Bellatrix' Blog

Hei du! Nå har jeg fått meg blogg, og da må jo jeg titte innom andres også.

Over til innlegget ditt, så tror jeg du tar opp noe meget vesentlig, men vanskelig problemstilling, som jeg selv kjenner meg godt igjen i. Min tante er sterkt preget av sine psykiske lidelser, har mange ganger vært psykotisk, samtidig som hun er schizofren og manisk-depressiv. Selv er jeg oppvokst med at tante er sånn, men til og meg jeg synes det er vanskelig å takle i perioder. Vi hadde en episode for noen år tilbake, der tante ble så dårlig at hun ble lagt rett inn på akutt psykriatrisk avdeling. Men siden ventetiden er lang for en plass på institusjon, ble hun bare sendt hjem igjen. Det er vel til dags dato en av de hardeste prøvelsene familien har måttet gjennomgå. For tante kunne ikke under noen omstendigheter ta vare på seg selv (prøvde å ta livet sitt opptil flere ganger), hvor hun blant annet nektet å ta medisinen sin. Det var et kaos uten like i noen uker, før hun omsider fikk plass. Og hun ville egentlig ikke ha hjelp, men etterhvert som vi ga det litt tid, skjønte hun selv at hun trengte hjelp. Tante har det relativt bra i dag, men det går veldig mye opp og ned. Det eneste vi og jeg kan gi, er kjærlighet og støtte. Jeg tror det viktigste i slike tilfeller er å lytte, prøve, så godt det går, å se situasjonen fra deres side. Noe som er uhyre vanskelig. Tror også tålmodighet er viktig. Når de ser at du ikke vil dem noe vondt, så vil de kanskje bli mer mottagelige for å lytte og ta i mot råd selv også.

Jeg synes det ikke er egoistisk, hvis man blir så sliten at man ikke orker mer. Alle har en grense for hva man kan tåle. Selv vet jeg meget godt hvordan det er å slite seg nesten ut, fordi man beskymrer seg såpass mye for en person man er glad i, eller føler man ikke gjør nok. Vi trenger alle hvile, derfor har vi byttet litt på innad i familien når det gjelder tante, for at man får en avveksling og kunne hvile ut.

Jeg har ingen fasitsvar, men jeg vet godt hvordan det er å være i en slik situasjon. Ikke bare når det gjelder min tante, men også i andre situasjoner.

Mvh Yvonne

Interessant tema, Bella, og sikkert mange ulike tanker folk gjør seg om det.

Jeg tenker at en venn er en som bryr seg nok til å si det som han eller hun tenker på, og gjør seg av vurderinger. Jeg mener at dersom jeg er bekymret for en venn, av ulike årsaker, så bør jeg si det til han eller henne. Det letteste er sikkert i mange tilfeller å overse det vanskelige og ekle, og ønske at det ikke var slik som man ser det. Men er man en ekte venn, er det kanskje verre å gå å se på noe vondt og vanskelig, enn å ta byrden med å dele sine bekymringer med den det gjelder. Dersom det man som venn ser og uroer seg over, er av en slik art at den det gjelder ikke vil kunne forstå og gjøre noe med det, mener jeg at man har en moralsk plikt å forsøke å sette vedkommende i kontakt med noen som kan forstå og gjøre noe med situasjonen.

Men så stopper det nok opp et sted. Mange forhold krever innsikt og vilje til å stå i vanskelig endringsarbeid over tid. Ikke alle klarer det. Da må man gjøre sitt valg, som venn. Klarer jeg å leve med dette som jeg har forsøkt å gjøre noe med, uten at jeg ser resultater nå? Eller må jeg ta avstand. Det er voksne folk som gjør sine valg, og man kan ikke gjøre mer.

Dersom det er barn inne i bildet, mener jeg at man skal stå på for barna i større grad enn de voksne. De voksne har hatt sin sjanse (selv om det kanskje ikke kan forklares så enkelt) De barna man er bekymret for må få sin sjanse! De skal prioriteres fremfor andre.

Interessant tema, Bella, og sikkert mange ulike tanker folk gjør seg om det.

Jeg tenker at en venn er en som bryr seg nok til å si det som han eller hun tenker på, og gjør seg av vurderinger. Jeg mener at dersom jeg er bekymret for en venn, av ulike årsaker, så bør jeg si det til han eller henne. Det letteste er sikkert i mange tilfeller å overse det vanskelige og ekle, og ønske at det ikke var slik som man ser det. Men er man en ekte venn, er det kanskje verre å gå å se på noe vondt og vanskelig, enn å ta byrden med å dele sine bekymringer med den det gjelder. Dersom det man som venn ser og uroer seg over, er av en slik art at den det gjelder ikke vil kunne forstå og gjøre noe med det, mener jeg at man har en moralsk plikt å forsøke å sette vedkommende i kontakt med noen som kan forstå og gjøre noe med situasjonen.

Men så stopper det nok opp et sted. Mange forhold krever innsikt og vilje til å stå i vanskelig endringsarbeid over tid. Ikke alle klarer det. Da må man gjøre sitt valg, som venn. Klarer jeg å leve med dette som jeg har forsøkt å gjøre noe med, uten at jeg ser resultater nå? Eller må jeg ta avstand. Det er voksne folk som gjør sine valg, og man kan ikke gjøre mer.

Dersom det er barn inne i bildet, mener jeg at man skal stå på for barna i større grad enn de voksne. De voksne har hatt sin sjanse (selv om det kanskje ikke kan forklares så enkelt) De barna man er bekymret for må få sin sjanse! De skal prioriteres fremfor andre.

Takk for kloke ord. Som venn og enkeltmenneske kommer man av og til til kort. Jeg kan i hvert fall av og til føle meg litt hjelpesløs, og da er det lurt og godt å kunne kontakte noen som faktisk kan hjelpe. Det var en litt vanskelig sak eher med en venn som tydelig trengte hjelp, men som ikke ville motta hjelp. Både jeg og mannen holdt på å slite oss ut med å prøve å hjelpe han, men det ble veldig vanskelig når han ikke en gang ville ha hjelp fra oss. Nå har ting roet seg ned, han har fått profesjonell hjelp og vennskapet er fortsatt godt. Det er vel bare sånn det er av og til her i livet at man har lyst til å gjøre mer enn man makter, men det viktigste er at ting ordner seg og at folk får det bra.

Hei du! Nå har jeg fått meg blogg, og da må jo jeg titte innom andres også.

Over til innlegget ditt, så tror jeg du tar opp noe meget vesentlig, men vanskelig problemstilling, som jeg selv kjenner meg godt igjen i. Min tante er sterkt preget av sine psykiske lidelser, har mange ganger vært psykotisk, samtidig som hun er schizofren og manisk-depressiv. Selv er jeg oppvokst med at tante er sånn, men til og meg jeg synes det er vanskelig å takle i perioder. Vi hadde en episode for noen år tilbake, der tante ble så dårlig at hun ble lagt rett inn på akutt psykriatrisk avdeling. Men siden ventetiden er lang for en plass på institusjon, ble hun bare sendt hjem igjen. Det er vel til dags dato en av de hardeste prøvelsene familien har måttet gjennomgå. For tante kunne ikke under noen omstendigheter ta vare på seg selv (prøvde å ta livet sitt opptil flere ganger), hvor hun blant annet nektet å ta medisinen sin. Det var et kaos uten like i noen uker, før hun omsider fikk plass. Og hun ville egentlig ikke ha hjelp, men etterhvert som vi ga det litt tid, skjønte hun selv at hun trengte hjelp. Tante har det relativt bra i dag, men det går veldig mye opp og ned. Det eneste vi og jeg kan gi, er kjærlighet og støtte. Jeg tror det viktigste i slike tilfeller er å lytte, prøve, så godt det går, å se situasjonen fra deres side. Noe som er uhyre vanskelig. Tror også tålmodighet er viktig. Når de ser at du ikke vil dem noe vondt, så vil de kanskje bli mer mottagelige for å lytte og ta i mot råd selv også.

Jeg synes det ikke er egoistisk, hvis man blir så sliten at man ikke orker mer. Alle har en grense for hva man kan tåle. Selv vet jeg meget godt hvordan det er å slite seg nesten ut, fordi man beskymrer seg såpass mye for en person man er glad i, eller føler man ikke gjør nok. Vi trenger alle hvile, derfor har vi byttet litt på innad i familien når det gjelder tante, for at man får en avveksling og kunne hvile ut.

Jeg har ingen fasitsvar, men jeg vet godt hvordan det er å være i en slik situasjon. Ikke bare når det gjelder min tante, men også i andre situasjoner.

Mvh Yvonne

Takk for kloke ord. Ja, man kan ikke gjøre så mye annet enn å være tilstedet som en støtte. Samtidig er det viktig, som du sier, og ikke slite seg selv ut.