Så var jeg stemor 100%

[AnonymBruker]

Samboeren min har en datter på 15 år som har bodd 50/50 de siste årene. Nå krangler hun sånn med moren din at hun har flyttet til oss permanent, og nekter å være med moren. Hun lider ingen nød hos moren, men de krangler mye. Jeg mener at hun må tvinges til 50/50 og at hun har godt av å være hos moren også. Samboeren min mener hun må velge selv. Så kommer min rolle opp i det hele. Jeg sliter med å venne me til en tilværelse som stemor på fulltid. Det at hun er her, hele tiden. Jeg blir i dårlig humør at det. Jeg har snakket med samboeren min om dette, men han sier at hun er datteren hans, og at han ikke kan nekte henne å bo hos oss. Jeg ser poenget, men jeg sliter med denne tilværelsen. Det føles som om vi har gjester, hele tiden, og jeg slapper ikke skikkelig av i mitt eget hus lenger. Jeg syntes 50/50 var mer enn nok. Er det noen andre her som har stebarn i hus 100% av tiden? Hvordan takler dere situasjonen? Ja, jeg vet at jeg har valgt en mann med barn og må ta det for det det er...

Anonymkode: a7e37...d7c

[AnonymBruker]

Sykt å skulle tvinge noen til 50/50. Ville du bodd annenhver uke forskjellige steder? Hun er 15 år, og flytter kanskje ut for godt om 5 - 6 år. Det må du da vel klare? Er 100% enig med samboeren din her, hennes følelser må komme først....

Anonymkode: e0b15...a5a

[AnonymBruker]

2 stebarn fulltid her, helt supert. Er du ikke fornøyd allerede nå er jeg lei for å si du burde pakke og dra. Både for din del og for samboer så ikke du lager tull i forholdet til datteren sin og han føler han må velge. 

Anonymkode: 2dedd...4d9

[ViljaH]

Datteren er så gammel at hun må bli hørt i ønsker om bosituasjon. Dermed er de kortene du har på din hånd 1) bo der 2) flytte ut selv. 

[AnonymBruker]

Jeg har bonusbarn 100%, og det har jeg hatt hele tiden. Men jeg kom inn i bilde når de var ganske små (barnehagealder), så vil tro det er litt anderledes enn med en 15 åring. Tror man kommer en lang vei med sin egen innstilling og ikke minst tilvenning. Og ta tiden til hjelp.

Anonymkode: 7ef6f...712

[AnonymBruker]

Som 15-åring bør man kunne få bestemme slike ting i selv. Flyttet selv til faren min 100% på den alderen og det er nok det beste jeg kunne gjort for alle i familien. Kranglet konstant med mamma. Fikk et mye bedre forhold til både mamma og pappa etter at jeg flyttet. 

Anonymkode: 1c776...e49

[Gjest The Lost Dreamer]

Jenta er 15 år. Hun har rett til å bestemme hvor hun skal bo når foreldre er skilt. 

[AnonymBruker]

 

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Samboeren min har en datter på 15 år som har bodd 50/50 de siste årene. Nå krangler hun sånn med moren din at hun har flyttet til oss permanent, og nekter å være med moren. Hun lider ingen nød hos moren, men de krangler mye. Jeg mener at hun må tvinges til 50/50 og at hun har godt av å være hos moren også. Samboeren min mener hun må velge selv. Så kommer min rolle opp i det hele. Jeg sliter med å venne me til en tilværelse som stemor på fulltid. Det at hun er her, hele tiden. Jeg blir i dårlig humør at det. Jeg har snakket med samboeren min om dette, men han sier at hun er datteren hans, og at han ikke kan nekte henne å bo hos oss. Jeg ser poenget, men jeg sliter med denne tilværelsen. Det føles som om vi har gjester, hele tiden, og jeg slapper ikke skikkelig av i mitt eget hus lenger. Jeg syntes 50/50 var mer enn nok. Er det noen andre her som har stebarn i hus 100% av tiden? Hvordan takler dere situasjonen? Ja, jeg vet at jeg har valgt en mann med barn og må ta det for det det er...

Anonymkode: a7e37...d7c

Beklager å si det, men du TS kommer i andre rekke her. Og en annen ting, dattera hans er ikke en gjest i huset. Hun er ett medlem av familien!

Samboeren din har rett her. Du må enten innfinne deg i situasjonen, eller så får du dra deg selv ut av den. Dersom du ber samboeren din om å velge mellom deg og dattera, da vinner ikke du for å si det slik....

Du sliter, ok. Da må du, gjerne i samarbeid med samboer, finne strategier for å gjøre at du ikke sliter. Kanskje på tide at du tar opp enn hobby som er utenfor huset. Greit med litt alenetid ja

 

Lykke til med din nye tilværelse

Anonymkode: 7bf9d...454

[AnonymBruker]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sykt å skulle tvinge noen til 50/50. Ville du bodd annenhver uke forskjellige steder? Hun er 15 år, og flytter kanskje ut for godt om 5 - 6 år. Det må du da vel klare? Er 100% enig med samboeren din her, hennes følelser må komme først....

Anonymkode: e0b15...a5a

Enig.

TS, mannens barn kommer først som nr 1 for ham! Hans datter har enhver rett på sin far når hun/de vil! 

 

Deres relasjon er over alt og du må bare innfinne deg og ta hensyn! De var først.

 

Du kom senere.

Anonymkode: c1008...040

[AnonymBruker]

Du må avfinne deg med løsningen de har kommet fram til. MEN dersom du ender med "alt" av oppfølging/oppdragelse/ekstra klesvask/kjøring til og fra fritidsaktiviteter for hans datter, så får du slå i bordet og si at han får ta minst halvparten av det.

Anonymkode: 5b1f7...65e

[AnonymBruker]

Synes at dette er noe man måtte se skulle komme. Det at hun er 15 kan jo være en utfordring i seg selv mtp på hvor nysgjerrige de er og humørsvingninger. Men hva tror du kunne vært løsningen her? Hvordan er forholdet deres? Kanskje hun trenger noen å snakke med? KANSKJE hun en dag likevel vil bo litt med sin mor også. Men jeg synes jeg hører ei jente som trenger støtte og stabilitet, ikke noen som går i mot henne på begge sider.

Anonymkode: 50b80...274

[AnonymBruker]

Hei ts, jeg skjønner hvordan du har det i din situasjon.  Merket at når vi har hans barn 3 uker på rad i sommerferien, er det plutselig veldig annerledes og vi er vanedyr som ikke alltid egner oss endring like greit. 

At hun ønsker å være der 100% kan hun velge selv, og om relasjonen ikke bedrer seg, kan det bli permanent. Det er fullt forståelig at kan by på utfordringer. 

Det viktigste jeg gjorde var å se på barnet på en annen måte de ukene hun er her sammenhengende 3 uker. Vi har henne kun annenhver helg, så kontrasten ble så stor. Jeg bestemte meg for å endre fokus. Rett og slett bare det. Tenke at barnet er en del av vår familie og ikke et barn som er her annenhver helg. Etter de tre ukene har gått, blir det utrolig tomt her og vi savner barnet veldig. 

Om du har behov for alenetid, er det ingenting i veien for å kunne trekke seg tilbake. Helt ærlig skjønner jeg ikke hvordan det å ha en på 15 er så vanskelig. De holder seg på rommet sitt eller er ute på fritiden, og man er heldig om man ser dem ved middagsbordet. 

Anbefaler å se på det som en mulighet til å få en bedre relasjon. Og med tanke på hvordan hjn må ha det nå, tror jeg virkelig hun har behov for noen å snakke med og et godt sted å finne roen. Det må være vondt ikke å ha god kontakt med sin egen mor.

Anonymkode: 0c1c0...946

[AnonymBruker]

Herregud, flytt ut! Du har tydeligvis sett på det å ha barn som en deltidsjobb, dvs en "jobb" dere har annenhver uke. Du har glemt at når man har barn så kan sånne ting skje, og mannen din er faktisk far hele tiden. 

Synes ikke synd på deg et gram, for å si det mildt. Du burde være glad på mannen din sine vegne, og se dette som en mulighet til at dere får et godt forhold til jenta. Istedet sutrer du over at dere ikke får være alene?! Om du ser på barnet som en gjest så er det helt vanvittig, typisk eksempel på 50/50 som ikke funker, når den ene voksne i det ene bostedet ser på barnet som gjest istedet for noen som hører til. 

Anonymkode: 43365...751

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det føles som om vi har gjester, hele tiden, og jeg slapper ikke skikkelig av i mitt eget hus lenger.

Anonymkode: a7e37...d7c

Dette er snakk om tilvenning.

I begynnelsen vil det være rart å ha henne rundt dere hele tiden, men dere kommer inn i rutinene, og om noen uker vil det være normalen.

Jeg har ingen stebarn, men da jeg fikk datteren hjem etter at hun hadde bodd borte ett år, var det veldig rart før ting normaliserte seg igjen.

Anonymkode: 485a4...3ac

[Antlers]

Jeg skjønner deg godt. Hun er ikke ditt barn, og selv om mange knytter sterke bånd til stebarn, er det også nok av dem som ikke gjør det. Om du føler at du alltid har en gjest i huset, er sjansene store for at hun føler at du er en gjest i hennes og fars hjem. Har du tenkt på det? Det behøver slettes ikke bety at hun ikke liker deg som person, men det må jo være slitsomt for begge to å ha det på den måten - og ikke minst slitsomt for far, som står mellom barken og veden her.

Er det noe du kan gjøre for å takle situasjonen bedre? Hva har du behov for? Trenger du bare mer alenetid, eller ønsker du å jobbe med forholdet ditt til jenta, slik at dere slutter å se på hverandre som gjester? Du trenger ikke å bli en "reservemor" hvis du synes det kjennes feil ut. Man kommer langt med vennskap og inkludering. Jo mer oppriktig og vennskaplig forholdet er, jo lettere blir det for deg å faktisk si fra når du trenger litt alenetid.

Da mener jeg ikke at du skal jage jenta ut av stua når du finner det for godt - hun har jo like mye rett til å være der som du har, men du kan f.eks si: "Neste torsdag har jeg og pappa tenkt til å ha litt kjærestetid i stua, har du noe annet du kan finne på mellom 18:00 og 21:00? ". Du kan med fordel "bestikke" med kinobilletter eller noe, men pass på å fokusere på at du og far vil tilbringe tid sammen/du har behov for litt alenetid, ikke "vi vil ikke ha deg her nå". Du skriver ikke noe om hvor mye du stiller opp for henne i hverdagen, men her er det altså viktig at du stiller opp når hun ber om noe (innen rimelighetens grenser), så det blir en fin "gi og ta"-balanse. Dette innebærer også at du noen ganger må ignorere behovet for "barnefri", eller finne andre løsninger, som f.eks å trekke deg tilbake til soverommet, besøke venner, eller ta en liten miniferie.

Som skilsmissebarn, må jeg si at jeg er utrolig glad for at jeg selv fikk velge hvor lenge jeg skulle være hos hver forelder. Det var stress nok at familien gikk i oppløsning, mye av tryggheten forsvant, og at praktiske ting plutselig ble mye mer komplisert. Å i tillegg skulle flyttes rundt som en slags gjenstand, slik at jeg var 50% her og 50% der, hadde blitt altfor mye for meg. Jeg kunne være tre uker hos far, så en uke hos mor, eller to måneder hos mor og så tre netter hos far, alt ettersom hva jeg følte mest for.

Når jenta er 15 år, bør hun virkelig få styre slikt selv. Du får prøve å se på det som en oppgave du ønsker å løse på best mulig vis - for alle involverte parter. Hva kan du selv gjøre for at dere skal få det litt bedre i hverdagen, og hva kan far og datter bidra med?

Endret 7. februar 2016 av Antlers

[MapleSirup]

Det beste er jo at du fortsetter med livet ditt som før og ikke har masse forventninger til de andre i huset og hva de skal foreta seg ift deg.,,,

En på 15 trenger man da ikke blande seg opp i hele tiden vel?

Det kan jo faren hennes styre.

At du ikke liker tilværelsen din får nå bare være. Hun er ikke 15 bestandig, men hun var er nå sin fars datter.... Du må sette deg selv tilside, slk man gjør når ens barn har andre behov enn hva som er ideelt for en selv.

[Elefantenirommet]

Generelt sett mener jeg det er best å prøve å få en samværsordning til å fungere, og la barnet bo hos begge foreldrene. Så lenge det ikke er krise hos mor, at barnet har det vondt der, så bør mor og barn (med hjelp av far forsåvidt) prøve å få det til å fungere. De fleste barn har ikke luksusen av å bare kunne velge et annet hjem hvis de ikke får viljen sin hos hjemme ... 

Når det er sagt, jeg synes det du skriver her er temmelig hårreisende. Du føler du har besøk hele tiden!? Barnet har jo bodd hos deg i flere år og er din stedatter — hun er barnet til din kjære. HUN ER IKKE PÅ BESØK. HUN ER HJEMME. Du får skylde deg selv for at du ikke har valgt å anse henne som et fullverdig medlem av din familie. 

Fy fader, jeg hadde blitt vilt skuffet over min kjære hvis han skulle nektet meg å bo med barnet mitt på fulltid, når det var blitt vurdert som beste løsning. 

Jeg er selv både mor og stemor, og det er viktig for meg at alle barna i huset her skal føle seg velkomne hjemme hos oss. 

Og ja. Jeg har stebarn som er tenåringer, så jeg vet hvordan det er. 

Hvis det er slik at faren til denne jenta mener det er best at hun bor sammen med dere nå, til tross for at du har sagt din mening, så synes jeg du skal ta deg sammen og støtte mannen din i dette. Og ikke minst er det viktig at du gjør ditt beste for å vise jenta at du er ok med denne situasjonen. 

Suck it up! Du har blitt sammen med en som har barn fra før. Deal with it!

[Outlander]

Og man lurer hvorfor barn ofte hater stemoren sin.  Jeg kan love deg at hun vet du ser henne som en gjest og vil egentlig ikke ha henne der.  

Endret 7. februar 2016 av IamGroot

[MapleSirup]

18 minutter siden, IamGroot skrev:

Og man lurer hvorfor barn ofte hater stemoren sin.  Jeg kan love deg at hun vet du ser henne som en gjest og vil egentlig ikke ha henne der.  

Ja, stakkars jente.

Hun har det jo vondt nok i forhold til sin egen mor for tiden.

Noen husker virkelig ikke hvordan det var å være ung. Når man i tillegg er uønsket er det jo et dårlig utgangspunkt for bygging av selvtillit m.v

[Gjest cheshirecat]

Krangler med mor og har ei stemor som anser henne som "gjest" i eget hus.. I det minste bra far stiller opp for henne og setter ned foten ovenfor deg.