Jeg kom til å tenke litt over fortiden og at det er rart at det er så mye man glemmer men allikevel er sånne små stunder man også husker så godt. Jeg husker særdeles godt tapet av mine to nærmeste venner. En i barndommen og en for ikke så altfor lenge siden, i noe av det som jeg fortsatt kan kalle ungdommen. Jeg har sjekket og funnet ut at det nå er en fjern tredje venn av meg som har et alvorlig illebefinnende. Om grunner til dette tør jeg ikke påstå noe her, men jeg synes altså det er besynderlig at liv bare kan bli røsket fra en på denne måten her. Det får meg også til å tenke på alle ting jeg ønsker å utrette her i livet. Ved nyttår lovte jeg meg selv å slutte å røke, pluss mange andre ting. Det ene har jeg klart selv om jeg ikke har gått inn for det. Vi får se åssen det går, sist jeg hørte var hun på bedringens vei men man vet aldri med slike greier.