Tror dere det er vanskeligere å få partner når man blir eldre?

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, men man får dem kanskje ikke på nett. 

Anonymkode: 20998...f7f

Men hvor skal man finne de da? Jeg jobber i ett kvinnedominert yrke. Og er aldri ute på byen. Og hvorfor kan ikke han middels pene mannen på nett, da til takke med meg? Jeg har ikke noe problemer med å date middels menn.

Anonymkode: f738d...1c8

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dere som skriver dere blir sjekket opp hele tiden er dere veldig pen, høy slank osv? 

Anonymkode: c3c51...2c4

Jeg er det. Ca 173, lange ben, langt hår og en veldreid kropp. Jeg er også blid og positiv. Jeg er på vei ut av et forhold så er ikke helt singel. Jeg har veldig draget ute på byen og også på gata. Får komplimenter av fremmede og ser at mange ser på meg, spesielt når jeg har fikset meg. Om de er ute etter noe mer kan jeg ikke vite. I 20 årene før jeg etablerte meg med mannen min var jeg mye mer usikker og møtte også gutter som ikke var ute etter noe seriøst. Nå har jeg jo også en trygghet i at jeg har en mann enn så lenge og derfor sikkert utstråler en stor trygghet. Jeg har også blitt mye mer selvsikker med alderen og jeg er nok mye mer selvsikker enn mine venninner som enda ikke har funnet seg en partner eller fått barn (er i slutten av 30 årene) og de begynner å få dårlig tid. For min del har det nok ikke bare med utseende å gjøre, men også med utstrålingen. 

Anonymkode: 47761...b0c

[Cuckold]

On 4/13/2018 at 1:17 AM, AnonymBruker said:

Jeg føler ihvertfal det er vanskelig å få seg partner når man er ung  ser ikke vitsen heller. Jo yngre man er når man innleder noe jo størrre er sjansen for st det ryker før eller siden. Jo yngre jo mer rastløs, jo større er sjansen for å finne en ny på reisen eller at din utkårede finner ny. 

Har ikke prøvd å være eldre enda, så jeg vet ikke. I byene er det nok ikke så vanskelig... på bygda er det nok verre. De som har blitt singel i godt voksen alder eller har vært singel i mange år og er 35+ har ikke endt opp med noen ny.

Anonymkode: c3dd9...3dc

Jeg tror mange tenker som deg, og dermed blir det en slags selvoppfyllende profeti. Veldig mange unge har fått det for seg at et forhold som begynner når man er ung ikke kan vare, og da er det kanskje ikke så rart at man ikke greier å bestemme seg for å dele livet med en partner, men oppfatter forholdene man går inn i som «vi får se hvor lenge dette varer». Vi holder sammen så lenge forelskelsen er på topp og forholdet er en overskuddsbedrift, så lenge jeg får mer ut av forholdet enn jeg putter inn.

For meg har det alltid vært en drøm å leve hele livet med en kvinne, møtes tidlig og gå gjennom alle faser av livet sammen med henne. Mens mange kvinner i vår tid tenker at det gjelder å bruke sitt overtak på kjønnsmarkedet i første del av livet på å rase fra seg med mange spennende menn for så å finne seg en snill og god mann som kan stå klar og overta når de beste årene er tilbakelagt og man ikke lenger er fullt så populær på partnermarkedet. 

Jeg skrev en tråd om dette for et par år siden: 

Når enden er god, er allting godt? Avgjørende å finne noen å bli gammel med?

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dere som skriver dere blir sjekket opp hele tiden er dere veldig pen, høy slank osv? 

Anonymkode: c3c51...2c4

Ikke høy, heller lav. Men slank ja. 

Anonymkode: 99b9b...459

[AnonymBruker]

Oldeforeldrene mine gifta seg da de var 80, da hadde de vært hverandres. "Selskap" et par år før det. Det var min biologiske oldefars andre ekteskap, og hun som da ble min steoldemor gifta seg for første gang!! Hun var veldig kristen og selvbeskyttende, men hun fant en god mann til slutt. 

Tror det er lettere om man blir eldre og mer trygg på seg selv og egne ønsker. Hvis man fortsetter med sine dårlige vaner så vil det nok fortsette å være vanskelig.

Anonymkode: 1df51...bb8

[AnonymBruker]

4 timer siden, Cuckold skrev:

Jeg tror mange tenker som deg, og dermed blir det en slags selvoppfyllende profeti. Veldig mange unge har fått det for seg at et forhold som begynner når man er ung ikke kan vare, og da er det kanskje ikke så rart at man ikke greier å bestemme seg for å dele livet med en partner, men oppfatter forholdene man går inn i som «vi får se hvor lenge dette varer». Vi holder sammen så lenge forelskelsen er på topp og forholdet er en overskuddsbedrift, så lenge jeg får mer ut av forholdet enn jeg putter inn.

For meg har det alltid vært en drøm å leve hele livet med en kvinne, møtes tidlig og gå gjennom alle faser av livet sammen med henne. Mens mange kvinner i vår tid tenker at det gjelder å bruke sitt overtak på kjønnsmarkedet i første del av livet på å rase fra seg med mange spennende menn for så å finne seg en snill og god mann som kan stå klar og overta når de beste årene er tilbakelagt og man ikke lenger er fullt så populær på partnermarkedet. 

Jeg skrev en tråd om dette for et par år siden: 

Når enden er god, er allting godt? Avgjørende å finne noen å bli gammel med?

Jeg tror de fleste som velger å etablere seg med barn og hjem ser for seg resten av livet sammen. Greia er bare den at etter at man får barn, som definitivt ikke er en piff for et forhold så kan det fort bli tøffe tak hvor man tar hverandre for gitt og heller gjør hverandre til dårligere personer. Mange holder nok sammen så lenge de makter grunnet barna. Gjerne lenger enn de bør. Jeg har to barn på barneskolealder og svært få av foreldrene er skilt. Personlig så er jeg i et forhold hvor jeg nå ikke vet om jeg makter lenger. Skulle ønske vi kunne leve sammen resten av livet, men han gjør meg ikke noe godt og jeg har sluttet å elske han. Jeg er 2 år på overtid nå og håper det kan bli bedre. 

Det koster å gå fra hverandre altså når man har så innvevde liv, så jeg er veldig uenig med deg. 

Anonymkode: 47761...b0c

[Gjest Dævendøtte]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Bra du setter pris på det, siden vi er mange damer som blir sett på som søppel av menn. Jeg kan ikke sette meg inn i hvordan det må være å få oppmerksomhet fra menn. Det har jeg aldri opplevd og er nå 36. Må være en bra følelse. 

Anonymkode: 4eb21...944

Det har gått begge veier, fulle mannfolk som tror det er fritt fram har ikke alltid vært like kult. Eller når sjefen slår deg på rompa. Men sånn ellers så klager jeg ikke

[AnonymBruker]

JA mtp at jeg er mer kresen. 29 år gammel kvinne  Men jeg er heldigvis pen (får jeg høre da) og har aldri hatt problemer med å få de mennene jeg vil ha til sex hvertfall. Men nå har jeg kun datet eldre menn det ene året jeg har vært alene, menn mellom 10-13 år eldre enn meg. Som yngre var det aldri et problem å få kjæreste, men nå blir jeg ikke like lett forelska mer. 

Anonymkode: 46cbe...fc9

[AnonymBruker]

På 13.4.2018 den 12.01, AnonymBruker skrev:

Jeg er singel kvinne på 40 år, og synes det er veldig vanskelig. Synes det var mye lettere for 10 år siden, da jeg var singel. 

Nå møter jeg stort sett menn, som er skilt og ikke ønsker noe seriøst. Eller menn som i flere år har hatt uflaks med kvinner, og nå er bitre og skal heller straffe oss.

Vil jeg ha sex, er det fortsatt ikke noe problem. Men jeg ønsker meg ett seriøst forhold, og det ser ut som er veldig vanskelig å finne.

Anonymkode: f738d...1c8

Støtter den. Er singel og over 40. Er lett å treffe useriøse men ikke lett å finne partner. 

Anonymkode: 574a5...19a

[Cuckold]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg tror de fleste som velger å etablere seg med barn og hjem ser for seg resten av livet sammen. Greia er bare den at etter at man får barn, som definitivt ikke er en piff for et forhold så kan det fort bli tøffe tak hvor man tar hverandre for gitt og heller gjør hverandre til dårligere personer. Mange holder nok sammen så lenge de makter grunnet barna. Gjerne lenger enn de bør. Jeg har to barn på barneskolealder og svært få av foreldrene er skilt. Personlig så er jeg i et forhold hvor jeg nå ikke vet om jeg makter lenger. Skulle ønske vi kunne leve sammen resten av livet, men han gjør meg ikke noe godt og jeg har sluttet å elske han. Jeg er 2 år på overtid nå og håper det kan bli bedre. 

Det koster å gå fra hverandre altså når man har så innvevde liv, så jeg er veldig uenig med deg. 

Anonymkode: 47761...b0c

Nå er jeg ikke overrasket over at det er noen som er uenig med meg. Jeg legger meg jo på sett og vis ut med hele vår moderne kultur på dette området, så jeg er forberedt på at de fleste er dypt uenig med meg. 

Men la oss foreta et lite tankeeksperiment: Jeg tror det er ville vært svært usannsynlig at du ville sagt at forholdet til noen andre av dine nærmeste var «2 år på overtid», se for deg at du for eksempel i stedet sa at forholdet til et av dine barn eller til din mor eller far eller søsken var 2 år på overtid. Det skulle svært mye til, i forhold til dine egne barn ville det kanskje ikke vært mulig å tenke seg en slik situasjon overhodet.  

Og det er ikke fordi vi alltid er så mye heldigere med kjemien med vår kjødelige slekt eller fordi disse alltid er vidunderlige individer mens kjæresten stadig vekk viser seg å være et vrak av et menneske, det handler mer om forventninger og hva vi legger i en relasjon. Forholdet til vår kjæreste oppfattes som mer skjørt og flyktig, vi er vant til å se på kjæresteforholdet som noe som enten fungerer eller må avsluttes slik at vi kan komme videre til noe bedre, noe vi ikke gjør i forholdet til våre barn, til våre foreldre eller våre søsken.

Jeg ønsker meg et forhold bygget litt mer på den samme innstilling som til øvrig nær familie: Vi hører sammen og det er oss på godt og vondt, i gode og onde dager - og i motsetning til våre foreldre, våre søsken, våre barn har vi jo til og med hatt mulighet til å velge den vi skal ha som livspartner. Så handler det om vilje til å fortsette å være et par på tross av alt som måtte irritere, svingende forelskelser eller en traurig hverdag. Jeg mener ikke at man aldri kan gå fra hverandre, men at mange forhold er altfor skjøre sammenliknet med forholdene til vår øvrige nære familie, ja til og med sammenliknet med forholdet til noen av våre nærmeste venner.

[AnonymBruker]

Er 41 år. Sliter med å finne noen som det blir noe fast med. Mulig at jeg er for stygg å se på... Vet ikke. Jeg trodde mange andre slet med avvisninger på lik måte med meg. Men det virker ikke til å stemme. Jeg har hatt datepause i 5 måneder nå fordi jeg sliter sånn med selvtilliten etter dating. 

Jeg synes at jeg har et pent ytre, og de fleste som kjenner meg sier at jeg har en veldig hyggelig snill personlighet. På datingprofiler har jeg alltiid fått masse oppmerksomhet, og fått mange meldinger fra en haug med menn som vil treffe meg. Men når jeg møter de i virkeligheten så virker de ofte veldig uinteressert. Så jeg er ganske lei etter at jeg har datet en haug med menn etter siste forholdsbrudd.  

Anonymkode: 574a5...19a

[AnonymBruker]

22 minutter siden, Cuckold skrev:

Nå er jeg ikke overrasket over at det er noen som er uenig med meg. Jeg legger meg jo på sett og vis ut med hele vår moderne kultur på dette området, så jeg er forberedt på at de fleste er dypt uenig med meg. 

Men la oss foreta et lite tankeeksperiment: Jeg tror det er ville vært svært usannsynlig at du ville sagt at forholdet til noen andre av dine nærmeste var «2 år på overtid», se for deg at du for eksempel i stedet sa at forholdet til et av dine barn eller til din mor eller far eller søsken var 2 år på overtid. Det skulle svært mye til, i forhold til dine egne barn ville det kanskje ikke vært mulig å tenke seg en slik situasjon overhodet.  

Og det er ikke fordi vi alltid er så mye heldigere med kjemien med vår kjødelige slekt eller fordi disse alltid er vidunderlige individer mens kjæresten stadig vekk viser seg å være et vrak av et menneske, det handler mer om forventninger og hva vi legger i en relasjon. Forholdet til vår kjæreste oppfattes som mer skjørt og flyktig, vi er vant til å se på kjæresteforholdet som noe som enten fungerer eller må avsluttes slik at vi kan komme videre til noe bedre, noe vi ikke gjør i forholdet til våre barn, til våre foreldre eller våre søsken.

Jeg ønsker meg et forhold bygget litt mer på den samme innstilling som til øvrig nær familie: Vi hører sammen og det er oss på godt og vondt, i gode og onde dager - og i motsetning til våre foreldre, våre søsken, våre barn har vi jo til og med hatt mulighet til å velge den vi skal ha som livspartner. Så handler det om vilje til å fortsette å være et par på tross av alt som måtte irritere, svingende forelskelser eller en traurig hverdag. Jeg mener ikke at man aldri kan gå fra hverandre, men at mange forhold er altfor skjøre sammenliknet med forholdene til vår øvrige nære familie, ja til og med sammenliknet med forholdet til noen av våre nærmeste venner.

I ditt første innlegg så skrev du at man går inn i et forhold med tanke på at det ikke skal vare evig. Der mener jeg du tar feil. Nå snakker du mer om hva man er villig til å holde ut og at det bør være et livslangt forhold på samme grunnlag som med barna sine. Jeg kjenner i grunn ingen som har gått inn i forhold hvor de har bygd hus og hjem med tanke på at ikke forholdet skal vare evig. Såpass idealistisk og forelsket er de fleste i starten at de tenker at dette skal vare evig. Det er jo derfor man bygger opp et hjem sammen. Forholdet rundt barn vil jo flette en sammen for resten av livet, så selv om man går i fra hverandre er man som regel nødt til å ha en relasjon. Det er en helt annerledes relasjon man har i et kjæresteforhold kontra til barn og foreldre. Det kan ikke sammenlignes. I et kjærlighetsforhold er det forventet at man skal være intim. 

Anonymkode: 47761...b0c

[Snillingen]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Er 41 år. Sliter med å finne noen som det blir noe fast med. Mulig at jeg er for stygg å se på... Vet ikke. Jeg trodde mange andre slet med avvisninger på lik måte med meg. Men det virker ikke til å stemme. Jeg har hatt datepause i 5 måneder nå fordi jeg sliter sånn med selvtilliten etter dating. 

Jeg synes at jeg har et pent ytre, og de fleste som kjenner meg sier at jeg har en veldig hyggelig snill personlighet. På datingprofiler har jeg alltiid fått masse oppmerksomhet, og fått mange meldinger fra en haug med menn som vil treffe meg. Men når jeg møter de i virkeligheten så virker de ofte veldig uinteressert. Så jeg er ganske lei etter at jeg har datet en haug med menn etter siste forholdsbrudd.  

Anonymkode: 574a5...19a

Det handler neppe om utseendet ditt. Da hadde de jo ikke gått på date med deg i utgangspunktet. 

Kan det være at al den dårlige erfaringen har gjort deg såpass usikker på deg selv at det går utover hvordan du fremstår på daten? 

[Cuckold]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

I ditt første innlegg så skrev du at man går inn i et forhold med tanke på at det ikke skal vare evig. Der mener jeg du tar feil. Nå snakker du mer om hva man er villig til å holde ut og at det bør være et livslangt forhold på samme grunnlag som med barna sine. Jeg kjenner i grunn ingen som har gått inn i forhold hvor de har bygd hus og hjem med tanke på at ikke forholdet skal vare evig. Såpass idealistisk og forelsket er de fleste i starten at de tenker at dette skal vare evig. Det er jo derfor man bygger opp et hjem sammen. Forholdet rundt barn vil jo flette en sammen for resten av livet, så selv om man går i fra hverandre er man som regel nødt til å ha en relasjon. Det er en helt annerledes relasjon man har i et kjæresteforhold kontra til barn og foreldre. Det kan ikke sammenlignes. I et kjærlighetsforhold er det forventet at man skal være intim. 

Anonymkode: 47761...b0c

Vi lever i 2018, det er da mange som får barn uten å være i et forhold man forventer skal vare evig. Mange får barn uten å være gift, og mange har ikke engang et kjæresteforhold når barnet blir født. I 20-årene er det mange jenter som ikke har tid til å finne den rette, man skal først reise verden rundt og rase fra seg, å etablere seg med mann og barn er noe man vil vente med. Selv om ikke alle vil vente med å få barn, så noen utsetter bare å finne «mr Right». 

Det du ser ut til å misse er viljens betydning i forhold til kjæresten. At to mennesker har eller ikke har det bra sammen er noe jeg tror har mye å gjøre med vilje. Jeg tror mange mennesker gjør seg selv til slaver av sine impulser og følelser og dermed gir fra seg styringen over eget liv ved å la spørsmålet «hvor sterk er forelskelsen min» være avgjørende for om man skal fortsette i et forhold. 

Kjærligheten er noe som i en helt annen grad enn forelskelsen lar seg styre av viljen. I den grad vi gjennom vår massekultur er opplært til å se på forelskelsen som kompasset som angir hvor det er riktig å rette sin kjærlighet, vil vi lett fremstå som lunefulle og vinglete i kjærligheten. Slik trenger det ikke være. Men for all del, for de som synes dette er flott er det jo bare å kjøre på, vi må alle legge opp våre livsløp etter våre egne verdier.

[AnonymBruker]

23 minutter siden, Snillingen skrev:

Det handler neppe om utseendet ditt. Da hadde de jo ikke gått på date med deg i utgangspunktet. 

Kan det være at al den dårlige erfaringen har gjort deg såpass usikker på deg selv at det går utover hvordan du fremstår på daten? 

Jeg tror at usikkerheten min kan være ødeleggende. Jeg har noen veldig vonde og dårlige erfaringer som jeg bare drar med meg hele tiden. Jeg får høre på jobb, og ellers at jeg er en utrolig hyggelig, snill dame. Er godt like av kunder. Jobber i butikkyrke. Men i privaten så sliter jeg i situasjoner hvor det blir daterelatert/ flørting osv. Jeg tenker på de gamle vonde erfaringene og har problemer med å vise interesse. Jeg prater på første-daten som vedkommende er en kollega eller kunde. Men det kan være at usikkerheten min ødelegger mye for meg. Så du sier noe i det. Jeg møter de via nettdating. De siste 5 måneden så har jeg ikke orket å date. 

Anonymkode: 574a5...19a

[AnonymBruker]

48 minutter siden, Cuckold skrev:

Vi lever i 2018, det er da mange som får barn uten å være i et forhold man forventer skal vare evig. Mange får barn uten å være gift, og mange har ikke engang et kjæresteforhold når barnet blir født. I 20-årene er det mange jenter som ikke har tid til å finne den rette, man skal først reise verden rundt og rase fra seg, å etablere seg med mann og barn er noe man vil vente med. Selv om ikke alle vil vente med å få barn, så noen utsetter bare å finne «mr Right». 

Det du ser ut til å misse er viljens betydning i forhold til kjæresten. At to mennesker har eller ikke har det bra sammen er noe jeg tror har mye å gjøre med vilje. Jeg tror mange mennesker gjør seg selv til slaver av sine impulser og følelser og dermed gir fra seg styringen over eget liv ved å la spørsmålet «hvor sterk er forelskelsen min» være avgjørende for om man skal fortsette i et forhold. 

Kjærligheten er noe som i en helt annen grad enn forelskelsen lar seg styre av viljen. I den grad vi gjennom vår massekultur er opplært til å se på forelskelsen som kompasset som angir hvor det er riktig å rette sin kjærlighet, vil vi lett fremstå som lunefulle og vinglete i kjærligheten. Slik trenger det ikke være. Men for all del, for de som synes dette er flott er det jo bare å kjøre på, vi må alle legge opp våre livsløp etter våre egne verdier.

Er nok ikke bare jenter som ikke vil etablere seg i 20 årene. Har faktisk motsatt inntrykk og gutter har heller ikke den biologiske klokka så de har også bedre tid. Det er heller ikke sånn at man nødvendigvis kan få den man aller helst vil ha. Noen gang så kan man av redsel for å ikke finne den rette og miste muligheten til å få barn gå for nest best. Mange damer som nærmer seg 40 år og enda fått mann og barn selv om de ønsker det kjært.

Det er mange grunner for at livet blir som det blir, mitt inntrykk er at de fleste ønsker en livspartner og har tro på den store kjærligheten som varer livet ut, men livet skjer, det blir ikke alltid slik man ønsker seg. 

Anonymkode: 47761...b0c

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er nok ikke bare jenter som ikke vil etablere seg i 20 årene. Har faktisk motsatt inntrykk og gutter har heller ikke den biologiske klokka så de har også bedre tid. Det er heller ikke sånn at man nødvendigvis kan få den man aller helst vil ha. Noen gang så kan man av redsel for å ikke finne den rette og miste muligheten til å få barn gå for nest best. Mange damer som nærmer seg 40 år og enda fått mann og barn selv om de ønsker det kjært.

Det er mange grunner for at livet blir som det blir, mitt inntrykk er at de fleste ønsker en livspartner og har tro på den store kjærligheten som varer livet ut, men livet skjer, det blir ikke alltid slik man ønsker seg. 

Anonymkode: 47761...b0c

Jeg tror det er mange som sliter med å finne kjærligheten. Tross mange avvisninger på dater og slik, så ser jeg jo at andre går singel gjerne nesten hele livet eller i åresvis. Jeg har bestemt meg for å forsøke med Tinder igjen. 

Anonymkode: 574a5...19a

[Snillingen]

14 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg tror at usikkerheten min kan være ødeleggende. Jeg har noen veldig vonde og dårlige erfaringer som jeg bare drar med meg hele tiden. Jeg får høre på jobb, og ellers at jeg er en utrolig hyggelig, snill dame. Er godt like av kunder. Jobber i butikkyrke. Men i privaten så sliter jeg i situasjoner hvor det blir daterelatert/ flørting osv. Jeg tenker på de gamle vonde erfaringene og har problemer med å vise interesse. Jeg prater på første-daten som vedkommende er en kollega eller kunde. Men det kan være at usikkerheten min ødelegger mye for meg. Så du sier noe i det. Jeg møter de via nettdating. De siste 5 måneden så har jeg ikke orket å date. 

Anonymkode: 574a5...19a

Ja, synes det med usikkerheten gir mest mening. Forstår at det er vanskelig å bli kvitt usikkerheten og å føle seg komfortabel med dating når man har mange vonde erfaringer.  Men tror det er viktig å ikke miste håpet og forstå at man kan lære seg å bli komfortabel med dating.  Dette med usikkerhet er det utrolig mange som opplever og som senere har klart å bli kvitt. 

Nå har ikke jeg noen konkrete tips til hvordan du skal føle deg mer komfortabel, men det finnes sikkert urolig mye om du googler. 

Endret 16. april 2018 av Snillingen

[AnonymBruker]

Ja, det blir nok vanskeligere for de fleste. Selv om det er mange som opplever samlivsbrudd og i teorien derfor vil være tilgjengelig på markedet igjen, så er det jo totalt sett færre single tilgjengelig når man har blitt 30+ enn da man var yngre. Dessuten er det mange av disse som i realiteten ikke ønsker ny partner igjen med det første som følge av bagasje, livssituasjon eller annet. Det er ikke like enkelt å begynne fra scratch igjen når man har forpliktelser som jobb, barn og hus. 

Anonymkode: 1e655...3b7

[AnonymBruker]

22 timer siden, Cuckold skrev:

Nå er jeg ikke overrasket over at det er noen som er uenig med meg. Jeg legger meg jo på sett og vis ut med hele vår moderne kultur på dette området, så jeg er forberedt på at de fleste er dypt uenig med meg. 

Men la oss foreta et lite tankeeksperiment: Jeg tror det er ville vært svært usannsynlig at du ville sagt at forholdet til noen andre av dine nærmeste var «2 år på overtid», se for deg at du for eksempel i stedet sa at forholdet til et av dine barn eller til din mor eller far eller søsken var 2 år på overtid. Det skulle svært mye til, i forhold til dine egne barn ville det kanskje ikke vært mulig å tenke seg en slik situasjon overhodet.  

Og det er ikke fordi vi alltid er så mye heldigere med kjemien med vår kjødelige slekt eller fordi disse alltid er vidunderlige individer mens kjæresten stadig vekk viser seg å være et vrak av et menneske, det handler mer om forventninger og hva vi legger i en relasjon. Forholdet til vår kjæreste oppfattes som mer skjørt og flyktig, vi er vant til å se på kjæresteforholdet som noe som enten fungerer eller må avsluttes slik at vi kan komme videre til noe bedre, noe vi ikke gjør i forholdet til våre barn, til våre foreldre eller våre søsken.

Jeg ønsker meg et forhold bygget litt mer på den samme innstilling som til øvrig nær familie: Vi hører sammen og det er oss på godt og vondt, i gode og onde dager - og i motsetning til våre foreldre, våre søsken, våre barn har vi jo til og med hatt mulighet til å velge den vi skal ha som livspartner. Så handler det om vilje til å fortsette å være et par på tross av alt som måtte irritere, svingende forelskelser eller en traurig hverdag. Jeg mener ikke at man aldri kan gå fra hverandre, men at mange forhold er altfor skjøre sammenliknet med forholdene til vår øvrige nære familie, ja til og med sammenliknet med forholdet til noen av våre nærmeste venner.

Jeg er delvis enig med deg. Men her i Norge, så er det da svært mange, som ikke har ett nært forhold til familie. Og noen har ikke noe kontakt med familie.

Jeg har selv vært gift, kjøpt hus, fått barn. Men da den andre melder seg helt ut, ikke vil delta, heller vil ha sex med andre, hva gjør man da? Man har det jo dritt med seg selv tilslutt, jeg prøvde å kjempe, prøvde familieterapi, fordi vi var en familie, men tilslutt måtte jeg bare gå, fordi jeg måtte ha det bra med meg selv. Og jeg fikk det jo mye bedre ved å gå.

Og jeg tror på det å kjempe sammen i ett forhold, man går ikke bare fordi det dukker opp problemer, eller blir litt kjedelig, da får man jobbe med det. Jeg vil gjerne møte en mann, jeg skal være sammen med resten av livet mitt. Men mitt inntrykk, er at det er få som er som meg. De fleste går da det kommer ett problem, eller forelskelsen har gitt seg.

Anonymkode: f738d...1c8