Å være kortvokst.
Liten og søt? Tja? Kanskje det. Etter 4 år med hormonbehandling klarte jeg etterhvert å bli nesten 150 cm over bakken. Uten denne behandlingen hadde jeg stoppet opp godt under 140. I legejournalen min står det at jeg er vekstretardet. Det høres ikke så fint ut, så jeg velger å kalle meg kortvokst. Eller bare liten av vekst. På barneskolen fikk jeg spørsmål fra andre elever om jeg var dverg. Nei, svarte jeg. Jeg visst ikke helt forskjellen på å være liten og på å være dverg, men dverg hørtes ikke ut som noe jeg ville kalle meg. Og det gjør jeg heller ikke.Å være kortvokst innebærer en del praktiske problemer i hverdagen. Som for eksempel å rekke opp i skap og hyller. Det er egentlig ikke så ille. Hjemme har jeg jo stoler og stå på, og en mann som hjelper meg. Det som er fælt er i butikker. Ikke bare fordi jeg ikke rekker opp til ting, men også fordi jeg ikke rekker fram til ting. Hvilken idiot var det som foreslo at de skulle sette 2 frysdisker inntil hverandre og legge varer bakerst? Det er jo klin umulig å få tak i uansett hvilken vei jeg prøver meg fra. Jeg kan jo ikke krabbe oppi fryseren heller. Det skulle vel ha blitt litt av et scenario. Der krabber jeg oppi frysedisken, så kommer folk og spør hva som skjer. "Jeg skal bare ha de potetbåtene der, jag." Nei, desverre blir det heller til at jeg kjøper pommes fritesen som ligger lenger foran i frysedisken. I en butikk i byen har de en fryser med pizza stående over en annen frysedisk. Da sier det seg selv at jeg bare får tak i et fåtall av disse pizzaene. Selvsagt kan jeg be folk om hjelp. Og det hender det at jeg gjør. Hvis jeg møter kjentfolk på butikken eller noe, men jeg vil ikke be fremmede. Alle ser at jeg er liten, men det er likevel litt flaut å ikke rekke opp eller frem. Det er liksom for barn. Og her i huset har snart alle barna vokst fra meg og det er de som hjelper meg å rekke opp i skapene.Å kjøpe klær er også et kapittel i seg selv. Jeg har jo kvinnelig kroppsfasong med alt det innebærer, men høyden min er som et barn. Og det kan være vanskelig å bruke barnestørrelse i høyden og damestørrelse i bredden.Jeg fikk altså noen ekstra cm med medisinsk hjelp. Det er jeg utrolig glad for. Ikke bare pga utseendet, men rett og slett fordi det å være 15 cm mindre ville vært et enormt handicap. Men jeg ønsker meg ikke høyere. I første klasse på barneskolen måtte jeg ha spesialpult fordi den minst pulten var for stor. Jeg har alltid vært minst og jeg vil alltid være liten. Det er en del av min identitet, en del av meg. Før ble jeg omtalt som "hun lille med krykkene", nå er jag bare "hun lille". Og det er egentlig helt greit. 
5 kommentarer
Anbefalte kommentarer