Ønsker at samfunnet skal kollapse... Hva feiler det meg?

[AnonymBruker]

De siste årene har jeg gått rundt og kjent på et veldig sært ønske som bare blir sterkere og sterkere. Jeg går rundt og - i all hemmelighet - håper at samfunnet skal kollapse. Jeg håper vi må gå tilbake til livet der man bare overlevde. Skaff mat, vann, husly og trygghet. Jeg lengter etter dette. Jeg lengter etter dette vanskelige livet som jeg aldri har opplevd før, og som jeg sikkert kommer til å angre meg for at jeg håpet på hvis jeg først havner i den situasjonen.

Jeg lengter etter å må gå 15 minutter for å hente vann, jobbe 2 timer med matlaging, sikre husly, bytte varer med naboer og bekjente, reparere klærne mine... Nå tenker folk sikkert at "herregud, det kan du da gjøre nå også". Men det blir annerledes. Jeg vil kjenne på kroppen at jeg lever. Jeg ønsker å kjempe for å leve. Jeg ønsker å stå opp og bare fokusere på å leve, overleve, og ikke bare tenke på når jeg får lønning neste gang, manne meg opp til å spørre dama i butikken om de selger sakkosekker, lure på om jeg skal ha på jeans eller tights, eller stå i butikken og må velge om jeg skal kjøpe sjokolade eller frukt til godis i dag.

Jeg tenker at kanskje er det fordi jeg vet hvordan jeg overlever, men ikke lever. Hele livet mitt har jeg måtte sloss og tvinge meg selv gjennom vanskelige stunder. Men når alt kommer til alt, som den voksne personen jeg liksom skal være, så kan jeg det ikke. Jeg klarer ikke å velge frukt over sjokolade på butikken, jeg vet ikke om jeg skal bruke jeans eller tights, jeg tør ikke spørre om de selger sakkosekker, og jeg vil ikke være nødt til å sjekke kontoen min hver gang jeg skal handle for å se om jeg har penger nok.

Jeg håper noe skal skje, enten en tredje verdenskrig, eller en pandemi, eller noe helt annet, sånn at jeg kan fokusere på å overleve sammen med de jeg er glad i. Jeg vil kjenne på kroppen min at jeg kjemper - og at jeg overlever. Jeg vil sloss for mine nærmeste, og jeg vil ta vanskelige valg for å sikre at de jeg er glad i overlever.

Jeg vil sitte i mørke, stille rom mens jeg leser en bok ved et lite stearinlys, mens min kjære lærer barnet vårt å kvesse en kniv. Jeg vil ha små lager med batteri til lommelykten vår, sove under masse pledd og dyner sammen, mens vi hører etter folk som kommer rundt huset. Jeg vil ha en vakthund som passer på oss, også vil jeg ha noen flasker med vann som må fylles opp hver dag ved elven. Jeg vil ha et hemmelig lager med ved, og en livsnødvendig sykkel gjemt bak skjulet vårt. 

Så hvordan lærer man å leve livet i dagens samfunn, når alt man ønsker er et postapokalyptisk samfunn der man må sloss for å leve? Er det noen der ute som føler på det samme? Hva feiler det meg...? (Dette er ikke en tulletråd, forresten. Jeg er helt ærlig.)

Anonymkode: d3675...7b3

[AnonymBruker]

Kanskje du skal snakke med psykolog. Eller flytte på vidda og leve for deg selv. 

Anonymkode: 3f5fe...0f2

[Gjest supernova_87]

Det virker som du glemmer at ved en eventuell pandemi, eller tredje verdenskrig, eller hva enn som kom til å føre oss inn i dette postapokalyptiske samfunnet så er det en reell sjanse for at du ikke blir en av dem som overlever. Det er ikke gitt at hvis det du ønsker deg kom at du ville få oppleve det du lengter etter. 

Jeg ville startet aktiviteter som fører deg nærmere det du lengter etter. Du kan begynne med jakt på småvilt og storvilt. Lære deg å lage feller. Sanke bær og sopp i skogen om høsten. Tenne bål uten fyrstikker. Lage måt på bål. Telte i skogen (evt. sove under bar himmel). Du kan gjøre mange ting for å gjøre livet ditt mer primitivt i hverdagen, og så kan du bruke fritid på å oppsøke en enda mer primitiv tilværelse. Du kan gå i skogen i vær og vind. 

Jeg tror ikke noe feiler deg. 

Edit: Forresten, kom på at jeg for noen år siden kom i snakk med en som hadde vært på sånn ... jeg husker ikke hva det heter da, men det var en sånn sommerferie-"camp" med hele familien (man kunne dra bare som voksne, og enslige også), der de bodde i hytter og overlevde som før i tiden, uten elektrisitet. Man kan vel alltids ha med telefon men man gjør vel mer ut av det hvis man legger den fra seg hjemme. 

Tjen opp penger til å få en hytte uten strøm, sitt i vinduet og mys mot boka for å klare å lese, mens mannen din lærer barnet ditt å kvesse en kniv ved peisen. Det er mye som er mulig. Og en postapokalyptisk verden er neppe det du egentlig drømmer om. 

Endret 26. juni 2017 av Rainstorm

[AnonymBruker]

Ehhhh... ja vel. 

Anonymkode: fce17...0a8

[Gjest førstedamen]

Du trenger sårt å drive aktivt med noe du faktisk liker tenker jeg!

[AnonymBruker]

Enklere liv liv jeg skjønne at man kan fantasere om. Men tror sjarmen forsvinner fort når man våkner opp midt i januar, iskaldt , ingen mat og tomt for fyrstikker. Og en gjeng drar kona de ut og voldtar henne for de kan. Den sterkestes rett.

Har 1 år i telt på fjellet. Holder for meg i massevis.

Anonymkode: a8384...5fa

[AnonymBruker]

Du sier det jo selv. Du vet hvordan man overlever, men ikke lever. På tide å tørre eller tillate seg å leve. Det kan være hardt arbeid å finne ut av. har du en psykolog? 

Anonymkode: b38d8...599

[AnonymBruker]

11 minutter siden, førstedamen skrev:

Du trenger sårt å drive aktivt med noe du faktisk liker tenker jeg!

TS skriver at hun ikke klarer å være en voksen person og ta dagligdagse avgjørelser. Da må man gjerne få hjelp tenker jeg. 

Anonymkode: 3f5fe...0f2

[Kalevala]

Har du barn?

[AnonymBruker]

Sorry for å breake the news, men om du ikke engang klarer velge mellom frukt eller sjokolade hadde du ikke overlevd lenge i en postapokalyptisk verden. Da må en ta betydelig vanskeligere valg enn å velge mellom frukt og sjokolade: f.eks hvem av barna dine du velger å la overleve fordi du bare kan ta med en, skal du drepe den døende kona/mannen din eller la denne personen fortsette å "leve", stjele ressurser, tid og energi etcetc.

Den sterkestes rett og alt det der. Det du beskriver høres ut som en ideell postapokalyptisk verden. En postapokalyptisk er neppe sånn. 

Ta deg tur uti Amazonasjungelen et år med bare kniv og klær hvis det er så fristende. Jeg ønsker beholde verden slik den er

Anonymkode: 50562...ce4

[AnonymBruker]

Kjenner det litt på samme måte jeg også. Fint å høre at det er flere.

For min del tror jeg det kan handle om at alle primærbehovene (mat, tak over hodet osv) er dekt uten at man egentlig trenger å tenke over det. Da gjenstår det en hel del masse tid til å tenke på f.eks. om man skal kjøpe sjokolade eller frukt. Eller om man skal kjøpe den rosa eller den hvite sjampoflaska osv osv. Dette er jo ting som egentlig ikke betyr noe, og når det blir slike «problemstillinger» som dominerer hverdagen så føles det gjerne meningsløst og kjedelig. 

Kanskje vi trenger en hobby

Anonymkode: 934f9...823

[rikoChett]

Forstår tankegangen litt. Du lengter etter noe som tvinger deg til å faktisk vokse som menneske og klare disse valgene selv, og så videre. Og du klarer ikke velge å reise off the grid selv, nå, men om det bare hadde vært sånn... noe sånt?

Har du psykolog? Det hjelper å sortere ut tanker med en, føler jeg ihvertfall.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner det litt på samme måte jeg også. Fint å høre at det er flere.

For min del tror jeg det kan handle om at alle primærbehovene (mat, tak over hodet osv) er dekt uten at man egentlig trenger å tenke over det. Da gjenstår det en hel del masse tid til å tenke på f.eks. om man skal kjøpe sjokolade eller frukt. Eller om man skal kjøpe den rosa eller den hvite sjampoflaska osv osv. Dette er jo ting som egentlig ikke betyr noe, og når det blir slike «problemstillinger» som dominerer hverdagen så føles det gjerne meningsløst og kjedelig. 

Kanskje vi trenger en hobby

Anonymkode: 934f9...823

Altså, jeg ønsker ikke en tredje verdenskrig eller en apokalypse! Men jeg kunne gjerne tenke meg et liv nærmere naturen, f.eks. på et selvforsynt småbruk med familien. Og masse andre familier rundt som levde på samme måte. 

Men dette er så fjernt fra hvordan jeg lever livet mitt i dag at jeg ikke aner hvor jeg skulle begynt engang..

Anonymkode: 934f9...823

[AnonymBruker]

Oi, her fikk jeg mange flere svar enn jeg hadde trodd. Var ikke sikker på at noen orket å lese gjennom alt jeg skrev en gang. Så takk for at dere orket!  

Jeg ser jeg har vært litt utydelig noen steder, beklager for det, så la meg presisere:
- Når jeg sier at jeg ikke klarer å velge mellom sjokolade og frukt så er det ikke det at jeg faktisk bokstavelig talt ikke klarer å velge. Men det er et vanskelig valg for meg, et unødvendig valg. Jeg synes det er rart å bo i et så rikt land, å ha et så tåpelig problem, at jeg synes det er vanskelig å skulle velge mellom å følge alle "5 om dagen"-reklamenes råd eller den deilige og fristende melkesjokoladereklamen jeg så på TVn tidligere. Det føles helt surrealistisk, og ikke minst dumt. Hadde jeg levd i en verden der det ikke var noe valg hadde det vært enklere. Da hadde jeg ikke blitt slitt mellom to forskjellige utfall, sunt eller godt. Derfor tok jeg det eksempelet.

- Så jeg klarer å ta dagligdagse avgjørelser og være en voksen person, men jeg føler ikke jeg er som alle andre voksne. Jeg føler jeg sliter litt mer med det. Det er ikke så enkelt og dagligdags for meg som det virker å være for alle andre. Derfor sa jeg det at jeg ikke føler meg som en vanlig voksen person. (Jeg har en jobb, jeg betaler regninger, jeg handler på butikken, jeg spør om hjelp når jeg trenger det - så i bunn og grunn, så klarer jeg å være voksen, sånn bokstavelig talt.)

- Jeg har ikke barn, men jeg har tenkt å få barn en dag når alt er på stell.

- Jeg går til psykolog, men har andre ting vi fokuserer på for øyeblikket, bl.a. sosial angst.

- Å kjøpe en hytte uten strøm langt bort fra alt og alle høres helt fantastisk ut, men jeg har så lite penger at jeg bare akkurat har  nok til å overleve. Å kjøpe en hytte, eller bygge en hytte på vårt eget område, er ikke noe jeg har råd til nå. Men drømmen er så absolutt å få en enkel trehytte en dag, det stemmer. Å sitte stille og rolig i hytta med lite å gjøre høres ut som himmelen for meg.  

Jeg tror anonym: 934f9...823 sa det ganske bra, og føler det kanskje stemmer. Alle behov er automatisk dekket, og alt føles så... feil. Jeg skal slite med å skaffe mat og klatre fjell, ikke snakke med butikkdama eller finne ut hva jeg skal kjøpe til mat. Skal jeg slite med noe ønsker jeg heller at det skal være noe nyttig, ikke noe dumt og hverdagslig i dagens moderne samfunn.

Å være mer ut i naturen er også noe jeg prøver å få til mer av. Jeg elsker naturen, jeg elsker å sove i telt og tenne bål i naturen... Men jeg har liksom ikke tid og krefter til det når alt det andre i dagens samfunn tapper meg for det, så det blir dessverre veldig sjeldent. Men det kan godt hende det er alt som trengs til at jeg føler meg litt mer avslappet og balansert, og til slutt klarer å akseptere at dette er et okay liv likevel.

TS

Anonymkode: d3675...7b3

[AnonymBruker]

På 6/26/2017 den 23.20, AnonymBruker skrev:

De siste årene har jeg gått rundt og kjent på et veldig sært ønske som bare blir sterkere og sterkere. Jeg går rundt og - i all hemmelighet - håper at samfunnet skal kollapse. Jeg håper vi må gå tilbake til livet der man bare overlevde. Skaff mat, vann, husly og trygghet. Jeg lengter etter dette. Jeg lengter etter dette vanskelige livet som jeg aldri har opplevd før, og som jeg sikkert kommer til å angre meg for at jeg håpet på hvis jeg først havner i den situasjonen.

Jeg lengter etter å må gå 15 minutter for å hente vann, jobbe 2 timer med matlaging, sikre husly, bytte varer med naboer og bekjente, reparere klærne mine... Nå tenker folk sikkert at "herregud, det kan du da gjøre nå også". Men det blir annerledes. Jeg vil kjenne på kroppen at jeg lever. Jeg ønsker å kjempe for å leve. Jeg ønsker å stå opp og bare fokusere på å leve, overleve, og ikke bare tenke på når jeg får lønning neste gang, manne meg opp til å spørre dama i butikken om de selger sakkosekker, lure på om jeg skal ha på jeans eller tights, eller stå i butikken og må velge om jeg skal kjøpe sjokolade eller frukt til godis i dag.

Jeg tenker at kanskje er det fordi jeg vet hvordan jeg overlever, men ikke lever. Hele livet mitt har jeg måtte sloss og tvinge meg selv gjennom vanskelige stunder. Men når alt kommer til alt, som den voksne personen jeg liksom skal være, så kan jeg det ikke. Jeg klarer ikke å velge frukt over sjokolade på butikken, jeg vet ikke om jeg skal bruke jeans eller tights, jeg tør ikke spørre om de selger sakkosekker, og jeg vil ikke være nødt til å sjekke kontoen min hver gang jeg skal handle for å se om jeg har penger nok.

Jeg håper noe skal skje, enten en tredje verdenskrig, eller en pandemi, eller noe helt annet, sånn at jeg kan fokusere på å overleve sammen med de jeg er glad i. Jeg vil kjenne på kroppen min at jeg kjemper - og at jeg overlever. Jeg vil sloss for mine nærmeste, og jeg vil ta vanskelige valg for å sikre at de jeg er glad i overlever.

Jeg vil sitte i mørke, stille rom mens jeg leser en bok ved et lite stearinlys, mens min kjære lærer barnet vårt å kvesse en kniv. Jeg vil ha små lager med batteri til lommelykten vår, sove under masse pledd og dyner sammen, mens vi hører etter folk som kommer rundt huset. Jeg vil ha en vakthund som passer på oss, også vil jeg ha noen flasker med vann som må fylles opp hver dag ved elven. Jeg vil ha et hemmelig lager med ved, og en livsnødvendig sykkel gjemt bak skjulet vårt. 

Så hvordan lærer man å leve livet i dagens samfunn, når alt man ønsker er et postapokalyptisk samfunn der man må sloss for å leve? Er det noen der ute som føler på det samme? Hva feiler det meg...? (Dette er ikke en tulletråd, forresten. Jeg er helt ærlig.)

Anonymkode: d3675...7b3

https://www.jw.org/no/publikasjoner/boker/?contentLanguageFilter=no&pubFilter=bh&sortBy=1

Anonymkode: f7101...ad5

[Gjest The Architect]

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

https://www.jw.org/no/publikasjoner/boker/?contentLanguageFilter=no&pubFilter=bh&sortBy=1

Anonymkode: f7101...ad5

Hæ?  

Anonymkode: d3675...7b3

[AnonymBruker]

Slutt å "ikke ha energi" til å være mer i naturen, bare gjør det. Slutt å være redd for ditt og datt, bare gjør. Du ville ikke hatt det noe bedre, å komme deg over alt du tror du frykter og andre innbilte hindringer er noe du kan gjøre nå. Å skape en meningsfull, engasjerende hverdag er noe du kan gjøre nå.

Anonymkode: bd6ba...eac

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Slutt å "ikke ha energi" til å være mer i naturen, bare gjør det. Slutt å være redd for ditt og datt, bare gjør. Du ville ikke hatt det noe bedre, å komme deg over alt du tror du frykter og andre innbilte hindringer er noe du kan gjøre nå. Å skape en meningsfull, engasjerende hverdag er noe du kan gjøre nå.

Anonymkode: bd6ba...eac

Wtf

Anonymkode: 9d3c5...c20

[AnonymBruker]

Mange steder i verden dette er realiteten. Reis i vei! Jeg vedder på at du varer i tre dager. Maks.

Anonymkode: 29391...2bb