Hadde du rosa rom og prinsesseleker?

[Gjest canacas]

Rosa frem til jeg var ca 11, da malte mamma hele rommet hvitt og karmene mørk lilla. Ble mye bedre. Rundt 16 ble rommet lyseblått med hvite karmer. Ble enda berre. Mamma valgte farge alle gangene. 

Ingen prinsesse greier eller særlig med dukker heller. Til min mors fortvilelse ville jeg ikke ha skjørt eller kjoler heller. Til hennes store glede elsket jeg det lange håret mitt. 

[Honey Dew]

Hadde ikke rosa prinsesserom og heller ikke prinsesse-leker. Veggene var vite og jeg hadde leker som var vanlig på 60- og 70-tallet

[AnonymBruker]

Hadde knall blått rom, senere hvitt. Lekte både med alt jeg kom over av leker, eide både Barbie og biler.

Anonymkode: 429e2...436

[AnonymBruker]

Jeg hadde helt lyse vegger med litt rosaskjær i. Da jeg var fem-seks år gammel maste jeg på mamma og pappa til jeg fikk blå vegger. 

Anonymkode: 65625...460

[Fiberhusk]

Aldri hatt det spesielt jentete, eller vært spesielt jentete. Likte ikke rosa før etter jeg bikket 20, i hvertfall. 

Husker spesielt godt en episode fra førskolen. Jeg hadde kun guttevenner og hadde alltid hatt det slik. Men én dag bestemte tantene at jeg skulle leke med jentene (var ett lekekott til gutter og ett til jenter). Jeg ble så tvunget inn i jentekottet med de andre jentene... Der skjønte jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Ikke kjente jeg jentene, og ikke likte jeg lekene (rosa prinsessegreier og dokker)... Var egentlig litt traumatisk husker jeg, skjønner ikke hvorfor de fikk det for seg så plutselig, at det var det beste for meg. 

Fikk heldigvis slippe unna jentekottet siden... 

 

[AnonymBruker]

Jeg hadde hvitt rom. 
Samme med søsknene mine (har søstre og en bror). 

Jeg hadde aldri rosa kommode, rosa nattbord etc. Alt var nøytralt. Samme med søsknene mine. 
Jeg kunne leke med lego, barbie og lastebiler. Samme med søsknene mine. Brukte å kle opp lillebroren min i dukkeklær da han var liten 
Hos oss var det aldri noe "det er ditt og det er mitt" når det kom til leker. Vi fikk noe spesifikk i julegave med vårt navn på, men alt havnet i samme lekekassen. Nå er pappa en skikkelig manne-mann, type trailersjåfør, bil og mekking av bil er hobby. Skikkelig handyman. Men han sa aldri noe på det at broren min lekte med barbie sammen med søstrene sine. Ingen reagerte da jeg lekte cowboy med gutta i nabolaget, mens de andre jentene lekte med dukker. En annen dag lekte jeg med dukker, en annen dag hang jeg i et tre og lekte tarzan. Ingen sa noe på det, ingen reagerte på det.

Klarer ikke helt å forstå hvorfor gnåler så mye om rosa vs blått. 
Det er jo bare farger! samme som at lego og dukker bare er leker. 
Det er ikke barna som er problemet, men foreldrene! Jeg merket aldri noe om gutt vs jente ting i barndommen. 
Min barndom var aldri preget av blått vs rosa, og det kan jeg takke mine foreldre for.

Ei venninne har ei søster. De to var veldig nære i alder, altså... så nære som overhode mulig  Moren ble gravid kort tid etter at hun eldste ble født.
Moren var så bestemt på at eldste skulle ha rosa, yngste skulle ha lilla. I ALT. Men, hun eldste hatet rosa og elsket grønt. Hun gråt fordi hun ble tvungt til å ha rosa ting, men moren nektet å kjøpe noe grønt, for hun var jente, hun skulle ha rosa. 
Hos dem var alt farge-bestemt. De hadde egne hyller og skuffer i gangen med uteklær. Rosa var hennes, lilla var søsteren. Alt skulle merkes med f.eks mørke rosa bakgrunn og lyse rosa skrift, lille hos den andre. Små lapper moren brukte, på ALT.
Til og med tannbørsten måtte være rosa og lilla! Hårstrikk, ja vær en minste lille ting som var likt av klær og ting, skulle være rosa og lilla. Det var så ille en periode at mamma kjøpte en grønn tannkost, slik at hun kunne bruke den hjemme hos oss. Hun kom innom for å si god natt vær kveld, trodde moren. Vi var naboer, bodde vegg i vegg, bestevenner fra vi ble født. 
Hun kom innom for å bruke den grønne tannkosten, som hun aldri fikk ha hjemme. 

Jeg er evig takknemlig for at mamma aldri var slik. 
Verken når det kom til leker, klær og soverommet mitt. Møblene var i varierte farger, veggene var hvite, enkelt og greit. 

Anonymkode: 0a423...53b

[Gjest ISeeYouCreep]

w

Endret 15. november 2023 av Nasse Nøff ❤

[AnonymBruker]

Rommet mitt var gult med mønstertapet. Hadde en salig blanding av alle slags type leker, så resultatet ble nok ganske nøytralt. Tror det var et godt valg av foreldrene mine.

Anonymkode: 62adf...e51

[AnonymBruker]

Nei heldigvis ikke. Jeg orestiller meg at jeg hadde vært mye mer sårbar, offeraktig/utøff og jente-jentete om jeg hadde vokst opp i rosa rom. Blitt noe jeg ikke er på en måte. Er jo kvinne, men glad for å ha vokst opp nøytralt og lært meg ringstikk og trehytte med gutta også og ikke BARE barbie

Anonymkode: 8cf88...f4e

[AnonymBruker]

Husker ikke alle rommene mine. Vi flyttet mye og jeg bestemte aldri fargen på rommene jeg hadde. Det ene rommet var rosa,et annet var gult og jeg husker ett som hadde trevegger. Ellers husker jeg ikke.

Jeg hadde ikke prinsesser og slikt,men lekte med dukker og barbie. Hadde også mye rosa klær. Samtidig likte jeg å leke andre mer kjønnsnøytrale leker.

Da jeg var tenåring så gjorde jeg opprør mot det rosa og ville ikke ha et eneste rosa plagg eller rosa ting. Ikke før nå nylig har jeg begynt å synes at rosa er ok igjen og jeg er over 30

Ellers ser jeg ikke på meg selv som spesielt jentete. Jeg er litt begge deler nå hvis man skal se på hva som er tradisjonelle jente- og gutteinteressert.

Anonymkode: 81ce8...43a

[Cata]

 Absolutt ikke. Jeg fikk eget rom da jeg var 5-6 år. Da ryddet foreldrene mine ut av det som skulle være pappas hobbyrom slik at jeg kunne få det. Det hadde en grusom tapet med blått og rødt geometrisk mønster på lys bunn. (Jada, vi snakker syttitallet her.) Etterhvert fikk vi råd til å pusse opp og da skulle jeg ha brun "koreapanel"  - dermed basta. Den skulle helst være mørkere enn den vi hadde i stuen. 

Rommet var fryktelig gulvkaldt så etterhvert "arvet" jeg et mørkegrønt gulvteppe fra stua. Det var såpass stort at det ble nesten "vegg til vegg" teppe inne på det lille rommet. Altså ble det så langt fra prinsesserom som tenkes kan omtrent, - og jeg stortrivdes. Som eneste jente i min generasjon i slekta så fikk jeg en overdose rosa da jeg var 2-3 år gammel så siden har jeg avskydd fargen.

Jeg hadde riktignok dukker, men favorittlekene var bamsen, noen andre lekedyr og barbie. Samt diverse smådyr av typen gårdsdyr og afrikanske dyr. Jeg husker jeg vekslet litt mellom å leke gård eller "leke Afrika".

[Antlers]

Jeg hadde et veldig rosa rom. Rosa vegger, gardiner, kommode, skrivepult, sengehimmel, fillerye, og hvit, tøytrukket taklampe med rosa hjerter på. Kan ikke huske at jeg tenkte noe spesielt om det som barn, men litt opp i skolealder (kanskje da jeg var rundt 10 år?) syntes jeg det var altfor mye rosa. Det var ikke fargen jeg hadde problemer med, men mengden. Fikk velge ny farge selv, og da valgte jeg mintgrønn til veggene. Pult og kommode ble malt hvite, jeg fikk nye gardiner, og sengehimmelen forsvant for å gi plass til en veggmontert gjesteseng som bestefar laget til meg. I ettertid tenker jeg at det må ha sett rimelig spesielt ut med helrosa rom fullt av dinosaurplakater og figurer, men levde helt fint med det som barn, altså En annen ting jeg husker er at det var veldig vanlig med ransler i gutte- og jentefarger. Nesten alle guttene hadde mørkeblå ransel og jentene hadde mørkerosa. Rundt 4. klasse var det plutselig bare teit med farger, og da skulle alle ha vanlig, skinnfarget skolesekk.

Av leker fikk jeg det jeg ville ha (men ikke alt jeg pekte på), enten det var biler, lego, barbie eller dinosaureffekter. Selv om rommet mitt var i overkant feminint, følte jeg aldri noe press om at jeg måtte leke, eller kle meg som, ei jente. Jeg kunne være prinsesse den ene dagen, så var jeg ute og lekte "kappe land" med naboguttene den neste. Jeg var med og hjalp bestefar som var oppfinner og hobbysnekker i bua hans, var på fisketurer, og lekte masse utendørs med andre barn - boksen går var kjempepopulært blant alle, men hoppestrikk og hoppetau var det nesten bare andre jenter som ville være med på. Likte også godt å være for meg selv, og da ble det ofte tegning, eller lesing av bøker på rommet.

Det gikk mest i olabukser og gensere i sterke farger med trykk av tegneseriefigurer på, eller hjemmestrikkede gensere i pastellfarger. Striper var også populært. Det var ikke stor forskjell på jente- og gutteklær, så mye av det kunne fint brukes av begge kjønn. Til fest var det derimot feminine klær som gjaldt. Penskjorte med blondekrage og sløyfe i halsen, tynn strømpebukse, skjørt, og spisse pensko med bittelitt hæl. Jeg husker at jeg følte meg fin, men mislikte at jeg ikke kunne leke skikkelig i festklærne. Klær var faktisk mye dyrere på den tiden, så da var det om å gjøre å holde penklær hele og fine så lenge som mulig, for så å la andre arve når man vokste ut av dem. Man kunne fint leke ute i en bukse som hadde grønskeflekker, eller sy på lapper om det gikk hull, men man dro bare ikke i bursdagsselskap med pentøy som hadde flekker eller hull. Det ville bragt stor skam over familien (i alle fall virket det slik ).

Jeg kan ikke huske noe forskjellsbehandling, bortsett fra at broren min aldri ble oppfordret til å være feminin. Jeg kunne være både søt og tøff, og det var helt greit at jeg var guttete, men det ble aldri hyllet om han gjorde noe jentete. Han fikk leke med dukker hvis han ville det, ta på kjole (kun hjemme hos oss), slike småting. Foreldrene våre sa aldri noe negativt om det, men de sa heller ikke noe positivt. Dette varte bare en kort periode, så ble dukker og kjoler fullstendig uinteressant for ham. Om noe så er han nå sur for at de lot ham gjøre det, siden det eksisterer bilder av det, noe han synes er kjempeflaut

Jeg føler ikke at jeg har blitt påvirket av hvordan rommet mitt så ut, og om noe så skulle jeg ønske at mamma og bestemødrene mine hadde behandlet meg mer som en jente, og lært meg mer om myke verdier. Selv om jeg er glad for at jeg fikk utfolde meg på forskjellige områder, var det kanskje litt i overkant greit å være tøff. Jeg skulle gjerne ha lært mer om matlaging og baking, gode systemer for rydding og vedlikehold av hjem, hvordan man får planter til å overleve mer enn en uke, strikking og annet håndarbeide, stell av barn, hvordan sette sammen en god basisgarderobe, hvordan sminke seg så det faktisk ser fint ut (det kunne jeg virkelig trengt som 15-åring)!

Mensen rakk jeg ikke å bli fortalt om før jeg fikk den som 9-åring, og det var egentlig ingen som fortalte meg noe om det i etterkant, utover "Her har du bind, du kan regne med at det kommer sånn ca. en gang i måneden". Vi feiret med kake, da, men det var liksom ingen informasjon om humørsvingninger, smerter og praktiske problemer når man har kraftige blødninger. Det var også lite snakk om følelser, noe jeg tror har gjort at jeg har vanskelig for å snakke om ting som plager meg i dag. Jeg kan være tøff og sint, og har ingen problemer med å si fra hvis det er noe jeg ikke aksepterer, men det litt mykere - ting som er såre og personlige - det ble jeg aldri lært å håndtere.

Klart det er mye her som kan være kjekt for gutter å lære også, men det burde nesten være obligatorisk at det går i arv fra kvinne til kvinne (eller jente). Man må ikke nødvendigvis bruke lærdommen, men man bør kunne det. Det har lenge vært slik at gutter ikke skal være jentete, men nå virker det som om vi har kommet til det punktet at jenter helst ikke skal være jentete og gutter ikke bør være for guttete. Det er bare en ny måte å sette barn i bås på, selv om man gjør det i beste mening. Jeg tror at leketøy og farger har svært liten betydning - det er heller foreldre og andre voksnes reaksjoner på det som former barna. For mange kan det faktisk oppleves som en trygghet å ha en jentebås og guttebås, for da har man noe konkret å forholde seg til. Det som er problemet er om man ikke får slippe ut av båsen når man selv ønsker det, eller om man aldri får vite om hva som er på utsiden. Om man først skal sette barn i bås, så synes jeg jenter skal i jentebåsen og gutter i guttebåsen, men man skal samtidig respektere at de er individer med forskjellige personligheter og interesser. Lær gjerne Espen å strikke fordi han evt. viser interesse for det, men ikke fordi han er gutt og det hadde bare vært såååå kult og anti-kjønnsrollemønster med en gutt som strikker rosa skjerf.

[AnonymBruker]

Jeg fikk eget rom da jeg var sju år, da fikk jeg velge farge selv. Valgte okergult  Da jeg var ti år fikk jeg bytte ut senga med en sovesofa, og fikk velge trekk på den selv. Valgte blått trekk. Ingen av mine venninner hadde rosa rom heller. Vi var derimot opptatte av fargers betydning, om de var kalde eller varme, og hva slags energier de gav (blått for ro, rødt for lidenskap etc). 

Vi var hestejenter hele hurven, og ganske opptatt av naturen  

Anonymkode: af819...07b

[AnonymBruker]

Vi skulle Pusse opp rommet da jeg var 13? Og jeg ville helst ha røde vegger men det fikk jeg ikke lov til. Så da fikk jeg heller hvite vegger med et hint av rosa, røde møbler og røde og hvite gardiner. Ellers kjøpte foreldrene mine nøytrale møbler. Jeg sto for øvrig interiør, som besto av masse plakater på veggene, bamser, leker.... Alt mulig rart. Hadde jo et jentete rom men det var ikke helt rosa.

Når jeg får unger tror jeg ikke at jeg gidder å male barnerommet i noe annet enn hvitt. Ungen går vel lei når den vokser opp uansett.

Anonymkode: 00cf7...1ff

[Lou Salome]

Vokste opp på 70-tallet, tror ikke fargen rosa eksisterte. Oransje og brunt derimot... Hadde ingen prinsessefascinasjon, men noen venninner likte å kle seg ut som "fin dame", ikke jeg. Hadde dukker, og lekte med dem, men Barbie var "forbudt", der var også Disney, smurfene og Bobseybarna. Hadde mye puslespill og arvet lego. Eget utkledningstøy hadde ingen. Tror ikke det har påvirket meg på noen som helst måte, hadde min rosa-og-pastell-periode på 80-tallet og vil aldri ha på meg den fargen nå. Forsøker å begrense det på mine døtre, jeg syns det er en babyfarge. 

[Biloba]

Jeg fikk eget rom først da jeg var 7 år. Jeg fikk velge farger selv, men jeg fikk ikke velge barnetapeter. Veggene ble småblomstrete i rosa på hvit bunn, det var hvite blondegardiner og en del rosa detaljer. Brødrene mine valgte blått hos seg. Jeg hadde ingen prinsesseleker, men likte å leke med det hos andre. 

 

Mitt barns rom har vegger i egghvitt og kjønnsstereotypiske farger på gardiner og litt smådetaljer. Fritt spillerom til å skifte etter preferanser etterhvert.

[AnonymBruker]

Jeg var utrolig jentete som liten. Elsker å pynte meg, prinsesser, ballerina, barbiedukker osv, rosa var yndlingsfarge.. fantes ikke et snev av guttete i meg. Men jeg hadde trehvitt rom selv om jeg ønska meg rosa, men fikk ikke lov siden jeg kom til å bli lei med åra

Nå i "voksen" alder (20år) så er jeg ikke så jentete av meg. Liker å kle meg i "min stil" men det er ikke noe rosa-dollegreier. Er ikke opptatt av trender, merker osv men liker jo å se ok ut. Så jeg sminker meg og ordner meg. I tillegg er hobbyene mine spilling, lesing, se på anime/manga og slike ting. Så serikke på meg som en typisk jente-jente egentlig.

Men favorittfarga mi er rosa da  

Så selvom jeg ble behandlet veldig jentete mtp leker og klær osv, så ble jeg ikke en typisk rosa-jente..

Anonymkode: 307d7...79e

[Strawberry Fields]

Tror rommet mitt var gult, om jeg husker rett. Hadde både "prinsesseleker" ala barbie, dukker osv, og også Action-man, MC musene fra Mars, Teenage Mutant Ninja Turtles osv. Favoritt-aktiviteten var å spille TV-spill med familien.
Synes prinsesse-hysteriet nå virker som det har tatt av mer enn da jeg var ung på tidlig 90-tallet. Da virket det som alle lekte litt med alt. 

[Linituss]

Jeg hadde tapet med gamle racer- og hotrod-biler på mitt rom da jeg var liten. Hadde et skap fullt av Barbie som jeg stort sett fikk i hver eneste jule- og bursdagsgave, men lekte ikke særlig ofte med dem. Lekte mest med lego, biler, plast-dyr og togsett. Pusset opp rommet da jeg var ca. 12-13 til lyseblått.

[AnonymBruker]

4 timer siden, Notatboka skrev:

Jeg hadde blå vegger på rommet mitt frem til jeg var ti år og flyttet. Hadde trefarget møbler, noe rødt og noe svart og hvitt. Jeg lekte med baby born, men min store kjærlighet lå hos LEGO. Jeg elsket å pynte meg og være jentete, men aldri i rosa klær. Jeg hadde en bror og guttesøskenbarn som naboer og det var derfor mye guttelek. Ser ikke på meg som en typisk guttejente, men barndommen min var ikke preget av rosa og prinsesser og det er jeg glad for 

 

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, rommene mine har nok vært gule eller grønne. Jeg var nok ganske guttejente som elsket å leke med tog, LEGO og playmo. Men hadde også Barbie og My Little Pony pluss et hav av bamser. Dukker lekte jeg aldri med.

Anonymkode: dc6a1...980

 

2 timer siden, NasseNøff skrev:

Lekte med alt som var leker. Aldri sett på meg selv som en typisk prinsesse-jente. Var ikke en guttjente heller, jeg bare lekte med det som var morsomt  

Har problemer med ordet "guttejente". Altså, jeg vet at det er et vanlig uttrykk, men det gir meg en uggen følelse. Det signaliserer at mange aktiviteter - som treklatring, leke i naturen, spille ballspill, racersykle, stupe fra høyeste stupebrett, spille elgitar, you name it - er gutteaktiviteter, som en jente må være guttejente for å ha tilgang til. 

Det signaliserer for meg at aktiviteter som er krevende, skumle, utfordrende og viltre er noe gutter holder på med, mens jenter sitter i stillhet og perler på rommet. Det blir en selvforsterkende greie, og det bygger opp under holdningen at menn er fryktløse, spenningssøkende og overskridende, mens jenter er engstelige, trygghetssøkende og holder seg i bakgrunnen. Jeg tror egentlig jenter generelt digger svimlende høyder like mye som gutter og er like flinke til å spille elgitar når de blir presentert for muligheten, og at ideen om "guttejenter" undergraver jenters rett til å tas på alvor som individer.

Hvis man snur på det, så er det jo ingen som kaller gutter for "jentegutter", det ville i så fall vært en fornærmelse. Å være jentegutt er å være veik og uten noe tak i, det er nedverdigende for en gutt å bli sammenlignet med jenter. "Guttejente" er derimot hyppig brukt som et kompliment, en beskrivelse på en jente som er tøff, fysisk aktiv, overskridende og har tæl. Det sier vel egentlig alt.

Anonymkode: b385d...ac3