Som om jeg er utenfor kroppen

[AnonymBruker]

Dytt

Anonym poster: cdc9e65c8f3eeed8d5d1b38aa657e855

[AnonymBruker]

http://en.wikipedia....zation_disorder

Anonym poster: 13a22a25f90c36963cde85beee409559

[QueenOfTheSidewalk]

Jeg hadde det også som ung. Var utrolig slitsomt, da det gikk over flere dager om gangen. Har ikke hatt det siden tenårene, aner ikke hva det er. Seinere har jeg bare følt at ting er uvirkelig, men jeg har aldri hatt det så ille at jeg var utenfor kroppen som i tenårene.

Endret 11. april 2013 av Evilposelos

[AnonymBruker]

Jeg har lært meg å leve med dette rare fenomenet som dukker opp. Selv nå i godt voksen alder opplever jeg det jevnlig. Tørr ikke å gå til legen heller pga det som skjedde sist.

Når det kommer så bare forsøker jeg å leve som før, selv om det er vanskelig når man føler at man ikke er seg selv, eller at man ikke føler at man får kontakt med de rundt. Det rare er jo at folk ikke merker at jeg er i den her bobla mi .

Får vel bare leve med det her resten av livet. Det nærmeste jeg kommer traumatisk er en barndom med masse negativ kritikk, noe vold og nedrakking på meg som person av en omsorgsperson(pappa). Ellers kan jeg ikke finne grunnen til hva som utløste dette i begynnelsen. Vet bare det startet i ungdommen, men vil liksom ikke slippe..

Hilsen TS

Anonym poster: cdc9e65c8f3eeed8d5d1b38aa657e855

[Dricka]

Har hatt en sånn boble jeg også. Men det kommer de gangene jeg ikke har det bra.

[AnonymBruker]

Har hatt en sånn boble jeg også. Men det kommer de gangene jeg ikke har det bra.

Her kan det komme plutselig, uten forvarsel noen ganger. Men mest ved miljøskifte, og også fra varmt til kaldt. Men også ellers i hverdagen.

Har aldri slitt psykisk med hverken humøret eller noe. Merkelig altså

TS

Anonym poster: cdc9e65c8f3eeed8d5d1b38aa657e855

[Dricka]

Ja, noe rart er det med det. Har stusset over det selv i blant.

[Gjest Gjest]

Jeg sliter veldig med uvirkelighetsfølelse som en sekundær komplikasjon til panikkangst. Jeg kan gå med denne følelsen i månedsvis, før den slipper taket. Jeg har hatt det slik ved flere anledninger tidligere. Det er en helt forferdelig følelse som gir meg angst på et annet nivå enn ved vanlig angst. Tror jeg kommer til å bli gal eller miste meg selv osv. Jeg har erfart at det går over etter en tid, men blir likevel redd når det er der. Alt føles så fremmed, som om alt er en drøm...

[AnonymBruker]

Jeg sliter veldig med uvirkelighetsfølelse som en sekundær komplikasjon til panikkangst. Jeg kan gå med denne følelsen i månedsvis, før den slipper taket. Jeg har hatt det slik ved flere anledninger tidligere. Det er en helt forferdelig følelse som gir meg angst på et annet nivå enn ved vanlig angst. Tror jeg kommer til å bli gal eller miste meg selv osv. Jeg har erfart at det går over etter en tid, men blir likevel redd når det er der. Alt føles så fremmed, som om alt er en drøm...

Ser flere forbinder disse anfallene i kombinasjon med angst, men jeg føler meg helt normal til anfallene bare skjer og jeg glir inni en drømmetilværesle, som på film. Utrolig ekkelt, men jeg har lært å leve med det.

Anonym poster: cdc9e65c8f3eeed8d5d1b38aa657e855

[Gjest Sunheart]

Ser flere forbinder disse anfallene i kombinasjon med angst, men jeg føler meg helt normal til anfallene bare skjer og jeg glir inni en drømmetilværesle, som på film. Utrolig ekkelt, men jeg har lært å leve med det.

Anonym poster: cdc9e65c8f3eeed8d5d1b38aa657e855

Endret 22. april 2013 av Sunheart

[Gjest Gjest]

Noen flere her inne som har vært plaget av dette?

[Gjest Raggy]

Jeg har lært meg å leve med dette rare fenomenet som dukker opp. Selv nå i godt voksen alder opplever jeg det jevnlig. Tørr ikke å gå til legen heller pga det som skjedde sist.

Når det kommer så bare forsøker jeg å leve som før, selv om det er vanskelig når man føler at man ikke er seg selv, eller at man ikke føler at man får kontakt med de rundt. Det rare er jo at folk ikke merker at jeg er i den her bobla mi .

Får vel bare leve med det her resten av livet. Det nærmeste jeg kommer traumatisk er en barndom med masse negativ kritikk, noe vold og nedrakking på meg som person av en omsorgsperson(pappa). Ellers kan jeg ikke finne grunnen til hva som utløste dette i begynnelsen. Vet bare det startet i ungdommen, men vil liksom ikke slippe..

Hilsen TS

Anonym poster: cdc9e65c8f3eeed8d5d1b38aa657e855

Hvorfor er misshandlingen din far utførte uten betydning? Barn som opplever slike ting lager seg forsvarsmekkanismer for å beskytte seg selv. Og man blir gjerne ikke bevisst på at en gjør det før en kommer i tennårene og tenker mer over ting.

Det er vanlig å benytte seg av de innlærte mønstrene som en tok i bruk som barn også i voksen alder, jeg tror det er det som skjer med deg.

[AnonymBruker]

Hvorfor er misshandlingen din far utførte uten betydning? Barn som opplever slike ting lager seg forsvarsmekkanismer for å beskytte seg selv. Og man blir gjerne ikke bevisst på at en gjør det før en kommer i tennårene og tenker mer over ting.

Det er vanlig å benytte seg av de innlærte mønstrene som en tok i bruk som barn også i voksen alder, jeg tror det er det som skjer med deg.

Ja kan hende det Hilsen TS

Anonym poster: cdc9e65c8f3eeed8d5d1b38aa657e855

[Gjest Gjest]

Jeg følte meg veldig fjern før jeg fikk behandling for lavt stoffskifte. Jeg følte veldig ofte at jeg var inne i en glassklokke på en måte, og at jeg ikke hadde kontakt med virkeligheten rundt meg. Det gikk over når jeg ble medisinert.

[Gjest TS]

Jeg følte meg veldig fjern før jeg fikk behandling for lavt stoffskifte. Jeg følte veldig ofte at jeg var inne i en glassklokke på en måte, og at jeg ikke hadde kontakt med virkeligheten rundt meg. Det gikk over når jeg ble medisinert.

Har enda ikke turt å gått til legen med det her :/

[AnonymBruker]

Hei igjen, nå er dette blitt en permanent boble. Fikk dette i ferien og nå blir jeg aldri "normal " igjen

Tørr enda ikke å gå til legen av frykt.

Er vanskelig å leve permanent med dette, håper det går over. Har hatt det slik i to måneder nå i strekk.

Føler nesten ikke virkeligheten mer, må anstrenge meg for å virke normal, samtidig så ser ikke omgivelsene ut til å merke at det er noe galt med meg

Anonymous poster hash: 8f550...45a

[AnonymBruker]

Du går ikke på lavkarbo, vel?

Anonymous poster hash: 72a85...b32

[AnonymBruker]

Har måttet sagt det til kjæresten, da det er vanskelig å late som ingenting når alt oppleves som på film. Er sterkt plaget med dette og er så redd for at det er blitt permanent nå siden jeg har hatt det i to måneder nå.

Føler at jeg holder på å miste virkeligheten, selv om jeg vet at jeg ikke er gal

Gruer meg for å¨begynne å jobbe igjen. Er så vanskelig å snakek med fokk når man er slik. Hvorfor blir jeg ikke normal igjen :frown:

Anonymous poster hash: 8f550...45a

[Gjest Gresshoppesang]

Hei!

Du må nesten gå til legen med dette, slik at du kan finne ut av årsaken til det. Dersom du er redd for at det er psykisk sykdom, er det like viktig å få en diagnose som når det er somatisk. Det er mye bedre prognoser for heling når du får hjelp før det videreutvikler seg. Uansett om det er psykisk eller somatisk.

For øvrig er det stor fare for at det blir psykisk belastende å ha det slik, selv om årsaken er somatisk.

[AnonymBruker]

Hei igjen, nå er dette blitt en permanent boble. Fikk dette i ferien og nå blir jeg aldri "normal " igjen

Tørr enda ikke å gå til legen av frykt.

Er vanskelig å leve permanent med dette, håper det går over. Har hatt det slik i to måneder nå i strekk.

Føler nesten ikke virkeligheten mer, må anstrenge meg for å virke normal, samtidig så ser ikke omgivelsene ut til å merke at det er noe galt med meg

Anonymous poster hash: 8f550...45a

Ja, det er en fryktelig ekkel følelse. Har vært mye plaget av dette selv en god stund. Følelsen kan henge i alt fra timer, dager, uker til flere måneder. Det er en skremmende følelse, men ikke farlig, og du blir ikke gal, selv om det føles slik. Jeg har forstått at dette ikke er et uvanlig fenomen, men likevel blir det ikke snakket så mye om. Svært få vet hva dette er, har jeg inntrykk av. Det at ingen snakker om det, gjør at det oppleves enda mer skummelt og fremmed.Har selv vært veldig redd mange ganger pga. denne følelsen. Trodd at jeg var i ferd med å miste forstanden, eller var i ferd med å gli inn i en gal verden. Har hatt mange skremmende, eksistensielle tanker i forbindelse med dette også.

Anonymous poster hash: 5f870...d94