Hm... Ja, jeg er altså registrert der. Jeg ble registrert før den store bølgen kom. Det var en venninne som anbefalte det for meg. "Det er så kult, alle er der". Jaha? Ja, "alle er der. Alle var ikke der da jeg registrerte meg så jeg syntes det var kjedelig. Jeg forholdt meg passivt til hele greia, men så kom en kompis. "Du er vel på Facbook? Det er så gøy!" Ok, så etter en liten prat med han så egnasjerte jeg meg litt mer igjen, fant noen venner, mange bekjente og la meg til i noen grupper. For
Hva vil det si å være en god venn? Hvor mye skal man stille opp? Når en person oppfører seg som om h*n nærmest er psykotisk bør man selvsagt ringe lege, psykiater, politi eller noen som kan hjelpe. Men hva når du har kontaktet psykiater og psykiateren sier det ikke er noe å gjøre med mindre personen vil det selv? Skal man opptre som psykolog selv? Om ekteskapet til et vennepar holder på å ramle fullstendig sammen, hva skal man da gjøre? Hvor konstruktivt er det å la den ene parten sitte i timesv
I går skulle mannen, 15-åringen og jeg på badeland. Det skulle være(og var forsåvidt) en koselig liten søndagsutflukt. Jeg ble først kjørt til bassenget, så skulle mannen og 15-åringen komme etter. Etter at jeg har fått kjøpt meg riktig billett og fått meg "nøkkelbånd" spaserte jeg mot garderobene. Det første jeg ser er noen bokser til å legge mobiltelefoner og andre verdisaker i. Det hadde vært ypperlig å lagt for eksempel høreapparatene der, men jeg skjønte ikke hvordan skaplåsene fungerte. "N
Ja, ja. http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=229329&hl= Der ser man det. Det er ikke uten grunn jeg kvier meg for spørsmåelt om hva jeg jobber med. Jeg ser jo frisk ut så om jeg forteller at jeg er uføretrygdet så føler jeg at jeg må forklare meg. Skal jeg fortelle hele sykehistorien min så vil det ta mange timer, så det passer seg ikke helt det heller. Det er vel også sånne folk som blant annet trådstarteren i den tråden som gjorde at jeg fikk sosial angst da saksbehandlingen mi
Jeg har nettopp kjøpt meg ny sykkel. Sykkelen som ble best i test av bysykler for damer i 2003. Sykkelen er fin, men den er ny. Og jeg har ikke syklet på 10 år. Det sies at har man først lært seg å sykle så kan man det. Men er det virkelig sånn? Jeg har trent i en del år, og da sykler jeg på ergometersykkel + at jeg trener med balansebrett/pute. Men når jeg skal sykle må jeg jo både trå på sykkelen og holde balansen! I tillegg må jeg styre sykkelen. Det er jo 3 ting på en gang. Rene kinderegget,
Hva gjør man med plager som har vært der over halve livet? De er fryktelige plagsomme og gir store smerter, men du har hatt de så lenge at du nesten er blitt vant til de? Klager man? Skal man kontakte lege? Hva sier man?I dag tok jeg motet til meg og snakket med legen min om noe som har plaget meg siden barndommen. Jeg har urolige føtter og kramper i beina om nettene. Dette fører til søvnproblemer og store smerter. Men jeg har ikke fått meg til å snakke med legen om det. Hvorfor? Vet ikke. Jeg h
Liten og søt? Tja? Kanskje det. Etter 4 år med hormonbehandling klarte jeg etterhvert å bli nesten 150 cm over bakken. Uten denne behandlingen hadde jeg stoppet opp godt under 140. I legejournalen min står det at jeg er vekstretardet. Det høres ikke så fint ut, så jeg velger å kalle meg kortvokst. Eller bare liten av vekst. På barneskolen fikk jeg spørsmål fra andre elever om jeg var dverg. Nei, svarte jeg. Jeg visst ikke helt forskjellen på å være liten og på å være dverg, men dverg hørtes ikke
For 3 år siden begynte jeg med fysioterapi. Det er for det meste trening, men også veiledning og massasje når jeg trenger det. Før jeg begynte med det hadde jeg konstante smerter i leddene. Jeg skadet meg hele tiden og gikk ofte på krykker eller hadde bandasje på armen. Nå har jeg nesten ikke smerter og har ikke brukt krykkene på nesten ett år. Med fysioterapi kan jeg fungere i hverdagen. Jeg har fortsatt problemer med en del ting, men jeg klarer å stå på beina, stelle meg og jeg får til de fles
I dag våknet jeg før 8 og sto opp. Jeg har en avtale om å dra på handletur med en venninne. Vi har ikke avtalt noe tidspunkt, men jeg tenkte det var lurt å starte tidlig. Desverre har ikke venninna mi våknet enda. Huff! Det er slemt å si det, men jeg håper nesten hun gjør unna handlingen sammen med noen andre. Det er lørdag og en uke før jul. Det er dømt til å bli kaotisk i butikkene. Kø for å komme inn i butikken, kø for å se etter varer, kø for å betale og kø for å komme seg ut igjen. Man blir
Ja, nå har jeg da fått svar fra trygdekontoret. Jeg er blitt Ung Ufør og får tilbake penger fra hele år. Dette er bare superfantastisk. I tillegg får jeg mye mer penger enn jeg hadde trodd. Dette er bare en kjempenyhet. Ikke bare på grunn av pengene, men også fordi jeg har blitt tatt på alvor og slipper å kjempe mer. Den følelsen er helt ubeskrivelig. Dette er så bra at jeg nesten ikke klarer å være glad. Nesten så jeg ikke tror det. Og det er veldig rart. Nå har jeg gårt og bekymret meg for de
Jeg skal i møte med saksbehandleren min på trygdekontoret i morgen. Han vil at jeg skal ha med vitnemål på fullført utdannelse. Hva vil han med det? Er det positivt eller negativt? Er litt forvirra.
Bortsett fra den første tiden min på kg, så har jeg aldri lagt skjul på at jeg er syk. Akkurat hva som feiler meg er litt for mye til å skrive om, men det feiler meg det meste og litt til. Sykdommen er en del ev meg og preger store deler av livet mitt - faktisk hele livet mitt. Jeg må hele tiden se an formen og tenke på om jeg klarer eller ikke om noe skal gjøres. Alle vennene mine vet om sykdommen og vet at når jeg sier nei, så er det ikke for å være kjip. De tar meg på alvor. Her på kg derimot
I dag fikk jeg brev fra Helse Bergen. Før jeg åpnet brevet skjønte jeg ingenting. Jeg har jo knapt vært i Bergen, hva ville de meg? Det var et brev fra Haukeland sykehus. Jeg har da ikke vært på Haukeland? :klø: Joda, når jeg leste brevet kom jeg på at en liten bit av meg har vært på Haukeland Sykehus. Den er faktisk der enda. For 3 år siden tok jeg en biopsi(vevsprøve) av nyren min og den ble sendt til Haukeland for at de skulle undersøke den der. I dag fikk jeg da brev med spørsmål om de kunne
I disse valgtider er det mye snakk om trygdede og om fordelig av goder. Jeg legger merke til, også her på kg, at noen mener mennesker som ikke klarer å jobbe også skal klare seg med lite penger. Hvorfor skal vi straffes med dårlig økonomi? For min del er det ille nok å være syk om jeg ikke skal slite økonomisk i tillegg. Sponheim sa at det var riktig med høye egnendaler fordi vi må dele på utgiftene til å være syke. Men det er jo funksjonshemmede og de som er mye syke som betaler den regningen.
Noen dager går alt galt. I dag er en sånn dag. Jeg har stresset så jeg har fått vondt i hodet.Jeg hadde time hos fysioterapeuten i dag. Han holder til ca 10 minutter unna der jeg bor, men jeg må ta 2 busser. Litt komplisert. 2 minutter før bussen min skulle gå oppdaget jeg at jeg ikke hadde busspenger. Jeg lette overalt for å se om jeg fant noen kroner jeg kunne skrape sammen. Men det var ikke mer enn 4 kroner å finne. Heldigvis sto mannen opp så han kunne kjøre meg. Da jeg endelig kom meg til
Tale, ja. Jeg er forlover for venninna mi som gifter seg veldig snart. Selvsagt skal jeg holde tale. Jeg har mye jeg vil si til henne. Men...hm...hvordan kommer jeg i gang? Hadde jeg bare klart å begynt på den så hadde resten gått av seg selv. Jeg har som sagt mange ord i hodet mitt og jeg liker å snakke i forsamlinger. Men jeg må jo begynne et sted. Jeg får prøve å strukturere meg litt så går det vel.
Da var jeg kommet hjem fra Lofoten. Jeg har bodd i et 150 år gammelt hus som slekta eier, men som skal bli bare mitt. Huset er ca 50 kvadratmeter, men det har bodd 12 mennesker der samtidig den gangen da storfamilien bodde samlet.Lofoten er nydelig, med fjell og sjø om hverandre i fin harmoni. Noen av fjellene går rett ned i havet. Kjører du gjennom Lofoten ser man at det er fisket som står sterkt. Min grandonkel på snart nitti er enda ute og fisker når været tillater det.
Da begynner jeg på nytt. Heldigvis var bloggen bare i startfasen da den ble borte. Plutselige forsvinninger er sånt som kan skje. Man må bare gjøre det beste ut av det. Og jeg gir ikke opp. Så her er min nye blogg.
