OK... Han er Bipolar!

[AnonymBruker]

Jeg har lurt på hva som skurrer... Han er Bipolar, han liker ikke forpliktelser... Men elsker meg!!? 

Noen som har gode råd? 

Anonymkode: ace74...006

[AnonymBruker]

Løp?

Anonymkode: df6ce...e8b

[annebanane]

.. 

Endret 15. oktober 2022 av annebanane

[AnonymBruker]

Vil ikke si at "liker ikke forpliktelser" kan forklares fordi han er bipolar, det er det mange ikke-bipolare som ikke liker heller. Så det kan komme av andre ting. Det første jeg tenker er at du må skaffe deg kunnskap om sykdommen, danne deg et bilde og bestemme deg for om det er noe du kan leve med. Han er ikke sykdommen sin, men har mange andre sider ved seg selv også. Kan for øvrig anbefale Skam sesong 3 (selv om du ikke nødvendigvis føler at du er i målgruppa). 

Anonymkode: 9e582...6bb

[AnonymBruker]

Bipolar kan man medisinere. 

Forpliktelsesangst kan ikke medisineres og er mye mer skadelig for deg..

Anonymkode: 65be7...9da

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at dette er noe som jeg må tenke nøye nøye gjennom. Han har barn i skolealder, jeg har ett voksent barn. 

Jeg har lest skrekkhistorier som psykoser og paranoia og han har tendenser til å "melde seg ut" når det blir snakk om forventninger. 

Jeg hadde sett for meg et litt annet voksenliv, før jeg traff han. 

Anonymkode: ace74...006

[AnonymBruker]

Etter å ha vokst opp med bipolar far hadde jeg løpt jævlig fort om en date hadde hatt det... 

Anonymkode: 64a74...cf9

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner at dette er noe som jeg må tenke nøye nøye gjennom. Han har barn i skolealder, jeg har ett voksent barn. 

Jeg har lest skrekkhistorier som psykoser og paranoia og han har tendenser til å "melde seg ut" når det blir snakk om forventninger. 

Jeg hadde sett for meg et litt annet voksenliv, før jeg traff han. 

Anonymkode: ace74...006

hei,

dette var som å lese om min samboer som går å lurer på å gå ifra meg, vi har en i bhg alder. vi krangler ikke, men vi har et hus, barn. han vil ikke ha forpliktelser eller love meg noe som helst. helst ikke planlegge fremtiden eller snakke om OSS. han kan fint la meg gå å tro at han vil ut selv om det ikke stemmer med hva han føler.

Han vil ikke få meg til å håpe på at det blir oss, liksom. Så jeg sliter jo. han melder seg også ut ja.

moren hans er veldig opp og ned i humøret, og raser fra seg, slenger ting rundt når hun er stresset, og jeg ser mye av det i han, men han vil ikke ha noe hjelp eller råd. sier jeg noe, gjør han det motsatte.

Det er veldig vanskelig å være på "team.."

Anonymkode: d47ca...5fa

[JegErMeg]

Har ei venninne som er bipolar som ble ett helt nytt menneske etter medisinering. Men det har vært veldig mye "drama" opp i gjennom tiden, hun har hatt det mye vondt og har også hatt problemer med forpliktelser. Den gode nyheten er at hun nå er samboer og har to små barn og ser ut til å ha det stort sett veldig bra:-)

[Ungdame97]

Jeg var sammen med en bipolar i tre og et halvt åt. Det ødela meg helt fullstendig og trengte terapi i etterkant. Det er sikkert utrolig individuelt, men vær på vakt!! 

[AnonymBruker]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

hei,

dette var som å lese om min samboer som går å lurer på å gå ifra meg, vi har en i bhg alder. vi krangler ikke, men vi har et hus, barn. han vil ikke ha forpliktelser eller love meg noe som helst. helst ikke planlegge fremtiden eller snakke om OSS. han kan fint la meg gå å tro at han vil ut selv om det ikke stemmer med hva han føler.

Han vil ikke få meg til å håpe på at det blir oss, liksom. Så jeg sliter jo. han melder seg også ut ja.

moren hans er veldig opp og ned i humøret, og raser fra seg, slenger ting rundt når hun er stresset, og jeg ser mye av det i han, men han vil ikke ha noe hjelp eller råd. sier jeg noe, gjør han det motsatte.

Det er veldig vanskelig å være på "team.."

Anonymkode: d47ca...5fa

Det er nettop dette jeg også kjenner på, opp og ned i humør (moren hans er angivelig alkoholiker - slik jeg har forstått det) og frem og tilbake.

Prøver jeg forsiktig å snakke om oss, sklir han unna, snakker om å "få hodet på plass", trenger tid og "jeg veit ikke"... 

Også skjer det så mye i livet hans hele tiden, masse drama. Der han skylder på ekser og andre. Ekskona er visstnok også psyk. Men han blir fort irritert og sint - ikke på meg, men på andre, og på ting som skjer. Inntar ofte en "offerrolle"

Jeg vet ikke, virkelig ikke. Jeg ser to sider av han og den ene er en flott mann, men om jeg orker dette? 

Det et som du sier, vi blir ikke et team. 

Anonymkode: ace74...006

[AnonymBruker]

55 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Etter å ha vokst opp med bipolar far hadde jeg løpt jævlig fort om en date hadde hatt det... 

Anonymkode: 64a74...cf9

Hvordan var din far å bo sammen med? Kan du fortelle? 

Anonymkode: ace74...006

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan var din far å bo sammen med? Kan du fortelle? 

Anonymkode: ace74...006

Ustabil. Gode dager, dårlige dager. Dårlige perioder som gikk inn i alkoholmisbruk og medisinmisbruk. Irrasjonell oppførsel, der småting kunne bli enorme problemer om det havnet i dårlige perioder. Klaffet alt, så ble det både et og flere store blåmerker på barna.

Jeg er skilsmissebarn heldigvis, og etter hvert vokste jeg opp kun med mor og brøt all kontakt med far. Han tok livet sitt for noen år siden. Jeg kjenner at det er helt greit. 

Så det er en ting jeg ikke roter meg bort i. Ei venninne er vokst opp med bipolar mor. Hun var litt anderledes, ikke voldelig, men kunne ligge på sofaen i evigheter og la hun måtte ta vare på lillesøster. Hennes mor misbrukte og medisiner og alkohol. Døde av overdose medisiner. De synes og det er helt greit. 

Nå er ikke alle slik som disse to, men livet er for kort til å orke dette for min del. 

 

Anonymkode: 64a74...cf9

[AnonymBruker]

Som bipolar selv vil jeg bare påpeke at det er ikke en standard for alle. Det er type en og type to, som er ganske forskjellige, og noen påvirkes i mye større grad enn andre. Noen mangler kanskje litt empati i utgangspunktet, og da er det jo fort gjort at ting går litt ekstra til helvete når det svinger som verst. En drittsekk er en drittsekk uansett, en trenger jo ikke å ha noen diagnose for det.

Jeg er bipolar type 2, og for min del svinger det mest nedover, selv om jeg også har hatt noen maniske perioder. Når jeg svinger ned isolerer jeg meg, og kunne ikke drømt om å gjøre meg selv til en større byrde enn jeg allerede er. Jeg er da også flink til å reise hyppigere til psykologen. Når jeg svinger opp er det bare fryd og gammen, og jeg ønsker alle alt godt i verden, men jeg trenger noen som kan holde litt kontroll på hvor mye penger jeg bruker. 

Til vanlig, når jeg ligger jevnt på 'nullpunktet', er jeg stort sett som folk flest, men tar kanskje litt tyngre på enkelte ting.

Jeg skriver dette for å bare si at bipolare generelt ikke er monstre, og alle er ikke klin gærne. Det finnes ikke noen standard med oss, på samme måte som det ikke gjør det med dere som er friske. vi har bare et litt rikt indre liv.

Anonymkode: 89682...0ca

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Som bipolar selv vil jeg bare påpeke at det er ikke en standard for alle. Det er type en og type to, som er ganske forskjellige, og noen påvirkes i mye større grad enn andre. Noen mangler kanskje litt empati i utgangspunktet, og da er det jo fort gjort at ting går litt ekstra til helvete når det svinger som verst. En drittsekk er en drittsekk uansett, en trenger jo ikke å ha noen diagnose for det.

Jeg er bipolar type 2, og for min del svinger det mest nedover, selv om jeg også har hatt noen maniske perioder. Når jeg svinger ned isolerer jeg meg, og kunne ikke drømt om å gjøre meg selv til en større byrde enn jeg allerede er. Jeg er da også flink til å reise hyppigere til psykologen. Når jeg svinger opp er det bare fryd og gammen, og jeg ønsker alle alt godt i verden, men jeg trenger noen som kan holde litt kontroll på hvor mye penger jeg bruker. 

Til vanlig, når jeg ligger jevnt på 'nullpunktet', er jeg stort sett som folk flest, men tar kanskje litt tyngre på enkelte ting.

Jeg skriver dette for å bare si at bipolare generelt ikke er monstre, og alle er ikke klin gærne. Det finnes ikke noen standard med oss, på samme måte som det ikke gjør det med dere som er friske. vi har bare et litt rikt indre liv.

Anonymkode: 89682...0ca

Hvordan er du i nære relasjoner med en kjæreste f.eks? Du sier du tar tyngre på enkelte ting, og både hun over her og jeg opplever dette med forplikelsesangst osv... 

Er det mulig å være kjæresten din, hvis du er helt ærlig? 

Anonymkode: ace74...006

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan er du i nære relasjoner med en kjæreste f.eks? Du sier du tar tyngre på enkelte ting, og både hun over her og jeg opplever dette med forplikelsesangst osv... 

Er det mulig å være kjæresten din, hvis du er helt ærlig? 

Anonymkode: ace74...006

Jeg har en samboer som er fast bestemt på at han vil være sammen med meg til vi er gamle og grå, så jeg tar hvertfall det som er positivt tegn

Jeg krever i perioder litt mer, men om vi skal være helt ærlige så er det jo sånn for alle iblant. I et forhold er det stort sett ikke bare den ene parten som er vanskelig, alle har jo sine merkelige karaktertrekk som andre må lære seg å leve med. Det viktigste mener jeg er selvinnsikt, og evnen til å si unnskyld når man skjønner at man har gått over streken. Jeg er veldig ydmyk, da jeg vet at jeg kan være en håndfull iblant, og det vet jeg at samboeren min ser på som veldig positivt. Og jeg setter uendelig pris på at han blir hos meg selv når jeg er en pain in the ass.

Det med forpliktelsesangst vet jeg ikke helt om er en bipolar-greie. Men i perioder, da spesielt når jeg når enten bunn eller topp, føler jeg et veldig behov for å rømme. Enten for å dra på eventyr, eller for å slippe unna alle ting som gjør at livet iblant er vanskelig. Men jo snarere man innser at man ikke kan rømme fra sitt eget sinn, jo bedre er det men jeg flyttet veldig mye frem til jeg innså akkurat det.

Anonymkode: 89682...0ca

[AnonymBruker]

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en samboer som er fast bestemt på at han vil være sammen med meg til vi er gamle og grå, så jeg tar hvertfall det som er positivt tegn

Jeg krever i perioder litt mer, men om vi skal være helt ærlige så er det jo sånn for alle iblant. I et forhold er det stort sett ikke bare den ene parten som er vanskelig, alle har jo sine merkelige karaktertrekk som andre må lære seg å leve med. Det viktigste mener jeg er selvinnsikt, og evnen til å si unnskyld når man skjønner at man har gått over streken. Jeg er veldig ydmyk, da jeg vet at jeg kan være en håndfull iblant, og det vet jeg at samboeren min ser på som veldig positivt. Og jeg setter uendelig pris på at han blir hos meg selv når jeg er en pain in the ass.

Det med forpliktelsesangst vet jeg ikke helt om er en bipolar-greie. Men i perioder, da spesielt når jeg når enten bunn eller topp, føler jeg et veldig behov for å rømme. Enten for å dra på eventyr, eller for å slippe unna alle ting som gjør at livet iblant er vanskelig. Men jo snarere man innser at man ikke kan rømme fra sitt eget sinn, jo bedre er det men jeg flyttet veldig mye frem til jeg innså akkurat det.

Anonymkode: 89682...0ca

Takk for utfyllende svar! Må kjenne litt på ting, og kanskje bli enda bedre kjent med han! 

Anonymkode: ace74...006

[AnonymBruker]

Hmm, jeg har hatt et forhold i noen år til en mann, som jeg mistenker er bipolar.

Hans far var alvorlig bipolar og var innlagt over flere år inntil han ble medisinert med lithium.

Han kunne finne på å bare rømme fra alt, hus og flere barn.

Selv fremstår han veldig stabil overfor omverden, men han klarer ikke å bli i forhold over lengre tid, pga forpliktelsesangs, som bare blir verre og verre. Han har såret mange på sin vei pga dette, har flere ekteskap (han var alenefar til et barn så trengte stabilitet til barnet sitt, derfor han forsøkte å forplikte seg, men han klarte aldri å gå all in)

Meg har han betrodd mye han har opplevd, tunge ting, og jeg vet at han sliter veldig med sitt indre. Men ingen kan se det på ham, da han tidlig lærte seg å skjule at han hadde det vondt.

Han har nok hatt noen maniske faser med mye pengebruk, sex, spenning, biler, etc, men også depressive faser.

Han forsøkte seg også på et forhold til meg i flere år, men han klarte aldri å forplikte seg, så det ble bare et halvveis forhold der jeg ble helt ødelagt fordi han aldri klarte å gi av seg selv, han distanserte seg hver gang han slet, og inntok en offerrolle ift oppførselen sin.

Nå stikker han hodet i sanden og sier han skal leve alene og ikke ha sex med noen heller da det kompliserer.

Søke hjelp tør han ikke, er vel redd han vil få høre at han er syk.

Anonymkode: cef2e...768

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hmm, jeg har hatt et forhold i noen år til en mann, som jeg mistenker er bipolar.

Hans far var alvorlig bipolar og var innlagt over flere år inntil han ble medisinert med lithium.

Han kunne finne på å bare rømme fra alt, hus og flere barn.

Selv fremstår han veldig stabil overfor omverden, men han klarer ikke å bli i forhold over lengre tid, pga forpliktelsesangs, som bare blir verre og verre. Han har såret mange på sin vei pga dette, har flere ekteskap (han var alenefar til et barn så trengte stabilitet til barnet sitt, derfor han forsøkte å forplikte seg, men han klarte aldri å gå all in)

Meg har han betrodd mye han har opplevd, tunge ting, og jeg vet at han sliter veldig med sitt indre. Men ingen kan se det på ham, da han tidlig lærte seg å skjule at han hadde det vondt.

Han har nok hatt noen maniske faser med mye pengebruk, sex, spenning, biler, etc, men også depressive faser.

Han forsøkte seg også på et forhold til meg i flere år, men han klarte aldri å forplikte seg, så det ble bare et halvveis forhold der jeg ble helt ødelagt fordi han aldri klarte å gi av seg selv, han distanserte seg hver gang han slet, og inntok en offerrolle ift oppførselen sin.

Nå stikker han hodet i sanden og sier han skal leve alene og ikke ha sex med noen heller da det kompliserer.

Søke hjelp tør han ikke, er vel redd han vil få høre at han er syk.

Anonymkode: cef2e...768

Åh... Høres ut som samme mann... 

Anonymkode: ace74...006

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for utfyllende svar! Må kjenne litt på ting, og kanskje bli enda bedre kjent med han! 

Anonymkode: ace74...006

Bare hyggelig, jeg håper han overrasker deg positivt Men husk å verne om deg selv, og følg magefølelsen din. Og, om han svinger voldsomt, men dere ønsker å være i et forhold, så er det IKKE for mye forlangt å be han om å søke hjelp! Det kan være litt vanskelig med medisinering, da jeg (og jeg har hørt mange andre som mener det også) syns jeg mistet meg selv litt, for man er jo så innmari vant til å være enten INTENST lykkelig, eller det stikk motsatte. Men det er mye bedre på lang sikt å være stabil, både fordi det er utrolig slitsomt å svinge sånn, og fordi det er lettere å opprettholde relasjoner da. Ingen kan forvente at du skal tolerere dritten deres bare fordi de har en psykisk sykdom   Pass på deg selv og lykke til! 

Anonymkode: 89682...0ca