Tid til barna dine.........

[kkristin]

Hva har det med saken å gjøre?  

At jeg liker jobben min har ikke først og fremst med det sosiale å gjøre, selvom kollegaene mine er hyggelige, men med det faglige innholdet. Sosialt liv har jeg utenfor jobben primært så det ville jeg jo beholdt selvom jeg ble hjemmeværende.

Siden du sier du hadde gått på veggen hvis du hadde vært hjemme. Jeg prøver ikke å ta deg på noe, jeg forsøker å forstå folk generelt sine oppfatninger. Hadde du hatt kontakt med de samme folkene på dagtid i hverdagene som du har ellers? Jobber ikke de da?

Hva om det var flere du kjente som var hjemme med barna sine, både venner og familie. Og at du hadde fast omgang og aktiviteter med de og alle barna, hadde du gått på veggene da og?

[Varja]

Hva om det var flere du kjente som var hjemme med barna sine, både venner og familie. Og at du hadde fast omgang og aktiviteter med de og alle barna, hadde du gått på veggene da og?

Er nok stygt redd for det ja. Ville vært veldig lei meg for at jeg ikke fikk brukt utdannelsen min til noe og følt usikkerhet for fremtiden fordi mannen min måtte bære byrden med å sikre familien vår økonomisk helt aleine. Hva om han ble arbeidsledig eller ufør så satt vi der.

Hvis vi snakker om 50-tallet (som du kanskje ønsker deg tilbake til?) så hadde jeg ikke trivdes dengang, garantert. Kanskje hadde jeg ikke visst hvorfor, men det blir jo en helt annen diskusjon som ikke hører til denne tråden.

[kkristin]

Ok. Jeg hadde ihverfall stortriveds da. Jeg er hjemmeværende nå, og kunne ikke tenkt meg noe annet før barnet/barna er ganske store. Men siden nesten alle kvinner jobber er det ikke mye sosialisering på den måten. Min personlige oppfatning er at naturlig sett skulle kvinner vært hjemme med barn, familie og venner. Og hele deres sosiale syklys skulle dreid seg rundt dette. Slik kjenner jeg det ihvertfall i meg.

[Polly Ester]

Dessuten er det lett for at "husmorspøkelset" kommer snikende på en hvis en er hjemme på heltid. Jeg merket det selv da jeg var i mammapermisjon. Fikk plutselig behov for å pusse vinduer til stadighet, støvsuge hele tiden, rengjøre komfyren og bake rundstykker og brød bare for å ha noe ekstra i frysen. Dette er jo også verdifulle ting som hever en families samlede livskvalitet antakelig, men det har ikke noe med mer tid til barna å gjøre. Er man hjemme tror jeg man lager seg en slags arbeidsplass ut av heimen og ikke nødvendigvis bruker så innmari mye mer tid på barna.

Skulle ønske jeg innimellom fikk besøk av dette spøkelset jeg... har jeg aldri sett noe til... eller ...kanskje et par ganger for ca 6 år siden eller noe sånt...

Jeg blir lat av å gå hjemme, jeg...

Om en stund kommer en liten baby inn i livet mitt og jeg får nok nok å gjøre, men sånn det er nå blir jeg bare lat...

Men, er glad jeg har muligheten til å være hjemme når 8-åringen kommer hjem fra skolen. Merker veldig forskjell på han fra i fjor - da jobbet jeg til halv fem hver dag og fikk nesten aldri sjekket han på lekser... Det gjør jeg nå...

Men, det blir lite sosialt - ingen jeg kjenner er hjemme på dagen...

[Nabodama]

Ok. Jeg hadde ihverfall stortriveds da. Jeg er hjemmeværende nå, og kunne ikke tenkt meg noe annet før barnet/barna er ganske store. Men siden nesten alle kvinner jobber er det ikke mye sosialisering på den måten. Min personlige oppfatning er at naturlig sett skulle kvinner vært hjemme med barn, familie og venner. Og hele deres sosiale syklys skulle dreid seg rundt dette. Slik kjenner jeg det ihvertfall i meg.

Har fulgt med litt, og jeg føler det samme som Varja om dette.

Men hvorfor synes du kvinner skulle være hjemme med barn, familie og venner, og at deres sosiale syklus kun skal dreie seg om det?

Blir ikke livet litt begrenset da?

Og er ikke det et "kvinner-tilbake-til-kjøkkenbenken-syn", som vi kvinner har kjempet for å slippe bort fra?

For meg er det viktig å bidra med mitt til at økonomien vår er grei. Synes ikke at kun mannen skal ha ansvar for dette, mens jeg går hjemme og suller.

Jeg har også behov for å bidra med mitt i samfunnet, behov for å utvikle meg, lære osv. Dette føler jeg ikke at jeg hadde kunnet hjemme.

(Ja, en bidrar ved å oppdra barn også, men produktivitet i forhold til jobb er borte)

[kkristin]

Har fulgt med litt, og jeg føler det samme som Varja om dette.

Men hvorfor synes du kvinner skulle være hjemme med barn, familie og venner, og at deres sosiale syklus kun skal dreie seg om det?

Blir ikke livet litt begrenset da?

Og er ikke det et "kvinner-tilbake-til-kjøkkenbenken-syn", som vi kvinner har kjempet for å slippe bort fra?

For meg er det viktig å bidra med mitt til at økonomien vår er grei. Synes ikke at kun mannen skal ha ansvar for dette, mens jeg går hjemme og suller.

Jeg har også behov for å bidra med mitt i samfunnet, behov for å utvikle meg, lære osv. Dette føler jeg ikke at jeg hadde kunnet hjemme.

(Ja, en bidrar ved å oppdra barn også, men produktivitet i forhold til jobb er borte)

Å oppdra samfunnets fremtidige borgere syns jeg er mer enn "ja, en bidrar med å oppdra barn også. Du sier "og at deres sosiale syklus kun skal dreie seg om det?" Dette er hele sakens kjerne for min del. Hvorfor er dette "kun" ? Det forstår jeg ikke? Jeg kan ikke tenke meg noe mer allsindig og rikt enn å tilbringe hele min tid med mennesker som elsker hverandre. Hva er det som mangler?

[Nabodama]

Vel, da er vi jammen forskjellige! Ingenting negativt i det.

Men mener du virkelig at mannen din skal slite og streve i jobb for at du skal kunne gå hjemme? Han får jo ikke det. Hvis dere hadde jobbet redusert begge to, hadde dere kunnet delt på denne "fordelen". Men han vil kanskje jobbe mye?

Mener du at disse, ganske få, menneskene er nok for deg, uansett om du elsker dem aldri så mye? Føler du ikke at du trenger å utvikle deg litt på andre fronter i tillegg?

Impulser utenfra?

Lære, og bruke sin lærdom.

Og hva skal du gjøre når barna blir store?

Har du tenkt på pensjonstilværelsen?

Har du tenkt på hvordan du blir stilt hvis det skulle bli skilsmisse? For det kan hende oss alle.

Dette er også grunner til at JEG ikke vil være avhengig av noen. Jeg vil kunne stå på egne bein og være uavhengig av mannen økonomisk.

Slik at jeg alltid kan ta vare på meg selv.

[kkristin]

Hadde det vært slik måtte samfunnet vært lagt opp til det, noe det ikke er. Derfor er tilværelsen min ikke sånn jeg skulle ønske den var. Hvorfor er det slik en skam å være på kjøkkenet? (det må jo selvsagt være frivillig, og respekteres for det viktige arbeidet det er.) Mannen min er sjeleglad jeg ønsker å gå hjemme, or han er også absolutt overbevist over at det er det beste for barna våre. Slik samfunnet er nå kommer jeg nok til å begynne å studere når barna er større. Ellers hadde jeg fått mange barn. Lærdom finnes forresten i flere former enn på skolen. Og tar jeg feil hvis jeg tror du har et litt feil bilde av hvordan hjemmeværende lever livet sitt?

[Nabodama]

Om jeg har et feil bilde?

Det er mulig, men jeg er mye hjemme på dagene nå, fordi jeg jobber mest på kveld. Mange mødre her som går hjemme, og som jeg har god kontakt med.

For meg virker det som en avslappet tilværelse, ut i fra det de forteller og hva jeg ser.

Og når det gjelder husarbeid, er vel ikke de som er ute i jobb fritatt for det. Det må som regel gjøres i tillegg.

[Varja]

Hvorfor er det slik en skam å være på kjøkkenet? (det må jo selvsagt være frivillig' date=' og respekteres for det viktige arbeidet det er.) [/quote']

Er da ikke noen skam å være på kjøkkenet! Hvis du trives med det og dere har økonomi til det så hvorfor ikke? Det jeg ikke forstår er at dette skal være så mye bedre enn å være i jobb. At du mener at dette er det rett for alle kvinner ser det ut som. Jeg synes det er fint at vi er forskjellige jeg, og jeg takker alle våre formødre som har brutt den ene barrieren etter den andre og gjort det mulig for meg personlig å velge et annet liv enn et som hjemmeværende husmor. Sier ikke at et liv som yrkesaktiv mor er bare fantastisk. Jeg er realistisk og forstår at det kan ha sine ulemper også. Synes du skal ha samme forståelse for din egen hverdag. Det er det beste for deg, men det betyr ikke at det ikke også har noen negative sider. Økonomi er nevnt, mindre kontakt far-barn, eller problemer ved skilsmisse som Nabodama nevner.

Når det gjelder å studere noe seinere. Har du tenkt på nettundervisning? Du kunne bruke et par timer om dagen på å lære deg et eller annet interessant som også kan komme barna dine til nytte. På den måten får du utvidet det sosiale litt også. Kanskje kan du velge et studium som har et par helgesamlinger slik at mannen din får prøvd å være hjemme med barna alene engang?

Farmoren min lærte seg engelsk og tok diverse korrespondansekurs (som det het dengang) da hun var hjemme med faren min på 50-tallet. Hun fikk aldri bruk for det til jobb (hun ble hjemmeværende hele livet), men du verden så mye det betydde for henne som menneske!

[Gjest Anki]

Men hvorfor synes du kvinner skulle være hjemme med barn, familie og venner, og at deres sosiale syklus kun skal dreie seg om det?

Blir ikke livet litt begrenset da?

Og er ikke det et "kvinner-tilbake-til-kjøkkenbenken-syn", som vi kvinner har kjempet for å slippe bort fra?

For meg er det viktig å bidra med mitt til at økonomien vår er grei. Synes ikke at kun mannen skal ha ansvar for dette, mens jeg går hjemme og suller.

Jeg har også behov for å bidra med mitt i samfunnet, behov for å utvikle meg, lære osv. Dette føler jeg ikke at jeg hadde kunnet hjemme.

(Ja, en bidrar ved å oppdra barn også, men produktivitet i forhold til jobb er borte)

:enig_animasjon: Må si meg enig med Nabodama og Varja her. Selvsagt er det ikke kjekt hvis man føler at hver dag er et eneste jag fra hjem til jobb til skole uten at man føler man får nok tid til barna, men selv om man jobber fullt ser man da barna sine?

Jobber selv 100%, er hjemme hver dag med barna til halv fire. Synes vi får god tid til hverandre. Tar gjerne en tur ut før vi går hjem og lager middag. Så spiser vi sammen og er i lag frem til leggetid.

Synes minstemann får mye ut av å være i barnehage, hun har det kjempegøy der. Føler hun får bedre stimulering der enn det jeg hadde kunnet gi henne hjemme.

Samt trenger jeg annen stimuli enn bare å være med barna mine hele dagene, setter stor pris på voksen kontakt! Det at jeg jobber gjør at jeg får mer overskudd til å være med barna føler jeg.

Men hver må gjøre som man selv synes er best, hverken det ene eller andre kan vel sies å være den rette løsningen.

[kkristin]

Jeg mener ikke at det som er det rette for meg nødvendigvis er det rette for alle. Men jeg syns det går litt ekstremt i den ene retningen når invandrere skal tvinges til å ha barna sine i barnehage...

Og du som sa at det virket som det var en avslappet tilværelse. De du har snakket med kan ikke ha mye aktivetet i hverdagen...

[Gjest kveldssur]

Jeg får mye skryt av ungene mine for at de er trygge, harmoniske og passe urolige barn, og det enda de har en mor som har jobbet mellom 80 og 100% hele tiden. Jeg har god tid til å følge opp barna etter at jeg kommer hjem fra jobb, vi både snakker sammen, sjekker lekser og spiller spill.

Før i verden var det slik som du ønsker at det skal være, kvinnene var hjemme enten de ville eller ikke, mens mannen jobbet for å tjene til det daglige brød. Kvinnene trengte ikke utdanning, for hva skulle de bruke den til? Du kunne jobbe fram til du fikk mann og barn, men deretter var din plass i hjemmet.

Jeg trodde denne tråden handlet om å få bedre forståelse for hvordan vi mødre som jobber tenker, mens jeg hele tiden føler at det kun er din måte å gjøre det på som er den rette.

Det er den rette måten for deg, men ikke for meg og jeg synes det er helt greit at andre mødre velger å være hjemmeværende. Jeg har flere venner som har valgt dette og jeg setter ikke igang noen diskusjon med dem for å overbevise de om alt som kanskje kan skje, jeg bare respekterer at de har valgt annerledes enn meg.

Mannen min ville også ha et ord med i laget når det gjaldt barna, han ville også være hjemme og påvirke sine barn. Og han var hjemmeværende tilsammen ett og et halvt år fordelt på to perioder.

[Nabodama]

Da mine barn var små jobbet jeg 85% nattevakt. Pappaen hadde meget fleksibel arbeidstid, slik at vi kunne ha barna hjemme hele tida.

Jeg kom fra vakt, passet ungene fram til kl 11, mens han var ute og jobbet noen timer. Så kom han hjem og tok over, slik at jeg kunne sove etter natta. Når jeg våknet kl 16, dro han ut for å jobbe igjen.

Hadde jo noen dager fri mellom vaktene, så dette gikk bra. Ungene gikk i barnehage fra de var tre år, og da kun halv dag.

Så jeg vet hvordan det er å ha ungene hjemme, og være den som tok seg av det meste. Men til tross for at jeg jobbet såpass mye, syntes jeg ikke at jeg hadde det strevsomt.

At jeg har et feil bilde av hvordan det er å være hjemme med unger, tror jeg ikke. Tror heller det er mange som overdriver litt når de beskriver den hektiske hjemmetilværelsen.