Ett år etter...

[Gjest gjesta]

Nesten så jeg blir smigret nå. Hele to gjester som har lest mine tråder. Eller er det samme gjest? For jeg mener, hvem gidder lete opp gamle tråder skrevet av ei sur lesbe?

Jeg mener som jeg gjør. Du kan ikke legge ut en tråd på et forum og bare forvente klemmer og kos. Du vil få meninger av flere personer, og alle personer har ikke samme mening.

Ja jeg har en lesbisk samboer. Hadde det gått ut over barna mine så ville vi flyttet. Jeg ville aldri latt barna sine behov gå under mine egne. Så smålig er jeg ikke. Og det håper jeg virkelig ikke du er heller.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Nesten så jeg blir smigret nå. Hele to gjester som har lest mine tråder. Eller er det samme gjest? For jeg mener, hvem gidder lete opp gamle tråder skrevet av ei sur lesbe?

Jeg mener som jeg gjør. Du kan ikke legge ut en tråd på et forum og bare forvente klemmer og kos. Du vil få meninger av flere personer, og alle personer har ikke samme mening.

Ja jeg har en lesbisk samboer. Hadde det gått ut over barna mine så ville vi flyttet. Jeg ville aldri latt barna sine behov gå under mine egne. Så smålig er jeg ikke. Og det håper jeg virkelig ikke du er heller.

←

For det første: jeg er ikke gjest, jeg er en fast bruker som ikke er innlogget p.g.a sakens natur.

For det andre: ja, jeg har lest en tråd av deg. og grunnen til at jeg husker deg er fordi jeg svarte deg på den tråden, men at jeg syntes det var rart at du aldri ga respons på noen av de svarene du fikk der inne. (For øvrig fikk du mange fine, gjennomtenkte svar på den tråden, du burde sjekke en gang...)

Jeg forventer ikke klem og kos, men at du anklager meg for å fortsette å bo her vi bor for å "bevise" noe for noen, til tross for at jeg hevder det motsatte, da er du langt på jordet! Hvor står det at jeg ikke kommer til å flytte om det er det som skal til for å beskytte barna mine?

Det jeg derimot har skrevet, er at det ikke har vært nødvendig å flytte ENNÅ!

Gjest_Trådstarter_*  20.05.2006 (10:02) innlegg #31 

Men det er ikke lett å bli boende. I begynnelen følte vi oss overvåket og utsatt, men vi mener det er viktig for barna å få bo i det miljøet hvor de har sine venner, i alle fall så lenge det går bra. Derfor holder vi ut, og håper på det beste.

Gjest_Trådstarter_*  I dag, 08:43 innlegg #45 

Jeg gir snart opp, jeg klarer snart ikke å beskytte barna mot denne ondsinnede oppførselen, og selv om det er ille for barna å flytte, så vil det bli enda verre å bo her om ikke situasjonen forandrer seg.

Det står ingenting i min tråd om at jeg skal bevise noe for noen som helst.

Hvordan du kan tolke disse to sitatene den veien er mer enn jeg kan fatte!

Du sier du hadde flyttet om det hadde gått utover barna dine.

Det hadde som sagt jeg også gjort, men enn så lenge har ikke de et problem i denne verden, og du mener vel ikke at jeg skal flytte p.g.a et "kanskje".

Hadde du virkelig flyttet p.g.a et "kanskje", så hadde du flyttet for lenge siden! Faktisk så hadde du ikke flyttet sammen med en annen kvinne i det hele tatt, fordi "kanskje" det kan bli problematisk for barna.

Jeg kan kun forholde meg til det vi vet i dag, og jeg vet at fram til i dag har barna mine ingen problemer.

Ingen vet hva framtiden vil bringe, men morgendagens problemer får vi ta når de dukker opp!

[La Guapa]

Vi har to gode venner som bor i etg. under oss.

De har en liten sjønn gutt på snart to år som sliter med ørebetennelser (han har operert inn dren nå , så det går bedre)

I fjor fikk plutselig mamma`n hans høre via en annen nabo at ei dame i blokka tvers over oss hadde tenkt å ringe barnevernet!

Fordi han skrek om natten (vondt stakkars) trodde hun at de slo ham!

Venninna mi gråt og gråt og var redd.

Jeg ble med henne opp til denne naboen for å prøve å snakke fornuft med henne uten av mamma`n til gutten (som var helt i oppløsning av frykt) lot følelsene ta overhånd.

(Lett å bli usaklig og gjøre vondt verre)

Denne nabodama viste seg å være en kvinne full av forutinntatthet og med mindre beholdning av intelligens.

Jeg prøvde å resonnere med henne for å få henne til å forstå alvorlighetsgraden i det å ringe til barnevernet FØR hun er sikker på at noe straffbart forhold foreligger.

Tilslutt endte det faktisk opp med at venninna mi anmeldte henne for injurier!!!

Hva med å ringe på døra og spørre om aly var i orden????

Da hadde hun fått en forklaring på skrikingen om natten!!!!

Åhhhh, jeg blir så sint av sånne mennesker

Klem til deg

[Gjest gjesta]

Svært som du hengte deg opp i meg Er svarene mine så ille så kanskje du bare skal lese de andre?

For å spore denne tråden helt av. Leste min tråd, og var veldig glad for svarene jeg fikk.

Men kanskje vi enten skal dele denne tråden, eller diskutere din sak?

[Gjest Gjest]

Svært som du hengte deg opp i meg

←

Det er vel ikke så rart. Hun svarer jo på det du sier. Normal høflighet heter det.

[Gjest gjesta]

Det er vel ikke så rart.  Hun svarer jo på det du sier.  Normal høflighet heter det.

←

Derfor hun drar fram gamle tråder? Ren skjær høflighet

[Gjest Gjest]

Dem er så mye bedre enn oss andre. Vi ser at hun går rundt med blåmerker på armer og ben, han går rundt med brekt nese, ikke vold i den familien nei. De bortforklarer det, men det lignet mer på skader fra en slåsskamp enn en arbeidsulykke.  Mora sjangler når hun går, faren ser ut som en pøbel. Hagen ser ut som om en sigøynerfamilie har slått seg ned på en søpleplass.  Gresset er for høyt når det blir slått, ingen blomster i hagen, bilen er en rustholk.

Jeg er ikke truet av dem. Jeg liker bare ikke folk som trur dem er noe mer enn alle andre.

←

Jeg er ikke truet av dem. Jeg liker bare ikke folk som trur dem er noe mer enn alle andre.

På meg så virker det som du har alvorlige mindreverdighetskopleks i ditt forhold til disse naboene!!

Kan ikke finne et godt argument for at du kaller dem "whitetrash"! Rett og slett et usaklig innlegg!

Gjest

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Derfor hun drar fram gamle tråder? Ren skjær høflighet 

←

Jeg ser ikke på en tråd som ble etabler for i underkant av tre uker siden som en gammel tråd, men det er nå meg...

Jeg trekker en parallell mellom ditt spørsmål i din tråd, og det "rådet" (eller hva en nå kan kalle det) du gir til meg. Du ser jo ikke at du kaster stein mens du sitter i glasshus.

Og du nekter jo å svare på mitt spørsmål: hvor har jeg gitt uttrykk for at vi blir boende her fordi jeg vil "bevise" at jeg er sterk? Når du hevder at jeg gjør dette på bekostning av barna mine, så bør du også begrunne HVORFOR du har kommet til den konklusjonen.

[AnonymBruker]

Jeg svarte i går på en tråd om hva som skulle til før jeg sendte bekymringsmelding til barnevernet, og jeg trakk opp denne tråden i den diskusjonen.

Nå i ettertid er det rart å tenke på hvor mye en bekymingsmelding har påvirket livet vårt i så mange år.

I denne tråden gikk jeg ikke inn på anklagene, det gjorde jeg så vidt det var i den andre tråden, og ting kom opp igjen.

Jeg valgte derfor å trekke opp denne tråden igjen, for å skrive av meg litt "gruff". Dette er rett og slett terapi for min del.

Anklagene mot oss var noget spesielle.

Jeg var visstnok sterkt alkoholisert - til tross for at jeg hadde vært avholds i mange år grunnet sykdom, og symptomene skyldtes behandling for alvorlig sykdom. (Cellegift)

Mannen min var observert i slåsskamp med noen av byens narkomane - til tross for at han da beviselig var på jobb på en annen kant av landet.

Mannen min var mulig narkoman, og hadde blitt observert på byens "narkotorg" - igjen til tross for at han på observasjonstidspunktene beviselig ikke var hjemme. Han er blodgiver, noe som også forklarer sprøytearrene hans.

Vi hadde aldri besøk - til tross for at mange av nabolagets barn var her stort sett hver dag, og at jeg hadde daglig hjelp fra familie, igjen på grunn av alvorlig sykdom.

I tillegg har vi to sosiale barn, som liker å snakke med voksne, noe som selvsagt ble tolket som om at de ikke fikk oppmerksomhet hjemme.

Og vi hadde frostet glass i stuevinduet hvor naboer og de som gikk forbi hadde direkte innsyn (melder sa at gardinene var alltid trukket for), noe som ble tolket som om vi hadde noe å skjule.

Dette påvirket livene våre i stor grad. Spesielt de to siste punktene gjorde at vi følte oss overvåket i hjemmet. Folk fulgte faktisk med på hvor ofte vi hadde besøk, og på gardinene våre!

Det ble slik at jeg ble redd for å trekke for gardinene på kvelden, fordi jeg ikke visste hvem som kunne se det, og kanskje melde i fra til barnevernet.

Om vi skulle til en butikk, eller til en helsetjeneste, som lå ved "narkotorget", tok vi alltid omveien på veien dit, selv om alle andre gikk over torget. I forrige uke var første gangen siden dette skjedde, at vi turte ta sjansen på rykter ved å ta snarveien.

Jeg har ennå ikke turt å røre en dråpe alkohol, eller å delta på en fest med alkohol, selv om jeg ikke lenger mottar behandling som krever avholdenhet.

Dette med tanke på de falske beskyldningene om alkoholisme, og av redsel for at det ville bli meldt til barnevernet hvis den rette personen så meg kjøpe, eller drikke, alkohol.

Den psykiske belastningen av en slik anonym bekymringsmelding uten rot i virkeligheten, med tilhørende "heksejakt" fra naboer og tidligere venner, har satt sitt preg på de siste 8 årene, og det er først nå, når yngstemann har blitt myndig, at vi klarer å senke skuldrene 100 %.

Alt dette er en direkte konsekvens av at vi ikke vet hvem som meldte oss til barnevernet, eller hvorfor de gjorde det.

Jeg har ingenting negativt å si om hvordan vi ble behandlet av barnevernet. Etter undersøkelsene var over, ba de oss leve som vanlig. Trekke for gardinene, ta et glass vin på terrassen på en varm sommerkveld, gå hvor vi ville. De hadde ingenting å utsette på oss som foreldre, og ville bare at vi skulle legge dette bak oss.

Men det var ikke så enkelt.

Det var ikke lenger bare den som meldte oss til barnevernet som vi var oppmerksomme på, men også alle naboer og tidligere venner, som vi visste fulgte med på oss, og som tok ethvert feiltrinn som en bekreftelse på at de hadde valgt "riktig side" da de trodde på ryktene som ble spredt om oss.

Jeg ble lukket og skeptisk, og lærte meg å aldri stole på noen rundt meg.

Jeg lærte meg å alltid et skritt foran - å alltid tenke på om noe kunne tolkes i mot oss på noen måte.

Barna derimot, ble i stor grad skånet for alt dette, og da ting roet seg, var det riktig at vi ble boende der vi bodde.

Naboer og tidligere venner har behandlet dem som vanlig.

Det har hendt at barna har reagert på hva de oppfatter som rare spørsmål, og har følt at de har blitt utspurt om private ting, men "noen burde lære seg normal folkeskikk" har vært den vanlige forklaringen deres.

Alt i alt har vi kommet igjennom disse årene med hodet høyt hevet, men jeg er glad dette er over nå, og vi kan begynne å leve som vanlig igjen.

Hilsen Trådstarter

Anonymous poster hash: 31c3e...a67

[AnonymBruker]

Hei.

Føler med dere i situasjonen.

At mor er syk og sykere i år etter år etter år gir signaler som ikke er heldig for hverken barna eller rykteflommen,

En familie som viser seg sterke og frisk er langt mer troverdig.

Jeg mener ikke på noen måte å antyde at du er syk "med vilje". Det er ren fakta at dette forsterker det skapte negative.

Anonymous poster hash: 949ad...716

[AnonymBruker]

Hei.

Føler med dere i situasjonen.

At mor er syk og sykere i år etter år etter år gir signaler som ikke er heldig for hverken barna eller rykteflommen,

En familie som viser seg sterke og frisk er langt mer troverdig.

Jeg mener ikke på noen måte å antyde at du er syk "med vilje". Det er ren fakta at dette forsterker det skapte negative.

Anonymous poster hash: 949ad...716

Jeg er sikkert dum som et brød akkurat nå, men jeg forstår faktisk ikke hva du vil fram til.

Mener du det at sykdom (f.eks kreft, hjerteinfarkt, brukket bein) gir uttrykk for svakhet, og at det er lettere å angripe de svake?

Anonymous poster hash: 31c3e...a67

[Kontormus]

Hei.

Føler med dere i situasjonen.

At mor er syk og sykere i år etter år etter år gir signaler som ikke er heldig for hverken barna eller rykteflommen,

En familie som viser seg sterke og frisk er langt mer troverdig.

Jeg mener ikke på noen måte å antyde at du er syk "med vilje". Det er ren fakta at dette forsterker det skapte negative.

Anonymous poster hash: 949ad...716

Skjønner virkelig ikke hvor du vil jeg heller. En går da ikke på cellegift for å ha påskudd til å kunne være litt "skral"? Syns ikke det høres virkelighetsfjernt ut det kan gå år før en føler seg fullt ut restituert etter alvorlig sykdom. Og da er "alvorlig" alvorlig.

Denne "faktaen" syns jeg du skulle gjøre rede for.

[Gjest Lunas]

Skjønner virkelig ikke hvor du vil jeg heller. En går da ikke på cellegift for å ha påskudd til å kunne være litt "skral"? Syns ikke det høres virkelighetsfjernt ut det kan gå år før en føler seg fullt ut restituert etter alvorlig sykdom. Og da er "alvorlig" alvorlig.

Denne "faktaen" syns jeg du skulle gjøre rede for.

Henger meg på denne!

[minister-mio]

Han er blodgiver, noe som også forklarer sprøytearrene hans.

Anonymous poster hash: 31c3e...a67

Jeg mener ikke i trekke i tvil det du forteller, jeg ble bare litt nysgjerrig. Kan man gi blod så ofte at man får sprøytearr av det?

Eller mente du blåmerker?

[AnonymBruker]

Jeg mener ikke i trekke i tvil det du forteller, jeg ble bare litt nysgjerrig. Kan man gi blod så ofte at man får sprøytearr av det?

Eller mente du blåmerker?

Etter å ha blitt stukket rundt samme sted 150 ganger, så kan det blir det.

Han hadde på det tidspunktet vært blodgiver i 18 år, i tillegg til å ha tatt en del blodprøver i samme åre utenom, så han har noen sprøytemerker i albuen.

Det er ikke av den typen som sprøytenarkomane har, og er ikke så godt synlige, men hadde likevel blitt lagt merke til.

Anonymous poster hash: 31c3e...a67

[Kontormus]

Jeg har de siste 25 årene tatt blodprøver fra underarmen (albuen) hver 6 uke, og det er ikke synlig. Bare arrete og seigt i åren i følge de som stikker. Men dette er på siden av diskusjonen og jeg setter ikke noe i tvil.

[Teriyaki]

Jeg har de siste 25 årene tatt blodprøver fra underarmen (albuen) hver 6 uke, og det er ikke synlig. Bare arrete og seigt i åren i følge de som stikker. Men dette er på siden av diskusjonen og jeg setter ikke noe i tvil.

Men kanylen man bruker når det gis blod er vel tjukkere så vidt jeg har forstått det.

[AnonymBruker]

Jeg har de siste 25 årene tatt blodprøver fra underarmen (albuen) hver 6 uke, og det er ikke synlig. Bare arrete og seigt i åren i følge de som stikker. Men dette er på siden av diskusjonen og jeg setter ikke noe i tvil.

Men kanylen man bruker når det gis blod er vel tjukkere så vidt jeg har forstått det.

Jeg vet ikke om det kan kalles sprøytearr, men han har noen groper i albuekroken der de har stukket, og når han strekker ut gropene, ser vi tydelig merker etter nålestikkene.

Men uavhengig om det er vanlig eller ikke, han har det.

Anonymous poster hash: 31c3e...a67

[AnonymBruker]

Be mannen din være ærlig ang. de sprøytemerkene

Anonymous poster hash: 876e9...5e6

[Brunhilde]

Be mannen din være ærlig ang. de sprøytemerkene

Anonymous poster hash: 876e9...5e6

Hva mener du med det?

Jeg var blodgiver i mange år og har tydelig merke i albugropen i den armen de pleide å stikke. Faktisk så markant at legesekretæren hos fastlegen har kommentert det. Det, AB som er sitert, betyr ikke at jeg ikke er ærlig om merkene, det betyr at jeg er merket av å være blodgiver. Skjønner du?