Jeg hater mannen min... Baby 2 uker

[AnonymBruker]

Den 21. mai 2016 at 9.41, Tutte skrev:

Sier ikke at alle fødsler er like og at komplikasjoner ikke kan oppstå. Men poenget mitt for hundrede gang er at fødsler som oftest ikke er farlig.

For noe tull. Fødsler er noe av det mest risikofylte mor og barn må i gjennom. Selv her til lands er det langt fra risikofritt å føde. Selv om det som regel ikke ender med døden (men det hender barnet blir hjerneskadd av for lite oksygen,mfordi jordmor på død og liv skal presse frem en vaginal fødsel) ender en del opp med fødselsskader som det enda er tabu å snakke om. Skrekken er anal inkontinens, men den rammer "bare" 0,5 %. Langt flere opplever inkontinens for urin, at sexlivet ødelegges av en for vid vagina, eller at de er følelsesløse i skjeden pga usynlige nerveskader. Men dette tas ikke så mye på alvor enda, for det rammer kvinner, det handler om sex og fordi fødsel er så "naturlig". 

Anonymkode: 57b80...34a

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

For noe tull. Fødsler er noe av det mest risikofylte mor og barn må i gjennom. Selv her til lands er det langt fra risikofritt å føde. Selv om det som regel ikke ender med døden (men det hender barnet blir hjerneskadd av for lite oksygen,mfordi jordmor på død og liv skal presse frem en vaginal fødsel) ender en del opp med fødselsskader som det enda er tabu å snakke om. Skrekken er anal inkontinens, men den rammer "bare" 0,5 %. Langt flere opplever inkontinens for urin, at sexlivet ødelegges av en for vid vagina, eller at de er følelsesløse i skjeden pga usynlige nerveskader. Men dette tas ikke så mye på alvor enda, for det rammer kvinner, det handler om sex og fordi fødsel er så "naturlig". 

Anonymkode: 57b80...34a

Og igjen det har blitt delt opp i en annen tråd,ta den diskusjonen er der. hva feiler dere??

 

Anonymkode: b8ad3...2ed

[Tutte]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For noe tull. Fødsler er noe av det mest risikofylte mor og barn må i gjennom. Selv her til lands er det langt fra risikofritt å føde. Selv om det som regel ikke ender med døden (men det hender barnet blir hjerneskadd av for lite oksygen,mfordi jordmor på død og liv skal presse frem en vaginal fødsel) ender en del opp med fødselsskader som det enda er tabu å snakke om. Skrekken er anal inkontinens, men den rammer "bare" 0,5 %. Langt flere opplever inkontinens for urin, at sexlivet ødelegges av en for vid vagina, eller at de er følelsesløse i skjeden pga usynlige nerveskader. Men dette tas ikke så mye på alvor enda, for det rammer kvinner, det handler om sex og fordi fødsel er så "naturlig". 

Anonymkode: 57b80...34a

Ja dette kan du ta opp i den andre tråden som er splittet fra denne (risikoen ved fødsel).

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og igjen det har blitt delt opp i en annen tråd,ta den diskusjonen er der. hva feiler dere??

 

Anonymkode: b8ad3...2ed

Visste ikke at den var splittet. Merkelig at det innlegget jeg svarte på ikke var i den andre tråden. Trenger det å feile noen noe, bare fordi man ikke automatisk ser at en 8 siders tråd er splittet? 

Anonymkode: 57b80...34a

[Gjest Tekola]

Ryddet for avsporinger og personangrep. Minner om at diskusjonen rundt risikoen ved fødsel har blitt splittet ut.

Tekola, admin.

 

 

[skje]

15 timer siden, Tutte skrev:

Skjønner ikke hva det løser ved å skrive gang på gang hvor forferdelig denne mannen er og hvor krise dette kunne blitt og ikke minst dødelig som flere her har skrevet. TS vet jo selv at dette var dårlig gjort av mannen, så hva er vitsen med å skrive dette gang på gang?

Det er en måte å uttrykke støtte og forståelse på. 

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, Tekola skrev:

Ryddet for avsporinger og personangrep. Minner om at diskusjonen rundt risikoen ved fødsel har blitt splittet ut.

Tekola, admin.

 

 

Men hvorfor fjerner dere ikke innleggene  som omhandler riskio ved fødsel i denne tråden?

Så slipper dere å ha den misfprståelse gang på gang? Og mindre jobb?

Stå innlegge(ne)t her så kommer jo brukere til å svare på det, som vi så.

Er det ikke like lett å legge det inn i den nye tråden eller slette de da?

 

 

Anonymkode: b8ad3...2ed

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Visste ikke at den var splittet. Merkelig at det innlegget jeg svarte på ikke var i den andre tråden. Trenger det å feile noen noe, bare fordi man ikke automatisk ser at en 8 siders tråd er splittet? 

Anonymkode: 57b80...34a

ikke sant, godd poeng

@Tekola

Anonymkode: b8ad3...2ed

[AnonymBruker]

Regner ikke med at ts kommer til å se at jeg skriver her, siden dette er noen måneder siden nå. Men jeg kom helt tilfeldigvis til å tenke på denne tråden i dag, og måtte lete den opp for å se etter oppdatering. Jeg fødte ca samtidig som deg og husker så godt hvor mye medfølelse jeg hadde med deg når jeg så denne tråden. Jeg fikk aldri med meg oppdateringen fra ts, men ser du kontaktet noen for hjelp og det var så godt å lese. Jeg håper det går bedre med deg nå, og at du har fått bearbeidet hendelsen noe mer  <3

Anonymkode: ba435...f90

[Clemencia]

Dette hørtes utrolig vondt ut. Jeg har selv vært utsatt for overgrep og grudde meg veldig til fødsel, men for min del gikk det mye bedre enn jeg hadde tenkt og mye bedre enn hos deg. Forstår angsten din i utgangspunktet, men kan ikke innbille meg hvor vondt det som hendte måtte være.. Jeg tenker at du må få samtale med jordmor, men også bli henvist til andre instanser innen psykiatri for å få satt ord på ting og bearbeide alt. Jeg vil også anbefale deg å kontakte familievernkontoret, de kan hjelpe dere i denne krisen. Det høres ut som du er på vei mot eller allerede har kommet i en fødselsdepresjon.. Jeg tror virkelig at dere kan komme gjennom dette!! Det han gjorde var fryktelig, ingen tvil, og det vil kreve jobb å komme seg gjennom, men det vil virkelig være verdt det.

[Gjest Vilunich]

Så ikke at det var gammel tråd

Endret 27. desember 2016 av Vilunich

[Silva Pluvialis]

Hvordan endte dette, TS?

Jeg er sjokkert. Han overlot deg til deg selv, i en tilstand full av angst og hjelpeløshet. Han visste at du hadde angst og hadde opplevd overgrep, og så svikter han så grovt. Kan ikke forestille meg engang hvor redd du må ha vært mens du ventet på han i timevis. Håper det går bra med deg den dag i dag. ❤️❤️
 

 

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (På 19.5.2016 den 14.31):

jeg sliter skikkelig nå. Fødte for 2 uker siden nå, og det var helt grusomt. Hadde ekstrem fødselsangst etter overgrep, og hadde laget en plan med jm som innebar all slags smertelindring og trygghet for å unngå panikkanfall. Mannen min visste hvor redd jeg var, og hvorfor. Vi hadde avtalt med jm å komme tidlig til sykehuset, og vi skulle ikke bli sendt hjem. Har reisevei på 2,5 time hver vei. 

Mannen min var ikke hjemme når riene satt i gang, og det gikk et par timer før jeg klarte å skille dem fra kynnere. Etter hvert gikk vannet, men riene var ikke så vonde så jeg bestemte meg i samråd med jm for å vente litt til. Halvannen time etter dette begynte det å gjøre vondt, og med tanke på den lange reiseveien ringte jeg mannen min og bad han komme. Han var ikke på jobb, han var bare ute. Sa han skulle komme, han måtte bare ordne noen småting men skulle være hjemme innen 15 minutt. Jeg gjorde meg klar og satte meg i sofaen for å vente. Og jeg ventet, og ventet og riene ble vondere og vondere og jeg kjente panikken steg. Etter 3 timer tok han endelig telefonen, og sa han var blitt opptatt. Jeg lå på sofaen og vred meg i smerter (rier+angst og panikk gjorde situasjonen uutholdelig og jeg hadde mest lyst å gå å henge meg). Det gikk enda en halvtime før mannen min dukket opp, og når han kom skulle han "bare" på do, dusje og spise litt. Prøvde å si til han at nå hadde jeg så vondt at vi hadde det travelt. "Første fødsel tar jo ofte laaang tid" svarte han da, selv om jeg hadde så vondt at jeg værken klarte å stå eller gå, og riene kom haglende uten pause. 

Vi kom endelig i bilen, 4,5 time etter at jeg ringte til han og bad han komme pronto. Turen var helt forferdelig, jeg skalv, gråt, svettet og skrek mens vi kjørte. Var helt grusomt å sitte fastspent på den måten. Når vi hadde kjørt i 1 time kom trykketrangen og jeg fikk helt panikk. Klarte ikke å holde igjen, og visste jo hva det var og at vi var langt fra sykehuset ennå. Klarte å be mannen ringe en ambulanse, for barnet kom NÅ. Etter noen pressrier jeg ikke klarte å holde igjen kjente jeg hodet der nede, mannen stoppet bilen og jeg fikk av meg buksa. Var livredd og hadde jo null kontroll over kroppen. Barnet ble født langs veikanten oppå et fjell og det er det jævligeste jeg har vært med på. Har aldri vært så redd og hatt så vondt i hele mitt liv. Voldtekten tidligere var piece of cake i forhold til dette. Ord kan ikke beskrive det!! 

Så kom ambulansen med jm etterhvert og vi ble fraktet til barsel, alt vel med mor (fysisk) og barn. Etter noen dager reiste vi hjem.

helt siden fødselen har jeg vært så sint på mannen min at jeg klarer ikke sette ord på det en gang. Føler han har sveket meg noe vanvittig og bare gitt blaffen i meg - under den viktigste hendelsen i livene våre. Jeg tåler ikke trynet hans, tåler ikke at han ser på meg og enda mindre at han tar på meg. Tenk hvis han hadde tatt litt hensyn til meg og brydd seg katta om smertene mine hadde jeg født i på sykehus med helsepersonell rundt meg og med masse smertelindring. I stede fikk jeg en opplevelse som har satt så dype spor at jeg tror aldri jeg kommer meg ut av dette her. Han gjør alt han kan for å gjøre det bedre. Han tar all nattevåk, lager mat til meg og er veldig snill og god - men jeg er bare forbanna og blir fysisk kvalm av snillheten hans nå. Snakker ikke til han, og prøver å unngå han så langt det lar seg gjøre. Jeg sover på sofaen f.eks. 

Barnet er jeg helt apatisk til. Føler verken glede, kjærlighet, smerte eller sorg angående det. Gir det kos, mat og stell, men føler ingenting. Det føles ikke som mitt barn, føler jeg bare eksisterer sammen med det. Tenker ofte på at det påførte meg så enorme smerter og redsel - men tenker jo også at det er ikke barnets feil det er mannen. 

Hva skal jeg gjøre? Jeg er veldig nærme å bare kjøpe meg en flybillett og reise langt vekk fra dette helvete... 

Anonymkode: 0674d...8e7

Faen ta jævelen. For en drittmann. Var de nå så viktige de ærendene han hadde. Han skulle sluppet alt i hendene og kommet men en gang. Greit nok at førstegangsfødsler KAN ta tid, men det gjør de ikke alltid. I tillegg var jo hele planen at dere skulle kommet tidlig. Oj ser at dette var skrevet i 2016. Håper ts har en bedre mann nå

Endret 5. desember 2020 av Maleficenta

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (På 19.5.2016 den 20.38):

Vold er aldri svaret!

Anonymkode: 4935a...348

I dette tilfellet så jo... Ts hadde sinnsyke smerter pga han og hun kunne risikert alvorlige fødselsskader. Han fortjener å oppleve samme smerte

[Tanuki]

Husker denne tråden og hvor sjokkert jeg ble av å lese den. Håper det går bra med TS i dag. Vet med meg selv at jeg aldri hadde tillgitt mannen min noe sånt.

[Maleficenta]

Tanuki skrev (9 minutter siden):

Husker denne tråden og hvor sjokkert jeg ble av å lese den. Håper det går bra med TS i dag. Vet med meg selv at jeg aldri hadde tillgitt mannen min noe sånt.

Ja. Er og spent på hvordan det går

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.5.2016 den 14.31):

jeg sliter skikkelig nå. Fødte for 2 uker siden nå, og det var helt grusomt. Hadde ekstrem fødselsangst etter overgrep, og hadde laget en plan med jm som innebar all slags smertelindring og trygghet for å unngå panikkanfall. Mannen min visste hvor redd jeg var, og hvorfor. Vi hadde avtalt med jm å komme tidlig til sykehuset, og vi skulle ikke bli sendt hjem. Har reisevei på 2,5 time hver vei. 

Mannen min var ikke hjemme når riene satt i gang, og det gikk et par timer før jeg klarte å skille dem fra kynnere. Etter hvert gikk vannet, men riene var ikke så vonde så jeg bestemte meg i samråd med jm for å vente litt til. Halvannen time etter dette begynte det å gjøre vondt, og med tanke på den lange reiseveien ringte jeg mannen min og bad han komme. Han var ikke på jobb, han var bare ute. Sa han skulle komme, han måtte bare ordne noen småting men skulle være hjemme innen 15 minutt. Jeg gjorde meg klar og satte meg i sofaen for å vente. Og jeg ventet, og ventet og riene ble vondere og vondere og jeg kjente panikken steg. Etter 3 timer tok han endelig telefonen, og sa han var blitt opptatt. Jeg lå på sofaen og vred meg i smerter (rier+angst og panikk gjorde situasjonen uutholdelig og jeg hadde mest lyst å gå å henge meg). Det gikk enda en halvtime før mannen min dukket opp, og når han kom skulle han "bare" på do, dusje og spise litt. Prøvde å si til han at nå hadde jeg så vondt at vi hadde det travelt. "Første fødsel tar jo ofte laaang tid" svarte han da, selv om jeg hadde så vondt at jeg værken klarte å stå eller gå, og riene kom haglende uten pause. 

Vi kom endelig i bilen, 4,5 time etter at jeg ringte til han og bad han komme pronto. Turen var helt forferdelig, jeg skalv, gråt, svettet og skrek mens vi kjørte. Var helt grusomt å sitte fastspent på den måten. Når vi hadde kjørt i 1 time kom trykketrangen og jeg fikk helt panikk. Klarte ikke å holde igjen, og visste jo hva det var og at vi var langt fra sykehuset ennå. Klarte å be mannen ringe en ambulanse, for barnet kom NÅ. Etter noen pressrier jeg ikke klarte å holde igjen kjente jeg hodet der nede, mannen stoppet bilen og jeg fikk av meg buksa. Var livredd og hadde jo null kontroll over kroppen. Barnet ble født langs veikanten oppå et fjell og det er det jævligeste jeg har vært med på. Har aldri vært så redd og hatt så vondt i hele mitt liv. Voldtekten tidligere var piece of cake i forhold til dette. Ord kan ikke beskrive det!! 

Så kom ambulansen med jm etterhvert og vi ble fraktet til barsel, alt vel med mor (fysisk) og barn. Etter noen dager reiste vi hjem.

helt siden fødselen har jeg vært så sint på mannen min at jeg klarer ikke sette ord på det en gang. Føler han har sveket meg noe vanvittig og bare gitt blaffen i meg - under den viktigste hendelsen i livene våre. Jeg tåler ikke trynet hans, tåler ikke at han ser på meg og enda mindre at han tar på meg. Tenk hvis han hadde tatt litt hensyn til meg og brydd seg katta om smertene mine hadde jeg født i på sykehus med helsepersonell rundt meg og med masse smertelindring. I stede fikk jeg en opplevelse som har satt så dype spor at jeg tror aldri jeg kommer meg ut av dette her. Han gjør alt han kan for å gjøre det bedre. Han tar all nattevåk, lager mat til meg og er veldig snill og god - men jeg er bare forbanna og blir fysisk kvalm av snillheten hans nå. Snakker ikke til han, og prøver å unngå han så langt det lar seg gjøre. Jeg sover på sofaen f.eks. 

Barnet er jeg helt apatisk til. Føler verken glede, kjærlighet, smerte eller sorg angående det. Gir det kos, mat og stell, men føler ingenting. Det føles ikke som mitt barn, føler jeg bare eksisterer sammen med det. Tenker ofte på at det påførte meg så enorme smerter og redsel - men tenker jo også at det er ikke barnets feil det er mannen. 

Hva skal jeg gjøre? Jeg er veldig nærme å bare kjøpe meg en flybillett og reise langt vekk fra dette helvete... 

Anonymkode: 0674d...8e7

Det høres ut som du trenger psykologisk hjelp. verken du eller mannen din kunne vite st du skulle føde i bilen. Dessuten når man bor så langt unna sykehuset som 2.5 timer med bil, så er det vanligste å bli sendt med ambulanse eller seaking så snart fødselen starter, man får også tilbud om å dra til sykehushotell i forkant av termin.

 

Mye her skurrer føler jeg. Og det høres ut som det er du som er problemet ikke mannen din. Når mannen din ikke kom etter 1 time, allerede da kunne DU ringe ambulansen. Ikke legg all skylda på han. Du har selv ett ansvar.

Anonymkode: 0e868...d00

[Gjest Dævendøtte]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Mye her skurrer føler jeg. Og det høres ut som det er du som er problemet ikke mannen din. Når mannen din ikke kom etter 1 time, allerede da kunne DU ringe ambulansen. Ikke legg all skylda på han. Du har selv ett ansvar.

Akkurat i dette tilfellet, vil jeg si at det som skurrer mest så langt, er innlegget ditt. Les trådstart en gang til. 

 

Endret 5. desember 2020 av Dævendøtte
skrivefeil

[AnonymBruker]

Hvordan går det TS?

Anonymkode: b7003...4b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.5.2016 den 15.31):

jeg sliter skikkelig nå. Fødte for 2 uker siden nå, og det var helt grusomt. Hadde ekstrem fødselsangst etter overgrep, og hadde laget en plan med jm som innebar all slags smertelindring og trygghet for å unngå panikkanfall. Mannen min visste hvor redd jeg var, og hvorfor. Vi hadde avtalt med jm å komme tidlig til sykehuset, og vi skulle ikke bli sendt hjem. Har reisevei på 2,5 time hver vei. 

Mannen min var ikke hjemme når riene satt i gang, og det gikk et par timer før jeg klarte å skille dem fra kynnere. Etter hvert gikk vannet, men riene var ikke så vonde så jeg bestemte meg i samråd med jm for å vente litt til. Halvannen time etter dette begynte det å gjøre vondt, og med tanke på den lange reiseveien ringte jeg mannen min og bad han komme. Han var ikke på jobb, han var bare ute. Sa han skulle komme, han måtte bare ordne noen småting men skulle være hjemme innen 15 minutt. Jeg gjorde meg klar og satte meg i sofaen for å vente. Og jeg ventet, og ventet og riene ble vondere og vondere og jeg kjente panikken steg. Etter 3 timer tok han endelig telefonen, og sa han var blitt opptatt. Jeg lå på sofaen og vred meg i smerter (rier+angst og panikk gjorde situasjonen uutholdelig og jeg hadde mest lyst å gå å henge meg). Det gikk enda en halvtime før mannen min dukket opp, og når han kom skulle han "bare" på do, dusje og spise litt. Prøvde å si til han at nå hadde jeg så vondt at vi hadde det travelt. "Første fødsel tar jo ofte laaang tid" svarte han da, selv om jeg hadde så vondt at jeg værken klarte å stå eller gå, og riene kom haglende uten pause. 

Vi kom endelig i bilen, 4,5 time etter at jeg ringte til han og bad han komme pronto. Turen var helt forferdelig, jeg skalv, gråt, svettet og skrek mens vi kjørte. Var helt grusomt å sitte fastspent på den måten. Når vi hadde kjørt i 1 time kom trykketrangen og jeg fikk helt panikk. Klarte ikke å holde igjen, og visste jo hva det var og at vi var langt fra sykehuset ennå. Klarte å be mannen ringe en ambulanse, for barnet kom NÅ. Etter noen pressrier jeg ikke klarte å holde igjen kjente jeg hodet der nede, mannen stoppet bilen og jeg fikk av meg buksa. Var livredd og hadde jo null kontroll over kroppen. Barnet ble født langs veikanten oppå et fjell og det er det jævligeste jeg har vært med på. Har aldri vært så redd og hatt så vondt i hele mitt liv. Voldtekten tidligere var piece of cake i forhold til dette. Ord kan ikke beskrive det!! 

Så kom ambulansen med jm etterhvert og vi ble fraktet til barsel, alt vel med mor (fysisk) og barn. Etter noen dager reiste vi hjem.

helt siden fødselen har jeg vært så sint på mannen min at jeg klarer ikke sette ord på det en gang. Føler han har sveket meg noe vanvittig og bare gitt blaffen i meg - under den viktigste hendelsen i livene våre. Jeg tåler ikke trynet hans, tåler ikke at han ser på meg og enda mindre at han tar på meg. Tenk hvis han hadde tatt litt hensyn til meg og brydd seg katta om smertene mine hadde jeg født i på sykehus med helsepersonell rundt meg og med masse smertelindring. I stede fikk jeg en opplevelse som har satt så dype spor at jeg tror aldri jeg kommer meg ut av dette her. Han gjør alt han kan for å gjøre det bedre. Han tar all nattevåk, lager mat til meg og er veldig snill og god - men jeg er bare forbanna og blir fysisk kvalm av snillheten hans nå. Snakker ikke til han, og prøver å unngå han så langt det lar seg gjøre. Jeg sover på sofaen f.eks. 

Barnet er jeg helt apatisk til. Føler verken glede, kjærlighet, smerte eller sorg angående det. Gir det kos, mat og stell, men føler ingenting. Det føles ikke som mitt barn, føler jeg bare eksisterer sammen med det. Tenker ofte på at det påførte meg så enorme smerter og redsel - men tenker jo også at det er ikke barnets feil det er mannen. 

Hva skal jeg gjøre? Jeg er veldig nærme å bare kjøpe meg en flybillett og reise langt vekk fra dette helvete... 

Anonymkode: 0674d...8e7

Jeg gråter her jeg nå. For en forferdelig opplevelse. Mannen din har jeg ikke ord for. Jeg synes du skal kontakte krisesenteret omgående. De har et fantastisk støtteapparat for akkurat dette. 

Du må ha hjelp av noen der akutt.

Ønsker deg all lykke. Og husk, det er ikke barnet sitt feil. 

Jeg tror du trenger tid litt vekk fra mannen så du kan få denne morsfølelsen både du og barnet trenger. 

God klem 

Anonymkode: 2e083...722