Hun legger barnet sitt i vår seng

[Gjest Donniedarko]

Hvis dere ellers har et godt forhold vil jeg satse på at dette kommer til å forandre seg når dere får barn. Da er ikke barnet enebarn lengre, og hun vil finne ut at hun må gjøre ting annerledes også, hvis ikke blir hun helt utslitt.

Selv hadde jeg nok løst det med å flytte ut av senga, jeg liker uansett ikke så godt å sove sammen med andre.

[Gjest Råkkenråll]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tror jeg har prøvd å nå gjennom til henne på alle tenkelige måter. Men det nytter ikke.. det ender opp med at hun går i vranglås uansett og det blir en krangel.

Hun er 3-4mnd på vei allerede, så det kommer et til barn uansett. Å forlate henne er ikke et alternativ..

Hennes løsning er å kjøpe en slik sprinkelseng som står intill dobbeltsengen. Men jeg tenker at med en baby som skriker og dobbeltsenga full av folk.. det kommer til å kaos på soverommet 😅

 

-ts

Anonymkode: 0aca2...748

Kan dere ikke ta noen samtaler på familievernkontor slik usannsynlig mange andre foreldre gjør?

Ikke bare for å få henne til å skjønne poenget med eget rom- men fordi det jo wr bra for dere uansett.

Det høres dog spesielt ut, og hun trenger virkelig veiledning- men ikke fra deg. Hun trenger nok å dyttes vennlig i riktig retning, og føler nok at kritikk fra deg = å si at hun er rævva morsemne. 

 

[Ulrikke]

Dette barnet skal begynne på skolen om et år.... Da er det på tide å begynne å trygge barnet.... Overnatte hos besteforeldre, kanskje det blir overnatting for førskolebarna i barnehagen om et år (mange barnehager gjør det), og etter hvert vil venninnene i klassen overnatte hos hverandre. Det å ha et barn som er trygt nok til å være med på sånne ting er alfa og omega. Min 11-åring har ei jevngammel venninne som fortsatt ikke sover godt hos andre - og hun gjør det helst ikke hvis hun ikke er nødt. Foreldrene sier i dag at de skulle ha lagt til rette tidligere for mer selvstendighet på det området. Jenta er selvstendig og normal på alle andre områder altså!

Man trenger mer enn et par uker før skolestart på å bli tryggere på sånt, så jeg ville begynt å legge barnet i sin egen seng og selv ligge på madrass på gulvet. Garantert protester, men man får tåle hyling noen dager - man er jo rett ved, det er bare at barnet ønsker at ting skal skje på en annen måte....

[AnonymBruker]

Pull på henne en ny unge, da blir hvertfall det nåværende problemet borte 

Anonymkode: 8dea1...5d5

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor kan ikke TS sove på eget rom?

Hvorfor er TS sitt behov for å sove sammen med denne kvinnen viktigere enn et 5 år gammelt barns behov for det samme?

Anonymkode: 16114...bb8

Eh...fordi TS er kvinnens kjæreste og muligens snart samboer og samboere deler vanligvis seng? 

Det som derimot ikke er spesielt vanlig er at store barn samsover med foreldrene. Jeg var selv en ekstremt pysete unge som delte soverom med mine foreldre til jeg var 6 - riktignok i egen seng. Husker ennå hvor "stor" jeg følte meg da foreldrene mine omsider fikk ryddet roterommet slik at jeg fikk det som eget rom. Første natta var selvsagt litt skummel, men etterhvert elsket jeg å ha eget rom og det gikk ikke mange kvelder før jeg stolt snakket om "rommet mitt". 

For øvrig lurer jeg på hvordan den sovekabalen skal løses når det kommer enda et barn? 4 personer, hvorav en veldig liten, i samme seng høres rett og slett trangt og ukomfortabelt ut. 

Anonymkode: 9fea5...272

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Pull på henne en ny unge, da blir hvertfall det nåværende problemet borte 

Anonymkode: 8dea1...5d5

Velkommen etter, ts har allerede gjort det. 

Anonymkode: 9893e...8b0

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Barnet er fra før lite selvstendig på enkelte områder etter mitt syn. Feks; Forlater mor rommet barnet er i, f.eks for å gå på do begynner barnet strakt å rope (brøle) etter mor for å forsikre seg at hun er i nærhetet. Kan nesten ikke leke selv uten at mor er med på leken. kan som sagt ikke legge seg alene og må legge seg i sin mors seng, og må i tilegg legge seg intill hennes nakne (!) Kropp for å få til å sovne. + enkelte vanlige bortskjemt/enebarn tendenser. Det føles enkelte ganger som om det er barnet som bestemmer over mor, og ikke mor som bestemmer over barnet.

 

Anonymkode: 0aca2...748

Uten å lese lengre en dette (fordi jeg vet du kommer til å få ufattelig mange spydige kommentarer) - jeg kunne ha skrevet dette om mitt eget barn.  Vi la han i hans egen seng men natt etter natt..i nesten 8 år, kom han krypende inn på våres seng.  I tillegg røpte han etter meg ofte, om jeg var plutselig vekk, eller han/meg var på do.  Da jeg svarte ja, sa han bare ok.  Han vil forsikre at jeg var der.  En dag forklarte han til meg at han hadde hatt mange drømmer om at jeg ble borte -enten døde jeg, eller ble jeg bare borte og han fant meg aldri igjen, og det skremte vettet ut av han.  Så...dag etter dag, år etter år svarte jeg ja når han ropte etter meg og han sa ok lol.  Nå er han 12 år og verdens mest oppegående, selvstendig barn jeg kjenner. Tar busen med venner til andre områder, møter venner hver dag og sover urørt i egen seng hver kveld. Men det er nok fordi vi var veldig tålmodig og gjort det vi kunne slik at han følte seg trygg.  

Kan ikke si noe om kjæresten din annet enn at det lover ikke bra for forholdet deres hvis allerede du er i mot oppdragelsen til barnet hennes - og moren er nok like avhengig av å ha jente i sengen enn jenten er.   5år ? Blir nok en lang kamp å ta nå for at hun skal ligge i egen seng med vilje.  

Anonymkode: b2c38...e80

[Tatja]

Roe ned. En 5-åring i morens seng er ikke ideellt, riktignok, men det er ikke så uvanlig som mange her påstår. Jeg kjenner til flere tilfeller. Også unger som nå er tenåringer, men som lå i mammas seng til de nærmet seg 10. Det ble store flotte og barske unge gutter av dem alle sammen. 

Så SÅ farlig er det ikke. Men med en til på vei, bør man jobbe for å gå barnet over i egen seng, på sikt. Med hensyn til mor, som vil trenge mer søvn.

[AnonymBruker]

Jeg ville sagt på en rolig og helt enkel måte, at om barnet skal sove i senga, sover jeg på gjesterommet/ i sofaen. 

Ikke diskuter det, si at du har bestemt deg. At hun må velge om hun vil ha deg eller barnet i senga. Så sover du på sofaen til hun evt skifter mening. 

Jeg tror det kan være en løsning om det ellers bare ender i krangling. Med felles barn kan du forsøke å forvente annerledes rutiner.

 

Anonymkode: 02b9a...3ae

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke du høres særlig sympatisk ut, og langt i fra en som forstår barn. Din kjæreste er først og fremst mamma, og ikke kjæreste. Slik vil det alltid være. Det høres også ut som hun -heldigvis- setter barnets behov foran dine. 

Du er nok tjent med å endre tankegangen din litt om dere skal fungere i et samboerskap.

Og husk for all del at barnet aldri har bedt om å få mammas kjæreste flyttende inn. Synes du det er riktig at barnet skal forandre sine rutiner som gir det trygghet - fordi det passer DEG best slik?

Anonymkode: 45a1a...f45

[AnonymBruker]

Det er bevist barn har meget godt av samsoving. Bl.a. blir barna mindre stresset, noe dette barnet virkelig trenger i en såpass stresset livssituasjon som han/hun er i nå. 

Anonymkode: 174b1...511

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes ikke du høres særlig sympatisk ut, og langt i fra en som forstår barn. Din kjæreste er først og fremst mamma, og ikke kjæreste. Slik vil det alltid være. Det høres også ut som hun -heldigvis- setter barnets behov foran dine. 

Du er nok tjent med å endre tankegangen din litt om dere skal fungere i et samboerskap.

Og husk for all del at barnet aldri har bedt om å få mammas kjæreste flyttende inn. Synes du det er riktig at barnet skal forandre sine rutiner som gir det trygghet - fordi det passer DEG best slik?

Anonymkode: 45a1a...f45

Dette! En 5-åring er et lite barn. Og selv om det er vanlig å sove i egen seng i den alderen er det like vanlig at dem kommer inn i løpet av natten og evt sovner der. De fleste foreldre jager ikke barnet sitt ut. Og hvertfall ikke når det trenger ekstra omsorg og trygghet. Regner med moren tenker over det, og når det kommer en baby som krever mye av henne er det ekstra viktig med den kosen nettopp fordi den snart må deles på

Anonymkode: 1dac1...b0c

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes ikke du høres særlig sympatisk ut, og langt i fra en som forstår barn. Din kjæreste er først og fremst mamma, og ikke kjæreste. Slik vil det alltid være. Det høres også ut som hun -heldigvis- setter barnets behov foran dine. 

Du er nok tjent med å endre tankegangen din litt om dere skal fungere i et samboerskap.

Og husk for all del at barnet aldri har bedt om å få mammas kjæreste flyttende inn. Synes du det er riktig at barnet skal forandre sine rutiner som gir det trygghet - fordi det passer DEG best slik?

Anonymkode: 45a1a...f45

Mulig jeg fremstår som lite sympatisk, men jeg har hatt små -og etterhvert eldre barn rundt meg sammenhengende de siste 23 årene, først i form av småsøsken jeg måtte ta min del av ansvaret for i tenårene med foreldre som alltid var på jobb, før jeg fikk egne barn i ung alder. Egne barn som jeg har stilt opp for fra dag 1, egne barn som jeg fortsatt har et nært og kjærlig forhold til, inkl. 1 barn med spesielle behov som gjør det avhengig av hjelp resten av livet. Jeg påstår på ingen måte at dette gjør meg ufeilbarlig, for jaggu har jeg gjort mine feil som forelder, poenget mitt er at jeg har lært en ting eller to om barn på veien også.

Den erfaringen jeg besitter gjør at jeg kanskje ser mere på det praktiske rundt dette. Det kommer et nytt barn snart, en baby som muligens kommer til å holde det gående natt og dag. Er det virkelig rett å potensielt rasere 5 åringens nattesøvn? Er det det beste for henne? Hva skjer når babyen gråter om natta og må ammes, samtidig som 5 åringen gråter for at babyen holder henne våken og mor ikke har tid eller mulighet for å ta henne? Hadde det ikke da vært bedre å brukt tiden frem mot fødsel på å få 5 åringen over i egen seng og å bli mere selvstendig? Så kunne vi heller laget en ordning hvor jeg tok babyen en stund etter jobb så 5 åringen og mor fikk tid for seg selv og nærhet dem i mellom?

Selvsagt skal barnas beste komme først, men 5 åringens rutiner blir endret uansett hvordan vi løser dette. Jeg har ikke som mål å skvise henne ut av tryggheten, jeg har som mål å gi både mor, hennes barn og vårt felles barn all den tryggheten og stabiliteten jeg kan når vi nå en gang har havnet i denne situasjon. Men fortsetter det som i dag er jeg redd det blir en situasjon som ender med å bli uutholdelig, for alle parter..

-ts

Anonymkode: 0aca2...748

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mulig jeg fremstår som lite sympatisk, men jeg har hatt små -og etterhvert eldre barn rundt meg sammenhengende de siste 23 årene, først i form av småsøsken jeg måtte ta min del av ansvaret for i tenårene med foreldre som alltid var på jobb, før jeg fikk egne barn i ung alder. Egne barn som jeg har stilt opp for fra dag 1, egne barn som jeg fortsatt har et nært og kjærlig forhold til, inkl. 1 barn med spesielle behov som gjør det avhengig av hjelp resten av livet. Jeg påstår på ingen måte at dette gjør meg ufeilbarlig, for jaggu har jeg gjort mine feil som forelder, poenget mitt er at jeg har lært en ting eller to om barn på veien også.

Den erfaringen jeg besitter gjør at jeg kanskje ser mere på det praktiske rundt dette. Det kommer et nytt barn snart, en baby som muligens kommer til å holde det gående natt og dag. Er det virkelig rett å potensielt rasere 5 åringens nattesøvn? Er det det beste for henne? Hva skjer når babyen gråter om natta og må ammes, samtidig som 5 åringen gråter for at babyen holder henne våken og mor ikke har tid eller mulighet for å ta henne? Hadde det ikke da vært bedre å brukt tiden frem mot fødsel på å få 5 åringen over i egen seng og å bli mere selvstendig? Så kunne vi heller laget en ordning hvor jeg tok babyen en stund etter jobb så 5 åringen og mor fikk tid for seg selv og nærhet dem i mellom?

Selvsagt skal barnas beste komme først, men 5 åringens rutiner blir endret uansett hvordan vi løser dette. Jeg har ikke som mål å skvise henne ut av tryggheten, jeg har som mål å gi både mor, hennes barn og vårt felles barn all den tryggheten og stabiliteten jeg kan når vi nå en gang har havnet i denne situasjon. Men fortsetter det som i dag er jeg redd det blir en situasjon som ender med å bli uutholdelig, for alle parter..

-ts

Anonymkode: 0aca2...748

Noe av poenget her er at mor ikke er enig med deg. Du har unektelig gode poenger og det ideelle her er selvfølgelig at barnet sover i egen seng. Men, du leter bare etter muligheter for å få viljen din, du hører ikke etter eller ser mors motvilje mot dette. La det ligge, avgjørelsen når det kommer til hennes barn må hun selv ta. Hun har tydelig vist at hun ikke vil eller ønsker din mening om den saken. Da synes jeg du skal backe ut og slutte å mase. 
 

Anonymkode: 9893e...8b0

[AnonymBruker]

"Beklager vennen min. Jeg elsker deg og jeg elsker *sett inn navn*. Men jeg akter ikke dele sengen min med ett barn hver natt når barnet ikke er sykt og ikke har mareritt. Jeg får ikke sove når det blir så trangt og det går ikke over tid, så her må du finne en løsning". 

Anonymkode: bf803...bb7

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes ikke du høres særlig sympatisk ut, og langt i fra en som forstår barn. Din kjæreste er først og fremst mamma, og ikke kjæreste. Slik vil det alltid være. Det høres også ut som hun -heldigvis- setter barnets behov foran dine. 

Du er nok tjent med å endre tankegangen din litt om dere skal fungere i et samboerskap.

Og husk for all del at barnet aldri har bedt om å få mammas kjæreste flyttende inn. Synes du det er riktig at barnet skal forandre sine rutiner som gir det trygghet - fordi det passer DEG best slik?

Anonymkode: 45a1a...f45

Er det ikke motsatt? At hun må skjerpe seg om det skal fungere i et samboerskap? 

Er det sånn det har blitt, at barna skal få styre alt? 

Anonymkode: 1325a...2af

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mulig jeg fremstår som lite sympatisk, men jeg har hatt små -og etterhvert eldre barn rundt meg sammenhengende de siste 23 årene, først i form av småsøsken jeg måtte ta min del av ansvaret for i tenårene med foreldre som alltid var på jobb, før jeg fikk egne barn i ung alder. Egne barn som jeg har stilt opp for fra dag 1, egne barn som jeg fortsatt har et nært og kjærlig forhold til, inkl. 1 barn med spesielle behov som gjør det avhengig av hjelp resten av livet. Jeg påstår på ingen måte at dette gjør meg ufeilbarlig, for jaggu har jeg gjort mine feil som forelder, poenget mitt er at jeg har lært en ting eller to om barn på veien også.

Den erfaringen jeg besitter gjør at jeg kanskje ser mere på det praktiske rundt dette. Det kommer et nytt barn snart, en baby som muligens kommer til å holde det gående natt og dag. Er det virkelig rett å potensielt rasere 5 åringens nattesøvn? Er det det beste for henne? Hva skjer når babyen gråter om natta og må ammes, samtidig som 5 åringen gråter for at babyen holder henne våken og mor ikke har tid eller mulighet for å ta henne? Hadde det ikke da vært bedre å brukt tiden frem mot fødsel på å få 5 åringen over i egen seng og å bli mere selvstendig? Så kunne vi heller laget en ordning hvor jeg tok babyen en stund etter jobb så 5 åringen og mor fikk tid for seg selv og nærhet dem i mellom?

Selvsagt skal barnas beste komme først, men 5 åringens rutiner blir endret uansett hvordan vi løser dette. Jeg har ikke som mål å skvise henne ut av tryggheten, jeg har som mål å gi både mor, hennes barn og vårt felles barn all den tryggheten og stabiliteten jeg kan når vi nå en gang har havnet i denne situasjon. Men fortsetter det som i dag er jeg redd det blir en situasjon som ender med å bli uutholdelig, for alle parter..

-ts

Anonymkode: 0aca2...748

Skjønner deg veldig godt jeg. 

Jeg og er ferdig med barn,fikk barn tidlig, kjæresten min har små barn, og hadde han valgt å ha barna i senga fremfor eller sammen med meg så hadde det ikke vært aktuelt. 

 

Anonymkode: 1325a...2af

[Cyndaquil]

Herregud jeg er sjokkert over hvor mange her som mener det er OK at et stort barn på 5 år skal sove i mors seng hele tiden.  TS er ikke urimelig, en 5 åring starter snart på skolen og behøver ikke lengre å sove i foreldres seng fast 

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Noe av poenget her er at mor ikke er enig med deg. Du har unektelig gode poenger og det ideelle her er selvfølgelig at barnet sover i egen seng. Men, du leter bare etter muligheter for å få viljen din, du hører ikke etter eller ser mors motvilje mot dette. La det ligge, avgjørelsen når det kommer til hennes barn må hun selv ta. Hun har tydelig vist at hun ikke vil eller ønsker din mening om den saken. Da synes jeg du skal backe ut og slutte å mase. 
 

Anonymkode: 9893e...8b0

Den moren kommer til å få et helvetes mas og slit, og på ett tidspunkt så kommer det til å sprekke. Mest sannsynlig over ts.Ts vil jo da ha hatt rett, og beklageligvis vil ingen mor gå med på det, så da blir det mannens feil. Hvis man ikke retter opp i det her NÅ, vil det bli et problem som kommer til å slite forholdet i stykker. 

Anonymkode: 20018...9e0

[Forundret..]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tror jeg har prøvd å nå gjennom til henne på alle tenkelige måter. Men det nytter ikke.. det ender opp med at hun går i vranglås uansett og det blir en krangel.

Hun er 3-4mnd på vei allerede, så det kommer et til barn uansett. Å forlate henne er ikke et alternativ..

Hennes løsning er å kjøpe en slik sprinkelseng som står intill dobbeltsengen. Men jeg tenker at med en baby som skriker og dobbeltsenga full av folk.. det kommer til å kaos på soverommet 😅

 

-ts

Anonymkode: 0aca2...748

Har hun tenkt å legge seg i sprinkelsenga for å amme baby da? Eller skal hun amme barnet i dobbeltsenga slik at det blir utsatt for slag og spark fra en sovende storesøster? 

Her må du kreve en endring og det raskt.