Jeg hater mannen min... Baby 2 uker

[AnonymBruker]

jeg sliter skikkelig nå. Fødte for 2 uker siden nå, og det var helt grusomt. Hadde ekstrem fødselsangst etter overgrep, og hadde laget en plan med jm som innebar all slags smertelindring og trygghet for å unngå panikkanfall. Mannen min visste hvor redd jeg var, og hvorfor. Vi hadde avtalt med jm å komme tidlig til sykehuset, og vi skulle ikke bli sendt hjem. Har reisevei på 2,5 time hver vei. 

Mannen min var ikke hjemme når riene satt i gang, og det gikk et par timer før jeg klarte å skille dem fra kynnere. Etter hvert gikk vannet, men riene var ikke så vonde så jeg bestemte meg i samråd med jm for å vente litt til. Halvannen time etter dette begynte det å gjøre vondt, og med tanke på den lange reiseveien ringte jeg mannen min og bad han komme. Han var ikke på jobb, han var bare ute. Sa han skulle komme, han måtte bare ordne noen småting men skulle være hjemme innen 15 minutt. Jeg gjorde meg klar og satte meg i sofaen for å vente. Og jeg ventet, og ventet og riene ble vondere og vondere og jeg kjente panikken steg. Etter 3 timer tok han endelig telefonen, og sa han var blitt opptatt. Jeg lå på sofaen og vred meg i smerter (rier+angst og panikk gjorde situasjonen uutholdelig og jeg hadde mest lyst å gå å henge meg). Det gikk enda en halvtime før mannen min dukket opp, og når han kom skulle han "bare" på do, dusje og spise litt. Prøvde å si til han at nå hadde jeg så vondt at vi hadde det travelt. "Første fødsel tar jo ofte laaang tid" svarte han da, selv om jeg hadde så vondt at jeg værken klarte å stå eller gå, og riene kom haglende uten pause. 

Vi kom endelig i bilen, 4,5 time etter at jeg ringte til han og bad han komme pronto. Turen var helt forferdelig, jeg skalv, gråt, svettet og skrek mens vi kjørte. Var helt grusomt å sitte fastspent på den måten. Når vi hadde kjørt i 1 time kom trykketrangen og jeg fikk helt panikk. Klarte ikke å holde igjen, og visste jo hva det var og at vi var langt fra sykehuset ennå. Klarte å be mannen ringe en ambulanse, for barnet kom NÅ. Etter noen pressrier jeg ikke klarte å holde igjen kjente jeg hodet der nede, mannen stoppet bilen og jeg fikk av meg buksa. Var livredd og hadde jo null kontroll over kroppen. Barnet ble født langs veikanten oppå et fjell og det er det jævligeste jeg har vært med på. Har aldri vært så redd og hatt så vondt i hele mitt liv. Voldtekten tidligere var piece of cake i forhold til dette. Ord kan ikke beskrive det!! 

Så kom ambulansen med jm etterhvert og vi ble fraktet til barsel, alt vel med mor (fysisk) og barn. Etter noen dager reiste vi hjem.

helt siden fødselen har jeg vært så sint på mannen min at jeg klarer ikke sette ord på det en gang. Føler han har sveket meg noe vanvittig og bare gitt blaffen i meg - under den viktigste hendelsen i livene våre. Jeg tåler ikke trynet hans, tåler ikke at han ser på meg og enda mindre at han tar på meg. Tenk hvis han hadde tatt litt hensyn til meg og brydd seg katta om smertene mine hadde jeg født i på sykehus med helsepersonell rundt meg og med masse smertelindring. I stede fikk jeg en opplevelse som har satt så dype spor at jeg tror aldri jeg kommer meg ut av dette her. Han gjør alt han kan for å gjøre det bedre. Han tar all nattevåk, lager mat til meg og er veldig snill og god - men jeg er bare forbanna og blir fysisk kvalm av snillheten hans nå. Snakker ikke til han, og prøver å unngå han så langt det lar seg gjøre. Jeg sover på sofaen f.eks. 

Barnet er jeg helt apatisk til. Føler verken glede, kjærlighet, smerte eller sorg angående det. Gir det kos, mat og stell, men føler ingenting. Det føles ikke som mitt barn, føler jeg bare eksisterer sammen med det. Tenker ofte på at det påførte meg så enorme smerter og redsel - men tenker jo også at det er ikke barnets feil det er mannen. 

Hva skal jeg gjøre? Jeg er veldig nærme å bare kjøpe meg en flybillett og reise langt vekk fra dette helvete... 

Anonymkode: 0674d...8e7

[Calleia]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

jeg sliter skikkelig nå. Fødte for 2 uker siden nå, og det var helt grusomt. Hadde ekstrem fødselsangst etter overgrep, og hadde laget en plan med jm som innebar all slags smertelindring og trygghet for å unngå panikkanfall. Mannen min ..... 

Anonymkode: 0674d...8e7

Du MÅ snakke med noen.

Har full forståelse for reaksjonen din mtp. mannen din, men du må ha hjelp til å komme deg igjennom det. Dere har barn sammen.

Endret 20. mai 2016 av calleia

[AnonymBruker]

Kontakt fastlegen, få hastetime og gi henne en utskrift av innlegget ditt. Klem! 

Jeg har ikke ord for den mannen... 

Anonymkode: 68e69...8e3

[AnonymBruker]

Uff, så forferdelig for deg! <3 Har ikke så mange gode råd, men kanskje terapi hadde vært noe? Både for deg alene og for dere sammen, så han kanskje tar innover seg hvor ille dette er for deg - eventuelt får uttrykket til deg hvor ille han har oppført seg? 
Hvis dere har hatt det bra sammen før dette, og han nå tar ansvar, så foreslår jeg å ikke falle for fristelsen det er å dra.

Anonymkode: 06d98...ceb

[AnonymBruker]

Ikke forlat det uskyldige barnet ditt fordi du er sint og utslitt.. det fortjener at du ihvertfall prøver å gjøre situasjonen mellom deg og barnet bedre. Få hastetime hos legen, og be om psykologhjelp snarest mulig. 

Veldig leit at du hadde en så grusom opplevelse! Men som du selv skriver så er det jo ikke barnet sin skyld at det ble slik. Barnet trenger moren sin. Ønsker deg masse lykke til videre! 

Anonymkode: 59fde...825

[RompeRusk]

Du kontakter helsesøster NÅ før du utvikler alvorlig fødselsdepresjon! 

Og oppførselen til mannen har jeg ikke ord for! 

[Gjest Amininata]

Oi, dette hørtes ganske alvorlig ut.
Det værste er at jeg kan se for meg at jeg ville reagert ganske likt, for fødsel er jo noe av det  største og mest TRAUMATISKE man kan oppleve som kvinne spørr du meg

Det kommer ett levende lite menneske ut av underlivet, vi mennesker har sjelden noe "plopp" så var det over

Du burde ta kontakt med fastlegen din, du trenger noen og snakke med. En psykolog høres ikke dumt ut.

Nå har vi jo bare hørt din side av historien, det kan jo tenkes at mannen din var litt sjokkert og hadde en "ut-av-deg-sjæl-opplevelse".
Mannen til venninna mi endte opp med og kjøre til biltema i panikk og du vill ikke tro hva han kjøpte og hvor lang tid han brukte!

-Han kometter 45 min, med sprayboks, klut, stellebrett og dunker med vann.

[AnonymBruker]

Dette er noe av det mest grusomme jeg har lest!

Som andre har sagt, du må kontakte noen for å få snakket om dette. Vis gjerne innlegget til mannen din også. 

Det holder ikke å være snill mann etter å ha utsatt deg for dette. 

Anonymkode: 601a1...899

[Kristanna]

Kontakt fastlegen din. Du har gått gjennom en traumatisk hendelse og med tanke på at du har hatt ekstrem fødelsangst er sjansene større for å få fødselsdepresjon. 

Du trenger hjelp til å bearbeide dette, ønsker deg lykke til

Vet ikke hva jeg skal si om mannen din en gang, han har sviktet grovt. Spesielt ille når du har fødselangst.

[AnonymBruker]

mannen min stakk av han når jeg ble lagt i sykebilen med så høyt blodtrykk at sykpersonell var livredd, jeg fikk beskjed om å ringe mannen min som måtte kommer etter i bil. Han reiste til Galdhøpiggen istedenfor og sa jeg fikk klare meg selv. Jeg klarte aldri å tilgi han. Uansett hvor fin sønnen min var lå alltid raseriet over å bli svikta i bakgrunnen og vi flyttet fra hverandre oh yes we did. 

Anonymkode: 8ac9a...ca5

[skje]

10 minutter siden, Amininata skrev:

Nå har vi jo bare hørt din side av historien, det kan jo tenkes at mannen din var litt sjokkert og hadde en "ut-av-deg-sjæl-opplevelse".

Seriøst? Du antyder at TS overdriver hvor traumatisk opplevelsen var, og finner opp unnskyldninger for mannen? 

Dette var ikke snakk om en "vanlig" fødselsangst (som i aller høyeste grad skal tas på alvor), dette var som følge av overgrep, og mannen var klar over det. Det finnes ingen unnskyldning som rettferdiggjør det han gjorde. Ferdig snakka.

 

TS, kontakt fastlegen. H*n henviser deg til psykolog, og så får du, babyen og mannen hjelp. Du kan ha blitt retraumatisert, og det må tas hånd om fort. Babyen trenger deg, og mannen trenger å virkelig forstå hva det var han gjorde. Det er én ting at han stiller opp og er "snill" nå, men det virker som han bare vet at han har bæsja på leggen. Du kommer ikke til å klare å tilgi eller tåle ham før du føler deg forstått av ham. Da trenger dere hjelp utenfra.  

[AnonymBruker]

5 minutter siden, skje skrev:

Seriøst? Du antyder at TS overdriver hvor traumatisk opplevelsen var, og finner opp unnskyldninger for mannen? 

Dette var ikke snakk om en "vanlig" fødselsangst (som i aller høyeste grad skal tas på alvor), dette var som følge av overgrep, og mannen var klar over det. Det finnes ingen unnskyldning som rettferdiggjør det han gjorde. Ferdig snakka.

 

 

Nei, jeg synes at det hun opplever er helt reelt for henne, men tenkte bare mannen reagerte jo nok på sin måte også selvom han kanskje tilsynelatende virket som han ikke brydde seg.
Med mindre han bare er en psykopat, men om han ikke har vist noen antydning til det tidligere virker det jo rart at han plutselig skulle slå om

De burde snakke dypt og inderlig sammen om dette.
Hva som ligger bak uttover kan vi jo ikke annet enn synse og mene om

Ønsker TS allt godt og at hun finner ut av dette. Du vil nok elske barnet ditt skal du se, det er en tøff og traumatisk hendelse etterfulgt av en annen du har opplevd som kunne knekt mange. Du er sterk som tørr fortelle og snakke om det, 

Anonymkode: 959d4...905

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Nei, jeg synes at det hun opplever er helt reelt for henne, men tenkte bare mannen reagerte jo nok på sin måte også selvom han kanskje tilsynelatende virket som han ikke brydde seg.
Med mindre han bare er en psykopat, men om han ikke har vist noen antydning til det tidligere virker det jo rart at han plutselig skulle slå om

De burde snakke dypt og inderlig sammen om dette.
Hva som ligger bak uttover kan vi jo ikke annet enn synse og mene om

Ønsker TS allt godt og at hun finner ut av dette. Du vil nok elske barnet ditt skal du se, det er en tøff og traumatisk hendelse etterfulgt av en annen du har opplevd som kunne knekt mange. Du er sterk som tørr fortelle og snakke om det, 

Anonymkode: 959d4...905

en ting er å reagere, en annen ting er å faktisk gi faen i følelser man har å ta mer hensyn til en livredd fødende kvinne. han var fulstendig klar over dette og burde være forberedt nok til å takle det når det skulle skje. 

Anonymkode: 6dc84...7b5

[AnonymBruker]

Kan du ringe føden å få en samtale med jordmor? Jeg har en veninne som hadde en traumatisk fødsel og hun fikk noen samtaler med jordmor etterpå. Var selvfølgelig ikke lik situasjon hun ble gravid med en voldelig mann som utsatte henne for grove sexuelle overgrep over en lengere periode. I tilegg var det komplikasjoner under fødsel. Du burde uansett snakke med helsesøster for hun vet hvor du kan få hjelp! 

Anonymkode: 912ab...6cd

[AnonymBruker]

Fy faen....unnskyld meg, men for en forbanna dritgubbe!

Jeg hadde tatt med meg ungen og reist til familien min for å få ting på avstand.

Tror nesten ikke jeg hadde klart å tilgi ett så stort svik som det her noen gang. Har ikke ord. Tenk å prioritere egne greier som ikke er jobb engang over kjæresten som har startet på fødselen hjemme og er fullstendig avhengig av deg. Bare....herregud. Hvem faen gjør sånn???

 

 

Anonymkode: 9a56e...3ff

[AnonymBruker]

Vil bare sende deg en klem. Dette hørtes helt forjævlig ut.

Anonymkode: 6c429...0d8

[AnonymBruker]

Kjære TS, dette var vondt å lese!

Du må og skal kontakte helsestasjon eller fastlege nå. Dit SKAL mannen din være med. Du har vært utsatt for et traume. Ikke bare gjennomført fødsel med fødselsangst og uten smertelindring, men du har også blitt sviktet på det groveste av den som skulle støtte deg gjennom dette.

Du trenger hjelp, og du trenger mye hjelp. Til å knytte deg til baby, til å bearbeide traumer og til å kunne gå videre. 

Samlivet med mannen sier jeg ingenting om. Om du kan leve med ham må du selv finne ut av. Det eneste jeg vil si, er at det bør du ikke tenke på nå. Nå bør du fokusere på å få behandling for å kunne bygge et forhold til det uskyldige og (jeg går ut fra) ønskede barnet. 

Sannsynligvis må du sykmeldes og permisjon overføres til far - han har med å stille opp ett hundre prosent med babyen inntil du er i stand til å ta deg av den. For det tror jeg ikke du er akkurat nå. Ikke hele dagene alene. 

 

Hvorfor han reagerte som han gjorde og hvordan han satte deg i denne situasjonen får dere ta senere. 

 

Du kommer gjennom dette TS. Men søk hjelp!

Anonymkode: 9acb4...e87

[AnonymBruker]

TS hør her, det du har greid er helt vannvittig fantastisk. Du har greid å føde et barn i en veikant, vet du, det er helt spesielt! Du har vært SÅ FLINK! Hør her, du trenger litt hjelp nå. du burde få snakket med legen din og få hjelp med å få orden på følelsene rundt det du har opplevd. Fødsler er faktisk det vondeste i livet smertemessig, og det er ikke rart at du led og at du fortsatt har det vondt! Og husk, barnet fortjener deg OG sin far, og en lykkelig oppvekst. Derfor må du passe på deg selv nå!

 

 

Anonymkode: 20b4d...fb0

[AnonymBruker]

Det var grusomt gjort av mannen din  Hadde min gjort noe slikt hadde jeg følt meg så forrådt... Jeg forstår reaksjonen din veldig godt, har lignende forhistorie selv. Gå fra mannen, han kan du aldri stole på igjen. Men ikke forlat ungen din, han trenger dere begge. 

Anonymkode: 204b2...53f

[AnonymBruker]

Men hjalp han deg ikke når du måtte føde da? Kan hende dette var veldig sjokkerende for han og satte ting litt på spissen for han også. Husk at det er du som presser ut barnet og får smertene, det er han som er glad i deg og må se smertene du går gjennom. Snakk med han og ikke hat han, han er faren til barnet ditt, du har valgt å få barn med han og dere må samarbeide om dette. Jeg er enig med de andre i at oppførselen hans var smakløs og at han virkelig burde sluppet alt i hendene for å kjøre deg på føden, ingenting kunne ha vært viktigere. Kan det være at han ikke så alvoret? Menn kan være simple noen ganger og ta ord for god fisk og ikke se hintene som henger i luften og være litt dårlige på å lese kroppsspråk. Det er reell kommunikasjonssvikt som er årsaken her tenker jeg og jeg tipper han har veldig dårlig samvittighet. Regner med han vet om overgrepet fra tidligere? 

Du omtaler han som mannen din så regner halvveis med at dere er gift. Dette er de onde dagene, ta vare på hverandre. Det er ikke alle som ser på fødsel som noe stort eller viktig og er ikke klar over hvor spesielt det er og hvor smertefullt det er på dama før de havner i selve situasjonen. Ingen av dere var innforstått med hva som kunne skje eller kunne vite hvordan det ble på forhånd. 

Anonymkode: 96f2d...9b5