Den store depresjonstråden

[AnonymBruker]

24 minutter siden, Elán skrev:

Og så lenge varte det. Totalt nedbrutt. Sort, sort, sort. Vil ikke være her mer. Orker ikke. Gidder ikke. Lei alt...

Samme her. Har gått rundt i mørket i hele dag.
Det har vært OK tidligere. For da var det ingenting, verken positivt eller negativt. Men den svarte skyen har vært der i skyggen. Jeg klarte bare å ignorere den. Men i dag.. rett ned i kjelleren. Ordene "orker ikke mer", "Er sliten", "er lei", "vil vekk", "hva er vitsen med å kjempe" har gått på repeat i hele dag. 

Vurderer å legge meg. Gi faen i døgnrytmen jeg endelig har fått fikset. Gir faen i alt akkurat nå. 

Anonymkode: 02b68...f39

[Elán]

57 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fortell mer om hvordan det føles. (Hvis du orker og klarer) Hva har endret seg de siste timene som gjør at alt går fra bare bra til helt svart? Er det selvtilliten din? Tanken på hva du kan få til i framtiden? Prøv å fortelle hvordan det går fra oppe til nede.

Felles for følelsene pleier å være at de begge tror de skal vare evig, men da du skrev det glade innlegget var du jo veldig bevisst på hvordan det nok ville endre seg i løpet av dagen..

Klem til deg.

Anonymkode: 7e5be...b2f

For å oppsummere dagen etter jeg skrev at ting gikk greit:

Jeg hentet jenta i barnehagen, kom hjem der eksen og jeg bor. Jeg lager middag og begynner å føle meg skikkelig sliten, typ "jeg trenger en pause og litt pusterom". Eksen snakket med en av kompisene sine som kunne passe jenta en time mens vi skulle dra ut (han skulle hjelpe meg å hente sengen jeg har kjøpt). Kjørte så fra stedet jeg hadde kjøpt sengen og til min mor (som jeg har sporadisk kontakt med, men helst ikke). Hun begynner å snakke nedlatende til meg om at jeg ønsket å dra på en konsert i løpet av året og hvor dårlig mor jeg er som ønsker å få dette til. Jeg TRENGER virkelig denne opplevelsen for psyken. Å ha et lite lyspunkt å se fram i mot. Dette har altså vært mitt favorittband i 18 år og de skal spille en konsert med låter de aldri har spilt live før. Det har vært grunnen til at jeg har holdt meg gående så langt i år, tanken på at jeg har spart penger for at jeg skulle få denne opplevelsen. Men det er brutt ned og jeg skal ikke se bandet og jeg vet ikke om jeg overlever så mye lengre.

Så skulle jeg da dra å hente barnet med eksen og jeg begynner å få skikkelig trykk i brystet og begynner å hyperventilere. Angsten tar tak og tårene presser på. Løper ut i bilen igjen for å hente meg inn igjen. Så går jeg da inn på lekeområdet de befant seg på. Der var det mange folk og kompisen til eksen hadde med seg en fyr som tidligere har gitt sterkt uttrykk for hvor sterkt han misliker meg (kun basert på utseende da vi såvidt har utvekslet to ord før). Jeg kler raskt på datteren min og løper avgårde til bilen igjen.

Jeg og eksen diskuterer litt fordi jeg var sliten og spurte om han kunne hjelpe meg med kveldsstellet til barnet vårt fordi jeg skulle dra ut å hente en parkdress som VI hadde blitt enige om å kjøpe. Jeg ønsket at han skulle ta seg av kveldsstellet og jeg kunne dra å hente dressen, men han nektet fordi vi har en avtale hvor han leverer jenta i barnehagen om morgenen og jeg gjør kveldsstellet. Jeg syntes det var urettferdig at JEG var den som skulle dra å hente den dressen og ta alt med jenta i tillegg. Så jeg er utslitt. Jeg orker rett og slett ikke mer. Kjenner jeg blir mer og mer passiv og orker ikke engang å dra til psykologen på fredag.

Humøret mitt endrer seg altfor raskt. Jeg klarer ikke henge med i svingene engang. I løpet av timer kan jeg være innom alle former for humør. Jeg tar antidepressiva som har roet en god del ned, men ikke nok.

[Elán]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Samme her. Har gått rundt i mørket i hele dag.
Det har vært OK tidligere. For da var det ingenting, verken positivt eller negativt. Men den svarte skyen har vært der i skyggen. Jeg klarte bare å ignorere den. Men i dag.. rett ned i kjelleren. Ordene "orker ikke mer", "Er sliten", "er lei", "vil vekk", "hva er vitsen med å kjempe" har gått på repeat i hele dag. 

Vurderer å legge meg. Gi faen i døgnrytmen jeg endelig har fått fikset. Gir faen i alt akkurat nå. 

Anonymkode: 02b68...f39

Klem til deg. Er i akkurat samme situasjon som deg. Kan ikke vi gi faen sammen?

[HalldirV2]

Ey dere, snart er det vår 😊 Friske blir dere ikke, men humøret vil nok stige! Alt blir litt lettere og lysere. 

Stå på, kjemp videre. 

[SesameStreet]

Jeg har verdens verste hodepine og føler meg så tom, utmattet, forvirret. Alt svirrer rundt. Jeg må snakke med så mange mennesker og det er veldig hyggelig å ha samtaler med mennesker, men jeg vet ikke hva jeg kan bidra med og føler meg så rar som prøver å si noe. Jeg må si noe da, det er som en tvang selv om jeg vet at jeg er ekstremt upassende i perioder fordi jeg har vært isolert så lenge og er ekstrem teit. Jeg vil ha inn impulsene. Gi meg impulsene skriker hjernen min. Munnen min bare åpner seg og ordene flommer ut. Selv om jeg er så sliten fra før av og hodet mitt banker, så flommer bare ordene ut. 

Jeg vet jo at dette er en god ting. Jeg begynner å få en normal døgnrytme, jeg begynner å møte mennesker igjen. Jeg sier til meg at dette er en god ting, men akkurat nå så føler jeg for å sove et helt døgn. Bare låse meg inne og låse hele verden uten. Hvor deilig det kunne ha vært. Det er dessverre ikke sånn det fungerer, men det er jo lov å drømme da. Jeg har et barn som skal ting, så jeg må bare reise meg opp også må jeg bare gjøre ting. Hvordan jeg får til å gjøre ting nå. Vet ikke. Jeg bare gjør det. Det er som noe magisk har begynt som bare dytter et bein fremfor det andre, og sånn går da dagen. 

Endret 7. mars 2018 av SesameStreet

[AnonymBruker]

Så mange tanker. Så mye smerte. Tårene har rent i hele dag. Det svir i ansiktet etter tårene. Jeg er sliten. Det er bare mørkt og tungt, ingen lys i enden av tunnelen. Tenker mye på psykologen. Merker hun begynner å bli lei. Lei av å strekke ut en hånd, og jeg later som at jeg ikke ser den. Jeg er så provoserende mislykket at jeg blir kvalm av å tenke på det. Kjøpt og betalt omsorg og selskap er bedre enn ensomhet. Det er en løgn jeg prøver å fortelle meg selv om å om igjen. I håp om at jeg skal tro på det, og godta den hånden. For en dag så tar hun tilbake tilbudet og jeg må begynne på nytt. Og det orker jeg ikke. Makter det ikke mer. Er sliten. 

Anonymkode: 02b68...f39

[Gjest supernova_87]

7 timer siden, Elán skrev:

For å oppsummere dagen etter jeg skrev at ting gikk greit:

Jeg hentet jenta i barnehagen, kom hjem der eksen og jeg bor. Jeg lager middag og begynner å føle meg skikkelig sliten, typ "jeg trenger en pause og litt pusterom". Eksen snakket med en av kompisene sine som kunne passe jenta en time mens vi skulle dra ut (han skulle hjelpe meg å hente sengen jeg har kjøpt). Kjørte så fra stedet jeg hadde kjøpt sengen og til min mor (som jeg har sporadisk kontakt med, men helst ikke). Hun begynner å snakke nedlatende til meg om at jeg ønsket å dra på en konsert i løpet av året og hvor dårlig mor jeg er som ønsker å få dette til. Jeg TRENGER virkelig denne opplevelsen for psyken. Å ha et lite lyspunkt å se fram i mot. Dette har altså vært mitt favorittband i 18 år og de skal spille en konsert med låter de aldri har spilt live før. Det har vært grunnen til at jeg har holdt meg gående så langt i år, tanken på at jeg har spart penger for at jeg skulle få denne opplevelsen. Men det er brutt ned og jeg skal ikke se bandet og jeg vet ikke om jeg overlever så mye lengre.

Så skulle jeg da dra å hente barnet med eksen og jeg begynner å få skikkelig trykk i brystet og begynner å hyperventilere. Angsten tar tak og tårene presser på. Løper ut i bilen igjen for å hente meg inn igjen. Så går jeg da inn på lekeområdet de befant seg på. Der var det mange folk og kompisen til eksen hadde med seg en fyr som tidligere har gitt sterkt uttrykk for hvor sterkt han misliker meg (kun basert på utseende da vi såvidt har utvekslet to ord før). Jeg kler raskt på datteren min og løper avgårde til bilen igjen.

Jeg og eksen diskuterer litt fordi jeg var sliten og spurte om han kunne hjelpe meg med kveldsstellet til barnet vårt fordi jeg skulle dra ut å hente en parkdress som VI hadde blitt enige om å kjøpe. Jeg ønsket at han skulle ta seg av kveldsstellet og jeg kunne dra å hente dressen, men han nektet fordi vi har en avtale hvor han leverer jenta i barnehagen om morgenen og jeg gjør kveldsstellet. Jeg syntes det var urettferdig at JEG var den som skulle dra å hente den dressen og ta alt med jenta i tillegg. Så jeg er utslitt. Jeg orker rett og slett ikke mer. Kjenner jeg blir mer og mer passiv og orker ikke engang å dra til psykologen på fredag.

Humøret mitt endrer seg altfor raskt. Jeg klarer ikke henge med i svingene engang. I løpet av timer kan jeg være innom alle former for humør. Jeg tar antidepressiva som har roet en god del ned, men ikke nok.

Men hvis du leser dette nå ser du at omstendighetene tatt i betraktning så er det forståelig at du får det vondt og reagerer med vonde følelser?  

Jeg husker jeg hadde en tendens til å ikke akseptere følelsene mine og i grunn sykeliggjøre dem. Det var liksom aldri greit å være trist eller sliten og i alle fall ikke sint, om noen krenket meg og jeg tok på vei tenkte jeg at det måtte være fordi jeg var så svak og ikke tålte noe som helst. Men tilfellet var at jeg som alle ndre mennesker ville gjort nettopp reagerte på omstendighetene.  Man føler det man føler og å kritisere seg selv for det hjelper ikke. Man har lov å være sliten og jeg skulle ønske at du klarte, og tror at du en gang kommer til å klare, å være din egen støttespiller.  Gi deg selv forståelse og aksept for de følelsene du måtte føle. Være raus og omtenksom når du har det vondt i stedet for kritisk og devaluerende. 

Du er syk og deprimert. Du er i en vanskelig situasjon med eksen og flytting. I tillegg blir du utsatt for krenkelser fra din mor som du ellers ikke har et godt forhold til. Hun trigger en av dine største frykter (å ikke være en god nok mor for barnet ditt) i tillegg til at det kanskje minner om sår fra fortiden. Du møter ikke forståelse hos eksen. Du er sliten av en lang dag og du møter noen du føler er ute etter å ta deg. Er det ikke naturlig å være sliten og lei og føle det vondt? Jeg tenker hvilket overmenneske skulle man vært for å ikke få det vondt av dette! 

Det er fremdeles et døgn til du skal til psykologen, selv om det føles som at du ikke orker det nå så er ikke det noe du trenger å bestemme enda. Det er greit å være sliten. Du trenger ikkje å kjempe i mot det. Du trenger ikke å være mer enn du er. Og ja det er jævlig nå, men flukt er ikke løsningen. 

[Gjest supernova_87]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så mange tanker. Så mye smerte. Tårene har rent i hele dag. Det svir i ansiktet etter tårene. Jeg er sliten. Det er bare mørkt og tungt, ingen lys i enden av tunnelen. Tenker mye på psykologen. Merker hun begynner å bli lei. Lei av å strekke ut en hånd, og jeg later som at jeg ikke ser den. Jeg er så provoserende mislykket at jeg blir kvalm av å tenke på det. Kjøpt og betalt omsorg og selskap er bedre enn ensomhet. Det er en løgn jeg prøver å fortelle meg selv om å om igjen. I håp om at jeg skal tro på det, og godta den hånden. For en dag så tar hun tilbake tilbudet og jeg må begynne på nytt. Og det orker jeg ikke. Makter det ikke mer. Er sliten. 

Anonymkode: 02b68...f39

Psykoterapi fungerer best om behandler har genuin omsorg for pasienten. Men psykologer er ikke maskiner. De kan ikke finne frem falsk omsorg på kommando selv om det er jobben deres å snakke med mennesker og gi dem behandling. Mest sannsynlig bryr mange av dem seg oppriktig om pasientene sine. 

Hva med å tørre å si det at du er redd for at hun skal bli lei? Å si noe sånt krever mye, mye trygghet og tillit. Si at du håper hun ser at du prøver men at du er redd hun skal synes det går for seint. 

Hvorfor blir du provosert av din egen mislykkethet, hva er det med den som provoserer deg? Hvorfor forakter du deg selv, fortjener du det? For jeg tror få andre anser det at du sliter som provoserende. Og jeg nekter å tro at noen ville blitt kvalm av deg og ditt liv slik du selv beskriver at du blir. 

Kan du være åpen for at det finnes lys i enden av tunnellen men at du ikke ser det enda? 

[WubWub]

Jeg har hørt at gåturer og styrketrening hjelper mot depresjon

[AnonymBruker]

Jeg har angst og er deprimert. Er ufør, men prøver å jobbe litt. Har endel ting i livet jeg sliter med og føler med skikkelig deprimert til tider. Hva kan jeg gjøre? Har snakket om dette, ikke til en psykolog, men usikker på om det hjelper.. Har også hørt at medisiner er det ingen hjelp i, for du blir bare mer deprimert på lang sikt.. Hva skal man gjøre?

Anonymkode: 788b9...ef7

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så mange tanker. Så mye smerte. Tårene har rent i hele dag. Det svir i ansiktet etter tårene. Jeg er sliten. Det er bare mørkt og tungt, ingen lys i enden av tunnelen. Tenker mye på psykologen. Merker hun begynner å bli lei. Lei av å strekke ut en hånd, og jeg later som at jeg ikke ser den. Jeg er så provoserende mislykket at jeg blir kvalm av å tenke på det. Kjøpt og betalt omsorg og selskap er bedre enn ensomhet. Det er en løgn jeg prøver å fortelle meg selv om å om igjen. I håp om at jeg skal tro på det, og godta den hånden. For en dag så tar hun tilbake tilbudet og jeg må begynne på nytt. Og det orker jeg ikke. Makter det ikke mer. Er sliten. 

Anonymkode: 02b68...f39

Åh jeg sliter også veldig med tanker om at psykologen kanskje begynner å bli lei:( Jeg er for tiden innlagt, og jeg tenker at personalet her også er lei av å se meg igjen. Samtidig har jeg vært syk fra jobben så lenge at jeg er redd for å snart miste den. Jeg føler meg som verdens verste kone og mor:(

Anonymkode: 597c7...56b

[AnonymBruker]

6 hours ago, WubWub said:

Jeg har hørt at gåturer og styrketrening hjelper mot depresjon

Problemet er at veien til utgangsdøra er litt for lang

Anonymkode: a07c6...727

[AnonymBruker]

10 timer siden, Rainstorm skrev:

Psykoterapi fungerer best om behandler har genuin omsorg for pasienten. Men psykologer er ikke maskiner. De kan ikke finne frem falsk omsorg på kommando selv om det er jobben deres å snakke med mennesker og gi dem behandling. Mest sannsynlig bryr mange av dem seg oppriktig om pasientene sine. 

Hva med å tørre å si det at du er redd for at hun skal bli lei? Å si noe sånt krever mye, mye trygghet og tillit. Si at du håper hun ser at du prøver men at du er redd hun skal synes det går for seint. 

Hvorfor blir du provosert av din egen mislykkethet, hva er det med den som provoserer deg? Hvorfor forakter du deg selv, fortjener du det? For jeg tror få andre anser det at du sliter som provoserende. Og jeg nekter å tro at noen ville blitt kvalm av deg og ditt liv slik du selv beskriver at du blir. 

Kan du være åpen for at det finnes lys i enden av tunnellen men at du ikke ser det enda? 

Det er det som er problemet. Jeg merker at hun genuint bryr seg. Mine tidligere behandlere var mer.. kald. Føltes ut som at de var mer opphengt i diagnoser og fremgang. Mens hun jeg har nå er mer opptatt av hvordan jeg egentlig har det. Ikke grad av depresjon, ikke grad av angst. Jeg må ikke være langt nede for at det er relevant. Min forrige behandler ignorerte det meste. Det var kun det verste av det verste som var relevant for behandlingen. Mens hun jeg har nå bryr seg om hver minste ting. Og det skremmer meg. For jeg er ikke vandt til å slippe folk inn. Så det er så vanskelig når jeg ser hvor imøtekommende hun er. Og jeg står igjen som en retard grønnsak som ikke er i stand til å slippe folk inn. 

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Åh jeg sliter også veldig med tanker om at psykologen kanskje begynner å bli lei:( Jeg er for tiden innlagt, og jeg tenker at personalet her også er lei av å se meg igjen. Samtidig har jeg vært syk fra jobben så lenge at jeg er redd for å snart miste den. Jeg føler meg som verdens verste kone og mor:(

Anonymkode: 597c7...56b

Kjenner igjen den. Jævlig følelse. Det å si "Det er ikke slik, slutt å tro på det". Føles ut som en løgn for meg. Fordi jeg evner ikke å tro på det selv. Så mitt råd er; Ignorer og fortsett fremover. Drit og dra i andre og gjør det for deg selv, ikke for andre. Tørr å være litt egoistisk, for om du tar hensyn til andre så blir du aldri frisk. 

 

Har laget meg et nytt problem da.
Før var *det vi ikke får snakke om, kutt kutt*  som var min mestringsmåte når ting er vanskelig.. nå er det mat/godteri og jeg har gått opp 8 kg den siste tiden. Og det er mye når du allerede har 40 kg for mye, eller 50, 60, samme faen. Feit er feit. Jeg har aldri vært den som har spist vekk følelsene mine. Men nå har jeg sunket så jævlig lavt at jeg gir blanke faen i om jeg har is og sjokolade til middag.. 4 dager på rad. I dag blir det kinamat OG pizza (take away så klart av begge). Orker ikke å kaste bort et gram av tankekraft på å bestemme hvilken av de to jeg skal ha. Så jeg gjør det som er enklest; begge to samtidig. 
Jeg har brukt mat som straff før. Hater meg selv, spiser ekstra for å legge på meg, fordi jeg fortjener ikke å være tynn og tiltrekkende. Men aldri som.. hva kalles det, trøstespising? For å unngå vonde tanker og blablabla. 
Når hendene er opptatt med å trykke mat inni kjeften min. Så får jeg ikke tid til å bruke dem på andre måter. Så ett problemløst.. eller byttet litt, jaja, vekten kan man alltids opereres fjernes bort.  Arr er ikke så enkelt å få fjernet. Dessuten er fett på kroppen mer akseptabelt enn det andre alternativet. Er så smart noen ganger at jeg skremmer meg selv. 

Anonymkode: 02b68...f39

[Fantastica]

Det er ikke trøstespising, det der kalles tvangsspising. Jeg har skrevet et innlegg om det hvis du vil lese, kanskje det kan hjelpe?

[Gjest supernova_87]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er det som er problemet. Jeg merker at hun genuint bryr seg. Mine tidligere behandlere var mer.. kald. Føltes ut som at de var mer opphengt i diagnoser og fremgang. Mens hun jeg har nå er mer opptatt av hvordan jeg egentlig har det. Ikke grad av depresjon, ikke grad av angst. Jeg må ikke være langt nede for at det er relevant. Min forrige behandler ignorerte det meste. Det var kun det verste av det verste som var relevant for behandlingen. Mens hun jeg har nå bryr seg om hver minste ting. Og det skremmer meg. For jeg er ikke vandt til å slippe folk inn. Så det er så vanskelig når jeg ser hvor imøtekommende hun er. Og jeg står igjen som en retard grønnsak som ikke er i stand til å slippe folk inn. 

Kjenner igjen den. Jævlig følelse. Det å si "Det er ikke slik, slutt å tro på det". Føles ut som en løgn for meg. Fordi jeg evner ikke å tro på det selv. Så mitt råd er; Ignorer og fortsett fremover. Drit og dra i andre og gjør det for deg selv, ikke for andre. Tørr å være litt egoistisk, for om du tar hensyn til andre så blir du aldri frisk. 

 

Har laget meg et nytt problem da.
Før var *det vi ikke får snakke om, kutt kutt*  som var min mestringsmåte når ting er vanskelig.. nå er det mat/godteri og jeg har gått opp 8 kg den siste tiden. Og det er mye når du allerede har 40 kg for mye, eller 50, 60, samme faen. Feit er feit. Jeg har aldri vært den som har spist vekk følelsene mine. Men nå har jeg sunket så jævlig lavt at jeg gir blanke faen i om jeg har is og sjokolade til middag.. 4 dager på rad. I dag blir det kinamat OG pizza (take away så klart av begge). Orker ikke å kaste bort et gram av tankekraft på å bestemme hvilken av de to jeg skal ha. Så jeg gjør det som er enklest; begge to samtidig. 
Jeg har brukt mat som straff før. Hater meg selv, spiser ekstra for å legge på meg, fordi jeg fortjener ikke å være tynn og tiltrekkende. Men aldri som.. hva kalles det, trøstespising? For å unngå vonde tanker og blablabla. 
Når hendene er opptatt med å trykke mat inni kjeften min. Så får jeg ikke tid til å bruke dem på andre måter. Så ett problemløst.. eller byttet litt, jaja, vekten kan man alltids opereres fjernes bort.  Arr er ikke så enkelt å få fjernet. Dessuten er fett på kroppen mer akseptabelt enn det andre alternativet. Er så smart noen ganger at jeg skremmer meg selv. 

Anonymkode: 02b68...f39

Jeg synes du er forferdelig streng med deg selv og ganske slem også. Ville deg sagt til en annen med samme problemer som deg at de har sunket lavt eller at de er en retard grønnsak? Jeg vet det er vanskelig å snakke godt til seg selv men det finnes en støtte i det å la være å behandle seg selv som dritt og etter hvert også bli sin egen støttespiller. Jeg er ikke bedre selv på dette enn at når jeg leser det du skriver begynner å tenke at kanskje du har rett, for jeg sliter jo med mye av det du beskriver, og jeg tenker kanskje jeg også bare er en retard. Jeg sier ofte mye av det samme og det er kanskje naturlig å være selvkritisk når man sliter med selvfølelse og følelse av verdiløshet. Men jeg tror at å ha fokus på hvilke ord vi omtaler oss selv med og å prøve å være raus med oss selv kan hjelpe. 

Jeg synes det er kjempeforståelig at det er skummelt at hun nå virkelig bryr seg. Det er skummelt å bli sett når man føler at det de ser er uverdig! Hva om man blir avslørt, hva om de avviser oss!? Det er jo mye verre enn å vise en maske og så ikke få hjelp. Vi er blitt trygge i smerten. Ja den er uutholdelig og gjør oss suicidale men samtidig litt trygg. Og tanken på å faktisk gå veien er superskummel. Å slite på denne måten og gjerne bære med seg avvisning og tilknytningsvansker fra barndommen gjør det enda skumlere å slippe noen inn. Og det er ikke rart eller retardert at det er en stor utfordring. Det er en kjempeprestasjon å klare å åpne opp når det medfører så mye uro. 

Jeg husker jeg en gang i tiden lagde en prioriteringsliste og jeg kom vel frem til det samme som deg at trøstespising er mindre ille enn xx. Så det er ikke så dumt. Men det er jo fremdeles å skade seg selv. Hele den prosessen med å innse at det jeg gjorde med å nærmest spise meg i hel nettoop fortalte meg selv at jeg var ikke verdt noe annet enn en stygg og overvektig kropp. Å trøstespise og skade meg på den måten bekreftet meg som verdiløs. Jeg behandlet meg selv som en som ikke fortjente livet. Ikke fortjente en funksjonell kropp. Det tok lang tid å innse og se inngående på dette problemet. Og nå gjør jeg jobben med å snu det og også fikse vekten (vektnedgang er underordnet alt dette andre). Grunnen til at jeg nevner dette er at jeg ser at du gjør deg jo allerede tanker om dette og det er utrolig bra. Ja, det er ikke bra å gjøre. Men du er bevisst. Du har øynene åpne. Du dekker ikke over. Du er ikke blind. Og det er en kjemperessurs. 

[Gjest supernova_87]

42 minutter siden, Fantastica skrev:

Det er ikke trøstespising, det der kalles tvangsspising. Jeg har skrevet et innlegg om det hvis du vil lese, kanskje det kan hjelpe?

Takk for at du delte dette. Veldig interessant å lese, samtidig som jeg skulle ønske du ikke hadde måtte gå gjennom det. Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. 

Angående "trøstespising" så kan jeg skjønne at det virker provoserende for deg hvis det overhodet ikke fantes en trøst i det. Men for mange er det jo det. Det er ikke en god trøst, og ikke en varig trøst, uroen stilner i et øyeblikk for å komme tilbake igjen. På samme måte som tvangshandlinger og andre måter å selvskade ikke er en god trøst eller noe som på sikt funker så kan man jo finne en viss ... pause i blodet, eller vaskemanien og også maten. Det er så smertefullt og skamfullt men i små øyeblikk også en slags trøst. Og greit nok at man ofte ikke KJENNER det fordi man er så deprimert at ting faktisk ikke smaker så godt som det kunne, men man TROR deg skal fungere som en trøst. Samme med tvangshandlinger og skading. Så man gjør det kanskje noen ganger fordi man er desperat etter noe som trøster men ender med flere komplekse negative følelser og gjerne å føle seg tommere enn før. 

Æsj nå ble jeg litt emosjonell. De skriver at så mange sliter med dette med det er så jævlig skambelagt og det er sjelden jeg leser folk skrive om det fra egenerfaring og ikke bare sånn OM det. Og da føler man seg ikke så alene om det. Og ikke fullt så dum. 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Rainstorm skrev:

(....) Du dekker ikke over. Du er ikke blind. Og det er en kjemperessurs. 

Det å snakke stygt om meg selv, er noe psykologen snakker mye om. I mitt hodet så høres det ikke ille ut. Det er jo kjent og kjært. Alltid vært slik. Så sier jeg det høyt og psykologen sier et av ordene eller setningen høyt etterpå, og da smiler jeg. For det høres jo helt latterlig ut! I går så sa jeg "Noen ganger så er jeg så stokkdum, på nivå med en tilbakestående potet med 150 minus i IQ. Så jeg blir så sint på meg selv fordi jeg er så dum noen ganger". Snakket om skolen og hvordan jeg fikk 5+ på en prøve en gang og ble fly forbannet på meg selv. Så sint at jeg lagde bulk i pc'en fordi jeg sparket den i sinne. Hun sa så den setningen høyt og jeg klarte ikke å slutte å le. For det hørtes jo helt sinnssykt ut! 
Samme når jeg sier ting som "Jeg er så skadet at jeg bare kan gi opp først som sist" (gi opp behandling). Det gir så mye mening og er så uskyldig i hodet mitt. Men når andre sier det, så høres det så grovt, slemt og på grensen til komisk. 

Det stemmer alt du sier om å slippe andre inn. Hun har spurt flere ganger om hvorfor det er så vanskelig. Sliter med å si det høyt. Det er jo frykten for å bli avvist. Frykten for kjempe en umulig kamp mot meg selv og vinne.. også ender jeg opp med å bli såret fordi jeg blir avvist. 

Det å gå i behandling er slitsomt. Før så tenkte jeg ikke over hvorfor jeg skadet meg selv. Tenkte aldri på hvorfor jeg aldri slipper noen inn. Hvorfor jeg ikke drar på restaurant, hvorfor jeg ikke ønsker meg kjæreste. Hvorfor, hvorfor, hvorfor!! Jeg gikk aldri dit, det bare var som det var. Nå så tenker jeg mer over ting. Går litt mer inni dybden på ting. I flere måneder nå så har jeg spist mer enn normalt.. men det var ikke før i går at jeg innså hva jeg egentlig holder på med.

Anonymkode: 02b68...f39

[Elán]

12 timer siden, Rainstorm skrev:

Men hvis du leser dette nå ser du at omstendighetene tatt i betraktning så er det forståelig at du får det vondt og reagerer med vonde følelser?  

Jeg husker jeg hadde en tendens til å ikke akseptere følelsene mine og i grunn sykeliggjøre dem. Det var liksom aldri greit å være trist eller sliten og i alle fall ikke sint, om noen krenket meg og jeg tok på vei tenkte jeg at det måtte være fordi jeg var så svak og ikke tålte noe som helst. Men tilfellet var at jeg som alle ndre mennesker ville gjort nettopp reagerte på omstendighetene.  Man føler det man føler og å kritisere seg selv for det hjelper ikke. Man har lov å være sliten og jeg skulle ønske at du klarte, og tror at du en gang kommer til å klare, å være din egen støttespiller.  Gi deg selv forståelse og aksept for de følelsene du måtte føle. Være raus og omtenksom når du har det vondt i stedet for kritisk og devaluerende. 

Du er syk og deprimert. Du er i en vanskelig situasjon med eksen og flytting. I tillegg blir du utsatt for krenkelser fra din mor som du ellers ikke har et godt forhold til. Hun trigger en av dine største frykter (å ikke være en god nok mor for barnet ditt) i tillegg til at det kanskje minner om sår fra fortiden. Du møter ikke forståelse hos eksen. Du er sliten av en lang dag og du møter noen du føler er ute etter å ta deg. Er det ikke naturlig å være sliten og lei og føle det vondt? Jeg tenker hvilket overmenneske skulle man vært for å ikke få det vondt av dette! 

Det er fremdeles et døgn til du skal til psykologen, selv om det føles som at du ikke orker det nå så er ikke det noe du trenger å bestemme enda. Det er greit å være sliten. Du trenger ikkje å kjempe i mot det. Du trenger ikke å være mer enn du er. Og ja det er jævlig nå, men flukt er ikke løsningen. 

Jeg føler ikke jeg har rett til å klage. Det er liksom så mange andre som har det verre.

Takk for fin tilbakemelding. Godt å lese det du skriver her selv om jeg ikke tror på det selv (men jeg vet innerst inne at du har rett!).

I morgen er psykologtimen og jeg er så stressa. Har skrevet mange sider i dagboken min og skal la henne lese. Har hatt en kjempeopptur i dag, på det punkt at jeg har hoppet og danset av glede. Uten grunn. Jeg har egentlig vært redd meg selv for dette skjer sjeldent. I går var det like før jeg ringte ambulant akutteam, og jeg har voldsom angst for å ringe. Til at jeg i dag har vært hyperaktiv og gira.

[dillyduzit]

Jeg har vært noe fraværende i denne tråden, jeg har prøvd å stå opp hver morgen med et godt mot; "denne dagen skal bli bra" sier jeg til meg selv, og som regel går dagen fint. Ikke lykkelig eller fornøyd, men helt ok hvor jeg kan kjenne på glede, sinne og sorg. Jeg har prøvd å holde meg opptatt med å leke rundt med sminke, noe som forhåndvis setter meg i et godt humør. Ikke i dag, det eneste jeg ser er styggen på ryggen, en stemme i hodet som sier at jeg burde holde meg borte fra alle speil i huset. 

I dag kom smellen, en liten smell håper jeg på. Må bare prøve å tenke positivt og håpe at dette går over. 

[AnonymBruker]

Er så lei og sliten av å ha det slik. Være langt nede, aldri oppe. Tungt, vondt. Ingen lys i enden av tunnelen. Før så satt jeg på pikerommet.. og nå sitter jeg har. Ikke noe fremgang i livet mitt de siste 20 årene. Jeg satt der, nå sitter jeg her. Byttet sofa. Det er alt, alt annet er helt likt. Like mislykket, like langt unna drømmer og håp for et bedre liv og all den bullshitten der som jeg aldri vil få oppleve. Svada, møkk og faen!! Vil rope så høyt jeg kan! Jeg vil kaste TV'en ut vinduet, mobilen i dass. Jeg er sint. Jeg er lei. jeg er tom. jeg er sliten. 

Er i dårlig humør. Fordi jeg har hatt hjertebank i hele dag. Det dunker fra topp til tå. Skjelver i hele kroppen. Suser i ørene, tåkesyn. Skyhøy angst! Fikk et gråteanfall fordi naboen smalt med døren. Full panikk. Var nære på å løpe etter naboen og spytte han i trynet fordi han skremt meg sånn. Føler nervene er så langt ute at det klikker mentalt for meg snart. Nesten sånn at jeg må ringe DPS og få meg selv tvangsinnlagt før jeg går bananas, løper naken rundt i nabolaget og skremmer livskiten utav naboene. Føles ut som at jeg bikker over til gal når som helst nå. 

Anonymkode: 02b68...f39