Savner singellivet?

[Apihl]

Jeg har nå vært sammen med kjæresten min i mange år nå og trives godt med det, men av og til hender det at jeg savner singellivet. Før jeg ble sammen med min kjæreste hadde jeg som mange andre det man kaller en "Wild" periode med mye festing og mange gutter. Nå når jeg drar ut med venner som er single savner jeg hvordan det var. Lange blikk og flørting

Jeg vil slettes ikke gjøre det slutt, men samtidig savner jeg å være singel.

Hvordan takler man problemet? Flere som har det sånn?

[Gjest Gjest]

Jepp. Hadde 6 heftige år som singel og menn var forbruksvare :gjeiper: Fikk mye sex og hadde mange elskere og ons. Helt topp. Nå sitter jeg her med en mann som sover på sofaen, slik han gjør 9 av 10 kvelder, og et sexliv som er så godt som ikke eksisterende.

Hadde mye mer og like god (og av og til bedre) sex som singel.

skikkelig surt.

[Apihl]

Jepp. Hadde 6 heftige år som singel og menn var forbruksvare :gjeiper: Fikk mye sex og hadde mange elskere og ons. Helt topp. Nå sitter jeg her med en mann som sover på sofaen, slik han gjør 9 av 10 kvelder, og et sexliv som er så godt som ikke eksisterende.

Hadde mye mer og like god (og av og til bedre) sex som singel.

skikkelig surt.

Men hvorfor orker du det? Nå vet jo ikke jeg om du er gift eller har barn, men det høres ikke ut som noe særlig. Kanskje du da hadde det bedre som singel, men det høres ut som du ikke trives i livet ditt noe særlig, med henhold til din mann og sex. Det kan fort bli kjedelig i forhold og jeg skal være enig i at singellivet byr på bedre sex, så det kan være vanskelig å velge. Hvor går grensene for dere, med henhold til hvor langt dere har lovt til å gå på byen? Vi har det slik at klem er greit, men kyssing er fy fy.

[Alice Ayres]

Jeg tror dette er et nokså vanlig fenomen. For meg er dette noe som kommer og går. Noen ganger savner jeg det å være singel så mye at det er som et fysisk sug inni meg. Nå er jeg såpass heldig at jeg har en mann jeg kan snakke med om alt mulig. Selvsagt er det ikke rosenrødt bestandig, vi krangler så busta fyker med jevne mellomrom.

Men når jeg føler det slik som du beskriver, forteller jeg ham det. Dette er noe vi savner begge to, men vi innser også at dette er en helt normal del av det å leve i et forpliktende og langvarig parforhold. Det er vanlig å føle seg litt "kvelt" av forpliktelser og hverdag i ny og ne.

Hvordan får jeg utløp for denne frustrasjonen? Jo, jeg tar meg en real jentekveld, hvor vi går ut på byen og flørter som bare det. Men det blir med flørting. Det jeg har funnet ut, er at jeg trenger bekreftelser fra andre enn min mann - og det holder med bekreftelsen. Jeg skjerper apetitten ute, men spiser hjemme.

At singlelivet byr på så veldig mer spennende sex har ikke vært min erfaring - tvert imot. Og dette er ikke på mangel av erfaring. For meg avhenger god sex av at man kan kommunisere og at man stoler på hverandre, og dette skjer over tid. Det er jo det som er spennende, jo. Har man avskrevet partneren sin som en sofagris har man allerede tapt. På samme måten som jeg har mange rom som jeg enda ikke har delt med mannen min, har han helt sikkert også uopplukkede dører.

Det er dette som er spennende; å teste og å oppleve nye ting sammen med en man elsker og som elsker meg!

[Gjest Gjest]

Men hvorfor orker du det? Nå vet jo ikke jeg om du er gift eller har barn, men det høres ikke ut som noe særlig. Kanskje du da hadde det bedre som singel, men det høres ut som du ikke trives i livet ditt noe særlig, med henhold til din mann og sex. Det kan fort bli kjedelig i forhold og jeg skal være enig i at singellivet byr på bedre sex, så det kan være vanskelig å velge. Hvor går grensene for dere, med henhold til hvor langt dere har lovt til å gå på byen? Vi har det slik at klem er greit, men kyssing er fy fy.

Vi har barn sammen og er glad i hverandre. Men vi matcher hverandre overhodet ikke når det kommer til det seksuelle eller det å prioritere forholdet. Han er gift og "That`s it!". Da jobber han ikke mer for parforholdet, virker det som. Jeg mener at det å være i stadig, positiv utvikling sammen er viktig. jeg vil oppdage hele han på nytt og på nytt, mens han helst vil være i fred foran tv.

Sex, hva er det??

Vi går på byn sammen i 99% av tilfellene, men er da mere som venner. han er alle steder der ikke jeg er og jeg er uansett ikke på utkikk etter en flørt. Har ikke behov for å bli sett av andre enn min mann. Jeg er faktisk ganske flott fremdeles, men får ikke noe kick av andre menn. Skulle bare ønske at min egen mann ville være kjæresten min fremdeles...

[Gjest Gjest]

JAAAAAA Savner singel livet. Kunne gjøre som man ville og ta den men ville uten hensyn til noen hjemme. Mannen her i huset er veldig glad i sofaen og gidder ikke bry seg en gang om vi endelig er alene hjemme (har 3 barn) og jeg tar på meg det mest sexy undertøy som finnes. Lurer på om jeg må ut å finne en elsker eller ta en one night stand for å noe i det hele tatt. Er ikke mangel på tilbud det står på, men er jo gift.

[Gjest Gorgonzola]

Passive, navlebeskuende, bortskjemte, sutrete furier - er dere!

Ta ansvar, jobb med forholdet, snakk sammen, avklar forventninger, kom med ønsker og drømmer, stol på partneren deres, bli enige om hva som funker, både som par og som individ.

Gidder dere ikke ta deres del av den jobben - skygg banen og returner til det fantastiske singellivet med menn som forbruksvare.

Det er en ærlig sak men sleng ikke rundt uten å gjøre noe!

[Gjest lucy d-.-b]

Hm. Jeg har vært i forhold nå i snart 5 år. Før det var det bare noen korte forhold, og ingen av dem innebar noe særlig seksuell aktivitet. Jeg har med andre ord bare vært med EN mann. Det fører til at man lurer og tenker endel. Jeg vet at vi er perfekte for hverandre, jeg elsker ham høyt, vi har god sex og jeg kunne aldri ofret ham for noe annet.

Men, jeg, som sikkert de fleste andre som har vært i et forhold en stund, tenker på andre menn innimellom. Akkurat som at menn tenker på andre kvinner. Men det stopper med tanken. Jeg liker å flørte, men ikke med ukjente menn. Da vet jeg ikke hvor jeg har dem, og jeg liker heller ikke å gi dem et inntrykk av at jeg er fri og ledig.

Å flørte litt med gutter jeg kjenner godt er ikke noe problem, de vet hvor grensen går. Det samme vet jeg at min kjære gjør, og det rett foran øynene på meg Men, det er jo mer uskyldig da, for ellers hadde det jo blitt ubehagelig.

Jeg vet ikke om mange har det slik som meg, men jeg trives godt med dette. Det er jo umulig å ikke tenke på alternativene innimellom!

[Apihl]

Vi har barn sammen og er glad i hverandre. Men vi matcher hverandre overhodet ikke når det kommer til det seksuelle eller det å prioritere forholdet. Han er gift og "That`s it!". Da jobber han ikke mer for parforholdet, virker det som. Jeg mener at det å være i stadig, positiv utvikling sammen er viktig. jeg vil oppdage hele han på nytt og på nytt, mens han helst vil være i fred foran tv.

Sex, hva er det??

Vi går på byn sammen i 99% av tilfellene, men er da mere som venner. han er alle steder der ikke jeg er og jeg er uansett ikke på utkikk etter en flørt. Har ikke behov for å bli sett av andre enn min mann. Jeg er faktisk ganske flott fremdeles, men får ikke noe kick av andre menn. Skulle bare ønske at min egen mann ville være kjæresten min fremdeles...

Hmm dette ble vankelig. Kanskje det gikk at å snakke med han og kanskje det hjelper, men du har sikkert prøvd. Høres ut som dere trenger en type fornying. Kanskje en reise eller bare en lang samtale. Det å prioritere forholdet er noe av det viktigste for meg og noe samboeren min og jeg har jobbet mye med. Når man har jobb og skole og barn som du har blir hverdagen fort stressende. Men noe av det beste jeg vet er når samboeren min kommer til meg og spør om bare vi kan være sammen på kvelden og se film eller dra ut å spise. dette skjer ikke så ofte, men når det skjer føler jeg at han prioriterer meg og vil være med bare meg.

Dette har selvfølgelig avtatt med tiden, men håper at det ikke forsvinner helt.

Men kanskje du kunne invitere alle jentevennenne dine over og ha et skikkelig jentevorspill med drinker, vin og alt hva du liker. Kaker og snop. Så kunne dere dra ut etterpå og bare ha det gøy.

Jeg synes det er flott at du ikke trenger andre menns blikk for å føle deg attraktiv og at du vil ha din mann sitt. Men kanskje du bør si dette til han. Uansett er det godt å høre at du har god selvtillitt, men forstår din fortvilelse.

[Gjest Gjest]

Har vært med min kjæreste i 2,5år nå, og har funnet ut for lenge siden at dette er mannen med stor M! Han har virkelig alt jeg ser etter hos en mann, så jeg føler meg meget heldig. Men innimellom tenker man jo da, tilbake på singeltilværelsen. Man tenker jo innimellom, " djeeses, aldri mer en annen mann", " ikke møte noen kjekkaser på byen og oppleve spenningen".... Men jeg tror det er normalt å få slike tanker innimellom?? Uansett, så er dette tanker jeg holder for meg selv, tørr ikke fortelle slikt til min kjære, det kan jo missoppfattes, og hva er vitsen med det når jeg ikke skal gjøre noe med det?

Det er han jeg vil ha, og jeg har såpass god dømmekraft og kontroll at jeg vet hva jeg har per idag, og det skal jeg fae....aldri ødelegge Men jeg innrømmer gjerne at jeg tenker tilbake på singellivet, og alle de muligheter man hadde da...( ikke at jeg benyttet meg så mye av det heller).....Ja ja, det er nå bare tanker så.

mIN kjære tenker nok også på hvordan det hadde vært å knullet med andre på byen, men stoler på at han ikke gjør det:D

[Gjest Gjest_Emma_*]

Jeg er en jente på snart 19år og som har vært sammen med den samme gutten i en evighet "4år snart", og føler at det begynner og bli kjedelig og at jeg savner alt jeg hadde før.. Mitt problem er at jeg ble sammen med en gutt ingen av vennene mine egentlig likte og kjærligheten gjorde meg blind på mange måter, så jeg tenkte liksom ikke over at jeg sakte men sikkert sklei vekk fra alle vennen mine og det eneste jeg hadde igjenn var kjæresten min.

Men han er ikke noe i forhold til alle de gode vennen jeg hadde og som jeg kjente så inderlig godt! Men nå sitter jeg igjenn med skikkelig dårlig samvittighet og angrer som h*... Men det er ikke noe å gjøre med, ingen av de vil snakke med meg og det har jeg sikkert fortjent...

Men uanset jeg savner det og være singel og kjenne den følelsen av den friheten man har da. Men det er ganske usikkert at når man treffer noen når man er 15/16 år at det varer livet ut...

Men tenker ofte på at jeg sløser bort ungdomslivet mitt på han, får ikke festet som jeg egentlig har lyst til, bli kjent med nye folk, reise, osv.. Han har dårlig med penger, klarer ikke skolen osv.. Det er liksom så mye som er galt med dette forholde. Men klarer ikek gjøre det slutt eller leve uten han, har mistet alle vennene mine så det er kansje grunnen.. Men jeg tar det som det kommer og får se hva som skjer.. Må jo være en mening med alt dette?

+ at vi 2 er evig sjalue på hverandre, det er også noe han prøver og nekte for, han legger alltid skylda på meg og får meg til og fremstå som en idiot for vennen hans og alt er min skyld.. Men han er like ille han om ikke verre når vi er alene og ingen får vite det så får jeg høre det også... Men det er vel sånn det er...

[Gjest Gjest_Spindrift_*]

Jeg har i grunnen aldri vært singel, er et par og tredve og har mer eller mindre gått fra det ene langvarige forholdet til det andre siden jeg var 18..

Kjenner meg veldig igjen i det ts og andre skriver.

Begynner å komme inn i en ond sirkel der jeg blir sykt forelsket, går inn i et forhold som varer ca 5 år og så blir det kjedelig og jeg begynner å se på andre igjen..

Er i den femårskrisen nå og det er så jævlig...

Nåværende samboer har alltid hatt mye mindre sexlyst enn meg og jeg føler at jeg i løpet av de fem årene har gjort det meste for å sprite opp både sexlivet og forholdet. Og at det er jeg som har "dratt lasset" mest...

Etter besøk hos foreldrene mine sist jul, der han oppførte seg som en dritt så mistet jeg litt respekten for ham og dermed også lysten til å jobbe for forholdet.. og nå må jeg innrømme at jeg kikker på andre menn igjen..

Men samtidig så vil jeg ikke at forholdet skal ta slutt, vi har det greit, krangler sjelden, har det hyggelig sammen og livet ellers er generelt bra.

Skulle bare ønske jeg kunne få lov til å ha både i pose og sekk. Hadde jeg kunnet ha andre elskere hadde jeg fått oppfylt noen behov som han ikke stiller hos meg lenger, og da hadde jeg uten problemer kunne hatt et supert liv med ham! :love:

Hvorfor er det sånn at de som er single kan knulle rundt så mye de vil, men så fort man er i et fast forhold så er det fullstendig tabu???

[Gjest glamourgirl]

Jeg savner å være i forhold!

Så der har dere det... I min verden er singellivet oppskrytt, og for min del er det ikke "bare" å gå på byen og på pult.

Det er så sinnsykt mange nalduser der ute, og de er ofte de samma som tilbyr ONS, og når jeg har lyst på øl, funker ikke Munkholm. (*forklarer* øl=god sex)

Sist jeg var på byen ble jeg sjekket opp, og han fikk kysse litt på meg. Da jeg så hva han gjorde med haka mi, tenkte jeg med gru på hva han kunne fått til med mine edlere deler.

Jada, jeg kunne ha pult, men hva i all verden skulle det vært gøy for?

Jeg syns sex er gøyest i forhold, og at det er gøyest å ha en mann som jeg vet forguder meg, enn en hel haug som later som de gjør det for å komme i buksa på meg...

Ferdig snakka....

[Gjest Gjest]

Passive, navlebeskuende, bortskjemte, sutrete furier - er dere!

Med all respekt: Klapp igjen!

Ikke er jeg passiv,navlebeskuende, bortskjemt eller sutrete. Jeg har en mann jeg elsker som desverre synes at sofa og tv er toppen.Han trener ikke og røyker så sex er slitsomt. Han var ikke slik i begynnelsen av forholdet så vi matchet hverandre godt,-da! Nå er det verre, for nå har vi barn og det å forlate noen pga elendig sex er noe jeg ikke er villig til å gjøre. Da lever jeg heller uten god sex. Vi har heldigvis mye kos og er kjærlige selv om det ikke funker i sengen. Han foretrekker en runk over sex og jeg har i 5 år jobbet med forholdet,-alene. Det er ikke lett. To skritt frem og ett tilbake.

Han innrømmer at sex er slitsomt. Han innrømmer at evnen til å berøre meg seksuelt er der, men ikke viljen. Hver dag har han elendig samvittighet på jobb og mange tanker ang kvelden, men når kvelden kommer havner han på sofaen og der blir han. Det er det han velger.... Jeg føler meg rimelig maktesløs.

Nå er neste steg sexolog og samlivsterapeut. Jeg kan ikke få han til å forstå hva disse feile prioriteringene gjør med oss, men kanskje noen andre kan forklare det for han.

Nå sover han på sofaen.....Selvfølgelig gjør han det når han legger seg i horisontalen, med pute og teppe. Det hadde jeg og gjort, men jeg gjør det ikke. Er trist, fordi vi for tre kvelder siden endelig fant g-punktet mitt og vi kom et laaaaangt stykke videre på veien. 5 år uten orgasme er lenge. Han hadde aldri orket det. Men istedet for å smi mens jernet er varmt, oppdage og utforske mer, så velger han sofaen. Selv om han VET at jeg ble ufattelig glad da vi endelig fikk noe positivt ut av sex, ikke bare for han men for meg.

Det har aldri skjedd at jeg er for trøtt for sex, aldri. Sier heller aldri nei. Må jeg velge mellom søvn eller sex velger jeg sex, så får jeg heller bøtte i meg kaffe neste morgen......

[Gjest Gjest_ukjent_*]

Med all respekt: Klapp igjen!

Ikke er jeg passiv,navlebeskuende, bortskjemt eller sutrete. Jeg har en mann jeg elsker som desverre synes at sofa og tv er toppen.Han trener ikke og røyker så sex er slitsomt. Han var ikke slik i begynnelsen av forholdet så vi matchet hverandre godt,-da! Nå er det verre, for nå har vi barn og det å forlate noen pga elendig sex er noe jeg ikke er villig til å gjøre. Da lever jeg heller uten god sex. Vi har heldigvis mye kos og er kjærlige selv om det ikke funker i sengen. Han foretrekker en runk over sex og jeg har i 5 år jobbet med forholdet,-alene. Det er ikke lett. To skritt frem og ett tilbake.

Han innrømmer at sex er slitsomt. Han innrømmer at evnen til å berøre meg seksuelt er der, men ikke viljen. Hver dag har han elendig samvittighet på jobb og mange tanker ang kvelden, men når kvelden kommer havner han på sofaen og der blir han. Det er det han velger.... Jeg føler meg rimelig maktesløs.

Nå er neste steg sexolog og samlivsterapeut. Jeg kan ikke få han til å forstå hva disse feile prioriteringene gjør med oss, men kanskje noen andre kan forklare det for han.

Nå sover han på sofaen.....Selvfølgelig gjør han det når han legger seg i horisontalen, med pute og teppe. Det hadde jeg og gjort, men jeg gjør det ikke. Er trist, fordi vi for tre kvelder siden endelig fant g-punktet mitt og vi kom et laaaaangt stykke videre på veien. 5 år uten orgasme er lenge. Han hadde aldri orket det. Men istedet for å smi mens jernet er varmt, oppdage og utforske mer, så velger han sofaen. Selv om han VET at jeg ble ufattelig glad da vi endelig fikk noe positivt ut av sex, ikke bare for han men for meg.

Det har aldri skjedd at jeg er for trøtt for sex, aldri. Sier heller aldri nei. Må jeg velge mellom søvn eller sex velger jeg sex, så får jeg heller bøtte i meg kaffe neste morgen......

Du gjør i hvertfall rett i å få hjelp av sexolog/samlivsterapeut! Har han gått med på det? Det er sikkert noe han sliter med, enten det er fysisk eller psykisk. Håper dere finner en løsning på det, og at du har noen orgasmer foran deg. Lykke til med rådgivningen!

[Gjest Gjest]

Dette er noe vi savner begge to, men vi innser også at dette er en helt normal del av det å leve i et forpliktende og langvarig parforhold. Det er vanlig å føle seg litt "kvelt" av forpliktelser og hverdag i ny og ne.

Ja, jeg savner singellivet. Har en flott mann som elsker meg og behandler meg som en prinsesse, og som har deilig, orgasmegivende (om enn noe rutinert og ikke alltid like kreativ) sex med meg. Men jeg føler meg kvelt av forpliktelse og hverdag i ny og ne... skal jeg aldri være med noen annen mann? Skal jeg aldri være alene og selvstendig igjen? Skal vi bare følge samme løypa som alle andre og få barn og bruke de neste 20 åra på "prosjekt foreldre" - med barnehagelevering, foreldremøter, klesvask og familiemiddager?

Eller jeg burde jeg forlate min samboer gjennom 8 år som jeg er veldig glad i for å leve livet med spennende reiser, møter med nye og ulike menn, karriereutvikling, fest og moro.

Jeg er mer opptatt av å utvikle meg og få masse ut av livet mitt enn ham. Han er stort sett fornøyd. Og han savner ikke singellivet, tenker ikke på at han kun har hatt 3 sexpartnere og kanskje ikke skal ha flere. Hadde vært lettere å takle hvis han også følte det litt på samme måte som meg...

Man lever jo bare en gang, og jeg er livredd for å se tilbake på livet mitt med anger over at jeg ikke levde mer "vilt", tok for meg av livets goder og muligheter istedet for å leve trygt og forutsigbart som alle andre...

[Gjest Gjest]

Jeg savner også singellivet! Jeg vet at jeg har verdens søteste og snilleste gutt, men savner de tidene man kunne dra ut på byen med venner hele tiden, flørte med ukjente gutter, sende lange blikk som noen her sa, og bare leke seg.

[kevlar]

Jeg savner å være i forhold!

Så der har dere det... I min verden er singellivet oppskrytt, og for min del er det ikke "bare" å gå på byen og på pult.

Det er så sinnsykt mange nalduser der ute, og de er ofte de samma som tilbyr ONS, og når jeg har lyst på øl, funker ikke Munkholm. (*forklarer* øl=god sex)

Sist jeg var på byen ble jeg sjekket opp, og han fikk kysse litt på meg. Da jeg så hva han gjorde med haka mi, tenkte jeg med gru på hva han kunne fått til med mine edlere deler.

Jada, jeg kunne ha pult, men hva i all verden skulle det vært gøy for?

Jeg syns sex er gøyest i forhold, og at det er gøyest å ha en mann som jeg vet forguder meg, enn en hel haug som later som de gjør det for å komme i buksa på meg...

Ferdig snakka....

Amen.

[Alice Ayres]

Amen.

[Gjest Bond]

Av og til, men mest i teori. Da jeg tenker tilbake hvordan jeg følte meg da, da var det faktisk ikke så særlig glamurøst og flørtende. Men det har kanskje også noe å gjøre med hvor jeg er i livet mitt