Så har jeg også startet min helt egen blogg! Jeg hopper i det med dette alt for lange innlegget

Her sitter jeg i hvert fall, forvirret, litt sint og hodestups forelsket. Hvordan i all verden klarte jeg å forelske meg i en mann på nesten 40 med ekskone, unge, for stort alkoholinntak og som står uten jobb? Gudene vet… Føler meg helt hjelpeløs her, og jeg HATER det. Han sier selv han har følelser for meg, at han er glad i meg og at han tenker mye på meg. Hadde det ikke vært for at han ”nettopp har funnet seg selv igjen og at ekskonen er vel plagsom”, så hadde han lett blitt sammen med meg. Dagen etter kommer det: Hadde du vært 27-30 hadde jeg bedt deg flytte inn på dagen. Jeg vet aldersforskjellen er stor, jeg er ”bare” 23, han nesten 40, men jeg ser virkelig ikke at det er det store hinderet, merkelig nok. Selv om jeg vet at han har vært notorisk utro i tidligere forhold. Så det er det vel bare et spørsmål om tid før han finner seg noen andre å knulle på, uansett hvor glad han er i meg og hvor god jeg er i sengen.

Jeg har jo ikke hatt noen planer om å bli sammen med en som er såpass mye eldre enn meg, hva godt skulle komme ut av det? Jo det er trygt og koselig. Ikke minst er sexen fantastisk. Men hva skjer med drømmene mine om å kjøpe meg hus, få unger og mann? Han kommer ikke til å gifte seg igjen. Ikke kommer jeg til å tørre å introdusere ham for mamma og de heller. Tenk hvor skummelt! Hva med venner? Han er ikke akkurat typen til å passe inn i gjengen. Det kommer ALDRI til å funke i lengden.

Så hvorfor er det bare han jeg vil være med? Hvorfor får jeg dårlig samvittighet bare jeg tenker på å ha sex med andre? Jo, jeg er jo en skikkelig forholds jente. Jeg har rotet rundt og styrt på siden jeg ble singel for 6 måneder siden. Nå har jeg ikke lyst å treffe andre lengre. Det var jo en periode da jeg hadde 4-5 stk på listen som ringte meg jevnlig, eller som jeg ringte når jeg ville kose litt eller ha selskap til å se en film. Nå har jeg ikke truffet en eneste av dem på to måneder! Hva i all verden skjedde med jenta som koste seg og nøt singellivet uten å tenke på ting som dette? Alt var så enkelt da. Har mest lyst å knekke sammen og grine her, gjerne i armkroken hans og glemme alt annet. Dessverre funker ikke verden sånn. Hadde vært greit, men nei…

Så hva gjør jeg nå? Dumper ham, eller prøver jeg videre og lar ting gå sin gang? Ikke bare går jeg glipp av nye muligheter nå som jeg er så fokusert på noe som aldri kommer til å utvikle seg, jeg graver meg også dypere ned i driten og får meg og mer følelser…