han sa det var over og stakk...

[AnonymBruker]

Han lager jo bare merarbeid og irritasjon for deg. Det er jo som å ha to barn i huset. Du kan ikke ha det slik. Da har du det faktisk bedre uten han.

Anonymkode: c7686...ba8

[AnonymBruker]

jeg tror ikke helt på dere. mulig dere også har funnet hverandre, men for oss oppegående og normale mennesker så er det uforståelig at noen har et sånt forhold i det hele tatt. jeg er ikke interessert i allefall og blir det aldri. 

Anonymkode: 0efff...5b7

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

han har alltid vist og sagt at han elsker meg, og jeg vet han alltid skryter av meg til vennene sine, min teori er at han skammer seg over hvordan han har blitt men at det er lettest å skylde på meg:/  han stakk av 2 ganger før, 1 gang til eksen han har en datter med, men hun sendte meg melding straks og sa at hun kun lot han sove der fordi datteren dems ble glad, stoler på henne, vi har en grei tone. 2 gangen var han full, etter en fest hos venner og stakk til en venn jeg også kjenner. hvor han er nå aner jeg rett og slett ikke:/ og kjenner at jeg ikke bryr meg heller,  før ville jeg ha sent meldinger og spurt om ikke han kunne komme hjem, nå gidder jeg ikke, er vel et fremskritt.

Anonymkode: 813a8...7b7

Herregud han oppfører seg jo helt ræv mot deg. Både du og barnet fortjener bedre. Jeg hadde tatt med meg barnet og flyttet tilbake til familie. Du fortjener å ha det bra du også. 

Anonymkode: c7686...ba8

[AnonymBruker]

igjen, tusen takk for svar og støtte, det betyr så mye <3 

 

jeg er ikke sikker, men tror han kommer til å komme tilbake, men kjenner jeg ham rett vil han oppføre seg som om jeg er den som er skyld i alt. 

 

- jeg ville ikke at han skulle dra, men han var helt umulig å snakke saklig med, han var så sint og sa masse stygge ting, til slutt klikket jeg litt, sa han var patetisk. han reagerte med å si at nå hadde han fått nok og at nå var det slutt. spurte vel 2-3 ganger om jeg var sikker på at jeg ville slå opp, jeg bare sa at om det er det han vil så stopper jeg ham ikke. han sa lykke til med å bli alenemor og at jeg kunne drite i å kontakte ham. 

 

aner ikke om han er deprimert eller ikke,han nekter å oppsøke lege, vet at eksen har vært forbanna på ham i det siste, men det har ikke noe med oss å gjøre. 

 

Er bare så redd for at jeg blir nervøs om han kommer og prøver å få ham til å bli, jeg hater krangling og konfrontasjon, men tviler på om han vil eller kan forandre seg, er så redd for å bli skuffet og gå gjennom den dritten igjen.

-TS

Anonymkode: 813a8...7b7

[merett2]

Siden dette er en radikal forandring over relativt kort tid, i tillegg til at han er arbeidsledig, tenker jeg også at han er deprimert. Da kan bli apatisk, oppfarende og veldig nærtakende. Han føler seg helt sikker ikke god nok, og tyr til projeksjon for å lette på trykket. Han opplever seg selv som udugelig, og skyver det heller over på deg, som din egenskap. 

 

Jeg tenker at mannen din trenger hjelp. Jeg ville ikke sluppet han inn igjen før han innser det selv. Da tenker jeg både på deg og den lille. Det er ikke sunt med en så uforutsigbar person i huset. Tenker med gru på hvordan han vil takle barnet deres i alderen 2-4 år, når den lilles vilje vokser, og ikke er like enkel å hanskes med lenger. 

 

Når det er sagt kan det hende at han trenger din hjelp til å sette i gang prosessen med å få hjelp. Det er èn ting å innse det, men det krever mer å skulle gå i gang med å skaffe den hjelpen. Og etter dine innlegg her, så virker det som om han ikke er i stand til det nå. Kanskje du skal begynne med en telefon til familiekontoret?

Og ikke vær redd for å være alene i mellomtiden. Hvis dette kan snus til det bedre igjen, er jo det det beste. Og dersom han ikke skulle komme til å forstå hva som må til, er det iallfall ikke noe du kunne gjort annerledes, annet enn å eksponere barnet deres for et veldig usunt hjemmemiljø. 

Klem til deg, midt oppi det vanskelige 

[AnonymBruker]

det stemmer ikke helt.... 

Anonymkode: 0efff...5b7

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

jeg tror ikke helt på dere. mulig dere også har funnet hverandre, men for oss oppegående og normale mennesker så er det uforståelig at noen har et sånt forhold i det hele tatt. jeg er ikke interessert i allefall og blir det aldri. 

Anonymkode: 0efff...5b7

Da får du bare la være og tro, hjelper uansett ikke meg. Vi hadde et fantastisk forhold, som dessverre har forandret seg drastisk. jeg skjønner det ikke selv en gang. 

TS

Anonymkode: 813a8...7b7

[Frida]

2 minutter siden, merett2 skrev:

Siden dette er en radikal forandring over relativt kort tid, i tillegg til at han er arbeidsledig, tenker jeg også at han er deprimert. Da kan bli apatisk, oppfarende og veldig nærtakende. Han føler seg helt sikker ikke god nok, og tyr til projeksjon for å lette på trykket. Han opplever seg selv som udugelig, og skyver det heller over på deg, som din egenskap. 

 

Jeg tenker at mannen din trenger hjelp. Jeg ville ikke sluppet han inn igjen før han innser det selv. Da tenker jeg både på deg og den lille. Det er ikke sunt med en så uforutsigbar person i huset. Tenker med gru på hvordan han vil takle barnet deres i alderen 2-4 år, når den lilles vilje vokser, og ikke er like enkel å hanskes med lenger. 

 

Når det er sagt kan det hende at han trenger din hjelp til å sette i gang prosessen med å få hjelp. Det er èn ting å innse det, men det krever mer å skulle gå i gang med å skaffe den hjelpen. Og etter dine innlegg her, så virker det som om han ikke er i stand til det nå. Kanskje du skal begynne med en telefon til familiekontoret?

Og ikke vær redd for å være alene i mellomtiden. Hvis dette kan snus til det bedre igjen, er jo det det beste. Og dersom han ikke skulle komme til å forstå hva som må til, er det iallfall ikke noe du kunne gjort annerledes, annet enn å eksponere barnet deres for et veldig usunt hjemmemiljø. 

Klem til deg, midt oppi det vanskelige 

Så enig! 

[AnonymBruker]

pappa dumpet mamma slik, etter 26år sammen.

Anonymkode: a7f81...c1b

[AnonymBruker]

dump han

Anonymkode: ebe9f...4f3

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Han er jo helt klart deprimert..... 

Anonymkode: 9094a...48f

det er jo bare kødd dette, da.... det heter å unngå noen mennesker fordi man ikke får være i fred.

Anonymkode: 0efff...5b7

[Britt Banditt]

Tenkte også med en gang at han virker deprimert, MEN det er ikke en unnskyldning for å behandle deg sånn! 

Hvis han kommer tilbake (noe jeg tipper han vil) så får du be han om å oppsøke legehjelp før du tar han tilbake. Gjør han ikke det så har du det faktisk bedre uten. Lykke til som alenemor må han jo gjerne si, men jeg tror hverdagen din blir langt enklere uten han. 

[AnonymBruker]

3 timer siden, merett2 skrev:

Siden dette er en radikal forandring over relativt kort tid, i tillegg til at han er arbeidsledig, tenker jeg også at han er deprimert. Da kan bli apatisk, oppfarende og veldig nærtakende. Han føler seg helt sikker ikke god nok, og tyr til projeksjon for å lette på trykket. Han opplever seg selv som udugelig, og skyver det heller over på deg, som din egenskap. 

 

Jeg tenker at mannen din trenger hjelp. Jeg ville ikke sluppet han inn igjen før han innser det selv. Da tenker jeg både på deg og den lille. Det er ikke sunt med en så uforutsigbar person i huset. Tenker med gru på hvordan han vil takle barnet deres i alderen 2-4 år, når den lilles vilje vokser, og ikke er like enkel å hanskes med lenger. 

 

Når det er sagt kan det hende at han trenger din hjelp til å sette i gang prosessen med å få hjelp. Det er èn ting å innse det, men det krever mer å skulle gå i gang med å skaffe den hjelpen. Og etter dine innlegg her, så virker det som om han ikke er i stand til det nå. Kanskje du skal begynne med en telefon til familiekontoret?

Og ikke vær redd for å være alene i mellomtiden. Hvis dette kan snus til det bedre igjen, er jo det det beste. Og dersom han ikke skulle komme til å forstå hva som må til, er det iallfall ikke noe du kunne gjort annerledes, annet enn å eksponere barnet deres for et veldig usunt hjemmemiljø. 

Klem til deg, midt oppi det vanskelige 

Enig i det. Har selv en mann med alvorlig depresjon og han er omtrent ugjenkjennelig...  

Anonymkode: 7ab44...029

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

igjen, tusen takk for svar og støtte, det betyr så mye <3 

 

jeg er ikke sikker, men tror han kommer til å komme tilbake, men kjenner jeg ham rett vil han oppføre seg som om jeg er den som er skyld i alt. 

 

- jeg ville ikke at han skulle dra, men han var helt umulig å snakke saklig med, han var så sint og sa masse stygge ting, til slutt klikket jeg litt, sa han var patetisk. han reagerte med å si at nå hadde han fått nok og at nå var det slutt. spurte vel 2-3 ganger om jeg var sikker på at jeg ville slå opp, jeg bare sa at om det er det han vil så stopper jeg ham ikke. han sa lykke til med å bli alenemor og at jeg kunne drite i å kontakte ham. 

 

aner ikke om han er deprimert eller ikke,han nekter å oppsøke lege, vet at eksen har vært forbanna på ham i det siste, men det har ikke noe med oss å gjøre. 

 

Er bare så redd for at jeg blir nervøs om han kommer og prøver å få ham til å bli, jeg hater krangling og konfrontasjon, men tviler på om han vil eller kan forandre seg, er så redd for å bli skuffet og gå gjennom den dritten igjen.

-TS

Anonymkode: 813a8...7b7

Lar du han komme tilbake så kommer det til å skje igjen. Og igjen. Og igjen. Du har et ansvar her for å sette ned foten og skape stabile rammer for barnet ditt.

Anonymkode: c7686...ba8

[gangnedsol i elg]

 I stedet for å sitte pal i sofaen hver dag, burde han ha stått på for å finne seg en ny jobb.

Når man lar sitt dårlige humør gå ut over de nærmeste, fortjener man ikke å omgås dem. Du skal være glad for at han gikk. Det er sikkert det beste både for ham og for deg og ungen. Du får bare håpe at han ikke kommer tilbake igjen...eller ikke før han har funnet seg en jobb.

Når du sier "jeg elsker ham", mener du nok heller "jeg er avhengig av ham".

Fort gjort å bli avhengig av andre. Men det er ikke ideelt.

"If you love somebody, set them free"

[Peter007]

Hei Ts. Kanskje det beste for deg at dere skiller lag? 

Tenker siden det er et stort temperament som kanskje kan utvikle seg.

Jeg tenker også at mannen sliter mentalt, og trenger phykisk oppfølging. Nå er det svært vanskelig å få ut fra det jeg vet. Utredning og diagnose er en lang prosess. 

Det han være så enkelt at å gå hjemme uten jobb bryter en ned over tid. En tillegger seg uvaner ovs. Grubler han vedrørende det andre barnet han har?  Han bør ta tak,  om en er frisk ellers. Det vil si begynner stå opp om morgenen,og delta I stell med barnet. Når barnet er i barnehagen gå en lang tur eller noe annet fysisk. Dette hjelper mentalt I tilegg. Men er en så langt utafor er dette svært vanskelig også. 

Jeg forstod ditt innlegg slikt du hadde fyrt litt på bålet før han dro avsted. Dette er vel aldri lurt. Svare med kommentarer tilbake. Det kan føre til at situasjonen utvikler seg  

Det kan godt tenkes du har det bedre, og enda bedre etter hvert uten denne mannen selv om du elsker han?

Endret 27. januar 2016 av Peter007

[lager83]

Den Saturday, January 23, 2016 at 16.55, Cartman skrev:

 

Jeg som mange andre tror han er deprimert, dette er ingen unnskyldning for oppførselen, men en forklaring. Han men helt sikkert ikke det han sa å sa det i kampens hete, de fleste har vel opplevd dette. 

Når han kommer tilbake bør du si klart i fra at dette var helt uakseptabelt og at om han ønsker en fremtid med  degdeg så må dere i parterapi å han ta tak i problemene sine. Eller du kan gjøre som andre sier "dump" han å bli enda en del av statistikken på brukne hjem. Alle kan gå gjennom tøffe perioder og ikke oppføre seg som man burde, uten at dette definerer en som person.

[Darkannie]

Hvordan går det, er han kommet hjem?

[AnonymBruker]

16 timer siden, Peter007 skrev:

Hei Ts. Kanskje det beste for deg at dere skiller lag? 

Tenker siden det er et stort temperament som kanskje kan utvikle seg.

Jeg tenker også at mannen sliter mentalt, og trenger phykisk oppfølging. Nå er det svært vanskelig å få ut fra det jeg vet. Utredning og diagnose er en lang prosess. 

Det han være så enkelt at å gå hjemme uten jobb bryter en ned over tid. En tillegger seg uvaner ovs. Grubler han vedrørende det andre barnet han har?  Han bør ta tak,  om en er frisk ellers. Det vil si begynner stå opp om morgenen,og delta I stell med barnet. Når barnet er i barnehagen gå en lang tur eller noe annet fysisk. Dette hjelper mentalt I tilegg. Men er en så langt utafor er dette svært vanskelig også. 

Jeg forstod ditt innlegg slikt du hadde fyrt litt på bålet før han dro avsted. Dette er vel aldri lurt. Svare med kommentarer tilbake. Det kan føre til at situasjonen utvikler seg  

Det kan godt tenkes du har det bedre, og enda bedre etter hvert uten denne mannen selv om du elsker han?

 

9 timer siden, lager83 skrev:

Jeg som mange andre tror han er deprimert, dette er ingen unnskyldning for oppførselen, men en forklaring. Han men helt sikkert ikke det han sa å sa det i kampens hete, de fleste har vel opplevd dette. 

Når han kommer tilbake bør du si klart i fra at dette var helt uakseptabelt og at om han ønsker en fremtid med  degdeg så må dere i parterapi å han ta tak i problemene sine. Eller du kan gjøre som andre sier "dump" han å bli enda en del av statistikken på brukne hjem. Alle kan gå gjennom tøffe perioder og ikke oppføre seg som man burde, uten at dette definerer en som person.

 

5 timer siden, Darkannie skrev:

Hvordan går det, er han kommet hjem?

Oppdatering

Han kom hjem i kveld, låste seg inn og satte seg i godstolen med mobilen. Jeg spurte hvorfor han hadde kommet, han svarte “hvorfor ikke”, ....Dette er akkurat slik det har vært før, han stikker, null kontakt hele dagen, spør ikke om mini er ok, driter i at alt ansvar faller på meg når han stikker. men når han kommer hjem vil han late som om ingenting har skjedd, eller bare later som jeg ikke eksisterer. Jeg sier at vi må snakke rolig sammen om krangelen, men det vil han ikke, så jeg sier at da skjønner jeg ikke hvorfor han har kommet tilbake. Da stakk han igjen. 

 

Jeg blir så skuffet og sint over at han totalt driter i barnet sitt. Vi burde snakke sammen, men jeg tror ikke jeg orker. Jeg har prøvd å fortelle ham at det sårer meg at han bare sitter der med pc/mobil mens jeg lager mat, vasker/ rydder etc. Da sier han at jeg er bitch fordi at jeg ikke unner han å slappe av! har gang på gang prøvd å få ham til å skjønne at vi er foreldre SAMMEN, med likt ansvar, men han sier at alle andre kvinner tar seg av barn, jobb, hus så hvorfor kan ikke jeg det?! Om jeg påpeker at jeg i flere månder nå har vært den som absolutt betaler alt og i tillegg gjør alt hjemme så klikker han og slenger ut med at all kvinner er helt like, så fort mannen ikke har penger så krever vi og krever vi. jeg kan ikke be han engang om å tørke av bordet, til og med det vil han ikke selv om han sitter ved bordet med mobilen mens jeg lager mat.  .....jeg kan fortelle så mye mer, men gidder ikke.

Hele greia gjør meg trist, kan godt  hende han er deprimert, har lurt på det, men han nekter å dra til lege eller snakke med noen. Jeg har ikke lyst til at vi skal splittes og bli en del av statistikken over ødelagte hjem, men jeg har helt mista troen på at han kan forandre seg. Jeg krever ikke at vi skal ha 50/50 fordeling av husarbeid, jeg vil bare at han skal gidde å bidra. For eksempel, mini legger seg ca kl.19, jeg tar kveldsstellet, kan han ikke bare ta oppvasken så lenge, eller rydde leker opp fra gulvet? ta hunden ut på en kveldstur? jeg kan ikke engang spørre om han kan gjøre noe uten at han blir sur. Jeg har et godt forhold til svigers, og jeg vet de også er oppgitte, men de vet ikke hvor ille det er, og jeg har ikke lyst til å blande dem inn.

 

Så, jeg er vel alenemor nå da, de 2 siste nettene har jeg ikke sovet, bare ligget å tenkt over om vi kan fikse dette, men jeg har kjent med roligere enn på lenge og har kost meg med mini, stemningen her er mye bedre enn det har vært på lenge, så jeg tror jeg bare må la det gå sin gang. 

Anonymkode: 813a8...7b7

[Peter007]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Endret 28. januar 2016 av Peter007