Uplanlagt gravid, Hjeeelp?!

[AnonymBruker]

Jeg ble gravid på pilla med en jeg såvidt hadde startet et forhold med, som egentlig var på vei til å avsluttes. Vi pratet sammen og han var veldig klar på at han ikke ville ha barn, men at det var opp til meg. Og det var egentlig nok for min del. Jeg var litt usikker, men helte mot å ta abort selv. Og å få et barn som ikke er ønsket, det ville jeg ikke rett og slett. Jeg har aldri angret i etterkant. Jeg tenker jo på det i blant, at jeg kunne hatt et barn til, men syns jeg gjorde det riktige valget når alt var så usikkert. Og jeg er ikke trist av den grunn. Er i dag sammen med en annen, vi har 2 barn sammen som både er planlagte og høyt ønsket av begge. Ingen av oss har exer vi må forholde oss til, ikke noe stress med "mine og dine" osv. Og jeg syns det absolutt er verdt det.

Anonymkode: ea67a...8c9

[AnonymBruker]

Vel , alle er forskjellige.

 

tok abort og angret aldri - glad at jeg fikk levd livet ut og traff verdens beste fantastiske mann jeg vil leve med livet ut... Venter på barn nr 2  

Anonymkode: 364c0...3af

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei,

jeg fant ut for to dager siden at jeg var gravid. Mest sannsynlig er jeg nå på vei inn i 6. Uke.

Jeg er ikke i er forhold med barnets far, men vi har datet litt i perioder. Denne faren er helt klart ikke "pappa materiale" der han er idag mens han trolig kunne blitt det om han bare tok seg litt sammen.

jeg er 22 år, i fast jobb. Tjener ganske greit selvom økonomien ikke er helt stabil, jeg bor i en ganske liten leilighet midt i Oslo med en venninne. Ikke helt optimalt for en liten baby selvom det helt sikkert hadde funket.

jeg har bestilt time for innvendig ultralyd og kommer mest sannsynlig til å ta første pille allerede da. Da vil jeg være i 7. Uke.

 

men jeg vet egentlig ikke om jeg vil ta abort? Hadde noen spurt meg for en uke siden hadde jeg aldri i verden vurdert å beholde. Men tanken på at det er en "mini me" inni meg, et eget hjerte med egen rytme er veldig rart å tenke på.. Skal jeg bare ta livet av den?

Og bør jeg fortelle det til babydady? Er ganske sikker på at han vil ha den bort, mens jeg samtid aldri er helt sikker. Føler også at om jeg forteller han det, slipper jeg ta avgjørelsen helt alene, å se hans reaksjon gjør kanskje valget lettere å ta? Kanskje jeg blir mer sikker på at det valget jeg tar er riktig da?

samtidig er jeg i en situasjon med min ex som gjør alt enda mer komplisert. Jeg har akkurat bestemt meg for å gi det et skikkelig forsøk og vi har avtalt litt løst å prøve å bo sammen fra april av. "Forresten så er jeg gravid med en annen..." Ikke beste starten der.. 

 

Så mye å tenke på, tips? Noen som har vært i en lignende situasjon og tatt at valg? Var det riktig eller angret du? 

Anonymkode: 5aad0...690

Abort er det eneste rette.

Man bestemmer ikke på vegne av andre at de skal få barn.

 

Anonymkode: f5a86...7c4

[AnonymBruker]

Prøv å ta avgjørelsen med hodet, og ikke med hjertet. Jeg ville rådet deg til å bestemme deg før du evt. forteller ham. Man kan fort bli påvirket i feil retning hvis han har en annen oppfatning enn deg.

Jeg har tatt abort, følte bare lettelse og har aldri angret. Det betyr ikke at jeg ikke er glad i barn eller er et kaldt menneske. Har fått barn senere, og har fortsatt ikke angret på aborten. Så bare vær klar over at det ikke er noe automatikk eller standard for hvordan folk har det etter en abort.

 

Anonymkode: 12f32...3f5

[vivana]

Er så heldig at jeg har 3 barn og aldri opplevd abort.  Men i de situasjonene der jeg trodde at jeg kanskje var gravid uten å være det (2-3 ganger),  var jeg fast bestemt til å beholde. Er mine barn, tenkte jeg,  uansett hvor tidlig i utviklingen. 

[AnonymBruker]

OPPDATERING:

jeg fortalte det til faren. Jeg sa at jeg vurderte ta abort og ikke si noe, men at jeg følte at det riktige var å fortelle uansett.

litt i sjokktilstand kanskje, men han tok det veldig bra. Han spurte og da han ønsket å være med på hele prosessen, i samtale hos amathea, på ultralyd før valget skal taes og etterpå når pillen er tatt. 

Anonymkode: 5aad0...690

[AnonymBruker]

Jeg ble gravid med en jeg var litt av og på med, angrer virkelig ikke! Var 21 år og hadde så mange drømmer og planer at en unge var helt fjernt for meg på det tidspunktet. 

Jeg har nå, 7 år senere ting på plass, er gift med en mann jeg elsker og vi skal starte prøvingen snart. 

Du er veldig ung, så ikke bare tenk at det er en liten deg og at det hadde vært koselig med baby. Det forandrer alt. Og typen må du sannsynligvis si farvel til. 

Barnefaren er du stuck med til kidden er 18. 

Det er greit å si at det faktisk ikke er tiden, og vente. 

Anonymkode: 192de...947

[AnonymBruker]

Den 5. februar 2016 at 9.58, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for svar, er vel kanskje dette jeg trengte høre. Veldig redd for å få depresjoner og anger i etterkant. Da er det jo for sent. 

Var du sammen med barnefaren? Snakket du med han om det? 

Anonymkode: 5aad0...690

Her tror jeg du bør tenke deg kraftig om! Å være alenemor til er barn er beintøft! Du aner ikke hvor hardt det er! Du er 22 år! Mange år igjen å få barn på i et stabilt forhold! Det fungerer aldri å starte et forhold med et barn! Du er så ung! Du er ikke i et stabilt forhold, fu bor i kollektiv og har ikke den beste økonomien. Tenk deg om! Å sette et barn til verden er så mye mer enn du klarer å forestille deg nå! Er du klar for våkenetter? Er du klar for å sette et annet menneskes behov foran dine egne? Er du klar for å gi opp det livet du lever nå for å sitte hjemme hver fredag og lørdag? Er du klar for å gå uker på uker med minimal søvn fordi barnet er urolig og er våken flere ganger om natta. Er du klar for alt dette? 

Anonymkode: e40e9...e5b

[Jolene]

Ville snakket med han som er den potensielle barnefar, deretter ville jeg tatt abort.

[Raven Emerald]

Ryddet for personangrep.

Raven Emerald, mod.