Venninner man egentlig ikke har lyst til å være venninne med

[AnonymBruker]

Voksne folk som gjør det her???

Tja... I hvert fall ikke voksne i hodet!

Anonymous poster hash: 78b4f...5eb

[AnonymBruker]

Om folk er populære eller ikke er meg revnende likegyldig, jeg har aldri brydd meg om populæritet. Men personer som maser, blir fort grinete eller hvor vi ikke har noe særlig til felles gjør meg uinteressert i et vennskap.

Anonymous poster hash: 51b93...a08

[AnonymBruker]

 

Det du nevner der høres ut som ungdomsskole-mentalitet.

 

Jeg har venninner som jeg tar avstand til fordi de er så dramatiske, voldsomt høylydte og dominerende, lite tolerante og klager på alt og alle. Noen er kanskje kronisk deprimert og lever på andres energi, gir veldig lite av seg selv, eller vi har vokst litt fra hverandre.

 

Jeg er en person som er veldig omsorgsfull, empatisk og flink å lytte, og da vil ofte folk lesse alle problemer over på meg når de skjønner det. Så derfor tar jeg avstand, fordi jeg ikke orker at noen suger ut all energien min.

 

Etter jeg ble voksen ser jeg at mange tidligere venner ikke var noen gode venner. Sjalu, smålige eller negative og nedlatende. Da er det greit å holde litt avstand, uten å kutte over alle bånd til fortiden.

 

 

Anonymous poster hash: ea0be...2ee

 

VGS... men strengt tatt er de voksne de og.... 

Anonymous poster hash: 78b4f...5eb

[Gjest O.G.]

 

Tja... I hvert fall ikke voksne i hodet!

Anonymous poster hash: 78b4f...5eb

 

 

Ja, ja, høres ut som at den her upoppis dama har det bedre uten slike "venner".

[AnonymBruker]

Det er ikke sikkert dine ex-venner oppfattet bruddet på samme måte. Det høres litt brutalt ut, og jeg tviler på at det nødvendigvis er noe bedre å poengtere at det er slutt. Det ville jeg kun gjort om det var et stort svik inne i bildet. Jeg ser ikke nødvendigheten av å bryte fullstendig med venner som egentlig ikke har gjort noe galt, men som man bare ikke har kjemi med. Da er det etter min mening bedre å begrense kontakten til et minimum. Ofte dør det da ut etter en tid uten et bittert brudd.

Anonymous poster hash: 388ba...492

Samtlige har takket meg for å være ærlige og det ga dem også en vekker. De er nå bare bekjente og vi har null kontakt. Og det er jo egentlig det de fleste av dere gjør allerede bare på falske premisser.

Anonymous poster hash: 2e223...612

[AnonymBruker]

Hvorfor kan dere ikke bare si: Beklager men jeg er ikke interessert i videre kontakt. Jeg velger å prioritere de som betyr mest for meg. Lykke til videre i livet.

Finito.

Anonymous poster hash: 2e223...612

Fordi det er utrolig frekt å si sånn? Med mindre det er en konflikt som er årsak til at man ikke ønsker å treffes mer da.

Anonymous poster hash: 1914c...b7e

[AnonymBruker]

 

men HVORFOR ønsker dere ikke å ha kontakt? Er det fordi de rett og slette er ubehagelige og frekke? Eller bare fordi dere ikke liker vedkommende? Kjenner så mange som kutter ut venninner fordi de ikker populære nok eller bare misliker de uten noen real grunn. Så utrolig dårlig og smålig gjort, er forferdelig å bli kuttet ut....

Anonymous poster hash: 78b4f...5eb

 

 

Jeg har en venninne jeg ikke har så lyst til å ha kontakt med - men absolutt ikke fordi hun ikke er populær nok eller fordi jeg misliker henne.

 

Jeg har absolutt ingenting imot henne, faktisk - hun er et flott menneske og har mye å gi til omverden. Hun er sikkert en super venninne for noen - bare ikke for meg.

 

Problemet er at vi er så utrolig, utrolig ulike. Vi har omtrent null felles interesser, og har gått vanvittig forskjellige veier i livet. Samtalene våre er anstrengte (tror ikke hun tenker over det da, men jeg gjør!), jeg klarer ikke være meg selv sammen med henne, og er utrolig sliten i etterkant når jeg har tilbragt en dag med henne.

 

Sånn er jo dessverre livet - verden er full av flotte, gode mennesker som vi av en eller annen grunn ikke klaffer med. Dette er jo et akseptert faktum når det gjelder dating og kjærester, så hvorfor er det vanskelig å forstå at det også gjelder vennskap?

 

Jeg har tenkt på å "slå opp" med min venninne. Men har kommet frem til at det blir vanskelig. Vi kommer fra samme bygd, og har mye historie sammen fra ungdomstida. På den tiden handlet livet mest om fest og gutter, og da kom vi helt greit overens som en del av en større gjeng. Så det føles veldig ubehagelig å havne på dårlig fot med noen fra min lille hjembygd hvor jeg fremdeles tilbringer en del tid ettersom foreldrene mine bor der.

 

Så jeg prøver heller å tilbringe minimalt med tid sammen med henne. Jeg bor ganske langt unna henne i hverdagen, så det er lett å unngå mye samvær. Hvis vi tilfeldigvis er i samme by, tar vi kanskje en øl sammen og mimrer litt. Det går greit, men lenger samvær klarer jeg ikke. Satser uansett på at årene som går vil gjøre at vennskapet renner ut i sanden mer og mer. Hun har heldigvis andre venninner enn meg, så det går nok helt fint med henne.

Anonymous poster hash: 2e97f...0bd

[AnonymBruker]

Fordi det er utrolig frekt å si sånn? Med mindre det er en konflikt som er årsak til at man ikke ønsker å treffes mer da.

Anonymous poster hash: 1914c...b7e

Det er virkelig ikke frekt å ta ansvar for eget liv og handlinger. Det er mye mer frekt å være falsk og jatte med bare fordi en er konfliktsky.

Si meg, hva får dere ut av å ha slik kontakt med slike som dere samtidig snakker om bak ryggen demmes? Er det ikke mye bedre å bare si hvor skapet står så slipper dere å bruke tid på bortforklaringer, unnskyldninger og mer. Og ja, den dagen den personen kommer fram til at hun har blitt dårligere behandlet enn resten av vennegjengen så kan du være sikker på at bitterheten og skuffelsen sitter mye dypere enn hos de som fikk en enkel og grei beskjed. Det er omtrent som å avvise interesserte partnere. Egentlig ingen forskjell. Ingen tjener på falskhet og unnskyldninger.

Så si meg, er det virkelig greit at kjæresten din feks hadde dumpa deg på samme vis som dere dumper venninner? Langdrygt og med å gi de falske forhåpninger?

Jaja. Glad det ikke er meg.

Anonymous poster hash: 2e223...612

[fjærestein]

Nei. Jeg har vært åpen om hvorfor til venner jeg har dumpet. De fleste har null grunn til å føle seg såret.

Anonymous poster hash: 2e223...612

Endret 15. juni 2015 av fjærestein

[AnonymBruker]

Det er virkelig ikke frekt å ta ansvar for eget liv og handlinger. Det er mye mer frekt å være falsk og jatte med bare fordi en er konfliktsky.

Si meg, hva får dere ut av å ha slik kontakt med slike som dere samtidig snakker om bak ryggen demmes? Er det ikke mye bedre å bare si hvor skapet står så slipper dere å bruke tid på bortforklaringer, unnskyldninger og mer. Og ja, den dagen den personen kommer fram til at hun har blitt dårligere behandlet enn resten av vennegjengen så kan du være sikker på at bitterheten og skuffelsen sitter mye dypere enn hos de som fikk en enkel og grei beskjed. Det er omtrent som å avvise interesserte partnere. Egentlig ingen forskjell. Ingen tjener på falskhet og unnskyldninger.

Så si meg, er det virkelig greit at kjæresten din feks hadde dumpa deg på samme vis som dere dumper venninner? Langdrygt og med å gi de falske forhåpninger?

Jaja. Glad det ikke er meg.Anonymous poster hash: 2e223...612

Å ha minimal kontakt med noen er ikke å jatte med eller være falsk. Man trenger ikke å gå rundt å bryte med alt og alle bare fordi man har som premiss i livet at man skal være ærlig. Da kan man ende opp med flere brudd enn man trodde, for også felles venner kan reagere på en så brutal væremåte.

Det er mange måter å være oppriktig på. Jeg har ikke som mål å bryte helt, målet mitt er å fortsette den minimale kontakten. Jeg vil ikke kutte alle bånd fra fortiden. Samtidig gir jeg ikke forventninger om at vennskapet skal bli noe mer ommfattende enn det er i dag.

Greit nok at man ikke skal være konfliktsky, men man trenger ikke å oppsøke konflikter av den grunn. Det finnes en gylden middelvei.

Anonymous poster hash: 388ba...492

[Gjest O.G.]

Slik jeg ser det så er det greit å "kvitte seg av" med venninner fordi man skal selv bestemme hvem man vil tilbringe tiden sin ilag med, men veien skal stenges for alltid, for det er ikke noe som er mer irriterende enn folk som plutselig ringer en opp etter halvannet års taushet og vil ta en kopp kaffe. 

[AnonymBruker]

Hvordan gjorde du det ?

Det har vært alt fra sms til møte på kafe. Alt etter hvordan personen allerede hadde oppført seg mot meg. I all hovedsak sa jeg at jeg ikke så for meg at vi hadde videre kontakt da kontakten ikke var gjensidig eller givende. At jeg ønsket personen alt godt i livet men at jeg ikke så for meg noe videre kontakt. Så har det gjerne blitt snakket litt om hvorfor. Igrunn på samme vis som ved et brudd med kjæreste.

Den som reagerte kraftigst var en person som begikk heftige overtramp mot alle rundt seg. Den personen tok på seg offerrollen uansett hva som ble sagt til tross av at jeg hadde vitner på hvordan hun hadde oppført seg mot meg. Men hun innså fakta tilslutt. Det har ikke vært mer drama derfra.

Anonymous poster hash: 2e223...612

[AnonymBruker]

Slik jeg ser det så er det greit å "kvitte seg av" med venninner fordi man skal selv bestemme hvem man vil tilbringe tiden sin ilag med, men veien skal stenges for alltid, for det er ikke noe som er mer irriterende enn folk som plutselig ringer en opp etter halvannet års taushet og vil ta en kopp kaffe.

Akkurat hva jeg mener. Jeg ønsker ikke å ha venner som kun kontakter meg når det er noe. Som kun tar seg tid når de syns det har gått lenge nok eller for syns skyld. Slike folk trenger jeg ikke som venner. Uansett hvilken fortid vi deler.

Anonymous poster hash: 2e223...612

[AnonymBruker]

Jeg har hatt en venninne gjennom 13 år nå. Vi har hatt et veldig godt vennskap til hun reiste vekk i 5 måneder for å oppleve verden. Når hun kom tilbake var hun aldri den samme jenten jeg kjente før hun reiste. Den siste hendelsen har fått meg til å revurdere hele vennskapet. Vi skulle på en reunionfest, jeg var litt usikker på om jeg ønsker å dra og ble overbesvist av henne at vi skulle dra dit sammen. 

Vi skulle overføre penger før en bestemt dato og jeg hørte derfor med henne om hun hadde overført. Hun skulle gi meg en lyd dagen før fristen, men jeg hørte ikke noe. 

På facebook dagen etterpå skrev hun i venninnegruppen vår at hun fikk besøk av en venn hun hadde truffet på turen sin som ville treffe oss samme dagens om vi skulle på reunionfest. 

Fikk selv en sms noen timer senere: Som du sikker har sett så dropper jeg festen for å være mest mulig med min venn (som skulle være med henne og typen de 4 dagene han var her). Kunne ikke vennen og typen være uten henne et par timer den dagen? Dette er bare 1 av mange ting som har irritert meg siste årene. Vi har ikke sett hverandre på flere måneder og skal være bestevenninner. 

 

Vet ikke om jeg overreagerer veldig, men det sårer meg at hun skal bruke 4 dager på en hun har møtt for 4 år siden enn sin bestevenninne som HUN overtalte til å bli med.. 

Anonymous poster hash: eacff...56a

[Gjest O.G.]

 

 

 

Vet ikke om jeg overreagerer veldig, men det sårer meg at hun skal bruke 4 dager på en hun har møtt for 4 år siden enn sin bestevenninne som HUN overtalte til å bli med.. 

Anonymous poster hash: eacff...56a

 

 

Dra på reunion og dropp den her damen på FB og kontaktlisten på telefonen.

[AnonymBruker]

Det du nevner der høres ut som ungdomsskole-mentalitet.

Jeg har venninner som jeg tar avstand til fordi de er så dramatiske, voldsomt høylydte og dominerende, lite tolerante og klager på alt og alle. Noen er kanskje kronisk deprimert og lever på andres energi, gir veldig lite av seg selv, eller vi har vokst litt fra hverandre.

Jeg er en person som er veldig omsorgsfull, empatisk og flink å lytte, og da vil ofte folk lesse alle problemer over på meg når de skjønner det. Så derfor tar jeg avstand, fordi jeg ikke orker at noen suger ut all energien min.

Etter jeg ble voksen ser jeg at mange tidligere venner ikke var noen gode venner. Sjalu, smålige eller negative og nedlatende. Da er det greit å holde litt avstand, uten å kutte over alle bånd til fortiden.

Anonymous poster hash: ea0be...2ee

Hva legger du i det å være kronisk deprimert og leve på andres energi?

Anonymous poster hash: 1914c...b7e

[Gjest Rose11]

Er det noen som faktisk sier det? Litt drastisk..

Enig. Synes ikke man skal gå frem på den måten.

Jeg har en venninne som jeg finner masete og plagsom. Jeg blir veldig sliten av innpåslitne mennesker. Prøver ikke å ha så mye kontakt, men får ikke til å dumpe henne helt.

[AnonymBruker]

men HVORFOR ønsker dere ikke å ha kontakt? Er det fordi de rett og slette er ubehagelige og frekke? Eller bare fordi dere ikke liker vedkommende? Kjenner så mange som kutter ut venninner fordi de ikker populære nok eller bare misliker de uten noen real grunn. Så utrolig dårlig og smålig gjort, er forferdelig å bli kuttet ut....

Anonymous poster hash: 78b4f...5eb

Jeg har (noen få manger) kuttet ut folk som er slitsomme, pågående og intense og som mangler sosiale antenner. Det har Jeg gjort ved å sakte men sikkert trekker meg unna og vennskapet renner ut av sanden. Synes det er en grei måte å gjøre det på, så slipper man å "slå opp". Det vil bare såre. Bedre at de tar hintet av seg selv

Anonymous poster hash: 1e990...ee9

[Neeli00]

Nei, det har jeg ikke. Jeg har ikke tatt noe brutalt avskjed med noen, vi har bare glidd fra hverandre. Man tar mindre initiativ, glir inn i ulike kretser med studier, jobb osv.

 

Grunnene til det er ulike; en god venninne måtte jeg bryte med fordi hun var helt uutholdelig sjalu. Hun vedsto til slutt dette selv, men ingenting endret seg. Hun taklet ikke noe som gikk bra for meg, og stakk kjepper i hjulene hver gang ting gikk min vei. Da vi virkelig sluttet å tilbringe tid sammen forsto begge hva som var årsaken. Hun har tatt noe kontakt senere og vi har pratet litt men er ikke der vi en gang var. 

 

Med et par andre venninner er det så enkelt som at vi var gode venner da vi var yngre og bare "hang" sammen. Som voksne er vi blitt veldig ulike.

 

Har ikke noe negativt hat-basert forhold til noen - på det verste er det likegyldig.

[AnonymBruker]

Jeg har to nære venninner, men blir veldig sliten av hun ene. Hun stresser alltid og skal alltid gjøre så mye at jeg ikke har krefter igjen når jeg kommer hjem. Egentlig passer vi overhodet ikke som venner, men jeg klarer ikke å fortelle henne hvordan jeg føler det når jeg er sammen med henne. Vi er bare så utrolig forskjellige. Jeg klarer ikke å være meg selv sammen med henne, jeg klarer ikke åpne meg opp å snakke om vanskelige ting med henne. Jeg har generellt veldig vanskelig for å få et ordentlig vennskapsforhold som mange andre har. Vi har feks aldri reist på ferie sammen, eller gjort ting sammen som mange andre gjør. Jeg har et stort behov for å ha dype samtaler, men merker at vi er så forskjellige av personlighet at jeg ikke klarer. Hun har en vanskelig personlighet og en del meninger om ting jeg ikke er enige i. Altså selvfølgelig skal man ha forskjellige meninger og synspunkter på ting, men jeg mener at hun kan virke ganske korttenkt og overfladisk og noe streng i en del av det hun sier. Så jeg synes at hun er vanskelig å være sammen med. Stort sett er vi bare hjemme hos henne og når vi er i byen så skal hun alltid gå veldig langt uten mål og mening.  Jeg blir bare frustrert og lei at jeg helst vil unngå henne. 

Anonymous poster hash: 590af...6c2