Dere som har vært utro, angrer ikke så mye, men er OK personer.

[Summers]

Målet med tråden er å finne ut når det er greit å være utro. Lett å si at det aldri er greit.

Men det er jo alltid noen som har vært utro av diverse grunner og selv om de kanskje vet det ikke var bra så har de noen grunner for hvorfor de var utro som helt eller delvis rettferdiggjorde utroskapet slik at de ikke anger så (så mye).

Så hvorfor angrer ikke du på at du var utro?

[dillyduzit]

Når du stiller et slikt spørsmål, vil jeg gjerne at du svarer på når utroskap er "rettferdig" i dine øyne.

[Timza]

Utroskap er igrunn aldri greit. Man kan fint komme med dilemmaet til årsaken til hvorfor man velger å være utro til sin partner før man er utro for å eventuelt løse problemet som er der. Kan det ikke løses, så bli fri og knull en hver mann eller kvinne man begjærer.

[Summers]

Når du stiller et slikt spørsmål, vil jeg gjerne at du svarer på når utroskap er "rettferdig" i dine øyne.

Jeg har aldri vært utro så vanskelig for meg å svare, men hva med damer som blir slått av mannen. Ville du dømt henne moralsk om hun var utro?

Endret 12. oktober 2014 av Summers

[dillyduzit]

Jeg har aldri vært utro så vanskelig for meg å svare, men hva med damer som blir slått av mannen. Ville du dømt henne moralsk om hun var utro?

Ja, det ville jeg ha gjort. Om man ikke er fornøyd i et forhold avslutter man det. Utroskap er noe av det feigeste og kan aldri bli rettferdig for noen.

[Summers]

Ja, det ville jeg ha gjort. Om man ikke er fornøyd i et forhold avslutter man det. Utroskap er noe av det feigeste og kan aldri bli rettferdig for noen.

Fair, men jeg tror det er litt for lett å dømme folk for sitiasjoner det er vanskelig å sette seg inn i om man ikke har vært der selv. Det er derfor jeg spør de som faktisk har vært utro, for de sa sikkert før det skjedde det samme som deg.

[AnonymBruker]

Da jeg var 19 var min ex utro mot meg mens en i min nærmeste lå på sykehuset alvorlig syk (lever nå, men har fått varige skader). Jeg var helt utslitt, så jeg orket rett og slett ikke å gjøre det slutt. Dagen etter jeg fikk vite det var også en 17 mai og jeg var russ, og jeg har aldri vært så full i hele mitt liv. En gammel venn av meg som hadde vært forelsket i meg siden 6 klasse prøvde seg, og det var bare så godt å føle seg verdsatt at jeg gikk med på det.

Jeg slo opp med min kjæreste da jeg ble sterkere psykisk, og har egentlig ikke angret så særlig. Det var et svakt øyeblikk, en situasjon som var ekstem, jeg gjør det nok ikke igjen. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ikke angrer, kanskje fordi jeg var så såret over at han kunne gjøre det mot meg. Jeg vet ikke, kanskje jeg bare er et dårlig menneske noen ganger.

Han fikk forresten aldri vite det fordi jeg ikke ville såre han.

Anonymous poster hash: 0ea46...88c

[AnonymBruker]

Da jeg var 19 var min ex utro mot meg mens en i min nærmeste lå på sykehuset alvorlig syk (lever nå, men har fått varige skader). Jeg var helt utslitt, så jeg orket rett og slett ikke å gjøre det slutt. Dagen etter jeg fikk vite det var også en 17 mai og jeg var russ, og jeg har aldri vært så full i hele mitt liv. En gammel venn av meg som hadde vært forelsket i meg siden 6 klasse prøvde seg, og det var bare så godt å føle seg verdsatt at jeg gikk med på det.

Jeg slo opp med min kjæreste da jeg ble sterkere psykisk, og har egentlig ikke angret så særlig. Det var et svakt øyeblikk, en situasjon som var ekstem, jeg gjør det nok ikke igjen. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ikke angrer, kanskje fordi jeg var så såret over at han kunne gjøre det mot meg. Jeg vet ikke, kanskje jeg bare er et dårlig menneske noen ganger.

Han fikk forresten aldri vite det fordi jeg ikke ville såre han.

Anonymous poster hash: 0ea46...88c

En i min nærmeste familie skulle det stå.

Anonymous poster hash: 0ea46...88c

[AnonymBruker]

fordi jeg var ung (18) og egentlig ikke elsket mannen jeg var sammen med.

Jeg tenkte i 2 dager etter jeg hadde vært utro og avsluttet deretter forholdet jeg var i. Jeg har ikke vært utro siden og jeg har ikke tenkt tanken engang siden.

Fortalte aldri mannen at jeg hadde vært utro, det var jo ikke hans skyld. Så jeg får leve med tanken om at jeg var råtten.

Anonymous poster hash: dc4ac...70f

[Gjest paramount]

Jeg har med skam å melde vært utro 1 gang i mitt liv...dagen etter ba jeg om skilsmisse...Min forklaring fordi det skal aldri forsvares...var at jeg manglet den lille bekreftelsen på at jeg var følelsesmessig ferdig i ekteskapet...derav skilsmissen...

[AnonymBruker]

Kopierer det jeg skrev i en annen tråd her;

Jeg synes ikke det er noen unnskyldning for utroskap - dvs. noe som legitimere det, da det alltid kan unngås. Men jeg synes det er faktorer som setter det i perspektiv.

Da jeg var litt yngre og uerfaren mente jeg at det var en helt "svart på hvitt" sak der den som er utro skal ut på dagen, uansett.

Når det gjelder vanlige forhold - ikke ekteskap og ingen barn involvert - mener jeg fortsatt det. Man har ingen spesifikke forpliktelser og har faktisk ikke bundet seg til vedkommende for livet og når man allerede da ser partnerens natur så er det bare å tenke at man fikk en lucky escape.

Du opplevde det verste for du i det hele tatt hadde tatt noen avgjorende valg og du kan filtrere ut taperen.

Har man bygget et liv sammen, dannet familie, en felles sosial sirkel og det hele så er det mer som skal røskes opp ved roten. Og det har konsekvenser for fler enn en selv. I tillegg kan det oppstå spm. ang samvær med barna samt økonomiske konsekvenser.

Jeg kan si at jeg synes det faktisk er overraskende i hvilken grad mange "gir opp" og gir litt faen innad et ekteskap. Jeg har sett eksempler på det i det virkelige liv og t.o.m. lest eksempler her.

Det er overraskende mange kvinner som virker veldig i det blå når det gjelder å ta vare på hverandre. De har sine egne behov - alt fra at mannen skal lytte til deres problemer, tolerere sterk PMS og ta konfliktene hun ikke vil ta til mindre ting som å tomme oppvaskmaskinen. Hans egne behov er det ikke like nøye med. Sex er noe hun står fritt til å si nei til når som helst, for han har jo selvsagt ikke “rett på hennes kropp”. Menn som klager over dette eller uttrykker skuffelse, frustrasjon og/eller noe sinne, avfeies som barnslige drittunger eller kanskje t.o.m. overkåte griser.

Sannheten er at dersom han hadde ignorert hennes behov på samme måte som hun ignorerer hans, hadde hun aldri tolerert det. Resultatet er et tvungent sølibat, hvilket i seg selv er (i mine øyne) et brudd på ekteskapet. Et sunt sexliv betyr at sex ikke hviler for mye på det rent emosjonelle. Ethvert par er nødt til å ha “tilfredsstillende knulling” nå og da uten at det er avhengig av hverken langvarig forspill eller at alt er perfekt. Forelskelsen vil legge seg og hvis hun i det sekund ikke lenger vil ha sex og derfor ikke er villig til å ha sex, er det hele dødsdømt.

Dette er tydeligvis et problem for mange. “Jeg har bare ikke lyst på ham” eller “han har irritert meg i det siste”. Det skal mer anstrengelse til, for et forhold har to personer.

Dersom det er smårollinger involvert, et nybygget hus og en etablert familieenhet er det ikke bare bare å bryte ut. De fleste oppegående mennesker vil selvsagt ta opp problemene, snakke med en terapeut eller anstrenge seg for å friske opp forholdet. Men dessverre er det mange som har lite samarbeidsvillige partnere - var partneren deres opptatt av at begge skulle være lykkelige, ikke bare dem selv, så hadde jo selvsagt ikke problemene oppstått i utgangspunktet. I tillegg vil ingen møte offentlig og sosial fordømmelse ved at man er den som “røsker opp” familien - hvilket man ofte blir.

Nå tror jeg ikke bare det er ren mangel på sex som er problemet, men begjær, intimitet, respekt og følelsen av at man betyr noe. Jeg vet om mange menn som fant seg en elskerinne rett og slett fordi det de savnet var at de var en person av betydning. Hjemme var de redusert til en annenrangsborger - en idiot som betalte regninger og klippet gresset men hvis ønsker og behov var fullstendig ignorert.

Sjefen min har hatt en affære i flere år (jeg vet dette fordi jeg har innsyn i hans avtalebok, dog han har tilstått det etter noen drinker). Det ironiske - hvilket jeg har sett ofte - er at han er en attraktiv mann med en god stilling, god inntekt og mye respekt fra sine kolleger og ansatte, men i eget hjem er fullstendig ubetydelig. Hans bursdag var for noen uker siden og jeg spurte hva slags planer de hadde. De skulle i fornøyelsespark sa han, og så litt oppgitt ut. Det er ingen dager som feirer ham, kun “noe som barna liker”. Kona derimot, er oppmerksomhetens sentrum både ved egen bursdag og morsdag.

Jeg kjenner ingen kvinner som er utro og vet ikke hva som er årsaken. Antakeligvis andre faktorer, muligens noen av de samme. Jeg er kvinne selv og har jobbet i mannsdominerte yrker så det er der jeg har observert mest av det. Noen har også betrodd seg ettersom vi har hatt mye med hverandre å gjøre. Jeg har truffet kona til noen av dem også.

Jeg tror utroskap i mange tilfeller kunne vært unngått. Jeg ser selvsagt en del av den “notorisk utro” typen. Dvs. de hadde mange partnere før de giftet seg og savner variasjonen, de valgte ekteskap fordi de skjønte det forventet i sosiale sammenhenger uten at de var innstilt på det eller er typen som liker risiko og spontanitet (aksjemeglertypen).

Men mange er også “stabile ektemenn” typen, fedre som er stede, gode naboer og sympatiske venner. Det er mange typer som er utro, så lenge grunnlaget er der, en mulighet og en potensiell elskerinne.

Utroskap er alltid galt, uten tvil. Men jeg ser ikke på det som verre enn andre moralske tvilsomme valg eller feil begått i løpet av et langt liv. Så det er jo en glasshus-situasjon, der den som “aldri har feilet kan kaste den forste steinen”.

(Kan legge til at jeg aldri har vært utro selv, så dette er ikke et selvforsvar, ikke at jeg heller hadde hatt behov for det).

Anonymous poster hash: 596fd...4dc

[AnonymBruker]

jeg var utro to ganger med min forrige kjæreste. vi var veldig forskjellig på alle områder - følte ikke at jeg fikk noe bekreftelse, at han støtta meg, var glad i meg og brydde seg om meg, og kommunikasjonen vår var helt elendig. så det var nok derfor jeg i bunn og grunn var utro i utgangspunktet.

første gangen var på en fest, jeg var med ei venninne og vi dro på nach med noen gutter. han ene var så sykt kjekk og hyggelig og da han prøvde å kysse meg så klarte jeg ikke motstå fristelsen. jeg sa at jeg hadde type og følte det var feil, men jeg gjorde det likevel. tror også dette handler litt om at jeg ikke følte jeg hadde "hatt det nok gøy", før jeg møtte typen og da det plutselig var en mulighet der klarte jeg ikke la være.

andre gangen var noen dager før jeg gjorde det slutt. jeg var med en fyr, vi begge visste hvem hverandre var, og han viste seg å være syyykt hyggelig og kjekk og sjarmerte meg vel ganske greit i senk. han visste også at jeg hadde type - sa han ikke ville ødelegge noe, men spurte likevel om han kunne kysse meg. burde selvfølgelig sagt nei, men jeg sa ja, vi kyssa og jeg var vel strengt talt utro med han i noen dager etter dette også. (ikke sex). angrer jeg? burde sikkert det, men jeg gjør egentlig ikke det. han fikk meg til å virkelig tenke over hvordan forholdet jeg var i var, som tilslutt endte meg at jeg gjorde det slutt. og glad er jeg for det!

- eksen fikk aldri vite noe om noen av disse.

- han siste jeg var utro med ble det heller aldri noe mer med, noe jeg egentlig er glad for da jeg ikke akkuratt gav et veldig godt førsteinntrykk av meg selv

- konklusjonen på hvorfor jeg var utro er nok fordi jeg ikke følte meg så veldig bra i forholdet jeg var i. og jeg følte aldri at han fikk meg til å føle meg spesiell. føler meg helt lik nå når jeg er singel. han fikk meg ikke til å føle meg noe bedre, men andre ord.

- det var mye som mangla i det forrige forholdet mitt, og da så jeg ikke på det jeg gjorde som noen big deal egentlig. men jeg kommer ikke til å være utro igjen om jeg kommer i ett godt forhold hvor han får meg til å føle meg bedre. man tar det man ikke får, ikke sant. hadde uansett aldri klart å leve med den samvittigheten i ett nytt forhold.

Anonymous poster hash: c2ddb...311

[AnonymBruker]

En bekjent av meg giftet seg litt for fort og i forelskelsesrus, og fant etter en tids samliv at partneren hadde skjult flere mørke sider som gradvis kom frem i lyset. Verst ble det etter at barna kom, da var det nesten daglig episoder med verbal og fysisk vold. Parneren var totalt uberegnelig og kunne gå fra smørblid til rasende i løpet av minutter, og forholdet var preget av nedsnakking og lite interesse. "Du er dum og talentløs. Du skjønner ingenting. Jeg fatter ikke hvorfor jeg er gift med deg!"

Denne personen burde selvsagt ha skilt seg. Men med småbarn er det vanskelig å dra fra et veldig konfliktfylt forhold (slike ting henger ofte igjen etter skilsmissen, og du er prisgitt et godt samarbeid med eksen for å få samværet til å fungere. Har du ikke det, blir det ofte bare verre. I dette tilfellet var partneren klinkende klar på at min bekjente ville få se svært lite til barna ved en skilsmisse). Det var familie, forventninger, huslån og alt det.

Min bekjente endte opp med å være utro. Det er ikke noe h*n er stolt av, og h*n ser at det hadde høye omkostninger. Men noen direkte anger er det nok ikke, fordi h*n ble så dårlig behandlet. Du har ikke mye lyst til å ta hensyn til en persons følelser, når samme person daglig tramper på dine og gleder seg over å tråkke deg ned i søla. Det er i allefall slik jeg har forstått det. Det er helt sikkert nyanser her, og mulig partneren ville fortelle en annen historie, men jeg har forståelse for hvordan et råttent forhold kan få mennesker til å gjøre ting de ikke hadde sett for seg.

Anonymous poster hash: 49b4c...288

[Gjest Heartbeat]

Ja, jeg har vært utro, men det kan ikke forsvares. Jeg var ung og dum og jeg angrer. Jeg håper jeg aldri blir å gjøre det igjen!

Var med en eks av meg, forholdet gikk dårlig og jeg hadde informert han om at jeg ikke elsket han lengre, men han ville ha en sjanse til.

Jeg sa som sant var at følelsene mine ikke var der slik som tidligere, men vi kunne prøve. Jeg falt for en annen og var utro!

Jeg snakket med min daværende om det et par dager etterpå, hvor jeg gjorde det slutt. Han tilgav og var bare snill med meg. Og jeg hadde svartmalt samvittighet.

Jeg fortjente han ikke, ble sammen med han jeg var utro mot og var sammen med han i flere år .

Ja, jeg var dum og jeg gjorde en feil, jeg er bare et menneske

Sånn , da er jeg dømt som utro hore her på KG.

Men jeg velger å stå fram med eget nick, man gjør feil, verden er ikke svart og hvit dessverre

Ha en fin kveld

[AnonymBruker]

Sånn , da er jeg dømt som utro hore her på KG.

Velkommen i klubben!

Anonymous poster hash: 0ea46...88c

[AnonymBruker]

Hvorfor er det sånn at utroskap alltid blir dømt hardere i et forhold enn svik, vold og andre ting som kan såre en partner i like høy grad? Er så snever tankegang at jeg blir matt.

Anonymous poster hash: 3b910...8e1

[Gjest rangle]

Ja, over noen dager. Jeg hadde prøvd å komme meg utav det forholdet men så fort han la press på meg turte jeg ikke stå på mitt. dessuten mente han at vi egentlig var sammen uansett hvor mange ganger jeg sa det var slutt.. Han lot meg aldri være og dukket opp absolutt overalt. Det var mye mer som var galt i det forholdet og jeg ble sliten psykisk og desperat. Han hadde sagt en gang at det eneste han ikke ville tilgitt var utroskap. Så da gjorde jeg det. Funket bare et par måneder så hadde han tilgitt det også men da hadde jeg brukt den tiden på å komme meg litt.I tillegg til det så var jeg ifølge han utro en håndfull ganger fordi jeg sendte smilefjes til et par av guttevennene mine. Men det er jo vanskelig å si hva ting er når man har så forskjellig virkelighetsoppfatning

Og det noen skrev over her om at da bare drar man om det er vold og sånne ting, men hvorfor finnes det folk i destruktive forhold rundt om hvis det er så enkelt?

[AnonymBruker]

Jeg var utro fordi jeg traff kjæresten min på en ferietur, og følte egentlig at det bare var et forbigående crush. Følte også at det var noe han skjulte for meg, og at han sikkert fant seg noen andre da jeg dro.

I ettertid viste det seg at han hadde hatt en annen, som han hadde drevet og tekstet med (hun bodde også i et annet land), og sa mye av det samme til henne som til meg..

However, etterhvert snakket vi om det. Han dumpa henne, jeg fortalte om utroskapen. Nå ser jeg at det var bare mens vi holdt på å bli kjent med hverandre. Etterhvert som vi ble kjent, ble følelsene våre for hverandre sterkere og vi er kun med hverandre

Anonymous poster hash: e8b22...f24

[AnonymBruker]

Jeg var utro mot eksen min.

Jeg var i et forhold hvor han var psykisk og fysisk voldelig. Jeg følte meg absolutt ikke noe verdt her i livet. Han manipulerte meg på en slik måte at jeg mister venner og hadde lite kontakt med familien. Han var også sykelig sjalu, noe som førte til at jeg skjulte kontakten med noen av kameratene mine.

Den ene kompisen min var en klippe for meg gjennom forholdet, han viste hele tiden forståelse og dømte meg ikke for at jeg ikke kom meg ut av forholdet. Jeg kunne ringe han natt som dag når jeg trengte støtte etter nok et slag eller flere skjellsord.

Jeg var med han en kveld og ting gikk som de gikk. Jeg har helt ærlig ikke angret en dag. Det ga meg det siste dyttet for å komme meg ut av et destruktivt forhold som jeg har trengt mye psykologbehandling for å komme meg på beina igjen etter.

Jeg burde nok gått før utroskapen, men jeg klarte ikke. Var det feil, ja, men jeg har som sagt aldri angret.

Anonymous poster hash: dac58...c58

[AnonymBruker]

Du som snakker om en bekjent som var utro. Er de fortsatt sammen? Synes ikke man kan rettferdiggjøre det uansett; spesielt om man ikke forteller det hjemme.

Anonymous poster hash: 64af1...e77