Jeg er forelska!
Jeg er forelska. I Nala-mannen 
Jeg gjorde virkelig et varp da jeg allerede i 2. klassen på videregående kapra den fyren. Han er snill og omtenksom og hjelpsom og kjekk og god og en fantastisk ektemann og en suveren pappa og og og. Og nå blir jeg helt matt bare han kommer inn i samme rom som meg 
Det er godt altså. Å bli nyforelska i sin egen mann. Og det er så godt at det er sånn, selv etter mer enn ti år sammen. Jeg føler meg priviligert! Og gjett om jeg skal jobbe rævva av meg for å holde på han. Så får vi bare satse på at han jobber minst like hardt for å holde på meg 
Så skal dere bare se at vi lever lykkelig alle våre dager. Det hørtes jammen fint ut. Å holde sammen er dog ikke akkurat noe vi har i blodet, for å si det sånn. Vi er skilsmissebarn begge to. Og alle foreldrene våre er etablert med nye partnere. Tre av dem har gitt oss halvsøsken. Og stesøsken har vi i fleng. Jeg har sagt til meg selv at jeg ikke skal utlevere verken meg selv eller andre i denne bloggen, men jeg tillater meg likevel å si såpass at dette er en situasjon jeg ikke er komfortabel med. Mitt høyeste ønske her på jord er at jentene våre aldri skal trenge å oppleve det samme. Man har selvsagt ingen garantier, men jeg vet i alle fall at både jeg og Nala-mannen er innstilt på å ta det som måtte komme av gleder og sorger i forholdet. Vi er innstilt på å jobbe. Jeg har mange ganger tenkt på hvorvidt det at vi begge er skilsmissebarn har noe å si for de valg vi vil ta framover. Tro om det finnes statistikk på dette? Tall som sier noe om hvorvidt det er økt risiko for å gå ut av et forhold hvis foreldrene dine gjorde det samme. Heldigvis føler både jeg og Nala-mannen at dette styrker oss i troen på at vi skal holde sammen. Og utgangspunktet vårt er ganske annerledes enn våre foreldres. Foreldrene våre var unge da de fikk oss. Mamma var 19 år da hun ble gravid. Jeg har ingen illusjon om at jeg var planlagt, men har likevel aldri spurt. Nala-mannen var ikke planlagt. Det har svigermor selv sagt. Også hun ble gravid i ung alder. Jeg håper og tror vårt utgangspunkt er bedre. Vi har riktignok vært sammen siden vi var bare ungdommer, men vi tok det likevel steg for steg. Da vi var 24 giftet vi oss. Vi var da ferdig utdannet, og følte at tida var inne for å formalisere kjærligheten vår. Ett år senere fikk vi vår førstefødte. Om dette har noe å si for framtida vår, kontra våre foreldres, vet jeg som sagt ikke. Men jeg håper det. Vi har i alle fall gjort aktive valg i livene våre, noe våre foreldre da ikke gjorde. For dem var en del ting tilfeldig. Viktige ting. Vel, nå har jeg vært veldig personlig her. Tipper dette er så personlig som jeg kommer til å bli i denne bloggen. Men som nevnt, man har dog ingen garantier
1 kommentar
Anbefalte kommentarer