sosialt uakseptabelt drøm

[Gjest noe tilfeldig]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Derfor jeg ønsker flere barn, mer enn 1. Helst minst 3. 
Helst to tette også en deltidsjobb etter at de starter skolen. Men jeg ønsker ikke at jobben skal være det som fyller hverdagen. Det vil være fritidsaktiviteter for meg mens barna er på skolen. 

SFO, barnehage etc er en selvfølge! 
Fritidsaktiviteter også. Jeg ønsker ikke å bruke penger på meg selv, men barna. Gi de det livet de ønsker, iform av aktiviteter, og ei mor som er til stede. Som er med på forestillinger og kamper. Som er der for barna mine og setter de foran jobb. 

Alt er lagt opp til to full-arbeidende foreldre. Svært få har økonomi til å ha en som er hjemmeværende. 
Noe som understreker det faktumet at min drøm er sosialt uakseptabelt! For du må da gå ned på fattigrensen for å klare det. Det forventer at ei kvinne skal ha full jobb, ta seg av hus og hjem, og ikke minst barna. Noe som gjør meg deprimert, for jeg ønsker ikke å sette barn til denne verden, for så å måtte ignorere dem på grunn av jobb og penger. 

Anonymkode: f4307...baa

Om SFO og BHG er en selvfølge må du ut med underkant av 3000,- for barnehageplass og ganske tilnærmet det samme for SFO. Du kan redusere tiden i BHG og SFO men må belage deg på ca 5000 i mnd for å ha dem der. Har du enda ett barn som skal benytte dette så er du oppe i mellom 6500-7000 pr mnd. Du får jo litt barnetrygd men ikke mye. Du kan faktisk sette barn til denne verden uten å ignorere dem, om de uansett er i skole og SFO på dagtid kan du jobbe. Som du sier selv, deltid. La oss si at 70% av norske kvinner med barn jobber, tror du virkelig alle de neglisjerer barna sine? 😉 jeg får på følelsen at du kanskje er veldig ung, ut ufra det du skriver her.. Men det går greit å kombinere jobb og barn, selv om det er tungt. Å få ett barn du kan gi ett godt liv er kanskje bedre enn syv barn du ikke klarer ivareta tilstrekkelig, for tro meg, jeg tror de fleste vil påstå at en dagjobb og ett barn er ett langt mer overkommelig liv enn hjemmearbeidende husmor med syv.. 😳 (blir sliten bare av å tenke på det! 🙈)

[AnonymBruker]

13 minutter siden, Raven.WritingDesk skrev:

Om SFO og BHG er en selvfølge må du ut med underkant av 3000,- for barnehageplass og ganske tilnærmet det samme for SFO. Du kan redusere tiden i BHG og SFO men må belage deg på ca 5000 i mnd for å ha dem der. Har du enda ett barn som skal benytte dette så er du oppe i mellom 6500-7000 pr mnd. Du får jo litt barnetrygd men ikke mye. Du kan faktisk sette barn til denne verden uten å ignorere dem, om de uansett er i skole og SFO på dagtid kan du jobbe. Som du sier selv, deltid. La oss si at 70% av norske kvinner med barn jobber, tror du virkelig alle de neglisjerer barna sine? 😉 jeg får på følelsen at du kanskje er veldig ung, ut ufra det du skriver her.. Men det går greit å kombinere jobb og barn, selv om det er tungt. Å få ett barn du kan gi ett godt liv er kanskje bedre enn syv barn du ikke klarer ivareta tilstrekkelig, for tro meg, jeg tror de fleste vil påstå at en dagjobb og ett barn er ett langt mer overkommelig liv enn hjemmearbeidende husmor med syv.. 😳 (blir sliten bare av å tenke på det! 🙈)

Jeg vet godt at syv barn er mange barn, og noe som aldri kommer til å skje. 
Dessuten så er jeg for sent ute Så fremt jeg ikke får 6 på en gang da. 

15 minutter siden, Sulosi skrev:

Ta en utdannelse nå og skaff deg en dose arbeidserfaring. Når du får barn kan du studere videre på deltid. Da har du noe som stimulerer det intellektuelle og noe du kan falle tilbake på når barna blir såpass store at du føler det er på tide å begynne å jobbe. 

Jeg har en utdannelse og fagbrev. 
Men det er ingen drømmejobb, det er en jobb jeg har på grunn av penger. 
Det å ha en fulltidsjobb og barn er mye arbeid. Noe jeg aldri hadde klart. Så da må jeg velge; Barn eller jobb, og da må det bli jobb. For det går ikke ant å ha barn og ingen jobb i dagens samfunn 

ts

Anonymkode: f4307...baa

[ajarRun]

25 minutter siden, Raven.WritingDesk skrev:

Kontantstøtten er, eller er i ferd med å avvikles, nettopp pga overnevnte poeng jeg skrev, om dårlig integrering blant mange innvandrerbarn. Barnetrygd er vel i underkant av en tusenlapp i måneden, og tro meg, å kle og brødfø et barn koster langt mer enn det..

Hvis hun kan sy koster jo ikke klær noe. Mat trenger de vel ikke før de er sånn fire? 

[AnonymBruker]

Men nå må jeg legge meg. For det heller ikke sosialt akseptabelt å sitte å drikke, helt alene. Men her er jeg. 

Så god natt. ts

Anonymkode: f4307...baa

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet godt at syv barn er mange barn, og noe som aldri kommer til å skje. 
Dessuten så er jeg for sent ute Så fremt jeg ikke får 6 på en gang da. 

Jeg har en utdannelse og fagbrev. 
Men det er ingen drømmejobb, det er en jobb jeg har på grunn av penger. 
Det å ha en fulltidsjobb og barn er mye arbeid. Noe jeg aldri hadde klart. Så da må jeg velge; Barn eller jobb, og da må det bli jobb. For det går ikke ant å ha barn og ingen jobb i dagens samfunn 

ts

Anonymkode: f4307...baa

Hva om du bryter ut av dagens samfunn, selger alt du eier og har og kjøper et lite hus på landet, med mark. Så graver du opp jorda, planter frukttrær og sår grønnsaker og supplerer kost så godt det går. Så leier du ut to av rommene i huset til folk som vil feriere fra andre land og tar grovt for det, og lar dem hjelpe til gratis å høste inni idylliske omgivelser. Fjernt fra storbyen de bor i. For dem er arbeidsferie eksotisk. Kanskje ligger det lille huset nær en skog med vilt. Så kan du selge jaktkort også. Hva har du fagbrev i? Kan det brukes i drømmen? Hvis du har sovnet vil jeg være med å drømme videre en annen dag! 

Anonymkode: 46352...436

[Gjest Adipose]

Har aldri helt skjønt den tankegangen med å unngå å gjøre noe man vil, fordi det er "sosialt uakseptabelt". Hvem er det som skal kontrollere det, liksom? Det færre enn du tror som bryr seg i det hele tatt om ditt ukonvensjonelle liv, folk har nok med å komme igjennom sine sosialt akseptable liv. Det er nå ihvertfall mitt inntrykk.

 

Jeg og gubben bor midt i indre grukkedalen, hvor alle skravler om, og dømmer hverandre, som man jo gjør på "bøgda", vi er relativt ukonvensjonelle i forhold til hva som vanligvis er "akseptert" her, men allikevel så er det ikke noe problem. Er én og annen passiv aggresiv slengbemerkning med en gang de oppdager at vi har gjort noe nytt, men stort sett er det ikke noe mer sladder om oss enn alle andre. 

[AnonymBruker]

49 minutter siden, Adipose skrev:

Har aldri helt skjønt den tankegangen med å unngå å gjøre noe man vil, fordi det er "sosialt uakseptabelt". Hvem er det som skal kontrollere det, liksom? Det færre enn du tror som bryr seg i det hele tatt om ditt ukonvensjonelle liv, folk har nok med å komme igjennom sine sosialt akseptable liv. Det er nå ihvertfall mitt inntrykk.

 

Jeg og gubben bor midt i indre grukkedalen, hvor alle skravler om, og dømmer hverandre, som man jo gjør på "bøgda", vi er relativt ukonvensjonelle i forhold til hva som vanligvis er "akseptert" her, men allikevel så er det ikke noe problem. Er én og annen passiv aggresiv slengbemerkning med en gang de oppdager at vi har gjort noe nytt, men stort sett er det ikke noe mer sladder om oss enn alle andre. 

Høres helt supert ut. I bunn og grunn handler livet om å gå de veiene en selv er komfortabel med, det er jo vårt og ikke andres liv vi lever. Jeg beundrer de som kastet ut strøm og innlagt vann, lever av strøjobber og egenprodusert mat. Ingen bil men en gammel traktor og sykkler. Det kom barn til og da ble det deltidsjobb for å betale bhg så barna skulle bli kjent med "vanlige" barns liv. 

Anonymkode: 4ccd0...31f

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en drøm, en drøm jeg har hatt siden jeg var lita. Men føler det er sosialt uakseptabelt. 

Min drøm er å være hjemmeværende mamma. 

Det å ta vare på barn og hus, det er noe jeg alltid har ønsket å gjøre. Være hjemme, hele arbeidsdagen er å være med barn og hus. Så kommer eldste barna hjem fra skole. Da er det lekser. Jeg lager middag og far kommer hjem. Etter middag er barna ute å leke, mens jeg rydder og gjør klart matpakker til neste dag. Rydder litt til også er det kveldskos. Bad for de minste, så kveldsmat. Så skal de til sengs og de eldste får kveldsmat. 
Så er det 1-2 timer kos med mannen i huset. Før vi legger oss også er det på'en igjen. 

Det er min drøm. Det er et liv verdt å leve, for meg. Det å ha 4+ barn. Helst 7, minst. 
Det å være sammen, leve sammen, er nok nærhet for mannen. Jeg ønsker en mann som kan gå på puben alene. Se tv sammen, og det er nok. Vil ikke ha en mann som er klengete og kravstor. En mann som tåler at fokus er på barna, og ikke oss to vær dag. 

Jeg vil ikke bli rik. Bare nok til mat, hus og klær. Trenger ikke syden ferier vær sommer og vinter. En campingtur om sommeren er nok. Eller hyttetur. 
Føler jeg blir tvunget til å må være en karrière kvinne. Det gjør meg deprimert, for det er langt ifra den drømmen jeg har. 
 

Anonymkode: f4307...baa

 

Helt ok ønske dette, men du må ha noe å leve av, hva skal det være? 

Anonymkode: 6ae3e...9e4

[AnonymBruker]

Problemet er når mannen din finner en ny kvinne og du sitter igjen med de 7 ungene dine, kronisk bekkenløsning og sosialtrygd, og da er ikke drømmen like vakker lengre. Best at du finner deg en dypt religiøs mann som har ekstra grunner til å holde seg i skinnet. Og så må han også tjene godt, for å fø, kle og huse 9 stykk koster penger.  

Anonymkode: 9e031...439

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er en grunn til at jeg har denne drømmen, og det er ikke snylting. 
Hadde jeg kunnet jobbe hjemme fra PC etter at barna har lagt seg, fantastisk! 
Eller jobbe mens barna er på skole. Med mulighet til å sette de først, perfekt. Men slik er ikke arbeidslivet nå til dags. Det er all inn eller ingenting. 

Jeg vokste opp med foreldre i full arbeid. 
Pappa var sint, for han var sliten. Har ingen positive minner med han, for han var alt for sliten til å bry seg. Så fort han kom hjem så måtte han fikse noe i huset. Bilen, male, fikse og snekre. 
Mamma var også sint, men gråt mest. Fordi hun strakk ikke til. Full jobb, med overtid. 
Ingen brydde seg om jeg gjorde leksene mine. For de hadde ikke tid. 
De var aldri med på møter på skolen. Satt aldri i salen under forestillinger. 
Hadde jeg tannlegetime så var jeg en byrde. For de måtte komme seg tilbake til jobben. De tok kun en time fri for å følge meg til og til og fra tannlegen. Samtidig som at sjefen maste om at de måtte komme seg på jobb. Så fort de kom hjem fra jobb så var det telefoner fra jobben. Mas og stress.  
Mamma gråt mye, for hun hadde dårlig samvittighet. 
Tiden ble brukt på jobb, klage, lage mat og vaske. 

Jeg har aldri blitt spurt "hvordan var dagen din idag?" eller fått pratet om meg og mitt liv. Samme hvor uinteressant det er å høre om en 8 årings liv. Vi spiste aldri middag sammen. For pappa var opptatt, mamma var opptatt. 

Jeg vil ikke være en slik mamma. Da vil jeg heller være barnløs. 
Jeg vil være tilstede for barna. Møte de med et smil og klemmer. Jeg vil ta meg tid til å se på de stygge tegningene de er så stolte over. Jeg vil ikke at de skal føle seg som en byrde i hverdagen min. Jeg vil ikke sitte å gråte vær kveld, fordi jeg ikke har tid til barna. Jeg vil ikke være i en jobb jeg hater, på grunn av penger. 
Jeg vet at foreldrene mine gjorde det beste de kunne. Men jeg vil ikke være slik, over mitt lik! 
Jeg er fullstendig klar over at det å være mamma, er en jævlig dårlig betalt jobb. Det krever mye av en person å være husmor. Men det er det jeg ønsker å være. For jeg vokste opp i et ødelagt hjem, og penger er grunnen til det. Jeg gråt aldri over klær, leker og materielle ting, alt jeg ville var å ha mamma til stede, på ekte. Nå som mamma er ufør og syk så er hun der for meg, og hun har sagt unnskyld for barndommen så mange ganger. Penger er roten til alt vondt, og jeg vil være en god mamma, mer enn å ha flere millioner på bok og feriehus i Syden. 
Mamma ringer for å spørre hva jeg har gjort idag, og det er noe jeg aldri ble spurt om i barndommen. Jeg vil ikke jobbe meg ihjel for så å kunne være mamma på fulltid, når barna er voksne. Da vil jeg heller være barnløs. 

ts

Anonymkode: f4307...baa

Jeg har også hatt en kjip barndom der ingen av foreldrene mine brydde seg om meg og mitt. Min mor var hjemmeværende til jeg gikk i 3.klasse på barneskolen, men hun var ikke den kjærlige husmoren du her sitter og drømmer om. Hun prioriterte å vaske huset og ha middagen klar til faren min kom hjem. For far var den som betød noe. Var han ikke fornøyd med at huset var prikkfritt når han kom hjem var det utskjelling og dårlig stemning resten av uka. Så selv om du tror alt er rosenrødt når mor er hjemme er det ikke nødvendigvis slik. Det krever endel å være hjemme, særlig med sju barn som du drømmer om. Og da mener jeg det praktiske. Huset skal holdes i orden og mat og annet være på stell. Det blir kjøring hit og dit, for mannen din jobber jo for å tjene penger til alle sammen. Vil du ha en mann som aldri er hjemme? Vil du ha et sosialt liv der du er den eneste som ikke er "som alle andre"? Jeg sier ikke det er noe galt i drømmen din, men jeg tror den ikke er så rosenrød som du vil ha det til.

Anonymkode: 85a16...f20

[AnonymBruker]

Følg drømmen din! Vær tro mot deg selv!

Jeg gjorde det og har nå vært hjemmeværende husmor i over 1 år. Jeg var en klassisk karrieredame som stadig steg i gradene. 6 års utdanning og opp og frem og mer og mer og mer. Fy flaten, det har vært så deilig og barna elsker at det er en mamma hjemme med deilig middag når de kommer hjem fra skolen. Jeg blåser i hva andre mener om det, for først når jeg ble tro mot mine drømmer, så ble jeg lykkelig! Jeg er opptatt av likestilling, men så lenge dette ikke var en forventning til meg, men et eget ønske, så er det også likestilling. Mannen min bidrar også i hjemmet, og han hadde lange pappapermisjoner.

Anonymkode: f9f24...6d5

[Duckie]

Hvis barna skal være i barnehage og skole + SFO, hva er det du ser for deg å bruke dagene til?

Ellers istemmer jeg de andre over her som nevner selvstendighet. I "gamle dager" holdt man sammen uansett hvor jævlig det var, i dag er det relativt vanlig at man blir skilt, og man kan miste ektefellen på andre måter. Da er egen inntekt nødvendig. For ikke å snakke om pensjon.

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg har en utdannelse og fagbrev. 
Men det er ingen drømmejobb, det er en jobb jeg har på grunn av penger. 
Det å ha en fulltidsjobb og barn er mye arbeid. Noe jeg aldri hadde klart. Så da må jeg velge; Barn eller jobb, og da må det bli jobb. For det går ikke ant å ha barn og ingen jobb i dagens samfunn 

ts

Anonymkode: f4307...baa

Er du seriøs nå tro? Klart det er mulig å ha både barn og jobb, men jeg vet ikke om du har noen sykdommer eller utfordringer som gjør kombinasjonen vanskelig for deg? 

Anonymkode: 6ae3e...9e4

[AnonymBruker]

48 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er du seriøs nå tro? Klart det er mulig å ha både barn og jobb, men jeg vet ikke om du har noen sykdommer eller utfordringer som gjør kombinasjonen vanskelig for deg? 

Anonymkode: 6ae3e...9e4

Det står "det går ikke ant å barn og ingen jobb". 

Anonymkode: f4307...baa

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det står "det går ikke ant å barn og ingen jobb". 

Anonymkode: f4307...baa

lol! guriland, beklager, snakk om å lese feil 

Anonymkode: 6ae3e...9e4

[AnonymBruker]

Jeg og mannen jobber fulltid med et barn og vil ha flere. Begge er opptatt av de samme verdiene du nevner, TS. 

Jeg har slått meg inn på et yrke hvor det kreves mye av meg, men med fleksitid. Jeg kan gå hjem etter halv dag og gjøre ferdig oppgavene på kvelden. Men ikke hver dag. Enkelte uker jobber jeg 15 timer overtid på kontoret, eller er på jobbreiser. Mannen har fast jobbtid.

Vi tok utvidet permisjon, og får litt hjelp av besteforeldre så barnet var nesten to ved barnehagestart.  Deretter ble det mange fulle dager på barnet, men vi er flinke til å prioritere barnet ved at vi ikke alltid tar ut fridager og avspasering sammen, så barnet får dobbelt så mange fridager og korte dager som en av oss. 

Vi vil gjøre det samme for nestemann. Utvidet permisjon blir ubetalt og det svir. Vi er begge barnekjære, mannen er hjemme ubetalt mer enn meg, fordi jeg fikk større del av foreldrepermisjonen. Han vil også være hjemme med barna. 

Hva om mannen du får er like barnekjær som deg? Jeg synes drømmen din har et fint mål. Gi barna en trygg oppvekst. Men jeg synes di bør være åpen for at målet kan oppnås på mange måter. Du kan jobbe som dagmamma, du og din mann jobber begge 80%.. Hva med karriere i barnehage? De fleste barnehager gir prioritet til barn av ansatte og de får da være med deg helt til skolealder. 

Det at du bør være åpen for andre veier til målet er ikke fordi jeg er redd for pensjonen din. Men fordi du kan gå glipp av drømmen din og familien din om du er helt fastsatt på dette løpet. For denne mannen må enten være godt bemidlet, eller forberedt på å jobbe knallhardt. Hold øynene åpne etter en som har dine felles mål, så kan dere to sammen finne løsningen. Om målet er å ha fokus på barna. 

Anonymkode: 2d7d6...811

[AnonymBruker]

Hvorfor kan du ikke jobbe deltid og så være husmor resten av tiden? Virker litt dramatisk å velge enten/eller.

Anonymkode: 26279...5cc