Inspirert; hvordan si ifra når man har mistet følelsene?

[AnonymBruker]

30 minutter siden, Carrot skrev:

Jeg tenker vel at det er mange steg på veien før man innser at man har mistet "den følelsen" overfor partneren sin og at man på veien har bidratt til at man har kommet dit man nå er uten at man har sagt ifra underveis på en tydelig nok måte til at budskapet ble oppfattet. Hvorfor jeg mener dette? Fordi man ikke våkner en dag og har mistet de følelsene som gjør at man vil dele livet med et annet menneske slik uten videre. Derfor. 

Og har man først kommet dit at man ikke har denne typen følelser igjen har man latt mange muligheter gå forbi til å sette agendaen, og nei - det er ikke greit å si "jeg har prøvd" eller verre å starte fordele ansvar for situasjonen. Det er bortkastet. 

Slik jeg ser det om man har latt alle disse mulighetene til å sette agendaen gå forbi uten å få frem hvordan man har det så får man i allefall nå da si fra klart og tydelig og ikke vagt, ikke jeg TROR at, eller jeg FØLER... 

Da sier man "dette er grunnene" til at jeg ikke ser at vi har en fremtid og så lister man opp sakene, konkret. Der man også sier at på grunn av dette har jeg ikke noen romantiske følelser igjen i forhold til deg som livslang partner - hvor går vi fra her? 

Dette med at man skal være vag og vise "hensyn" i en slik situasjon og bruke ord som "jeg tror jeg har mistet følelsene for deg" er en uting, det er å utsette bruddet og det er ikke rettferdig overfor noen av de som er involvert, hverken voksne eller evt barn. Enten er man glad i noen og ønsker en fremtid eller så er man ikke og vil ut. Å være ærlig med seg selv er det første bud, deretter må man være ærlig med de rundt seg.

Stort sett enig.

Skjønt, jeg tror det for mange kan oppleves som man "våkner" en dag og har mistet følelsene, fordi man har holdt pusten og kjempet så hardt så lenge, uten å roe ned og komme i øyehøyde med partneren/ latt partneren slippe til.

Anonymkode: be7e6...498

[CamillaCollett]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ja, men det var jo det, da... Hva er en "mild" beskjed? Det forutsetter at det er en "rimelig" måte å tolke ting som sies på. Iblant er det kanskje sånn at ting er eller burde være opplagt for alle og enhver. Feks hvis du sier at du trenger endringer i husarbeid, pengebruk eller ha/ikke ha barn. Andre utsagn kan være vagere og mer åpne for tolkning, av typen "jeg føler meg litt ensom i forholdet. Noen kan også gi doble budskap, slik at lytteren må velge hvilket budskap som er viktig, feks eksen min som klagde på alt mulig i forholdet, men også planla barn med meg. I den grad jeg forsto han ambivalens, var det ikke noe jeg klarte å "gripe". Da han gikk, kunne han si ting som "jeg har følte meg ensom i to år". Da var det jo litt dumt at han fokuserte så mye på huskjøp og barneplanlegging istedenfor å ta opp det som plagde ham. For jeg brukte jo mye tid på hus og barneplanlegging, som jeg gjorde også fordi jeg trodde at han ønsket det. Jeg syntes derfor det var litt "urettferdig" av ham. Det var ikke som om han satte seg ned og sa, hør her, jeg trenger det og det. Hvis noen satte seg ned, så var det jo meg, som gav ham beskjed om at han måtte være mindre fjern, mer hjemme osv for at JEG skulle trives i forholdet. 

Jeg tror at for vår del, så bunnet det en del i ulik personlighet. Jeg (og den kjæresten jeg har fått nå) er veldig stoisk, jeg tåler alt du kan kaste på meg og jeg forventer også at en kjæreste tåler mye. Ikke dritt fra meg og sånt, men diverse møkk fra livet selv. At jobben (eller mangel på nok jobb) er slitsom, at matlaging tar tid, at det regner, en en må velge mellom oppussing og ferie, eller velge mellom unger og fancy ferier, at man bruker krefter ett sted og så kan de ta slutt. Jeg kan synes at livet er møkkagrusomt iblant, og da hender det at jeg streifer innom tanken om at livet hadde vært strålende topp hvis jeg bare hadde hatt en annen kjæreste som var sånn og sånn, i motsetning til den jeg har, men det er nok noe i meg som butter og sier at livsproblemer ikke kan løses ved kjærestebytte. Jeg er også direkte, så hvis jeg ønsker noe, sier jeg ofte fra om det på en fin måte. Og jeg er nok en grunnleggende ganske glad og fornøyd person som, tross for at jeg har hatt motgang i livet, ikke gir opp eller føler meg mislykket når ting ytre sett ikke er på topp. Eksen min sa mot slutten rett ut at han syntes det var krevende at jeg har bedre selvtillit enn ham - og det er jo liksom marerittet mitt, å bli avvist på et sånt grunnlag, for mitt inntrykk er at mange menn helst vil ha noen de kan "passe på". Jeg ville gjerne komme ham i møte. Men jeg forstår ikke hans "ensomhet" som noe jeg kan relatere meg til, i den grad det har noe med meg å gjøre. I tillegg er jeg introvert og han ekstrovert, og han har nok et større behov enn meg til å få støtte på sine "ting" ved å snakke mye om dem og komme med halvferdige tanker, noe som frustrerer  meg fordi jeg prøver  å finne ut hva han mener, men han vet ikke det eller vil ikke si det rett ut. Jeg kjenner en del menn (og kvinner) som er sånn - som ikke kan dele tvil,men så siver den ut gjennom ei rekke demonstreringer og hint. Og når det første kommer ut, klar og tydelig, følger det med mye bitterhet siden de har båret så mye inni seg, og det er ikke alltid så konstruktivt. Pluss det kan ha en sånn effekt at når de sier ting høyt, blir det "virkelig" og at det går troll i ord som at når de hr sagt høyt og "avslørt" dine "dårlige tanker", ja, da er forholdet over. De ser ikke for seg at man egentlig kan jobbe med det sammen. Men det er jo sårende å være på den andre sida og skulle ta skylda for at man ikke tok "hint".

Men at det finnes udiskutable ting? Helt klart. Feks ei venninne av meg som mente at hun trenger at han gjør mer husarbeid, fordi de hadde hus og tre barn, og han ikke endret seg noe. Enhver idiot kunne jo se at han kom til å bli separert. Dette bekrefter også han at hun har sagt mange ganger - at hun ikke har følt seg verdsatt og sett fordi han har tatt seg tid til hobbier mens de har hatt små barn og ikke helt sett hennes forsøkt på karrierebygging/videreutdanning, ønske om mer vennetid osv. Men han var på mange måter også glad for seperasjonen fordi han syntes livet med små barn var veldig overveldende, og nå får han "fri" i ei uke av gangen, mens hun på sin side slipper husarbeidet en gang i uka (de leier en liten hybel i tillegg til huset, og bygger på å bo der). Kanskje de finner tilbake til hverandre når de ser at det hjelper å endre praktiske ting, og de uansett ikke dater andre. Eller kanskje ikke. De er nok begge på sine måter litt usikre og ikke alltid like smidige mennesker, som også har fått noe utrygghet i barndommen. Hvordan kan man elske andre da?

Anonymkode: 9b77a...4af

Hva er en mild beskjed, spør du om.

For meg handlet problemene mye om dårlig arbeidsfordeling og at vi ikke gjorde noe sammen som par. Jeg følte meg som en maskin, en nyttig installasjon i huset, men at jeg som menneske forsvant. Den milde måten min å si fra på, var å gi beskjed om de konkrete problemene jeg ville ha endret. Altså: "Denne arbeidsfordelingen fungerer ikke for meg. Jeg blir stresset, sliten og sint. Vi må finne en løsning på dette" og "Jeg vil at vi skal sette av tid til hverandre. Dele en flaske vin i sofaen en fredag, gå på kino en gang i blant, ikke bare være foreldre og gjøre plikter sammen." Realiteten var jo at jeg visste at det var stor risiko for at forholdet ville ryke hvis ikke disse tingene falt på plass. Det tenkte jeg, kanskje naivt, at han også forstod. Men jeg har aldri likt beskjeder som: "Jeg vil ikke være sammen med deg lenger hvis du ikke bidrar i husarbeidet", for jeg syntes jo at det for ham som partner burde være et mål at jeg var fornøyd i seg selv, ikke at han gjorde ting bare fordi det var dumt å bli skilt. Men det var altså likevel en overraskelse for ham når jeg etter mange år kjente at følelsene og respekten for ham forsvant. Han må ha tenkt at jeg bare ytret misnøye, og at det i det lange løp ikke var farlig? Men da ble han svært fornærmet og såret. Og han var den som slet med å forstå at det var noe vi kunne jobbe med. Det interessante var at han samtidig også hadde sine egne ting han var misfornøyd med, som aldri kom fram før helt mot slutten. Han var stolt av det, sa: "Jeg er ikke en sånn som klager, nemlig." Så jeg forstod da - altfor sent, selvfølgelig - at her har jeg å gjøre med et menneske som ikke vil endre seg, og som heller ikke tror på at andre mennesker kan endre. Rett og slett et menneske med veldig liten tillit til menneskers velvilje og liten tro på kommunikasjon. Da er man jo sjanseløs.

Men om man er så forskjellig, som du og din eks var, så er det i grunnen like greit at forholdet tok slutt. Det er vondt der og da, og man kan føle seg urimelig behandlet mange ganger. Jeg har brukt mye tid på å være frustrert over at andre ikke ser mitt perspektiv i det hele tatt, på å forklare og være velvillig. Men kanskje er det så enkelt som at noen mennesker rett og slett ikke VIL se det perspektivet, og da må man ta konsekvensen. 

[AnonymBruker]

8 minutter siden, CamillaCollett skrev:

Det er vondt der og da, og man kan føle seg urimelig behandlet mange ganger. Jeg har brukt mye tid på å være frustrert over at andre ikke ser mitt perspektiv i det hele tatt, på å forklare og være velvillig. Men kanskje er det så enkelt som at noen mennesker rett og slett ikke VIL se det perspektivet, og da må man ta konsekvensen. 

Hvis det er dette du er på søken etter - altså forståelse for den sorgen det er at andre mennesker oppfører seg urimelig - så tror jeg det ville være enklere å finne, hvis du klarte å innrømme at det faktisk er det du føler.

For de fleste mennesker har jo opplevd nettopp dette, at andre mennesker svikter, bedrar, oppfører seg slemt, og at man selv er knust.

F.eks. kan jeg føle meg frustrert og lei meg. Da har jeg valget mellom to måter å kommunisere dette:

1. Jeg er lei meg og har det vondt og vil ikke ha det sånn mer.

2. Du er dårlig menneske som gjør feil og svikter, og burde heller gjort sånn og slik!

Det ene forteller om mine følelser. Jeg kan ha hvilke følelser som helst. Jeg har rett til å føle hva som helst.

Det andre forteller at noen andre gjør galt, fordi de ikke følger min standard. Det å forlange at andre skal gjøre sånn eller slik, før jeg er fornøyd, er kontrollerende oppførsel. Jeg har ikke rett til å endre noe på et område som ikke er mitt å endre.

Mange tør ikke å innrømme skuffelse, sorg, at de har blitt skuffet. Det får de til å tenke at da må det være noe feil med de som mennesker. "Det må være noe galt med meg, siden han ikke gjør sitt beste". Så går de til angrep på den andre i stedet. Men opplever at det bare forverrer følelsen av å ikke bli forstått.

Mitt forslag er å fokusere på dine egne følelser, ikke på hva andre gjør. Så bruker du heller de følelsene til å komme deg vekk fra de som bringer de vonde følelsene frem i deg, og til å nærme deg de som bringer gode følelser frem i deg. 

Anonymkode: be7e6...498

[AnonymBruker]

På 17.4.2018 den 11.00, AnonymBruker skrev:

Hvordan kan jeg gå frem på en mest mulig skånsom måte for å formidle dette til mannen?

Det har kommet mange lange (og gode) innspill i denne tråden. Her kommer mitt bidrag.

Mest mulig skånsomt tror jeg vil være om du gjør det helt klart hvorfor du forteller det, nemlig fordi du tror at følelsene kan komme tilbake, man at dere begge må jobbe for at det skal kunne skje.

Men så blir jo spørsmålet hva som ligger i "jobbe". At han forstår at noe må endres er noe ganske annet enn at han faktisk skjønner hva og hvordan ting må endres. Et eksempel fra eget samliv: Hun ble mer og mer frustrert hver gang jeg responderte på historiene/frustrasjonene hennes fra jobb med forklaringer om hvordan ting kanskje hang sammen, eller løsningsforslag. For meg var dette å respektere henne og ta henne seriøst. Jeg skjønte ikke at det hun var ute etter var den emosjonelle forståelsen. Hun hadde flere ganger - i sinne, etter at jeg hadde kommet med mitt perspektiv - sagt "Jeg vil ikke diskutere!!", hvorpå jeg tenkte "Men...hvorfor snakker vi sammen da? Er det ikke for å hjelpe hverandre å finne løsninger?" (jeg tenkte det istedenfor å si det fordi hun ikke var mottakelig for noen meta-samtale etter at hun hadde blitt sint). Først da jeg leste om denne problematikken i en bok, skjønte jeg dette med emosjonell forståelse.

Så når dere må jobbe for å få det til å funke, er det viktig at begge er inneforstått med hva det betyr i praksis. Men for å komme dit at han skjønner at det må jobbes, må du sannsynligvis få ham til å ta alvoret i situasjonen innover seg. En måte å gjøre det på er ved å fortelle ham at du har mistet eller holder på å miste følelsene.

Anonymkode: 8349c...301

[Carrot]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Stort sett enig.

Skjønt, jeg tror det for mange kan oppleves som man "våkner" en dag og har mistet følelsene, fordi man har holdt pusten og kjempet så hardt så lenge, uten å roe ned og komme i øyehøyde med partneren/ latt partneren slippe til.

Anonymkode: be7e6...498

Den dagen man selv innser at det "er over" er jo på en måte noe helt annet, da innser man vel også at man ikke har nådd frem med de tiltakene og ønskene man har hatt og forsøkt formidle osv - og det er nok ofte derfor det er slik at den som vil ut av forholdet også ofte har bearbeidet dette mer enn den som tror alt er i skjønneste orden... 

[CamillaCollett]

11 minutter siden, Carrot skrev:

Den dagen man selv innser at det "er over" er jo på en måte noe helt annet, da innser man vel også at man ikke har nådd frem med de tiltakene og ønskene man har hatt og forsøkt formidle osv - og det er nok ofte derfor det er slik at den som vil ut av forholdet også ofte har bearbeidet dette mer enn den som tror alt er i skjønneste orden... 

Det er helt sant. Den som bryter har tenkt på det i lang tid og bearbeidet sorgen underveis. Den andre står ikke sjelden overrasket igjen. Samtidig overrasker den overraskelsen meg litt. Hvordan det er mulig å ikke få med seg at mennesket man lever med ikke er fornøyd. Eller er folk så gode skuespillere? Vet ikke.

 

[Carrot]

15 minutter siden, CamillaCollett skrev:

Det er helt sant. Den som bryter har tenkt på det i lang tid og bearbeidet sorgen underveis. Den andre står ikke sjelden overrasket igjen. Samtidig overrasker den overraskelsen meg litt. Hvordan det er mulig å ikke få med seg at mennesket man lever med ikke er fornøyd. Eller er folk så gode skuespillere? Vet ikke.

 

Her kan det jo komme inn ting som ulik personlighet osv, noen er slik at de legger ting raskt bak seg og er ferdig med dem mens andre tar de med videre og ser etter mønster, ting plager dem lengre osv. Så er det noen som syter og klager hele tiden slik at man blir litt døv for klagene, og atter andre sier aldri noe men lider i stillhet... Det er så mange ulike grunner til at mennesker står igjen uten å skjønne hva som skjedde at det blir vanskelig tror jeg å få belyst alle, men det som går igjen tror jeg er at den som har et budskap (forholdet sliter) ikke får dette frem slik at den som skal ta imot dem skjønner hvor alvorlig det er for partneren og hvordan dette påvirker forholdet for den andre personen. Og som budbringer har man et stort ansvar for at budskapet man sender når frem, i et forhold der følelsene "blir borte" tror jeg budbringer føler at de har "prøvd alt" mens mottager veldig ofte er uvitende.

Endret 18. april 2018 av Carrot

[AnonymBruker]

14 minutter siden, Carrot skrev:

Og som budbringer har man et stort ansvar for at budskapet man sender når frem, i et forhold der følelsene "blir borte" tror jeg budbringer føler at de har "prøvd alt" mens mottager veldig ofte er uvitende.

Og nettopp DET er årsaken til at vi mener det er feil å si at "følelsene er borte, nå er det ditt ansvar å ordne opp". For har man sagt fra tydelig, og den andre ikke har gjort noe, så kan ikke den andre si at "oi, dette var et sjokk!", hvis man har sagt fra tydelig nok, da er den andre allerede godt informert. Er man godt informert og ikke gjør noe, da fortjener man å bli dumpet, ikke å få enda en sjanse.

Anonymkode: be7e6...498

[Carrot]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Og nettopp DET er årsaken til at vi mener det er feil å si at "følelsene er borte, nå er det ditt ansvar å ordne opp". For har man sagt fra tydelig, og den andre ikke har gjort noe, så kan ikke den andre si at "oi, dette var et sjokk!", hvis man har sagt fra tydelig nok, da er den andre allerede godt informert. Er man godt informert og ikke gjør noe, da fortjener man å bli dumpet, ikke å få enda en sjanse.

Anonymkode: be7e6...498

Med fare for å kuppe en tråd så er jo det kjernen, man kan si "dette hadde jeg ikke fått med meg, det kom som et sjokk på meg" fordi mottager IKKE skjønte hva budbringer prøvde få frem..
Man "fortjener" ikke bli dumpet fordi budbringer ikke klarte formidle saken sin - satt på spissen.. 

Men jeg er enig i at på ett eller annet tidspunkt på den som mener forholdet ikke fungerer si det på en så tydelig måte at den andre parten skjønner at nå er det over uten å være unødig fæl i ordbruken.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Carrot skrev:

Med fare for å kuppe en tråd så er jo det kjernen, man kan si "dette hadde jeg ikke fått med meg, det kom som et sjokk på meg" fordi mottager IKKE skjønte hva budbringer prøvde få frem..
Man "fortjener" ikke bli dumpet fordi budbringer ikke klarte formidle saken sin - satt på spissen.. 

Men jeg er enig i at på ett eller annet tidspunkt på den som mener forholdet ikke fungerer si det på en så tydelig måte at den andre parten skjønner at nå er det over uten å være unødig fæl i ordbruken.

Nei, det er det man ikke gjør, det er den ikke-fungerende budbringeren som fortjener å dumpes, som har unnlatt å si fra tydelig og dermed drevet og sullet rundt i sin egen verden. Det er ikke team play!

Anonymkode: be7e6...498