Begynte å gråte etter psykologtime i dag

[Gjest gjestvest]

Det første du må legge fra deg er at du er ødelagt. Det er ikke det The Stockholm syndrome går ut på.
Det andre: I noen tilfeller når personer er nervøse kan det hende de ler: Så idag når din behandler avslutningsvis lo kan det hende hun var nervøs: Du er dermed ikke latterlig. 

Nå tenker du for mye. Det du trenger er ro. For å komme i samme tempo kan dere eksempelvis sammen lage en behandlingsplan. På denne måten også " tvinger " du henne til å fortelle hva hun har tenkt, hvor denne behandlingen er på vei. Du trenger trygge rammer.

 

[AnonymBruker]

Kan hende at psykologen din vet at du er redd for å bli latterliggjort og derfor bruker det for å få en reaksjon fra deg. Nå vet jeg heller ikke hva slags type psykolog du går til. Det finnes mange forskjellige behandlingsformer. Som jeg nevnte i sist innlegg snakk med hennes. Ta det opp i timen og bruk timen på å snakke om det. Det er lett å tro at det er psykologen som styrer når man kommer inn til timen, men det er faktisk deg. Du skal ikke bli presset til å snakke, men det kan hende at psykologer bruker forskjellige metoder for å få deg til å åpne opp, til å få reaksjoner fra deg. Etter hvert vil psykologen kjenne deg så godt at de vet godt hvor grensene dine går, hvilke adferdsmønster du har osv. Det kan hende du har misforstått hele greia, og ikke minst at du kan le av det selv. Det betyr ikke at DU er latterlig, men ofte kan det være godt å kunne le av ting. Psykologer er så vant til å høre rare tanker og sterke fantasier. Så selv om du sier noe som du tror er helt latterlig eller merkelig, kan det hende at det egentlig er helt normalt. Og hvis det ikke er normalt så er vel det en av grunnen til at du er der. Undersøke hva det er for noe, og er det noe du burde jobbe med. 

Anonymkode: 7e9f2...2d8

[MiniMig]

Jeg får også dårlig samvittighet når noen får vite om de overgrepene jeg har blitt utsatt for. Jeg tror ikke det direkte handler om sympati med overgriper, men skyldfølelse fordi jeg bryter noe som ikke skulle bli sagt. Særlig gjelder dette når overgriper har sagt og truet med ting som ville skje om jeg fortalte. Jeg føler skam fordi jeg synes det er skammelig på mine vegne at overgrepet har skjedd. At noen får vite det skammelige som har skjedd med meg. Jeg vet at det er overgriper som sitter med all skyld og alt ansvar, men likevel skammer jeg meg, for jeg vet at psykologen forstår og kan forestille seg hva som skjedde. Den forestillingsevnen gjør det hele skammelig. Håper dette ga mening

Jeg synes som tidligere skrevet, at du skal ta dette opp med psykologen. Neste gang hun ler kan du kanskje spørre henne direkte om hvorfor hun ler og hva som var morsomt i situasjonen/det du fortalte.

Lykke til

[AnonymBruker]

Jeg blir så rørt faktisk over at dere deler så gode råd og tips. 
Jeg sitter her og skriver litt før jeg skal legge meg. Blir inspirert selv om jeg føler meg så langt nede! Så tusen takk! 

Har sovet ca to timer siste tre døgn, fortalte dette også til behandleren min i dag. Jeg er så tynn i huden føler jeg. Tynn hud i forhold til psykologisk forsvar osv.. Jeg har gitt opp meg selv på mange måter fordi jeg rett og slett er så sliten. Og jeg tror ikke jeg egentlig lever så mye lenger om jeg ikke får fortalt hvordan jeg egentlig føler noe av det som skjer i terapirommet.. 

 

Anonymkode: cdfd6...d2e

[Gjest gjestvest]

Husk dette: Det er forskjell på å le av de, og le av deg. De er de hun forsøker å latterliggjøre så du ikke skal føle sympati for dem.

Endret 9. februar 2016 av gjestvest

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det høres ut som du overtolker det hun sier og tar det mer personlig enn det er ment. Er du den samme som lager disse trådene hele tiden?

Anonymkode: 6cf72...95c

Det der kunne du spart deg for! 

Anonymkode: f2b49...7f6

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg setter veldig pris på svar og perspektiver som jeg får, tusen takk.

Og til deg 9cc: Så bra at du klarer å se på det på en humoristisk måte og sånn. Det er jo viktig det også! Og så håper jeg at det ordner seg for deg. Det høres ikke noe godt å måtte føle det sånn etter hver eneste psykologtime.

Jeg er også en person som kan le mye av meg selv på godt og vondt, men det var noe i dag som ble veldig feil for meg... å le så mye som hun gjorde ble så overveldende og jeg var ikke forberedt på det kanskje. Jeg lo med litt i førsten, men så tok hun det så veldig langt. Både med latter og hvordan hun sa ting... følte egentlig at det ble litt uvirkelig og rart.. men kanskje sannheten kommer frem? At jeg er så skadet og at problemene mine er som en komedie-film? Jeg har så vondt i sjelen min, og det ble så vondt å le av det på den måten føler jeg kanskje : / 

Anonymkode: cdfd6...d2e

Jeg har selv gått til en del psykologer og psykiatere, men aldri opplevd at mine tanker og følelser ble ledd av. Det er lite profesjonelt.I din situasjon ville jeg opplevd at hun prøvde å bagatellisere det jeg delte, følt at hun ikke tok meg alvorlig. Greit nok at man skal kunne ha humor, men det bør komme fra pasienten først. Psykologen skal ikke ta sine motoverføringer ut over pasienten ukontrollert, dette burde hun vite. Og her høres det lite kontrollert ut. Google gjerne overføring og motoverføring.

Jeg ville vurdert å bytte terapeut, du blir jo retraumatisert av å ikke bli møtt. Eventuelt først ta det opp med henne og se hva som kommer ut av det. 

Anonymkode: 551f7...a13

[AnonymBruker]

9 timer siden, gjestvest skrev:

Det første du må legge fra deg er at du er ødelagt. Det er ikke det The Stockholm syndrome går ut på.
Det andre: I noen tilfeller når personer er nervøse kan det hende de ler: Så idag når din behandler avslutningsvis lo kan det hende hun var nervøs: Du er dermed ikke latterlig. 

Nå tenker du for mye. Det du trenger er ro. For å komme i samme tempo kan dere eksempelvis sammen lage en behandlingsplan. På denne måten også " tvinger " du henne til å fortelle hva hun har tenkt, hvor denne behandlingen er på vei. Du trenger trygge rammer.

 

Du gir ofte mange gode innspill, men her synes jeg du legger mye av ansvaret for behandlingen over på pasienten. Det er psykologen som skal planlegge behandling og klare å håndtere sine egne reaksjoner (bl.a usikkerhet og angst). Pasienten skal ikke "forstå" psykologen, det er omvendt. Om psykologen blir så nervøs at hun ler av det pasienten har å fortelle, må hun vurdere om hun er egnet til å være psykolog for denne pasienten. Kanskje er det noe psykologen selv først må bearbeide, noe som denne pasienten trigger i psykologen. 

Jeg ville først tatt dette opp med vedkommende, men om vi ikke kom noen vei, ville jeg forsøkt å bytte til en som kan traumebehandling.

Anonymkode: 551f7...a13

[Gjest Sunflower-Delight]

Jeg ser at du har allerede fått en del svar, noe som er kjempebra. Synes det er kjemperart at psykologen bruker latter som en reaksjonsmiddel, spesiellt om det du deler med vedkommende er veldig sårbart. Hvis jeg hadde gått til psykolog ville jeg aldri ha godtatt den type reaksjon, siden jeg da ville ha vært mye mer sårbar og delt erfaringer som var vonde. Har aldri opplevd noen av de psykologene jeg har gått til tidligere som har ledd mens jeg har delt vonde erfaringer. Synes egentlig at det er veldig upassendes for de fleste som går til en psykolog å få oppleve slikt som deg med denne psykologen din, en psykolog burde være mer forsiktig i hvordan de reagerer og oppfører seg foran sin pasient.

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har du erfaring med at psykologer bruker humor i behandlingstimene på denne måten som du forklarer om?

Er dette noe de lærer i sin utdanning?

Anonymkode: 256bc...484

En psykolog skal ikke bruke humor på den måten ovenfor pasienter som kommer til behandling for traumer.

Jeg har vært i samtaler, og psykolog har da kunnet smile forsiktig sammen med meg når jeg forteller om noe helt eksternt - for eksempel en "teit sjef" eller noe veldig trivielt hvor jeg åpenbart bruker humor selv. Hun smilte da støttende til meg - som et uttrykk for at "du har god humor, og jeg skjønner det du fortalte var morsomt". 

Men de skal ALDRI le av tanker du deler - uansett hvor dumt det måtte være. Spesielt ikke når det er snakk om traumer.

Ler hun bokstavelig talt? 

I så tilfelle må du faktisk bytte psykolog og sende inn klage på henne. Om hun ler - og du ikke bare tolker det slik at paranoia(jeg tror ikke du er paranoid, men enkelte ganger kan folk som er ganske dårlige psykisk tro at andre mennesker mener og tenker ting som er helt irrasjonelt, så jeg må spørre) - så tenker jeg at hun faktisk har et alvorlig problem og nok trenger ikke bare bytte jobb, men ta seg en hel del terapitimer selv. Det høres helt merkelig ut for meg.

Anonymkode: bf5f8...972

[Gjest gjestvest]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du gir ofte mange gode innspill, men her synes jeg du legger mye av ansvaret for behandlingen over på pasienten. Det er psykologen som skal planlegge behandling og klare å håndtere sine egne reaksjoner (bl.a usikkerhet og angst). Pasienten skal ikke "forstå" psykologen, det er omvendt. Om psykologen blir så nervøs at hun ler av det pasienten har å fortelle, må hun vurdere om hun er egnet til å være psykolog for denne pasienten. Kanskje er det noe psykologen selv først må bearbeide, noe som denne pasienten trigger i psykologen. 

Jeg ville først tatt dette opp med vedkommende, men om vi ikke kom noen vei, ville jeg forsøkt å bytte til en som kan traumebehandling.

Anonymkode: 551f7...a13

Tråden er startet i den hensikt å få hjelp med å forstå sin terapeut. 

Om du leser alle mine innlegg vil du kunne få med deg hva jeg har sagt om bruken av latter i timene, og mulig hensikt. Det er kun denne gang jeg har ment det kunne bunne i nervøsitet. En liten " kunne " for å berolige TS. 

Når det kommer til behandling - Det står ingenting i mitt innlegg at TS skal planlegge sin egen behandling, men at de sammen kan lage en behandlingsplan. Det er ikke uvanlig at terapeut og pasient sammen gjør dette.

Endret 9. februar 2016 av gjestvest

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for svar! 
Jeg startet timen i dag med å fortelle om at jeg følte meg så dårlig og fikk angst fordi jeg utleverte dem, så jeg er jo på en måte klar over at det er det jeg gjør, og at det kanskje ikke er så bra. Men følelsen av å bli ledd av, det skremmer meg egentlig og jeg føler meg utrolig håpløs. Jeg vet ikke om jeg vil bytte behandler, har brukt så mye tid på å åpne meg... men kanskje jeg må si ifra at jeg følte det ble litt feil...? siste jeg sa da jeg var på vei ut fra timen med gråt i halsen var at; jeg er ikke så håpløs og pinglete som jeg ser ut som? Og hun bare : ha det (og fortsatte å le.. ) ?! Men opplever henne ikke som en dårlig psykolog sånn generelt, heller tvert om, men det ble bare så merkelig i dag og jeg følte meg helt ødelagt.. 

Anonymkode: cdfd6...d2e

Jeg hadde nok også begynt å le om en pasient sa det til meg like før vedkommende gikk ut. 

Anonymkode: de833...ccc

[AnonymBruker]

48 minutter siden, gjestvest skrev:

Tråden er startet i den hensikt å få hjelp med å forstå sin terapeut. 

Om du leser alle mine innlegg vil du kunne få med deg hva jeg har sagt om bruken av latter i timene, og mulig hensikt. Det er kun denne gang jeg har ment det kunne bunne i nervøsitet. En liten " kunne " for å berolige TS. 

Når det kommer til behandling - Det står ingenting i mitt innlegg at TS skal planlegge sin egen behandling, men at de sammen kan lage en behandlingsplan. Det er ikke uvanlig at terapeut og pasient sammen gjør dette.

Tråden er startet fordi ts begynte å gråte etter en time, fordi hun ikke følte seg tatt på alvor. Ser ut som vi har ganske forskjellig syn på det der. Jeg står for det at pasienten aldri skal måtte forstå hvorfor terapeuten reagerer som hun eller han gjør, det er terapeuten som skal forså hva pasienten har behov for. Det kalles inntoning, og det høres ikke ut som psykologen til ts er så god på å tone seg inn på pasienten, når hun ler så mye (av/med) pasienten at ts blir så trist og skamfull at hun gråter. Det er grov feilinntoning. 

Det er ikke uvanlig med behandlingsplaner, men det er uvanlig at pasienten skal ta initiativet til dette.

Jeg ville vurdert å bytte terapeut.

Anonymkode: 551f7...a13

[AnonymBruker]

Det er ingen av oss som vet med sikkerhet hva som har skjedd under disse timene. Derfor må TS ta dette opp med psykologen. Det er en veldig god øvelse i å si i fra når noe ikke er greit. Mange mennesker går heller rundt å er redd, nervøs, sint, lei seg fordi noen har sagt et eller annet. I stede for å konfrontere de som har sagt eller gjort noe. Det at en psykolog sitter å ler på en måten TS her beskriver høres rart ut. Uansett så skal ikke TS føle deg latterliggjort. I terapi skal man føle seg trygg, om man ikke driver med en øvelse e.l. Start neste time med å ta opp det som plager deg, og hvis du fortsatt går ut i fra timen uten å føle deg ivaretatt burde man bytte psykolog.

Anonymkode: 7e9f2...2d8

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

jeg går til en behandler (psykolog) pga traumer. Og jeg er som regel veldig fornøyd med behandleren min og sånn, men noenganger føler jeg at hun ler av meg, fordi hun får veldig latterkramper når jeg deler tanker. . har skjedd to ganger at jeg opplever at hun liksom forandrer væremåten sin veldig brått, og sier f.eks: om du fortsetter sånn, så kommer du til å bli gammel før du blir bra.. fordi jeg bortforklarer ting som er vanskelig.. og så ler hun og blir så forandret, nesten litt sint og veldig oppgitt.. jeg får så ubehagelig følelse av det.!  og så har hun også sagt at det jeg uttrykker kan minne om "stokholm syndromet" , er ikke det egentlig å si at man er veldig ødelagt? jeg sier til henne at jeg føler at jeg svikter de som har gjort volden mot meg osv, og føler meg ond, men jeg sier også at jeg vet at jeg ikke er det, men føler det sånn.. Er det noen her som kan hjelpe meg med tips, om det er noen som har opplevd traumer og som føler at de er onde mot "de skyldige" fordi dere utleverer dem? Det som fikk meg til å gråte var at jeg føler at hun ser på meg som utrolig dum og ødelagt, og at hun ler så hun nesten gråter i stedet for å være... hva skal jeg si; forståelsesfull..? Er så utrolig lei meg : ( 

Anonymkode: cdfd6...d2e

Det er helt sikkert en måte for henne å utfordre deg på. Her forteller hun deg at det kan virke som du har Stockholmsyndromet. Det får deg til å tenke, ikke sant? Hun sier det ikke for å være slem, men for å hjelpe deg på veien til å bli bedre. At hun ler kan vel komme av at hun misforstår det du sier, tror at du mener det som en spøk eller lignende. Tro meg, hun ler ikke av deg på en hånete måte, og hun ser ikke på deg som dum og ødelagt! Dette er nok ting du tenker om deg selv, som du automatisk tror at andre mener om deg også. Psykologen din er på ditt lag!

Anonymkode: b3807...347

[Gjest Sunflower-Delight]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde nok også begynt å le om en pasient sa det til meg like før vedkommende gikk ut. 

Anonymkode: de833...ccc

Da er det tydelig at du ikke hadde passet inn i dette yrket. Hvis pasienten hadde sagt dette med gråt i halsen og med veldig tydelig sårhet over seg, da er det ikke hyggelig å se psykologen sitte der å le av det. Til og med jeg som ikke er utdannet psykolog hadde skjønt at denne setningen ble ment som et tegn på sårhet og usikkerhet. Hvis en person som ikke er utdannet i psykolog yrket har mer forståelse enn psykologen sjølv, da er psykologen i feil yrke.

Psykologer er faktiskt ment til å vise forståelse og ha respekt for sine pasienter, spesiellt hvis psykologen har behandlet samme pasient flere ganger så burde vedkommende kjenne bedre til måten pasienten kan reagere og ha en raskere forståelsesevne enn hvis pasienten er fortsatt veldig ny.

Endret 9. februar 2016 av Sunflower-Delight