Mitt livs største mareritt er blitt realitet...

[EvaLena]

 Føler virkelig med deg

[Theano]

58 minutter siden, Kristanna skrev:

Så trist å lese  Men gi parterapien en sjanse. Terapeuten kan kanskje få mannen din til å se ting i et annet perspektiv og vinkle ting på måter han ikke har tenkt på frem til nå. Han lever sikkert i en slags boble nå, men den kommer jo til å sprekke til slutt. Det er helt sikkert. 

Håper det ordner seg for deg

Jeg skal gjøre det  Ja, jeg mistenker at dette er tilfellet, men han benekter at han vil se noe annerledes på dette senere. Tusen takk for fine ord <3

[AnonymBruker]

Du sier veilederen hans, er dette på studiet hans? Utrolig uprofesjonelt i så fall. Det er vel ikke lov å ha en sånn tone seg imellom?

Anonymkode: 9ecc1...066

[Tibbie]

Åh, kjærlighetssorg er noe dritt :/ Men husk at den varer ikke evig.

Kanskje det er lurt å avslutte som venner før dere begynner å "hate" hverandre. Siden dere har et barn, tenker jeg. Dette er en mann du kommer til å ha i livet ditt - resten av livet. En du må samarbeide mye med. Da er det greit å ha et godt forhold

Men jeg skjønner at dette er litt som en sjokk for deg i og med at han har tenkt på dette i ett år og du begynner først nå.

Hva om dere flytter fra hverandre og ser om følelsene for han kommer tilbake?

Jeg vet ikke helt, men jeg tror det lureste her kanskje kan være å bare la forholdet gå sin gang :/

[AnonymBruker]

19 timer siden, Theano skrev:

Min gode og fantastiske samboer og kjæreste gjennom de 10 siste årene har mistet sine følelser for meg og har ikke noe tro på at de kommer tilbake. Jeg har vært på forumet her under annet navn i flere år, men aldri vært veldig aktiv. Men nå kjenner jeg at jeg trenger KG, for nære venner har jeg ikke. 

Dette er realiteten:

- Vi har en datter på 9 mnd. Ønsker å høre fra andre som har gått fra hverandre med så små barn. 

-Han har gått og kjent på dette i et års tid, men ikke satt i gang noen tiltak selv, spilt skuespill på hjemmebane og er utrolig sliten av hele situasjonen nå. Jeg har ikke sett et eneste tegn på at han har slitt med usikkerhet på forholdet, han har vært som han pleier. 

- Han har forelsket seg i veilederen sin, og veilederen har vært med på flørten, intet fysisk. Men det gjør så forferdelig vondt at han er glad i noen andre og ikke i meg. Han løy om dette til å begynne med, for å "skåne" henne. 

- Vi har fått time til parterapi, men han har ingen tro på at vi kan fortsette forholdet. Har mine tvil selv også, er så sveket og såret.

- Har de siste ukene sett nye sider av han, som likegyldighet og egoistisk. 

- Jeg går hjemme uten inntekt etter endt foreldrepermisjon denne mnd. Skal fortsette med det siste året på master fra høsten, når jenta begynner i barnehage.

Det var virkelig ikke slik jeg så for meg livet, jeg skulle jo bli gammel med denne mannen. Vi skulle reise, kose oss, få flere barn, kjøpe oss hus. Jeg gledet meg til så mye! Livet raser sammen rundt meg og den bunnløse sorgen er grusom.

Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg vil med innlegget, trenger bare en plass å få skrevet ned ting(familien begynner å bli lettere lei av temaet), delt tanker og følelser, diskutert og få trøst og råd  

Huff, føler med deg. Kanskje han ikke visste hvordan det var å få barn ( vel, det gjør jo ingen før de først sitter der ) og alt ansvaret det medfører, og at veilederen symboliserer friheten han hadde før han fikk barn?

Evt at hun har truffet han på andre områder du ikke treffer han. Mener ikke å såre deg her, prøver bare å forstå. Mange utvikler seg hele livet og selv om dere var sammen i ti år, kan dere ha utviklet dere i forskjellige retninger, og først når man møter en annen person man klikker med, kan dette utløse den forskjellen og brudd kan bli en "utvei". Jeg synes det er veldig dårlig av han siden dere var enige om å få barn , og datteren deres er bare 9 måneder. Han burde ikke se på andre damer sånn som han tydeligvis gjør siden han nå er forelsket, men man kan jo ikke alltid styre følelsene sine, men man kan styre sine handlinger og han burde kjempet mer for dere enn å komme med denne. Samtidig kan det jo ha vart over lengre tid. Man tror man kjenner sin partner, men så viser deg seg ofte at man ikke kjenner han/henne så godt allikevel. 

Kanskje det er noe forbigående, håper deg for din del. Men IKKE vær der for han for enhver pris. Kankskje han trenger mer motstand fra deg?

Anonymkode: b8c32...0e6

[Katten.2.0]

*klem*

[Sharon90]

23 timer siden, Theano skrev:

Min gode og fantastiske samboer og kjæreste gjennom de 10 siste årene har mistet sine følelser for meg og har ikke noe tro på at de kommer tilbake. Jeg har vært på forumet her under annet navn i flere år, men aldri vært veldig aktiv. Men nå kjenner jeg at jeg trenger KG, for nære venner har jeg ikke. 

Dette er realiteten:

- Vi har en datter på 9 mnd. Ønsker å høre fra andre som har gått fra hverandre med så små barn. 

Minsten her var vell rundt 8-9 mnd når vi flyttet fra hverandre, det gikk overraskende greit med han. Værre med eldstejenta.

Men i starten så nytter det jo ikke med samvær over lengre tid med så små (dette kan de en del om på FVK) da anbefaler de korte og HYPPIGE besøk. Og det har nok gjort underverker her. Guttungen er trygg og blid og nå sover han hos pappaen i kveld !

Men ta opp det på fvk, at det er viktig for deg (les: barnet) at dere samarbeider bra! Barnet foran ALT. Svelg heller noen kameler. 

Sitat

-Han har gått og kjent på dette i et års tid, men ikke satt i gang noen tiltak selv, spilt skuespill på hjemmebane og er utrolig sliten av hele situasjonen nå. Jeg har ikke sett et eneste tegn på at han har slitt med usikkerhet på forholdet, han har vært som han pleier. 

- Han har forelsket seg i veilederen sin, og veilederen har vært med på flørten, intet fysisk. Men det gjør så forferdelig vondt at han er glad i noen andre og ikke i meg. Han løy om dette til å begynne med, for å "skåne" henne. 

- Vi har fått time til parterapi, men han har ingen tro på at vi kan fortsette forholdet. Har mine tvil selv også, er så sveket og såret.

Veldig veldig fint med den timen uansett !! 

Det var veldig greit synes jeg. Vi var der flere ganger. Siste gang var jeg alene og hadde mer eller mindre bestemt meg for at dette ikke funket...forholdet. 

Og da var det godt å vite at vi hadde prøvd "alt" på en måte  

Sitat

- Har de siste ukene sett nye sider av han, som likegyldighet og egoistisk. 

Dette høres ikke noe greit ut! Håper det går bra med deg !

Sitat

- Jeg går hjemme uten inntekt etter endt foreldrepermisjon denne mnd. Skal fortsette med det siste året på master fra høsten, når jenta begynner i barnehage.

Alt slik ordner seg til slutt. Det er det eneste jeg vet. Veldig mye greier i starten, og noe stress. Men det går bra til slutt! 

Sitat

Det var virkelig ikke slik jeg så for meg livet, jeg skulle jo bli gammel med denne mannen. Vi skulle reise, kose oss, få flere barn, kjøpe oss hus. Jeg gledet meg til så mye! Livet raser sammen rundt meg og den bunnløse sorgen er grusom.

Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg vil med innlegget, trenger bare en plass å få skrevet ned ting(familien begynner å bli lettere lei av temaet), delt tanker og følelser, diskutert og få trøst og råd  

Huff ! Vil gi en trøsteklem! Dette var trist!

 

Men du kommer igjennom dette! 

Endret 1. april 2016 av Sharon90

[AnonymBruker]

Det ordner seg. Det blir bedre!

Og husk at hvis han har gått og holdt dette inne i seg i ett år, er han langt foran deg "i løypa". Han har gått på toget og du står igjen på perrongen. Jeg har vært der og kjempe og forsøkte å overtale mannen til å bli. Ser i ettertid at det var fånyttes. Han hadde bestemt seg og var langt forbi tvil. 

Jeg tenker derfor at dere heller ikke bør forsøke å bli sammen igjen. I alle fall ikke før det har gått et års tid. Ellers kan dere risikere å drive et av-og-på-forhold der mannen flytter ut og inn. Det skaper veldig usikkerhet for barna.

 

Lykke til! Ta en dag, en uke av gangen. Søk de gode og enkle opplevelsene i livet. Å gå gjennom samlivsbrudd med barn er mange faser, mange topper og bunner, noen skritt fram og noen tilbake. Men du kommer ut på andre siden med en stor livslærdom og kanskje som et nytt menneske.

Anonymkode: 08a93...b51

[Theano]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du sier veilederen hans, er dette på studiet hans? Utrolig uprofesjonelt i så fall. Det er vel ikke lov å ha en sånn tone seg imellom?

Anonymkode: 9ecc1...066

Ja, dette er på studiet hans. Det er så uprofesjonelt som man får det, og etisk uriktig. Dette var grunnen til at han ikke la frem hele sannheten til å begynne med. Han var redd for at jeg eller andre i vår nærmeste familie skulle melde inn forholdet/situasjonen. Slik ville han måtte tatt praksis på nytt fra høsten, og hun ville aldri fått være veileder igjen. Det siste hadde passet utmerket, men siden han blir ferdig på studiet nå til sommeren hadde jeg ikke hjerte til å melde det. Min mor, med samme yrke, vurderte det sterkt. Men fant ut at OM vi skulle finne ut av dette og fortsette forholdet var det kjipt å være den fæle svigermora. En annen ting er at et vennepar av oss treftes på denne måten, han som veileder og hun som student. Men da var de begge single, her er begge i samboerskap og han har et barn. Vi meldte ikke inn det den gangen heller, og de er sammen enda, 2 år etter.

[Theano]

20 timer siden, Tibbie skrev:

Åh, kjærlighetssorg er noe dritt :/ Men husk at den varer ikke evig.

Kanskje det er lurt å avslutte som venner før dere begynner å "hate" hverandre. Siden dere har et barn, tenker jeg. Dette er en mann du kommer til å ha i livet ditt - resten av livet. En du må samarbeide mye med. Da er det greit å ha et godt forhold

Men jeg skjønner at dette er litt som en sjokk for deg i og med at han har tenkt på dette i ett år og du begynner først nå.

Hva om dere flytter fra hverandre og ser om følelsene for han kommer tilbake?

Jeg vet ikke helt, men jeg tror det lureste her kanskje kan være å bare la forholdet gå sin gang :/

Ja, det er det, verre enn forventet! Vi har lagt samme plan, og er enige i at det er bedre å skilles som venner nå enn å prøve å bo sammen litt til og bli uvenner. Jeg ønsker svært mye å klare og samarbeide med han om ting som hører med det å ha et barn sammen. 

Jeg er sint på han for valgene han har tatt ang denne veilederen. Han burde bedt om å bytte veileder, eller så burde hun vært profesjonell nok til å bytte student når han fortalte henne at han var betatt. Men jeg vet ikke om jeg klarer å "hate" han, jeg elsker han jo fremdeles.

ser ut som om jeg flytter, men tror jeg får trøbbel om han angrer, da vil jeg føle meg svært todelt og dratt.

[Theano]

16 timer siden, Katten.2.0 skrev:

*klem*

Takk  <3

[Theano]

17 timer siden, Sharon90 skrev:

Minsten her var vell rundt 8-9 mnd når vi flyttet fra hverandre, det gikk overraskende greit med han. Værre med eldstejenta.

Men i starten så nytter det jo ikke med samvær over lengre tid med så små (dette kan de en del om på FVK) da anbefaler de korte og HYPPIGE besøk. Og det har nok gjort underverker her. Guttungen er trygg og blid og nå sover han hos pappaen i kveld !

Men ta opp det på fvk, at det er viktig for deg (les: barnet) at dere samarbeider bra! Barnet foran ALT. Svelg heller noen kameler. 

Veldig veldig fint med den timen uansett !! 

Det var veldig greit synes jeg. Vi var der flere ganger. Siste gang var jeg alene og hadde mer eller mindre bestemt meg for at dette ikke funket...forholdet. 

Og da var det godt å vite at vi hadde prøvd "alt" på en måte  

Dette høres ikke noe greit ut! Håper det går bra med deg !

Alt slik ordner seg til slutt. Det er det eneste jeg vet. Veldig mye greier i starten, og noe stress. Men det går bra til slutt! 

Huff ! Vil gi en trøsteklem! Dette var trist!

 

Men du kommer igjennom dette! 

Tusen takk for at du deler egne erfaringer og kommer med så støttende ord<3 ja, vi prøver parterapi, da har iallefall jeg prøvd☺️ Heldigvis så ordner alt det praktiske seg! Skal jobbe og prøve så hardt jeg kan å samarbeide med han☺️ ALT for at datteren skal ha det best mulig!

[Theano]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det ordner seg. Det blir bedre!

Og husk at hvis han har gått og holdt dette inne i seg i ett år, er han langt foran deg "i løypa". Han har gått på toget og du står igjen på perrongen. Jeg har vært der og kjempe og forsøkte å overtale mannen til å bli. Ser i ettertid at det var fånyttes. Han hadde bestemt seg og var langt forbi tvil. 

Jeg tenker derfor at dere heller ikke bør forsøke å bli sammen igjen. I alle fall ikke før det har gått et års tid. Ellers kan dere risikere å drive et av-og-på-forhold der mannen flytter ut og inn. Det skaper veldig usikkerhet for barna.

 

Lykke til! Ta en dag, en uke av gangen. Søk de gode og enkle opplevelsene i livet. Å gå gjennom samlivsbrudd med barn er mange faser, mange topper og bunner, noen skritt fram og noen tilbake. Men du kommer ut på andre siden med en stor livslærdom og kanskje som et nytt menneske.

Anonymkode: 08a93...b51

Tusen takk for så forståelsesfulle og støttende ord<3

jeg blir helt rørt av at så mange støttende mennesker skriver svar her! Det mange skriver er ord på mine egne tanker og følelser:) og det er så godt å se at jeg ikke er alene og at andre har kommet ut av dette på en ok måte:)

[Theano]

Den 1. april 2016 at 16.46, AnonymBruker skrev:

Huff, føler med deg. Kanskje han ikke visste hvordan det var å få barn ( vel, det gjør jo ingen før de først sitter der ) og alt ansvaret det medfører, og at veilederen symboliserer friheten han hadde før han fikk barn?

Evt at hun har truffet han på andre områder du ikke treffer han. Mener ikke å såre deg her, prøver bare å forstå. Mange utvikler seg hele livet og selv om dere var sammen i ti år, kan dere ha utviklet dere i forskjellige retninger, og først når man møter en annen person man klikker med, kan dette utløse den forskjellen og brudd kan bli en "utvei". Jeg synes det er veldig dårlig av han siden dere var enige om å få barn , og datteren deres er bare 9 måneder. Han burde ikke se på andre damer sånn som han tydeligvis gjør siden han nå er forelsket, men man kan jo ikke alltid styre følelsene sine, men man kan styre sine handlinger og han burde kjempet mer for dere enn å komme med denne. Samtidig kan det jo ha vart over lengre tid. Man tror man kjenner sin partner, men så viser deg seg ofte at man ikke kjenner han/henne så godt allikevel. 

Kanskje det er noe forbigående, håper deg for din del. Men IKKE vær der for han for enhver pris. Kankskje han trenger mer motstand fra deg?

Anonymkode: b8c32...0e6

Tusen takk for fantastiske ord! Du setter ord på mye av det samme som jeg selv tenker  Angående at hun "treffer" han på andre områder enn meg selv og at hun symboliserer det frie har jeg tenkt på jeg også. Vi har vært sammen så lenge og snakket mye om hva som var viktig for oss før vi skulle utvide familien, så reising og andre opplevelser har vi fått gjort mye av både alene, sammen med venner og på egenhånd. Føler at vi har brukt mye tid på å kjenne på frihetsfølelsen. Jeg trodde virkelig at jeg kjente han, men så feil jeg tok  Jeg er så enig i det du sier om at man ikke kan styre følelsene sine, men at han burde "kjempet" mer for forholdet vårt (med å for eksempel bytte veileder). Han hadde kjent henne i 8 uker da han sa det til meg, og vært betatt de 5 siste ukene, så veldig langvarig er det jo ikke  

Jeg ønsker at alt er forbigående, at han elsker meg høyere enn noen gang og virkelig går inn for å få forholdet vårt til å fungere igjen, for begge parter! Men jeg ser at ønsket mitt er svært urealistisk... 

Jeg skal prøve å gi litt mer motstand, jeg er for snill slik jeg er nå tror jeg(elsker han jo, og vil han bare vel likevel om han har såret meg dypt), det er verd å teste.

[Theano]

Den 1. april 2016 at 10.44, Kristanna skrev:

Så trist å lese  Men gi parterapien en sjanse. Terapeuten kan kanskje få mannen din til å se ting i et annet perspektiv og vinkle ting på måter han ikke har tenkt på frem til nå. Han lever sikkert i en slags boble nå, men den kommer jo til å sprekke til slutt. Det er helt sikkert. 

Håper det ordner seg for deg

Takk for gode ord <3  

[Theano]

Jeg har så sykt lyst til å gi veilederen hans konsekvenser pga hennes dårlige avgjørelser. Hun kunne bedt om å ha bytta han ut når hun fant ut av hans følelser for henne. Synes det er så uetisk og synes det bør få konsekvenser for henne. Men hevn er liksom ikke helt min greie...  Råd noen ? Før jeg faller for fristelsen og gjør noe jeg ikke kjenner meg selv igjen i?

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Theano skrev:

Jeg har så sykt lyst til å gi veilederen hans konsekvenser pga hennes dårlige avgjørelser. Hun kunne bedt om å ha bytta han ut når hun fant ut av hans følelser for henne. Synes det er så uetisk og synes det bør få konsekvenser for henne. Men hevn er liksom ikke helt min greie...  Råd noen ? Før jeg faller for fristelsen og gjør noe jeg ikke kjenner meg selv igjen i?

Å fortelle ledelsen om at hun inngår forhold med sine elever hadde du ikke lyst til?

Anonymkode: 5706b...29c

[AnonymBruker]

Heisann Ts. Du beskriver livssituasjonen deres. for et år siden var du høygravid og livene deres var i en endring. Dere får barn og ting blir annerledes mellom dere. Jeg mener at et forhold som har vart så lenge fortjener litt arbeid fra deres side. Hva kan dere gjøre for å prøve å finne tilbake til det dere hadde? å bare gi opp et forhold uten å arbeide for at det skal fungere synes jeg er veldig dumt. Prøv i noen måneder, gjør ting dere gjorde før, planlegg å gjør noe fint for hverandre.

 

her er en historie dere burde lese http://avmedia.info/blog/married-or-not-you-should-read-this/

Anonymkode: 980d6...d7b

[Theano]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Å fortelle ledelsen om at hun inngår forhold med sine elever hadde du ikke lyst til?

Anonymkode: 5706b...29c

Problemet er jo at det ikke kan defineres som et forhold, mer som en flørt. De har ikke gjort noe fysisk, og ser ut til at følelsene er kun fra hans side. Men hun har vært med på flørten og likte tydeligvis oppmerksomheten hun fikk, men hun er ikke villig til å avslutte sitt eget forhold for min samboer/eks(vet da søttan ikke hva jeg skal kalle han mer  ). Det jeg synes er så dumt av henne var å ikke si fra seg studenten som betrodde henne med sin forelskelse til seg selv. 

[Theano]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Heisann Ts. Du beskriver livssituasjonen deres. for et år siden var du høygravid og livene deres var i en endring. Dere får barn og ting blir annerledes mellom dere. Jeg mener at et forhold som har vart så lenge fortjener litt arbeid fra deres side. Hva kan dere gjøre for å prøve å finne tilbake til det dere hadde? å bare gi opp et forhold uten å arbeide for at det skal fungere synes jeg er veldig dumt. Prøv i noen måneder, gjør ting dere gjorde før, planlegg å gjør noe fint for hverandre.

 

her er en historie dere burde lese http://avmedia.info/blog/married-or-not-you-should-read-this/

Anonymkode: 980d6...d7b

Vi har snakket mye om dette. Og min samboer innrømmer at han IKKE VIL at forholdet skal fortsette. Han er ikke villig til å prøve. Så å bo sammen og "prøve" virker meningsløst, kleint og som seigpining for min del. Skal se på historien  Tusen takk for link!