Hvordan er du som forelder i forhold til hva du så for deg?

[Momseguri]

Ja, som tittelen sier. Jeg venter mitt første barn og har selvfølgelig mange tanker om hvilken type mamma jeg skal bli. Man får jo ofte høre at ingenting blir som en har sett for seg, men jeg lurer på hvor annerledes en egentlig blir?

At ting som "jeg skal aldri bruke tv`en som barnevakt" eller "mine barn skal aldri få snop i ukedagene" o.l ryker av og til skjønner jeg, men jeg lurer mer på om du er blitt en helt annerledes person som mamma/pappa enn du så for deg? Er du f.eks kjempestreng men trodde du kom til å være kompis, eller er du skikkelig hønemor som passer på alt men trodde du kom til å være den som oppmuntrert klatring i trær og frihet for barna?

Jeg klarer liksom ikke helt å tro på at det skal bli så annerledes som alle sier Jeg er jo meg liksom?

[AnonymBruker]

Jeg opplevde at jeg ble akkurat som forventet og kanskje litt strengere.  
Fant ut når jeg fikk eget barn at jeg ikke egentlig liker andres sine barn fordi de er så uoppdragne.

Anonymkode: 1fffb...318

[makkapakka]

veldig trygg og ansvarlig forelder. 

[Meij]

Trodde vel egentlig jeg skulle bli en veldig "kul" mamma. jeg er en konsekvent og i mange tilfeller streng mamma. Tror folk flest former oppdragelsen sin etter sitt barns individuelle behov. 

[AnonymBruker]

Jeg har mye mindre tålmodighet enn jeg innbilte meg at jeg kom til å ha, det er vel den største forskjellen. Orker heller ikke å gjøre så mye gøy med barna, leke og herje osv som jeg hadde sett for meg.

Litt kjipt, trodde jeg kom til å bli verdens beste mamma, for jeg elsket barn, men så ble det litt voldsomt å ha dem rundt meg 24/7 likevel...

Anonymkode: 087f0...657

[EvaLena]

Jeg skulle være konsekvent og ikke noe slinger i valsen.

Jeg ble heller mye mer medgjørlig, men innen for visse rammer. S

Det er komplett umulig å bestemme seg hvordan man skal bli for barn er forskjellige.

Hadde en periode etter at barnefar stakk og brøt kontakten med våre barn hvor oppdragelsen var svært slett fordi jeg sørget meg omtrent ihjel. De hadde heldigvis ett grunnlag som har gjort at de er ordentlige oppdratte i dag 😊 Hele perioden jeg var så og si fraværende pga min sorg, så fant de ikke på noe galt heller.

For meg har det viktigste vært å lære de forskjell på rett og galt + å være greie mot alle uansett hva 😊

[AnonymBruker]

Er usedvanlig hysterisk, nervøs og alt for redd for dem!! Skikkelig angst hver eneste dag/time for at noen skal skje med dem. Å alt for lite tålmodighet 😰

Hadde trodd jeg skulle bli en kul mamma, tok feil der gitt.

Anonymkode: 351da...fe2

[Sushi]

Jeg er vel stort sett som jeg hadde tenkt, også når det kommer til godteri og TV.  Men jeg er mer bekymra enn jeg hadde trodd, og litt mindre tålmodig.

[Hactar]

Jeg trodde jeg skulle bekymre meg mer, men det viser seg at jeg ikke har kapasitet til krisemaksimering med alt som foregår i hverdagen...

[AnonymBruker]

Hadde aldri sett for meg å få barn i det hele tatt, så bare det at jeg har barn er underlig nok.

 

Anonymkode: 2a0f9...311

[kisskissbangbang]

Er mye mer redd enn jeg hadde sett for meg, det er helt sikkert. Trodde jeg kom til å bli en kulere mamma som slappa greit av med sykling og klatring i trær og sånn, men jeg har ærlig talt mye mer klump i magen i forbindelse med det enn jeg trodde.

Trodde også at jeg kom til å leke mye mer med dem enn jeg gjør. Der er jeg nok ikke akkurat supermamma. Jeg synes det er hyggelig å gjøre ting sammen med de, men akkurat lek gidder jeg ikke holde på med så lenge om gangen. 

Ellers tror jeg at jeg er ca så tålmodig, streng og kjærlig som jeg trodde jeg skulle være. Og tankene jeg pleide å ha om oppdragelse er de samme enda.

[Gjest Blomsterert]

6 timer siden, Momseguri skrev:

Ja, som tittelen sier. Jeg venter mitt første barn og har selvfølgelig mange tanker om hvilken type mamma jeg skal bli. Man får jo ofte høre at ingenting blir som en har sett for seg, men jeg lurer på hvor annerledes en egentlig blir?

At ting som "jeg skal aldri bruke tv`en som barnevakt" eller "mine barn skal aldri få snop i ukedagene" o.l ryker av og til skjønner jeg, men jeg lurer mer på om du er blitt en helt annerledes person som mamma/pappa enn du så for deg? Er du f.eks kjempestreng men trodde du kom til å være kompis, eller er du skikkelig hønemor som passer på alt men trodde du kom til å være den som oppmuntrert klatring i trær og frihet for barna?

Jeg klarer liksom ikke helt å tro på at det skal bli så annerledes som alle sier Jeg er jo meg liksom?

Det blir noen overraskelskelser ja. Fint du tenker på det syns jeg. Jeg var liksom aldri i tvil om at jeg ville bli en god mor. Vel. Jeg gjorde mine feil etterhvert! Var ikke alltid rettferdig. Har en sønn med ad/hd og ga nok datteren for høye forventninger. Hun måtte liksom bruke hodet når han fikk sine "anfall". Ga henne alt for mye ansvar sånn sett,og vi har snakket om det etter at hun ble voksen. Uff,hun hadde jo liksom aldri lov til å oppføre seg "dårlig".

Så var jeg nok for streng på ubetydelige ting. Jeg ble sint for banning,for dårlig ordbruk og i det hele tatt. Ting som ikke betyr så mye. Ta de riktige kampene liksom. 

Det jeg er mest fornøyd med er at de har blitt selvstendige. Det var ett av målene jeg klarte å gjennomføre da: -)

[AnonymBruker]

Det er ikke akkurat tv som barnevakt og snop som er det aller mest vanskeligste å huske på i hverdagene. 

Det er sånnt man bestemmer seg for i forveien og tenker JA, det vil jeg ikke gjøre og det er jo bra..

Men tenk litt på hvordan du vil møte barnet ditt på følelser. Hva skjer når barnet har vanskelige følelser, som sinne sjalusi sorg tristhet og skam? Hvordan møter du følelsene som mor?  møter du de med åpne armer og aksept selv om du er sliten og lei og har dårlig tid?

Anonymkode: a7ae5...703

[AnonymBruker]

Så meg ut som jeg skulle være den streng foreldre,tenkte å nå bruker jeg en streng stemme for å få ting avgjort men får tilbakemelding fra mannen at jeg kjefter istedenfor å være streng så da føles det som en stor nederlag.

Trodde jeg skulle være tålmodig men dette også går ikke så greit....

Siste jeg ville være er masete og jeg ble slik...

Ja... Føler meg ikke som det beste mor, nei... Trodde det skulle gå bedre

Anonymkode: 7a301...38a

[AnonymBruker]

Jeg er dessverre mer sliten og sint, og mer masete/kjeftete/mindre tålmodig enn jeg hadde trodd. Men så hadde jeg ikke trodd at barna kunne være så trege/vanskelige/irriterende/sinte heller. Og det som er irriterende ved dem, er jo at de er så perfekte, så flinke, så snille -Jeg elsker dem MER enn jeg hadde trodd, og allikevel blir det så mye tull og slåssing(dem imellom) og bråk og rot og støy... Vi var et veldig rolig og harmonisk ektepar, kranglet aldri, nå er vi en bråkete og kaotisk småbarnsfamilie

Anonymkode: 05f21...3a8

[AnonymBruker]

Jeg er som jeg hadde tenkt, sånn ca.

Alle - og jeg mener alle -  sa at man ikke kunne si hvordan man ville bli som forelder før man fikk unger, og at ting ville bli så veldig annerledes når de først kom. Det har jeg greid å motbevise ganske greit, og har 3 unger som er ganske ok.
Vi har ikke altfor mange regler, men de reglene vi har, de skal følges og der er jeg konsekvent.

Barn er definitivt ulike, men så er det jo sånn at det er noen kjerneverdier man ønsker at de skal ha, og da jobber man jo for at det skal skje.

Den viktigste oppdagelsen jeg gjorde var nok hvor vanskelig det er å se at de har det vanskelig og er lei seg, men også hvor viktig det er at de får lov til å også være lei seg, at vi ikke trenger å snu dem. Det at de er kjent med følelsesregistret sitt er god læring. Og så snakker vi kanskje heller om hvorfor det skjedde, og om reaksjonen stod i stil med hendelsen. De skal lære å se at "ja, jeg overreagerte", eller "her var jeg i min fulle rett til å bli sint, men jeg hadde ikke trengt å la det gå utover andre".

Å ha barn har også vært utrolig mye morsommere enn jeg trodde. Det er morsomt å snakke med dem, helt fra de var babyer og til de nå er tenåringer. Tøffe tak innimellom, så klart, men sånn er jo livet uten barn også.

Anonymkode: 7dda2...576

[absinthia]

Jeg er mer lik min mor enn jeg så for meg. Av og til hører jeg min mor, når jeg selv åpner munnen.  Har til min egen forbauselse oppdaget at jeg tydeligvis er en ok tenåringsmor, siden mine eldste faktisk likte å henge med meg, da de var tenåringer. Jeg gjorde neste alt jeg kunne for å unngå å være for mye sammen med min mor, selv om hun var en god mor. 

Jeg hadde ærlig talt ikke gjort meg så mange tanker om hvordan jeg kom til å bli som mor, fordi jeg fortsatt var tenåring da jeg fikk førstemann. 

[Mrs.Under]

Jeg antok at jeg kom til å bli hysterisk hønemor som kom til å polstre ungene for at de ikke skulle slå seg. I stedet opplever jeg at jeg med årene har blitt laid-back, kul og morsom, og lar ungene få stor frihet til å utforske og prøve nye ting som jeg aldri ville ha gjort selv, eks som klatring og slalåmkjøring. ( jeg er sinnsykt pysete) Samtidig som jeg håndhever de grensene som er absolutte, f.eks innetider.

Det aller fineste med å være mamma er at man vokser sammen med barnet sitt, og man skjønner etter hvert hvordan man skal være/opptre som mor, for å frem det aller beste i barnet sitt. I alle fall har det  vært slik med meg.

 

[Teddi]

Jeg ble som jeg trodde og håpet. Jeg deltar i hverdagen til sønnen min, og står ikke bare på utsiden og peker og korrigerer. Jeg lar han lære ting på egenhånd, men følger alltid med og stopper han når ting går for langt. Jeg passer veldig på kosthold, søvn og helse, og er streng på rutiner. Regnet også med at det ble en del hverdagskos i form av mat. Der har jeg heldigvis vært flink til å holde meg til oppskjært frukt og nogenlunde sunne ting. Jeg er mye mer tålmodig enn jeg trodde jeg kom til å klare å være, da jeg i utgangspunktet er en person som hater gjentagelser og mas. Fornøyd med mammarollen og hvordan jeg takler den. 

[Million]

Jeg er iallfall ikke blitt som min egen mor. Kjefting og skriking for alt mulig. Nei, det skjer ikke her.

På mange måter har jeg feilet, fordi jeg har skjemt han bort.... Bl.a. har jeg/vi ikke lært sønnen (tenåring) elementært husarbeid. Ennå. Det er enklere å "bare ta det selv" i full fart, få det gjort, enn å mase og styre. I tillegg har han knapt kunnskap til å lage seg mat selv. Alt han kan er å koke seg nudler eller smøre noen knekkebrød med kaviar. Han skraper av middagsrester fra tallerkenen sin og ned i søpla, og skyller av tallerkenen etterpå, men så setter han den i oppvaskkummen så vi foreldre kan sette den ned i oppvaskmaskina etterhvert. Det ideelle var jo om han satte inn tingene sine selv, da... det får bli neste skritt.

Nå har jeg i det siste begynt å insistere på at han ser på mens jeg gjør enkelte ting, som en forberedelse på at han skal gjøre det selv etterhvert. Han er 15, og det begynner å bli på tide og lære seg diverse.

Ellers er tilbakemeldingene fra skolen at han er en gutt det er lett å bli glad i, og som ingen direkte misliker eller har noe i mot. Han er snill og grei mot folk, mobber ingen og er egentlig litt "dumsnill". F.eks om han har en pakke kjeks med seg på tur med klassen, gir han bort mesteparten for å være snill, istedenfor å tenke på seg selv. Etter mitt syn er han nok litt dumsnill, ja.

Jeg tror vi har gjort noe riktig i oppdragelsen iallfall, men visse ting kunne vært bedre.