Når du finner deg selv sittende i sofan med PC på fanget, logget inn på et eller annet nettsamfunn hvor "alle" slår om seg med lykke, hjerter og koz&klemz, gråtende uten å vite hvorfor, da kan du tenke etter om du burde snakket med noen om det. Jeg sa til min beste her om dagen, at jeg tror alderen gjør oss litt sånn. Jeg pleier ikke å spille alders-kortet, men jeg mente det der. Når en er i ferd med å bli voksen på ordenlig, og livet kommer å banker på, da er ikke alle dager likanes. Vi mangler ikke noe, vi har fine unger, snille menn, helt ok hjem og gode venner. Vi kan tilogmed ha en jobb vi trives i, og være friske i kroppen vår. Hvorfor i all verden omgis vi ikke av hjerter og koz&klemz da? Vil vi ikke ha det? Nei, ikke egentlig, kanskje. Ihvertfall ikke i offentligheten. Vil vi ha det alikevel? Kanskje, noen ganger det hadde vært godt å hatt evnen til å leve litt mer "der oppe". Men, er det realistisk? Antagelig ikke. Hadde vi deppet om ingen andre hadde hatt hjerter og koz&klemz? Garantert, for vi gjorde det før også...

Jeg vet ikke hva som skal til for at oppegående, utdannede damer i sin beste alder skal komme seg ut av slike dager med verdigheten i behold. For da hadde jeg sikkert vært rik og berømt i dag.... Ihvertfall innmari lykkelig. Så må vi ha disse dagene, da, som vi ikke liker. Problemet kommer vel egentlig når det er så mange av dem på rad. Da begynner andre å legge merke til det også, og det er vi ikke klare for. Snakke om det?? Phø! Ikke at det er noen overhengende fare for at de man bor med tar tak i en og får igang en skikkelig prat om saken, så man får jo som regel være helt i fred. Men innimellom må man også møte andre mennesker, og det kan være utfordrende når man ikke liker dagen, seg selv eller noen andre. Man bruker all sin energi på å være positiv, ta hensyn og komme seg igjennom. Selvfølgelig merker de det, de som har slusene litt åpne, men de vet bedre enn å si noe. Og takk for det! Man har lov til å ha det litt fælt, litt vondt og litt trist. Man trenger ikke analysere eller reparere. Man trenger heller ikke snakke om det, faktisk, man trenger bare være i det til det er over. Men, det er helt ok, da, når man kan si til sin beste at man satt å gråt uten å vite hvorfor, og beste svarer: " Er det ikke deilig?"