Depessive ungdommer en motesak?

[AnonymBruker]

http://www.tb.no/jakobsfordommer/uredigert/til-depressive-ungdommer-jeg-er-lei-av-a-hore-hvor-vondt-dere-har-det/o/5-76-120551?

 

Jeg er helt enig med det hun skriver. Kjenner selv en som skryter over at hun skal til psykologen. Oppmerksomhetssyke ungdom skriker ut på sosiale medier at de er deprimerte samtidig som de viser frem alle kuttene de har på armen. Jeg synes rett og slett at vi nesten har det altfor godt her i Norge.. 

 

Anonymous poster hash: 41b8d...646

[AnonymBruker]

 

http://www.tb.no/jakobsfordommer/uredigert/til-depressive-ungdommer-jeg-er-lei-av-a-hore-hvor-vondt-dere-har-det/o/5-76-120551?

 

Jeg er helt enig med det hun skriver. Kjenner selv en som skryter over at hun skal til psykologen. Oppmerksomhetssyke ungdom skriker ut på sosiale medier at de er deprimerte samtidig som de viser frem alle kuttene de har på armen. Jeg synes rett og slett at vi nesten har det altfor godt her i Norge.. 

 

Anonymous poster hash: 41b8d...646

 

 

 

Har tenkt akkurat det samme selv, mange ganger.

 

Får meg til å tenke på frustrasjonen som bygger seg opp når samboer ser Kardashians på tv, hvor de klager over den minste ting og det er ikke måte på hvor fælt de har det når ting blir sagt feil, oppfattet feil, eller kort og godt ikke går helt deres vei, med påfølgende grining og sutring.

 

Det er så mye feil i dagens samfunn, hos unge spesielt. Selvstendighet og karakter finnes nesten ikke, men er erstattet med gruppetilhørlighet, eksponeringspress og prestasjonsjag (les: kampen om anerkjennelse og "likes").

Anonymous poster hash: c45de...3a4

[mijaa]

 "Nja", er mitt syn på saken. Det er nå slik at noen har svakere psyke enn andre, og for noen kan det faktisk være alt-oppslukende og helt jævlig å slå opp med kjæresten/krangle med venninna/få en dårligere karakter enn forventa. Og særlig når man er i tenårene, tenker jeg! Da har man jo ikke styr på noenting. Jeg var en sånn deppa tenåringen selv, og jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg lå i fosterstilling og gråt i tenårene, men det var ikke få. Jeg mener nå at vi må ta disse ungdommene på alvor. Ikke fordi det nødvendigvis er alvorlig, men fordi de fleste av de trenger å bli sett, hørt, anerkjent og tatt på alvor, gjerne av en voksenperson. Såklart er det et rop om oppmerksomhet! Men er det nå så ille å gi det litt oppmerksomhet da? Ikke heiarop liksom, men bare en ordentlig samtale om hvordan det egentlig går, hvor man i stedet for å fnyse av alle de dumme tenåringsproblemene, nikker anerkjennende og kommer med velmenende tips og råd, eller bare holder kjeft og hører etter.

[Gjest Badebuksa]

For en idiotisk kjerring, jeg kan ikke si meg det spor enig i noe annet hun skriver enn at hun ikke forstår. Noe hun ironisk nok innrømmer selv, for så å fortsette med noe som: "men jeg skal uttale meg likevel, for meningen min er så jævlig viktig"

Ja, det handler selvsagt om fordommer, men enhver som har gått i de "riktige" klassene på videregående skole vet at det er et svært press om å være perfekt. Nå er det ti år sida jeg gikk på vgs, men allerede da så var det et enormt press utseendemessig, særlig da hos jentene (men faktisk hos guttene også). De som ikke var pene nok, ble mobbet. Og det er intriger, baksnakking, utskvising, det gjør hvem som helst deppa og det å få en kroppslig og følelsesmesdig reaksjon hvis jevnaldrende mennesker hver dag i tre år sier "du er f*en meg ikke god nok for oss", det er helt naturlig, og det er og det skal være LOV både å få den reaksjonen, men også å få være åpen om det.

Det er når folk har lov til å føle og snakke om følelser at de blir gode foreldre, gode forbilder, kan føle sympati og blir gode mennesker. Å stenge følelser inne fordi Eira-Cornelia Harvik Wright (nei, det er ikke et idiotisk tullenavn jeg fant på nå, det er navnet på damen som skrev om dette i Tønsbergs blad) mener at man skal stenge følelser inne, fordi HUN ikke lenger takler at andre har det vondt og er åpne om det, det kan skape mange farlige og triste mennesker. Spør enhver psykolog, mange pasienter må slutte i jobben pga de har stengt følelser og reaksjoner inne så alt for lenge, så lenge at det har blitt et stort og stygt monster som skremmer dem for mye til at de klarer å arbeide lenger. Og det kunne vært fikset hvis de følte at samfunnet ga dem lov til å føle og reagere.

Hvordan skal noen kunne hjelpe deg om ingen vet hva du føler? Det er en positiv utvikling, og den andelen som "faker" depresjoner o.l er så forsvinnende liten at det er fullstendig ubetydelig og helt feil å rette fokus mot dem og late som at det er DEM det er flest av.

Endret 12. august 2015 av Badebuksa

[AnonymBruker]

Om noen har så enormt behov for oppmerksomhet er det faktisk et psykisk problem i seg selv, ingen grunn til å avfeie det eller være stygg.

Anonymous poster hash: eb677...952

[AnonymBruker]

Hvordan skal noen kunne hjelpe deg om ingen vet hva du føler? Det er en positiv utvikling, og den andelen som "faker" depresjoner o.l er så forsvinnende liten at det er fullstendig ubetydelig og helt feil å rette fokus mot dem og late som at det er DEM det er flest av.

Det hun skriver handler vel ikke om å la være å snakke om de vonde tingene, men hun snakker om de som luller seg inn i selvmedlidenhet i stedet for å håndtere problemene, og disse finnes det en del av i alle aldre.

 

 

Anonymous poster hash: 60b5b...453

[AnonymBruker]

For det første så er det vår generasjon som skaper det samfunnet vi lever i. Det er vi som syns det er ok å vise alle de drittprogrammene med dårlige stereotyper og tullete problemer. Der vi lærer opp jenter til å bli sure og furtne når mannen ser på fotball, eller at alle menn er siklede griser som blir rundtlurt av et par pupper. Det er også vi som oppdrar en generasjon av personer med psykiske problemer.

 

For det andre, så er man ganske sårbar som 16-åring. Man er relativt ny i verden og har som regel ikke opplevd til hvor stor grad andre personer kan være kjipe og slemme. Man har ikke fått så mye trening i å håndtere sine egne følelser når bestevennen plutselig står der og sier at man er en feit, bortskjemt drittunge. Det er rundt ungdomsskolen at  de blir bedre på å ta deg på sårbarheter og gjøre livet ditt surt på mer utspekulerte måter.

 

 

Anonymous poster hash: a024c...bd2

[AnonymBruker]

En hel haug må ta seg sammen.

 

Noen sliter sikkert, men i dette omfanget er bare tull.

 

Oppmerksomhetssyke tullinger.

Anonymous poster hash: 58805...6d8

[AnonymBruker]

Jeg er så glad for at jeg vokste opp på 60- og 70-tallet ... kjente ingen slike da. 

 

Vi sørget når det ble slutt med kjæresten ... men man raspet ikke opp armene og/eller gikk til psykolog av den grunn. 

 

Det er SÅÅ utrolig mange sytepavet idag. Navere og unnasluntrere ... jeg irriterer meg grønn og er sikker på at grunnen er at vi har det for godt rett og slett.

Anonymous poster hash: 83685...1eb

[AnonymBruker]

Vet hvem denne jenta er og hun er ikke dum. Hun sikter selvfølgelig til de som misbruker begreper deprimert og hyler om oppmerksomhet. 

Anonymous poster hash: 31f35...689

[Gjest Hofmann]

Slik har det vært ihvertfall siden grungen gjorde sitt inntog. Var vel Curt Cobain som for alvor gjorde det populært å være plaget og deprimert.

[AnonymBruker]

Og her er ei som har vært gjennom en del i løpet av sitt liv som skriver et svar på det tåpelige innlegget.

 

http://eilenholt.blogg.no/1439417493_til_depressive_ungdom.html

 

 

Anonymous poster hash: e2d3f...ae9

[AnonymBruker]

 

Jeg er så glad for at jeg vokste opp på 60- og 70-tallet ... kjente ingen slike da. 

 

Vi sørget når det ble slutt med kjæresten ... men man raspet ikke opp armene og/eller gikk til psykolog av den grunn. 

 

Det er SÅÅ utrolig mange sytepavet idag. Navere og unnasluntrere ... jeg irriterer meg grønn og er sikker på at grunnen er at vi har det for godt rett og slett.

Anonymous poster hash: 83685...1eb

 

Du mener det er bedre at psykisk sykdom er tabu?

Anonymous poster hash: d5b4a...29f

[AnonymBruker]

Jeg var en av de hun snakker om, men jeg hadde en venninne som var likedan. Forskjellen er at jeg faktisk var syk, hun var ikke og ble aldri. Blodet piplet og vi viste det til hverandre. 

Jeg ser på dette som et faresignal, fordi jeg idag har en alvorlig psykisk lidelse og tre til. Gud vet hvor mange fler jeg har.

Jeg husker så godt når vi begynte på ungdomskolen og skulle skrive et brev til oss selv som vi fikk igjen i tiendeklasse. Jeg skrev at jeg skadet meg selv og håpet at læreren skulle lese det og hjelpe meg.

Hadde vært innom bup mange ganger men fikk bare høre at jeg hadde ungdomsproblemer. Hadde jeg fått hjelp hadde jeg kanskje ikke vært syk idag.

Etter tiendeklasse dro jeg til legen min og nærmest truet henne, det var da jeg endelig fikk hjelp. Noen uker senere ble jeg lagt inn til utredning og får fortsatt rett behandling idag. Jeg skulle så ønske at folk kunne snakke med disse ungdommene istedenfor å brette ut i media om hvor latterlig svake de er. Når de allerede har begynt å skade seg er det et symptom på at det er noe annet som er galt, det er enda ikke for sent for de, men de får ikke hjelp før det er for sent. De blir bare sett på som oppmerksomhetssyke.

Anonymous poster hash: 34c93...edc

[AnonymBruker]

Når vi tenker på hvor hardt livet var i tidligere tider tror jeg nok at folk alltid har vært deprimerte. Det er bare det at nå har vi psykologer og diverse pillepushere som sykeliggjør alt. Når vi i tillegg har ungdommer som godtar det media serverer dem om det perfekte ideal så blir det slik det blir. Slå av TV og slutt å les rosablogger og glossy magasiner. Det får deg bare il å føle deg mislykket. Hvor depressive tror dere den fattige husmannen eller trellen var før i tiden? Depresjon er nok en del av den vanlige miserabilliteten i livet, og man må lære seg å leve med sin egen mangel på kontroll, sin hjelpeløshet og ens middelmådighet. For vi vanlige mennesker er middelmådige. Man blir bare utslitt av å skulle være en flinkis.

Anonymous poster hash: 229a1...22b

[Gjest JesusElskerAlle]

Når vi tenker på hvor hardt livet var i tidligere tider tror jeg nok at folk alltid har vært deprimerte. Det er bare det at nå har vi psykologer og diverse pillepushere som sykeliggjør alt. Når vi i tillegg har ungdommer som godtar det media serverer dem om det perfekte ideal så blir det slik det blir. Slå av TV og slutt å les rosablogger og glossy magasiner. Det får deg bare il å føle deg mislykket. Hvor depressive tror dere den fattige husmannen eller trellen var før i tiden? Depresjon er nok en del av den vanlige miserabilliteten i livet, og man må lære seg å leve med sin egen mangel på kontroll, sin hjelpeløshet og ens middelmådighet. For vi vanlige mennesker er middelmådige. Man blir bare utslitt av å skulle være en flinkis.

Anonymous poster hash: 229a1...22b

[Gjest JesusElskerAlle]

Jeg kjenner jeg blir oppgitt av hele artikkelen. Jeg er selv en som har slitt mye psykisk/ gjør det enda. Jeg har mine grunner til det. Da jeg var 12 år ble jeg sendt rett til psykolog pga. alvorlig depresjon. Jeg gråt hver dag opp til flere ganger om dagen, i mer enn et halvt år. Men neida jeg fant det sikkert bare på. Himle😩

Nå skal det sies at jeg ikke går ut med dette på facebook f.eks.. Jeg er ikke interessert i å klage eller at alle skal vite hvordan jeg egentlig har det til enhver tid. Når det er vanskelig snakker jeg med familie og venner og holder det der.

Endret 13. september 2015 av JesusElskerAlle

[PeeWee]

 

Jeg er så glad for at jeg vokste opp på 60- og 70-tallet ... kjente ingen slike da. 

 

 

 

På den annen side drev den generasjonen med noe enormt med pøbelstreker! Var jo umulig å finne en telefonkiosk som ikke var ramponert på syttitallet. Var også mange av dem som endte opp som narkomane. Så livet var nok ikke så problemfritt for dem heller. 

[AnonymBruker]

Sånn skriver man når man er ung, naiv og kunnskapsløs, og aldri selv har kjent på kroppen og sjelen hva psykisk sykdom kan gjøre. Det er mer fokus på psykiske lidelser nå enn for 20 år siden - og heldigvis for det. Jeg fikk ikke hjelp den gangen jeg var ung, og det har fått store konsekvenser. Jeg er glad for at unge i dag får hjelp før det går for langt. Og selvsagt var folk psykisk syke også før i tiden, det var bare mer tabu og måtte holdes skjult.

Åpenheten kan nok føre til mer selvskading, men da er det gjerne folk som sliter i utgangspunktet, og som finner ut at selvskading er en måte å regulere følelser på Eller straffe seg selv. Noen få gjør det nok for å få omsorg og oppmerksomhet, men da sliter man jo også i utgangspunktet.

Forøvrig er mer åpenhet og mindre stigma av det gode.

Anonymous poster hash: 93ff5...b40

[AnonymBruker]

 

Jeg er så glad for at jeg vokste opp på 60- og 70-tallet ... kjente ingen slike da. 

 

Vi sørget når det ble slutt med kjæresten ... men man raspet ikke opp armene og/eller gikk til psykolog av den grunn. 

 

Det er SÅÅ utrolig mange sytepavet idag. Navere og unnasluntrere ... jeg irriterer meg grønn og er sikker på at grunnen er at vi har det for godt rett og slett.

Anonymous poster hash: 83685...1eb

 

Fordi det var mer stigma rundt det, og mer tabu å snakke om. Jeg syns det er kjempebra det er mer åpenhet rundt depresjon. Det er veldig mange som sliter med det, og det er vitkig at det snakkes om og tas på alvor. Ikke bland depresjon med å være en sytepave. 

Anonymous poster hash: 93f19...ffc