Du som er fornøyd med kroppen din, selv om du "bare er ordinær", hvordan klarer du det?

[SPOCA]

8 timer siden, Vera79 skrev:

Herregud så flink du er @SPOCA! 

Takk!

[AnonymBruker]

Hos meg endret det seg etter lang tida sykdom hvor jeg hadde en ikke-fungerende kropp. Når jeg igjen fungerte innså jeg at det er det som er viktig med en kropp. At den er sterk og fungerende.

Anonymkode: 0a95f...278

[brownbrown]

trener 4 ganger uken ca. alt jeg spiser hver dag uten om lørdag er unt og er treningsmat. for meg er det en livstil. jeg har selvfølgelig langt over en fin gjennomsnittelig kropp. føler meg bra, ser bra ut og får god helse av det i det lengre løp. lørdager spiser jeg absolutt hva jeg vil med god samvitighet. jeg liker smash sjokolade, paprika chips. pizza til middag og kanskje kake til dessert  alt med god samvitighet

[AnonymBruker]

Jeg tror som regel det handler om at andre ting føles viktigere. Det er andre ting ved seg selv man vil realisere, heller enn utseendet. Oppleve ting, reise. Bli god i et eller annet. Jobbe med noe meningsfylt. Nyte naturen. Være en glad kjæreste og mamma. Et godt menneske. Ha et perspektiv, rett og slett, på hva man ønsker å bruke energien på. Vende energien utover i verden, i stedet for innover mot sin egen kropp.

Livet er kort, og går utrolig fort. Man betyr så lite i den store sammenhengen, man er et kort blaff i universet. Det er en nyttig tanke, synes jeg. Da blir det absurd å skulle bruke mye av tida og tankekraften på å kverne på ting som kunne være "bedre" ved kroppen. Man burde bruke den korte tida på å nyte alt det fine rundt seg.

Selv har jeg jobbet i perioder på feltsykehus i andre deler av verden, og det er en ganske god kur mot kroppsperfeksjonisme. Når folk kommer inn i operasjonssalen med avrevne lemmer eller fremskreden AIDS, er du temmelig takknemlig over å stå der med alle kroppsdeler på plass og helsa i behold. Da blir det kvalmt å skulle granske hver millimeter av seg selv for å finne ut om man passer inn i idealet. Man er bare glad for alt man får oppleve med kroppen man har fått utdelt, og kjenner en annen type respekt for kroppen enn det som handler om det rent estetiske.

Til slutt så handler det om kjærlighet for seg selv. Det er ganske det vanskeligste og mest komplekse. Å ikke gå gjennom livet med skam og selvstraffing (som kroppskomplekser egentlig handler om), men med kjærlighet og aksept for seg selv. Være sin egen beste venn. Det krever mye jobb, men det går an.

Anonymkode: 0a3e4...2b5

[Callisto83]

Det satte ting veldig på plass at en av mine beste venninner døde av kreft midt i 30 årene.. Hun fikk ikke sjansen til å starte en familie, eller fullføre alle drømmene sine. Ikke pokker om jeg skal sitte å hulke foran speilet for noen skavanker som IKKE BETYR NOEN TING SOM HELST.

Fokuser heller på det som er bra, så får man kanskje en litt dypere forståelse for hva som virkelig er viktig i livet.

[Drakan]

Trikset er å gi faen. 
Du kan finne ting med deg selv du liker, og kanskje tenke "Jeg er vakker", fordi, du vet... ingen er deg. Du er noe unikt, og ingen kan erstatte det.  

Det er i alle fall den logikken jeg har kommet til. Jeg har alltid hatt høye forventninger til meg selv, så å lære seg å like meg selv har vært en hard kamp... 

[Elaine Marley]

Jeg har vært overopptatt av småting ved meg selv. Ble egentlig bare drittlei av det tilslutt, og irriterte meg over måten jeg reagerte på om jeg fikk komplimenter. 

Jeg kan fortsatt føle meg usikker og har nok en vei å gå enda, men merker endringer. Jeg har sluttet å tenke på meg selv som stygg, og har begynt å si til meg selv at jeg er bra nok. 

Jeg tror også at det er viktig å ha fokus på andre ting, men det er også fint å kunne tenke fine ting om seg selv. Si til seg selv at man ser bra ut, og anerkjenne det man er ekstra fornøyd med. For eksempel synes jeg at jeg har fine øyne og flotte lange bein. Da blir det til at jeg fremhever de tingene, og føler meg da fin. Andre dager gidder jeg ikke å bry meg og slenger på meg et eller annet. 

Merket forresten også at endringen kom lettere når jeg fikk noe å fylle dagene med, og ikke bare var hjemme og var misfornøyd. Det sier seg vel kanskje selv, men ikke alltid like lett å se det. 

Jeg er også enig i at man burde slutte å lese de verste damebladene, slutte å følge alle slags "perfekte" jenter/damer i sosiale medier og slutte å ha så stort fokus på slankekurer og kun tenke på det når man spiser og trener. 

[AnonymBruker]

Jeg er en fin person. Jeg bryr meg om de rundt meg og jeg viser det. Jeg er flink til mye. Noe av det jeg er god til er å sette pris på det jeg har og er. Jeg har en fungerende kropp. Jeg har en fungerende hjerne. Jeg er bra nok. Om noen syns jeg er stygg, så fuck dem da. Jeg trenger dem ikke.

Anonymkode: 8d4fd...da3

[Mr. Kilmister]

Er gammel nok til å akseptere kroppen min, samtidig som jeg vet at det å ha en perfekt kropp ikke er viktig i det hele tatt. Har god selvtillit. Er 178 høy og veier 120 kg. Gjennomsnittlig pikk. Men er jeg stygg? På ingen måte😊

[DoomCake]

Dette var en inspirerende og tankevekkende tråd å lese. Tenk om flere av oss var skrudd sammen slik som dere. Dere er så flinke alle sammen! 

Hilsen nok et navlebeskuende kvinnfolk som aldri blir bra nok..

[AnonymBruker]

Dagens ideal blir stadig mer A4 og gørr kjedelig. Av prinsipp gir jeg fingeren til de som tjener penger på å fortelle oss vi ikke er fine nok som vi er. Jeg synes det er på høy tid at kvinner retter sinnet sitt mot det IDIOTISKE IDEALET, istedenfor for SEG SELV. Jeg synes aktiviteter som zumba, yoga ,gå turer i naturen og svømming er gøy. Fokuserer aldri på resultat, men endorfinkicket, kjenne at kroppen er sterk og fungerer. Kroppen min har født og ammet tre barn. Den har fått noen flotte tigerstriper som resultat. Sex er gøy! Livet er kort! Mingle i hyggelige og oppbyggende relasjoner. Moren min spradet stolt rundt naken i huset i oppveksten, og snakket ikke nedsettende om egen eller andres kropp. Det tror jeg har påvirket. Dessuten skal jeg henge mindre på kvinneguiden. Fy, så mye trist lesning angående kropp, helse, preferanser og seksualitet.  

Anonymkode: ee41e...219

[AnonymBruker]

Jeg ble voksen og jeg ble mor. Kroppen er helt rå og dens minst viktige funksjon er å se perfekt ut så hvorfor fokusere på det? Perfeksjon er også i øynene til den som ser.

Jeg digger kroppen min. Jeg kan danse, hoppe, løpe, løfte, klemme osv. Alt av lemmer funker som det skal, organene også. Jeg er superheldig! 

Jeg liker å være sunn, aktiv, ren og forholdsvis velstelt sånn til daglig. Men å etterstrebe perfeksjon gidder jeg ikke. Jeg har nok å fylle dagene med som er mer givende enn vekt, trening, diett, hud og hår.

Anonymkode: 59ce7...2a7

[AnonymBruker]

Kroppen min er awesome! Tenk hvor mange ting den kan gjøre.

Jeg er sykt takknemlig.

 

Anonymkode: 22a82...a6f

[Djungelvrål]

På 19.3.2017 den 0.43, AnonymBruker skrev:

Dere som klarer å stå støtt i perfeksjonsjaget, og akseptere deres stutt-tjukke ben, pistrete hår, slappe mager, krokete neser og blekrosa hud, hvordan klarer dere det?

Hvordan klarer dere å se dere i speilet, tenke "skitt au, det får duge!" og så bruke tid og krefter på andre gjøremål?

Selv er jeg en helt ordinær kvinne, på absolutt alle observerbare vis. Samtidig sliter jeg med bulimi, selvforakt, urealistiske forventninger til meg selv, og ja, jeg har det rett og slett temmelog jævlig det meste av tida.

Jeg går i terapi, men jeg klarer bare ikke helt å se for meg at det faktisk er mulig å akseptere seg selv, og elske seg selv, som et ufullkomment menneske? 

Er det mulig å oppnå denne aksepten for seg selv? Hva er hemmeligheten?

Anonymkode: 8b635...70a

Det hjelper betraktelig på å bli noen år eldre.

[Blablab]

Det er bare kropp! Den er en del av meg, men det er så mange andre ting som er viktigere og som definerer hvem jeg er. At nesen min i mitt hode er litt for spiss spiller akkurat like stor rolle i livet mitt som jeg lar det gjøre. Altså minimalt.  

I tillegg har jeg vært syk i noen år tidligere og jeg er så evig takknemlig og stolt over at kroppen min virker i dag. Tenk så mye som må gå riktig for seg i kroppen din hver dag for at du skal komme gjennom dagen. Det er ganske fantastisk at det går spør du meg

[s0la]

Jeg tenker bare at det ikke er det som teller her i livet. Vi lever en gang og får bare en sjanse, så hvorfor kaste bort masse tid og energi på å føle seg dritt og være stresset? Det prøver jeg å tenke.  Det er viktig for meg å være frisk og sunn og jeg tar vare på kroppen min, men det er absolutt ikke bare for å se bra ut. Hvis jeg begynner å fokusere på utseende vet jeg hvordan det blir - da føler jeg et evig press på det å se bra ut og jeg kommer aldri til å bli fornøyd. Det er slitsomt! Vil ikke leve sånn. Jeg vil nyte livet fullt ut! 

Når man tenker sånn blir hverdagen straks mye enklere. Synes jeg!  

[AnonymBruker]

Jeg synes det var veldig fint å lese de fleste innleggene her.

Selv har jeg problemer med å akseptere mitt ytre, da jeg nærmer meg tretti med stormskritt og knapt har en mann noen gang sett to ganger på meg. Jeg ble mobbet i oppveksten av det motsatte kjønn og måtte omtrent hver kveld ute se venninnene mine bli sjekket opp gang på gang. Jeg var enten usynlig eller ble møtt med en slags forakt. De samme guttene ser fremdeles på meg med et slags hat eller en vemmelse i blikket når de får øye på meg. Det er akkurat som de tenker akkurat det samme, selv om de i alder nå burde være voksne.

Jeg prøver å tenke at det er dem det er noe galt med og at jeg er bra som jeg er - men er jeg egentlig det? All mobbingen har gått på mitt utseende. Jeg har forsøkt så mye. Slankekurer, nye klær, sminke, make up artister, utallige psykoligtimer osv osv. Jeg vet det er litt omvendt tankegang, men hvis det motsatte kjønn ikke synes jeg er bra nok, hvordan er mitt utseende bra nok da? Føler meg som en slags b-vare, eller et misfoster ingen vil ha.

Når det kommer til mitt indre er jeg heldigvis fornøyd. Har mange gode venner, støttende familie, lang utdannelse, god jobb, eier leilighet og hele pakka. Alt er på stell. Er bare så dritt at dette er noe som ikke teller for det motsatte kjønn før en har kommet seg gjennom det trange nåløyet: utseendet. Føler at det er noe alvorlig galt med meg og at jeg ikke er verdt noe. Skulle så gjerne hatt min egen mann og familie, altså realisere meg på samme måten som så mange andre damer gjør i min alder. Men tiden går fortere og fortere. Føler at ingen tiltak hjelper.

 

 

Anonymkode: d9bee...9b0

[Gjest Sugemerke]

Jeg liker å kaste et blikk på livet rundt meg. Det setter ting i perspektiv.

Endret 23. mars 2017 av Sugemerke

[bippo]

Jeg vil ikke påstå at jeg alltid er fornøyd med kroppen og utseendet mitt, men jeg er stort sett tilfreds med begge deler. Når jeg blir usikker liker jeg å tenke at kroppen min faktisk er helt perfekt. Jeg kan løpe, klatre, løfte, le, puste, ha vondt, ha mensen, være syk og bli frisk igjen, fordøye mat, bruke øynene (med briller, hehe), og lukte på ting. Og tusen andre ting jeg ikke tenker over. Og det er det ikke alle som kan, og jeg tenker at det er et viktig perspektiv å ha. Kroppen min er perfekt fordi den virker akkurat som den skal, og jeg er kjempeheldig.  

[Lofilteret]

Jeg er langt unna den kroppen jeg en gang hadde og sliter med å finne klær som passer pga ugunstig fasong. Jeg har strekkmerker og cellulitter og altfor stor hårvekst. Føler meg ikke spesielt fin nei. Men på en eller annen måte tenker jeg ikke så mye på det. Det viktigste er at kroppen virker! Mannen er fornøyd og jeg ser og hører at andre menn liker meg. Det er uforståelig, men det gjør meg glad. 

Jeg tror at men må jobbe med å endre fokus. Dyrk interesser utover utseende. I perioder der jeg har slanket meg er jeg blitt mye mer bevisst. Men jeg tar ikke alt inn over meg slik jeg gjorde da jeg var yngre. Jeg VET at om jeg begynner å endre fokus til mote, skjønnhetspleie, etc etc, så blir jeg mindre fornøyd med meg selv.