Kona mi mener vi har vokst fra hverandre

[AnonymBruker]

Hei! 

Kona mi og jeg har vært gift i 8 år. Vi er foreldre til to gutter på 3 og 7 år. Vi er begge midt i 30-årene. Hun er fra en annen plass i landet, men jobb gjorde at hun kom til min hjemby. I starten hadde hun lite kontaktnett, men etter at hun møtte meg fikk hun mitt sosiale nettverk på kjøpet. I løpet av årene vi har vært sammen har hun også fått venninner utenfor mitt nett. Nok om det. I fjor fikk hun et godt øye til en fyr hun jobber med. Dette fortalte hun meg selv i en krangel vi hadde etter at hadde vært på en jobbfest. Hun var likevel klar på at hun aldri ville kunne vært utro mot meg, da dette ville ødelagt selvrespekten hennes helt. Hun ville heller ikke risikere familien sin pga. noe sånt. Senere på vinteren har jeg likevel merket at hun ikke har virket helt fornøyd med forholdet vårt. Hun har klaget hvis jeg har vært på trening for lenge, klaget på at vi ikke har felles interesser etc. I februar da vi satt og så på en film sa hun plutselig ut av det blå at hun ikke kjente noen gnist i forholdet vårt. Filmen ble stoppet og jeg fikk høre om hvordan hun opplevde at vi hadde vokst lenger og lenger fra hverandre. Jeg fikk selvfølgelig sjokk og tenkte med en gang det verste. 

Lang historie kort så har vi siden da prøvd å finne igjen denne gnisten. Vi har begynt med en ny felles hobby (etter mitt initiativ) og jeg tenker nesten ikke på annet enn at vi må klare å finne tilbake. Samtidig synes jeg at det virker som om jeg er mye mer opptatt av dette en henne. Hun blir nok litt stresset av at jeg prøver vel hardt. Den gjør stemningen oss imellom litt med anspent enn tidligere. 

Jeg lurer på om hun hele tiden vurderer å bryte forholdet vårt. Og at jeg må yte mitt beste hele tiden for å få henne til å bli. Dette er ikke sunt og det er samtidig ikke lett å være kjempeattraktiv når man kjenner på mye usikkerhet. 

Hadde egentlig bestemt meg for å bare gjøre mitt beste og la henne få ta den tiden hun trengte. Og håpe at det ville være nok. 

Nå merker at det begynner å bli uholdbart å gå og skulle vente på at hun skal finne ut om hun vil være sammen med meg.

Jeg er fristet til å be henne ta et valg. 

Vil du ha meg eller vil du dra? 

Samtidig er dette lettere å skrive her enn å gjøre i virkeligheten. For jeg er redd for svaret jeg får. 

Hvor lenge er det egentlig rimelig at jeg skal vente på dette? Det hun ser nå er jo det jeg har å tilby. Skal jeg la henne få all den tid hun trenger (hun trenger kanskje en del tid for å bli overbevist?). Eller skal jeg kreve et svar? Vil det siste svekke mulighetene mine? Har hun kanskje alkerede bestemt seg, men trekker det ut fordi det skaper mye styr? 

Anonymkode: fde6a...436

[AnonymBruker]

Klem til deg, jeg må desverre si at det kanskje høres ut som hun "leter" etter en ynnsldning for å dra..

Anonymkode: b5eb1...f9b

[AnonymBruker]

Syntes det er helt innafor å komme med et "ultimatum ". Hun må ønske å jobbe for det hun også. 

Anonymkode: 1c987...0ec

[FactsOverFeelings]

Standard dette.
Nei, dere har ikke vokst fra hverandre, hun har bare funnet ut at du ikke er "god nok" lenger.

"A woman enters a relationship expecting he'll change, but he doesn't."
"A man enters a relationship expecting she won't change, but she does".
 

[Trolltunge]

Pakk en sekk og dra bort en helg. Si at DU må tenke over om du kan ha det slik lenger. Så drar du, og stenger ned mobilen hele helgen, så hun ikke får tak i deg, og du må heller ikke falle for fristelsen å ringe /melde henne. Ikke si hvor du drar heller, men la henne lure. 

Dette virker brutalt, men det du trenger nå er å sjokke henne litt, slik at hun våkner opp og får kjenne litt på hva hun faktisk føler. 

Det er to mulige resultater av at du gjennomfører det jeg foreslår. Det ene er at hun ikke bryr seg, og da er det ikke håp for dere. Det andre er at usikkerhet ved at du gjør noe slikt fremtvinger følelser hun ennå har for deg, og hun kjenner på at det faktisk ville være vondt å miste deg. Da er det håp! 

At du går med hodet under armen og bare gir henne tid fører antagelig ikke til noe bra. Hun vil da ikke føle på at HUN kan miste deg, hun bare dveler ved ting, ute av stand til å virkelig ta innover seg om det fremdeles er følelser mellom dere, som det er verdt å KJEMPE for. Hun har ingen grunn til å kjempe, når du legger ballen hos henne. 

[AnonymBruker]

Hei, kjenner meg igjen i det der.

dere har 2 små barn og vært gjennom sikkert mange hektiske år. Mitt første ekteskap var også slik. Jeg følte vi vokste fra hverandre, ingen gnist osv, men mye av grunnen var også at jeg tok veldig mye ansvar for barna disse årene. Jeg trodde jeg var snill men gjorde forholdet vårt en bjørnetjeneste da jeg ikke krevet mer deltakelse eller tilstedeværelse fra mannen. Han fikk trene, møte kompiser, jobbe overtid osv osv. Desverre gjorde dette at jeg hadde så mye alenetid med barna noe fundamentalt med følelsene mine for han. De følelsene kom aldri tilbake. 

Så ser ikke helt lovende ut.

Vet ikke om dette gjelder dere og mitt beste råd til deg er å vise deg som den perfekte far, bruke masse tid på barna dine, huset og det familiære, hvis det er slik at hun har tatt mye av det selv tidligere....

Anonymkode: b8ab0...db4

[AnonymBruker]

19 minutter siden, Trolltunge skrev:

Pakk en sekk og dra bort en helg. Si at DU må tenke over om du kan ha det slik lenger. Så drar du, og stenger ned mobilen hele helgen, så hun ikke får tak i deg, og du må heller ikke falle for fristelsen å ringe /melde henne. Ikke si hvor du drar heller, men la henne lure. 

Dette virker brutalt, men det du trenger nå er å sjokke henne litt, slik at hun våkner opp og får kjenne litt på hva hun faktisk føler. 

Det er to mulige resultater av at du gjennomfører det jeg foreslår. Det ene er at hun ikke bryr seg, og da er det ikke håp for dere. Det andre er at usikkerhet ved at du gjør noe slikt fremtvinger følelser hun ennå har for deg, og hun kjenner på at det faktisk ville være vondt å miste deg. Da er det håp! 

At du går med hodet under armen og bare gir henne tid fører antagelig ikke til noe bra. Hun vil da ikke føle på at HUN kan miste deg, hun bare dveler ved ting, ute av stand til å virkelig ta innover seg om det fremdeles er følelser mellom dere, som det er verdt å KJEMPE for. Hun har ingen grunn til å kjempe, når du legger ballen hos henne. 

Enig i denne!

Anonymkode: d052b...4db

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Enig i denne!

Anonymkode: d052b...4db

Ja,klokt råd 

Anonymkode: b5eb1...f9b

[AnonymBruker]

Alle forhold har en krise eller flere i løpet av noen år. Å jobbe seg igjennom dem kan være en stor utfordring, men det kan gå. Jeg tror ikke at det er lurt å presse henne til å ta et valg. Jeg tror det er mye bedre om du spør hvordan hun har det osv. 

Det rådet du fikk her med å bare pakke og dra uten å være tilgjengelig syns jeg var skikkelig tåpelig! Hun har ikke gjort noe galt, så hvorfor i all verden skal hun straffes sånn? Tror iallefall neppe at det gjør situasjonen bedre. Tvert om!

Det du KAN gjøre er å snakke med henne om at du kanskje skal flytte ut for en tid. Da tar du styringen, og hun slipper å føle at du prøver for hardt. Hvis hun syns det er en god idé, så vil hun uansett finne ut om hun savner deg eller ikke. Du kan også gi henne tid og ikke være på hele tiden om det blir sånn at du drar fra hjemmet en stund.

Å dra uten å ha kontakt og å si hvor du er vil jo være fullstendig ansvarsløst med hensyn til barna også, så håper du ikke syns det var en god idé!

Så fins det jo familieterapeut. Har dere vurdert det? 

Anonymkode: 16145...694

[AnonymBruker]

Akkurat nå, FactsOverFeelings skrev:

"A woman enters a relationship expecting he'll change, but he doesn't."
"A man enters a relationship expecting she won't change, but she does".
 

Svært treffende...

Til TS, jeg er i en ganske lik situasjon, men litt annerledes. Det beste jeg kan gjøre er å prøve å fortelle situasjonen jeg er i, på en kortest mulig måte.

Jeg og min samboer har vært sammen i 8 år og samboere i 7. De første 5 har vært bra, de tre siste ikke. Vi er begge i slutten av tyveårene.

For tre år siden kjøpte vi hus sammen. På et sted jeg ikke ville ha hus, men siden huset i seg selv var meget bra og prisen passet, så ble det dét. Noe jeg angrer svært mye på. 

Jeg flyttet fra hele mitt nettverk, rubbel og bit for å flytte sammen med henne til stedet hun vokste opp. I starten gikk dette fint da jeg ble inkludert i hennes nettverk, men etterhvert som jeg deltok på ''arrangemangene'' som primært var fester, for det var det eneste de gjorde sammen, så innså jeg det at dette er ikke folk jeg trives med. Jeg har heller ikke klart å bygge noe nettverk utenom. 

Før vi kjøpte huset lot jeg samboeren min endre på meg, for hun hadde skapt et bilde av oss som var veldig bra, og jeg hadde litt å jobbe med. Dette var greit da det var et samarbeid. Men etter vi kjøpte huset så begynte hennes far æ blande seg mye i hva vi drev på med, hvordan jeg disponerte min egen økonomi og tid, og løsninger på huset. Hennes far er svært dominerende og kontrollerende. Noe jeg fikk med meg etter første møte med far for 7 år siden. Men jeg lot aldri han manipulere og kontrollere meg, da jeg gjennomskuet det raskt. Men da gjorde han det gjennom datteren sin. Min samboer er den mest bortskjemte jenta jeg vet om og hennes far har aldri latt henne være selvstendig og klarer ikke å gi slipp på henne. Jeg har i alle år ''konkurrert'' med faren om hvem hun skal forholde seg til. På grunn av at hun er bortskjemt og av lang erfaring opplevd de negative sidene (sanksjoneringene) ved å ikke følge sin fars råd, valgte hun heller å ta hans parti, fremfor mitt, da jeg tilga henne raskere enn faren hennes. Dette holdt jeg ut i litt over ett år. Deretter starter jeg en svært målrettet motmakt demonstrasjon mot dem begge og forsøkte å få samboeren min til å se hvordan faren hennes er. Dette klarer hun å se, men pga. farens psykiske maktgrep gjennom nesten 30 år, turte hun ikke.

Samboeren min holdt ut i 9mnd før hun sa at hun ikke orket å være sammen med meg.

Så skal jeg over til den situasjonen som er mest lik mellom oss.

Vi hadde en lang samtale om hvor ting hadde gått galt og hva vi måtte jobbe med sammen og individuelt. Jeg har nå, 13 mnd etterpå holdt på det jeg sa jeg skulle gjøre. Det har ikke hun. Jeg har fokusert på henne og oss, meg selv kommer sist.

For drøyt en mnd. siden tok jeg en samtale hvor jeg spurte henne om hun vil ha meg, eller om jeg skal dra. For sånn som jeg har det nå, klarer jeg ikke stort lengere.

Hun har de siste 13 mnd ikke vist meg noen form for affekt. 5 ganger har vi hatt sex, hvor hun helt tydelig ikke har lyst. Hun vil heller onanere på egenhånd.

Svarer jeg fikk: «Jeg forstår at du ikke kan ha det sånn. Men om du vil bli eller dra får være opp til deg», jeg spør henne hun elsker meg. «Jeg elsker deg, men jeg har ikke hatt følelser for deg på snart to år» 

Så det ultimatumet jeg stilte, la hun over på meg.. Jeg sa at hun er nødt til å vise meg noen oppmerksomhet, ellers gidder jeg ikke mer.

Jeg har nå i 13 mnd vist henne hva jeg har å tilby. Hun mente at et år var lite, at jeg kunne endre meg tilbake når som helst. Hun sammenlignet et år med noen uker. 

Hun har i perioder vist meg noe oppmerksomhet. Men hun gjør aldri noe som hun ikke får igjen for. Hun er mer opptatt av venner, familie, jobb, hobby og fyll, fremfor meg.

Så poenget er. Dette har jeg gjort i 13mnd, lurer også på hvor mye lengere jeg skal fortsette før jeg skal gi opp. Samboeren min er ikke overbevist etter 13 mnd. Ultimatumet ble ført tilbake på meg, ingen mer styr. Ble litt mer oppmerksomhet på meg.

Det jeg tror nå i skrivende stund er at jeg er kjekk å ha. Jeg lager mat, betaler regninger, vasker klær, rydder hus, fikser biler, ordner med dyr. Hvor hun sjeldent eller aldri forholder seg til meg eller legger planer sammen med meg. Hun er singel og romkamerat med meg. For hun gjør akkurat det hun vil, når hun vil det.

Det jeg kan si er at dine egne følelser sakte men sikkert blir borte, hvor sinne, nag og hat begynner å overta mer og mer, etterhvert som du føler at du kaster bort tida.

Jeg kommer innen juni til å be henne om å ta seg en to ukers ferietur vekk fra huset hvor hun må vurdere om hun vil være med meg, eller ikke. For etter 13 mnd med hard arbeid og ingen belønnig, så begynner dette å tære på psyken din.

Så sprøsmåler er: Hvor lenge har du holdt på? 

Svarer mitt er: Opplever du det litt som meg i forhold til oppmerksomhet, egoisme, ingen sex, og dette har du opplevd i mer enn 10mnd. Still ultimatumet. 

For min del begynte dette å tære svært mye på psyken etter 10 mnd. Når har det gått 13 og jeg sliter på det punktet at jeg blir ambivalent. I starten av dagen vil jeg fortsette, på kvelden vil jeg avslutte. Jeg har blitt beslutningsfattig inne i en ond sirkel..

Anonymkode: b4263...5c3

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hun har ikke gjort noe galt, så hvorfor i all verden skal hun straffes sånn? 

Det har hun da vel! Hun har oppført seg skikkelig ille ved å skape stor utrygghet hos mannen og så bare bli værende og overlate problenet til han. Det er psykologisk terror, og kan sammenlignes med utroskap.

Vil på det eller sterkeste anbefale Trolltunge sin oppskrift. Det er ikke ok å gjøre som denne kvinnen har gjort, og du bør sette foten ned hardt, ts!

Anonymkode: d052b...4db

[AnonymBruker]

45 minutter siden, Trolltunge skrev:

Pakk en sekk og dra bort en helg. Si at DU må tenke over om du kan ha det slik lenger. Så drar du, og stenger ned mobilen hele helgen, så hun ikke får tak i deg, og du må heller ikke falle for fristelsen å ringe /melde henne. Ikke si hvor du drar heller, men la henne lure. 

Dette virker brutalt, men det du trenger nå er å sjokke henne litt, slik at hun våkner opp og får kjenne litt på hva hun faktisk føler. 

Det er to mulige resultater av at du gjennomfører det jeg foreslår. Det ene er at hun ikke bryr seg, og da er det ikke håp for dere. Det andre er at usikkerhet ved at du gjør noe slikt fremtvinger følelser hun ennå har for deg, og hun kjenner på at det faktisk ville være vondt å miste deg. Da er det håp! 

At du går med hodet under armen og bare gir henne tid fører antagelig ikke til noe bra. Hun vil da ikke føle på at HUN kan miste deg, hun bare dveler ved ting, ute av stand til å virkelig ta innover seg om det fremdeles er følelser mellom dere, som det er verdt å KJEMPE for. Hun har ingen grunn til å kjempe, når du legger ballen hos henne. 

Denne passer hvis man ikke har barn, eller har barn som er store. Disse har barn på 3 og 7... 

Anonymkode: 04480...798

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har blitt beslutningsfattig inne i en ond sirkel..

Anonymkode: b4263...5c3

Godt sagt!

Kan bare anbefale deg også å stå opp for deg selv og KREVE slutt på terroren. Enten er de inne, med sjel og hjerte, eller så er det på huet ut!

Anonymkode: d052b...4db

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Denne passer hvis man ikke har barn, eller har barn som er store. Disse har barn på 3 og 7... 

Anonymkode: 04480...798

Da får man la være å terrorisere far, i stedet for å legge skylden på han når han tar til motmæle. Alvorlig talt! Ta ansvar!

Anonymkode: d052b...4db

[AnonymBruker]

Jeg tror rett og slett jeg ville brutt ut om jeg var deg, ts. Slik oppførsel som kona di viser, er så ødeleggende at det spørs om du noen sinne vil få tilliten tilbake. Mange tror åpenbart at det beste er å snakke om alt som faller de inn. Jeg er uenig. Her er det hun som burde ha jobbet grundig med seg selv innen hun sa noe som helst, og deretter burde hun ha stått på som bare det for å få tilbake følelsene. Hun oppfører seg ekstremt urimelig, og man skal ikke godta det. Særlig ikke når man har barn. De får med seg mer enn man tror, og en mor som tråkker på en far, og en far som lar seg tråkke på, er ikke forbilder man vil at barn skal ha. 

Anonymkode: d052b...4db

[AnonymBruker]

Min mannlige eks mente også at vi var vokst fra hverandre. Når sannheta er at det er han som er vokst fra vårt forhold. Det er kanskje en språklig spissfindighet, men det er alltid en som beveger seg lenger vekk fra forholdet enn en annen. I denne saka har hun har ikke vært utro, men hun har lekt med tanken såpass mye at det ble relevant å sette foten ned for seg selv. Hvis hun har vært misfornøyd med ting i samlivet har det vært hennes ansvar å si fra, og endre på ting.

Uansett, ting er som de er. Hun har ikke de rette følelsene lenger. Spørsmålet er hva du skal gjøre med det, og hva som skjer med dine følelser. 

Jeg tror det eneste man kan gjøre, er å selv trekke seg unna. Det er det som gir størst selvrespekt og på sikt glede. Hos oss var det bare snakk om 2-3 uker fra eksen begynte å si fra om sin tvil til han flyttet ut, men selv de 3 ukene var en studie i emosjonell fornedring og kunsten å lære å hate seg selv. Vanligvis bor man jo ikke sammen med folk man er ulykkelig forelsket i, men blir man sagt kanskje eller nei til av sin ektefelle/samboer, så blir det faktisk situasjonen. 

Prøv fortest mulig å finne ut hva dere skal gjøre med henhold til ungene. De skal ikke være skadelidende fra de voksnes kriser.

Anonymkode: 82b98...e8e

[AnonymBruker]

Jeg er deg i mitt forhold.

Jeg har dessverre ingen tips. Men jeg tror at forhold har oppturer og nedturer og at man som regel alltid kan komme sterkere ut på den andre siden.

Klem til deg

Anonymkode: 97542...d95

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er deg i mitt forhold.

Jeg har dessverre ingen tips. Men jeg tror at forhold har oppturer og nedturer og at man som regel alltid kan komme sterkere ut på den andre siden.

Klem til deg

Anonymkode: 97542...d95

Altså, selvfølgelig er det mulig å være romantisk og tro og håpe. Men i realiteten finnes det svært mange mennesker som befinner seg i et forhold, men som ikke på noe vis ønsker eller mestrer å være en god partner. De er egoistiske, uansvarlige, uvillige til å jobbe med seg selv etc. De bidrar til å kjøre forholdet og partneren sin emosjonelt i senk. Dette er man faktisk nødt til å ta konsekvensen av, SPESIELT når man har barn. Man kan ikke tillate seg å håpe og tro og be og sukke når den andre ikke viser noe som helst eget initiativ.

Noen nevner parterapeut, hvorfor i alle dager skal dette være ts sin jobb å dra kona med seg på? Hun viser at hun ikke selv er villig til å gjøre noe som helst annet enn å være misfornøyd. Et forhold hvor kun den ene parten jobber, er ikke et parforhold.

Anonymkode: d052b...4db

[Gjest Minesveiper]

Jeg tror for å være ærlig ikke at måten å få henne tiltrukket av deg igjen er å kjempe med nebb og klør for henne. Hvis hun allerede er ferdig med deg, så blir det bare irriterende. Dette med at dere har vokst fra hverandre, at dere ikke finner på ting sammen osv kan godt bare være forklaringene hun kommer med for å rettferdiggjøre hvorfor hun ikke har følelser for deg lengre. 

Jeg ville sagt at jeg er villig til å prøve å få dette til å fungere, men om hun ikke bryr seg, så er det ikke noe vits. Da ville jeg faktisk bare gjort mitt, og hvis hun klager på treningen din osv, så hadde jeg gitt faen så lenge du  bidrar med det du skal ellers i hjemmet. Om hun ikke er opptatt av å få dette til å fungere er nok løpet kjørt uansett, og du burde ikke sette deg selv i en posisjon hvor du gjør alt for henne, mens hun ikke gjør en dritt. 

Endret 15. april 2018 av Minesveiper

[AnonymBruker]

Takk alle for ærlige svar. Hører gjerne fra flere! Ikke lett dette! 

Ts

Anonymkode: fde6a...436