️

[AnonymBruker]

Denne signerer jeg. Jeg har siden jeg var ganske ung mistet veldig mange. Mormor når jeg var tolv og det var som om noen tok en balltre i magen min hver dag og bare slo, slo, slo og atter slo det inn for det gjorde så ufattelig vondt i hele meg. Jeg har en trøblete barndom og det å miste henne da, på vei inn i ungdomstiden og på toppen av det hormoner i hele kroppen så var det vanskelig. Jeg har gravlagt alle besteforeldrene mine, stebesteforeldrene mine, veldig gode venner, og til sist Mamma. Det dødsfallet tok alt fra meg. Aboslutt alt.

Jeg er 28 år og mamma døde når jeg var 24 og den dag i dag kan jeg fortsatt starte å grine når jeg kommer inn døren. Jeg har tidvis slitt med deprisjoner og som deg så kan jeg ende opp med å bli veldig likegyldig til ting. Jeg kan også ende med å bli overemosjonell når det gjelder andre ting, type altfor emosjonell og jeg har dermed lært meg å stoppe å gråte på kommando når det trengs. Det gjør ufattelig vondt i hele kroppen når jeg må holde inne fossgråting. Anbefales ikke.

Grunnen til at jeg kommer meg opp er fordi jeg vet de ville blitt så ufattelig skuffa om jeg ikke gjorde det. Jeg vet ikke om det finnes noe himmel og jeg vet ikke om jeg tror på det. Men de som har dødd var gode mennesker med så mye latter i hjertene deres og jeg vet at de ønsket noe bedre for meg. Så jeg prøver, hver eneste dag.

Er det mulig for deg å gjøre noe annet for en kort stund? Hvis det vedvarer og det starter gå utover jobben så bør du vurdere en sykemelding på grunn av en depresjon (jeg mener sorg, men siden det ikke kan stå på en sykemelding , så...) Har du mulighet til å gjøre noe annet for en stund eller er du låst fast av familie og barn? Eventuelt ta en langhelg et helt annet sted, gjerne alene (eller med noen hvis det er bedre)?

Ellers sender jeg deg en god klem og mine varmester tanker i en slik ufattelig trist situasjon

Anonymkode: e866f...3d9

[AnonymBruker]

Jeg har vært sykemeldt, er nå straks  tilbake i full jobb. Har vært åpen med lederen min om hvordan jeg har det, og har møtt forståelse der. Vet ikke om det er noe bra å være 100% sykemeldt heller, syns det blir mye grubling og føler ikke at det kommer så mye godt ut av det- det er litt "befriende" å ikke være på jobb og godt å hvile ut (man blir sykt trøtt av å sørge)- men jeg tror det blir vanskelig å komme tilbake hvis jeg er borte 100% over lengre tid.

Jeg føler ikke at jeg er klinisk deprimert sånn sett, men at det er sorgen som fremdeles tar mye plass i hverdagen, og at det er naturlig. 

Jeg har reist på langhelger og diverse og det hjelper å gjøre hyggelige ting- helt klart. Forsøker å leve og sette pris på livet, det vet jeg jo nå hvor skjørt og umistelige det er. 

Takk for svar- Ts ❤️

Anonymkode: d18ad...868

[AnonymBruker]

Min storebror tok selvmord kun få år etter moren vår døde (av sykdom). For meg var det et stort svik i tillegg til sorgen, som gjorde det ganske vanskelig å takle. Først ignorerte jeg sorgen, før den slo innover med full kraft og spiste meg nesten levende. Mitt råd er å tørre kjenne på det, det gjør jævlig vondt, men ta det innover deg. Bare vær i det. På den måten klarer du etterhvert å få sorgen håndterbar. Men ha gode venner/familie rundt deg.. 

 

Anonymkode: edb44...1c4

[Vera Vinge]

Jeg var litt usikker på om jeg skulle svare her, fordi jeg ser dere andre har mistet søsken og foreldre, noe som må være utrolig vanskelig. Selv opplevde jeg to dødsfall i familien i fjor; bestemoren min og svigerfar. Bestemoren min ville fylt 90 noen uker senere, så jeg kan jo ikke si det var et uventet dødsfall, men likevel kom det som et sjokk på meg. Jeg hadde ikke sett henne på en måned fordi hun lå i isolasjon pga. et spesielt virus, og de frarådet meg å besøke henne fordi jeg hadde en baby hjemme. Men hun var visstnok på bedringens vei, da jeg fikk en telefon om at hun kun hadde dager igjen. Jeg kastet meg i bilen og var hos henne en halvtime senere, men da hadde hun gått bort kun et par minutter tidligere. Dette var rett og slett et sjokk for meg, og den første uka følte jeg meg nesten kald, dvs. jeg sørget ikke ordentlig, men var mer sint og litt fornektende til at hun var borte. I begravelsen gråt jeg heller ikke, noe som er veldig utypisk meg. Gradvis, etter noen uker, gråt jeg stadig mer og mer, og det føltes for meg mer som en "sunn" sorg. Deretter ble det veldig mye styr i familien pga. et testamente hun hadde skrevet, hvor hun ønsket å fordele større summer på barnebarna framfor å la egne barn arve alt. Denne familiekrangelen gjorde det veldig vanskelig å komme seg videre, men da det etter 3/4 år ble lagt dødt, merket jeg at sorgen også slapp mer taket. Men det var en spesiell sorgprosess også fordi min bestemor fungerte som en mor for meg gjennom det meste av oppveksten, så det rippet opp i en del gamle minner osv.

Noen få uker etter at at den ovenfornevnte saken ble avsluttet, døde svigerfaren min helt uventet. Det var et helt forferdelig sjokk for oss alle, siden det ikke var noen som helst forvarsler, og han var død innen sykebilen ankom stedet. Dette var jo helt annerledes enn da bestemoren min døde, fordi det skjedde enda mer uventet mtp. alder og helse, og samtidig fordi det var en sorgprosess uten kompliserende faktorer som krangler, vanskelig forhistorie e.l. Og så var det samtidig en rar prosess for meg personlig, fordi dette jo ikke var min far, men mannen min sin. Og sånn sett var jeg litt utenfor det hele, i tillegg også siden vi har små barn hjemme som jeg måtte ta meg av mens mannen min reiste dit dødsfallet hadde funnet sted. Det betyr at jeg aldri så svigerfaren min død, og jeg var i tillegg redd for å ta for mye oppmerksomhet med min sorg, siden det tross alt var svigermor som hadde mistet mannen min, mannen og hans søsken som hadde mistet sin far, og besteforeldre som hadde mistet sønnen min. Men selv hadde jeg likevel et veldig nært forhold til min svigerfar. Jeg og mannen min ble sammen da jeg var 19 år, samme år som mine egne foreldre skilte seg. Og det er nok noe av grunnen til at jeg knyttet meg veldig til svigerforeldrene mine, at de ble som noen slags ekstraforeldre. I tillegg var jeg og svigerfaren min på mange måter veldig like som personer, vi jobbet innen samme fagfelt og vi hadde mange lange samtaler om alt mellom himmel og jord. Han var en sånn veldig varm og raus person som mange var glade i. Et naturlig midtpunkt i familien og den som alltid visste hvordan det gikk med alle, og en utrolig kjærlig bestefar. Så det var en sorg med flere lag; jeg sørget på mannen min sine vegne som hadde mistet en nærværende far, på svigermors vegne som mistet han hun hadde levd sammen med hele sitt voksne liv, på mine egne barns vegne (eldstegutten min var da 3,5 og han forstod overraskende mye, og tok det hele tungt) og på min egne vegne.

Når det nå har gått en del måneder kan jeg snakke om svigerfaren min uten å begynne å gråte... stort sett... Og selv om livet på en måte har gått videre, noe det på en måte må når man har små barn, syns jeg fortsatt vi preges mye av det. En periode mente mannen min at vi ikke skulle snakke så mye om svigerfar, bl.a. fordi han trodde svigermor ikke ville det. Men det viste seg å være helt misforstått, faktisk syns hun det var rart at man hadde sluttet å snakke om ham, som om det skulle gjøre det hele lettere. Hun (og vi) tenkte jo på ham hele tiden uansett, forskjellen var bare at man var alene om tankene. Selv har jeg hele veien ønsket å kunne snakke naturlig med eldstegutten min om farfar, dvs. ikke bare snakke om at han er død, men om de gode minnene. Vi har bilde av ham framme, og særlig jeg og 4-åringen kan nevne at farfar likte egg og bacon, at farfar elsket å se i kikkert eller snakke om da vi dro på ferieturer sammen. Vi snakker også om at det er lov å gråte når man er lei seg osv. Nå har jeg ikke villet dytte min egen sorg på sønnen min, men samtidig tenkt at det er naturlig å snakke om døde i blant, særlig siden han og farfar var så nære. Og svigermor er så glad for at vi nå snakker mer åpent om svigerfar når vi er sammen. Det er jo noe med å følge det som føles naturlig, tror jeg, framfor å skulle tvinge seg selv til det ene eller det andre. Sorg tar tid uansett. Jeg mener ikke at det er bra å ligge i senga i månedsvis, og at man da kanskje må "tvinge" seg til å gå tur, treffe venner eller evt. begynne så smått i jobb, hvis man er sykmeldt. Men å skulle klistre på seg et smil eller ikke snakke, tror jeg heller ikke er løsningen.

Det jeg også har syns har vært en hjelp, når sorgen har kommet litt mer på avstand, er å tenke over hva disse personene har lært meg om hvordan jeg ønsker å være som person. Eller f.eks. hvilken positiv innvirkning de har hatt på meg opp gjennom. For å skape noen slags mening med det hele, og prøve å rette fokuset mot livet framfor den mer tunge følelsen jeg hadde en stund, hvor jeg kunne få tanker om at alt ender med døden fortere enn man aner og hva er meningen med alt sammen. De man sørger over har jo ofte blitt viktige personer i livene våre av en grunn, og det syns jeg kan være fint å tenke på.

[AnonymBruker]

Jeg vet i allefall at det hjelper å være alene. Har hørt det.

Anonymkode: 9f7bb...77e

[AnonymBruker]

Syns ikke du som skrev over her skal være redd for å svare, du har jo mistet noen som stod deg svært nær, klart det er vondt. 

Jeg føler sorgen går veldig i bølger. Påsken var tung syns jeg, men nå går det bedre igjen. Jeg jobber med å godta at det er sånn det er, og at sorgen alltid vil være en del av meg- uten at den skal overskygge de fine sidene i livet. Jeg tenker også veldig mye på hva jeg lærte av broren min, og hvilke kvaliteter jeg satte pris på hos ham, og hvordan jeg kan føre de videre i mitt liv. Han elsket virkelig livet og omfavnet det, så jeg vet at det siste han hadde villet var at jeg skulle ha det vondt og la være å leve. Det "hjelper". Jeg hadde stor glede av å se forestillingen til Else Kåss Furuseth: "Kondolerer". Veldig klokt og varmt om sorg- anbefales virkelig!! 

Varm klem til alle. T.S.

Anonymkode: d18ad...868

[Vampen]

Jeg mistet også broren min brått og uventet. Jeg har dessverre ikke funnet noen magisk kur eller opplegg som gjør det bedre. Jeg tror man bare må ta tiden til hjelp. Noen dager er blytunge og andre greie. Etterhvert som tiden går blir det flere av de gode dagene. Jeg skriver når det røyner på, bare for å få det ut.