Er livet rettferdig?

Noen jobber og sliter men får aldri pluss på kontoen. Mens andre knapt letter på røva og får alikevel i bøtter og spann. 

Noen tar alltid ansvar og hjelper til både økonomisk og praktisk, mens en annen bare prioriterer seg selv.

Har ett tilfelle her nå, jeg har kjøpt og betalt alt av det ungene behøver, kjørt og hentet, ordnet papirer og kurs og reparasjon, for at mine barn skal få moped +mopedlappen, førerkort og bil. Det har kostet meg nesten 60t iløpet av 6 mnd, for alt dette pluss mobilregning og barneforsikring og hundeforsikring, veterinær og medisiner til hund og andre saker til barna. Noe hadde jeg spart og resten på kredittkort. Og barnefar har ikke betalt en krone eller kjørt en mil. 

Men han får alikevel alt fra alle andre, selv om han har dratt fra ungene, Dratt inn nye damer endel ganger, mener at ungene kan bli kjent med damene via Facebook, er ikke tilstede når ungene har ønsker eller behov.

Jeg som er den som får all jobben er den som er utfryst. Og dette er ikke bare her hos meg. Ser det så ofte, både i min samboers situasjon med sin eks hvor hun er den som stikker av og han tar alt ansvar.  Forrige naboen min hadde det også sånn, hun måtte gjøre alt alene og stilte alltid opp mens eksen hennes stakk av fra alt men hun ble fryst ut av de gamle vennene og han fikk bli.

Hvorfor blir det sånn? At den som tar alt ansvar mister hele nettverket og den som driter i alt og bare ser seg selv er den som får alt ferdig servert..?

Min rettferdighetssans mener at den som driter i alt og bare ser seg selv får seile sin egen sjø, mens den som står på og jobber å sliter er vel den som burde fått en klapp på skulderen? Og kanskje litt hjelp en gang iblandt? 

Jeg skulle ønske jeg hadde mindre rettferdighetssans, og vært frekkere og driti i alle andre, det må være deilig å leve sånn.. Først meg selv og så meg selv og blir det noe igjen så vil jeg ha det selv også..

Men neida, jeg sitter hjemme jeg, i ferien min, for jeg har ikke penger til å dra noe sted. Men visse andre har nettopp kommet hjem fra ferie nr 2 utenlands.

Jeg tenkte å lage middag nå men må visst vente i 3 timer til det passer de andre i denne familien å komme hjem. At jeg er sulten spiller vel ingen rolle, jeg får vel ta en kjeks så lenge.

Har en god kollega som også sitter i samme som meg, og vi forstår ingenting lengre, det har jo blitt at jo mer drittsekk du er jo lengre kommer du. 

Ser alle disse tiggerne, de får lov å sitte der og tigge hver dag, kan banne på at om jeg hadde satt meg der hadde jeg sikkert blitt satt inn og fått en klekkelig bot.

Vet om flere navere som bruker systemet fullt ut uten at de egentlig har behov. Den ene sier selv : hvorfor skal jeg gidde å jobbe når jeg kan få nav til å betale meg for å gå hjemme. Vedkommende har selv sagt høyt at: jeg feiler ingenting men syns at det er staten som skal lønne meg og betale for det jeg vil ha. Han har støtte og hjelp i hue og ræva men trenger egentlig ingenting da han er fullt arbeidsfør. Har kjent han i mange år og noenganger får jeg lyst til å melde han for misbruk av systemet.

Men jeg får vel brette opp armene og gå en tur, det er ihvertfall ingen som kommer hit og hjelper til med noe...