Jeg er lykke.
Rart egentlig, for jeg har ikke vært det før, selv om jeg alltid har traktet etter det.
Lykken er så relativ, forsvinner så lett mellom hendene på en, at det nesten er skremmende. Men jeg er lykke.
Det er som ett narkotikum. Vanedannende. Abstinensene ved lykkeslutt kan ta knekken på hvem som helst. Men jeg bryr meg ikke. Tanken på å ikke ha det slik lenger skremmer meg, men den klarer ikke å knuse følelsen. Den er min, men samtidig en jeg deler.
Han sa han elsket meg..
Har en rar dag i dag. Litt sånne bihule vondter i hodet, og venter forsatt på at paracetten skal sparke igang og fjerne det.
Samtidig så er jeg så lykkelig overrasket over eksen min. Dette er ikke så ofte så jeg føler at tingene nå endelig går over til det bedre.
Vi hadde elevsamtale på skolen i går og i motsettning til sist, da han glemte det og kom 40 minutter forsinket (med min datter som skulle være med), var han denne gangen ute i perfekt tid. Han hadde også bra ting å komme med og vi
De må til de også, må de ikke? Alle kan ikke være perfekte. Det perfekte forhold eksisterer ikke. De som sier at de aldri har kranglet eller følt behov for å krangle, lyver?!?!? Jeg aksepterer skåret, og gleder meg over at han ikke er perfekt han heller.
Han liker ikke vennene mine.
Nei nei, ikke slik. Jeg har en gruppe med venner. Som finner på litt sprell noen ganger i løpet av året, maks fem ganger i løpet av ett år tenker jeg. Og på fredag tok jeg med meg min fantastiske nye kjæreste f
Synes det beskriver så godt det jeg driver med om dagen. Og det skremmer meg. Jeg er en fornuftig og jeg har vært igjennom noen kalde vinterdager før, og likevel er jeg klar. Klar til å hoppe i det igjen og det skremmer meg til vannvidd.
For jeg har forelsket meg. Det var ikke med i planen i det hele tatt. For planen var å møte noen, finne noen å ha det litt kos med. Planen var ikke å forelske meg. Og nå har jeg gjort det og jeg klarer ikke å være fornuftig. Alle mine svake punkter er blotts
Jeg startet livet på nytt,
Vel, egentlig så er det litt over ett år siden nå, men det føles fortsatt nytt, skremmende og spennende.
Forhistorie
15 september 2010 tok jeg det siste skrittet ut av ett 12 år langt forhold, hvor av 10 av disse som gifte. Det var den mest skremmende dagen i mitt liv. Forholdet hadde vært ordentlig dårlig de siste 5 årene. Og grunnen til at jeg hadde blitt hengende igjen var på grunn av vår vakre datter. Man kan si hva man vill, men man tror at man gjør det ret
