Savner singellivet?

[Fun Light]

Jeg er i ferd med å planlegge bryllup med verdens snilleste og ømmeste mann som jeg har vært sammen med i 3,5 år.

Saken er at jeg har hatt mange partnere før han og smakt på livet, hatt gode elskere, mens han var jomfru til han var 29 og møtte meg..

Sexlivet startet derfor veldig skeivt, siden jeg hadde tonnevis med erfaring og satte lista en god del høyere enn han gjorde. Jeg måtte på en måte lære opp, og rollene ble derfor litt merkelige til å begynne med.

Han har lært fort og blitt en god elsker, men jeg har likevel ikke den gnisten og seksuelle spenningen der.. Den har aldri vært der, kanskje fordi den aldri kom naturlig inn da vi ble kjent?

Dette har gjort meg frustert mange ganger, og jeg tenker at jeg i og for seg har tatt et valg på å "ofre" sexlivet til fordel for et stabilt og godt samliv med barn etterhvert.

Til tider kan det plage meg endel, og spørsmål som "er det riktig å gifte seg?" dukker opp.

Dette fører til at jeg savner singellivet, eller savner ihvertfall det å kunne nyte sex fullt ut med en som virkelig tenner meg..

Vil denne underliggende følelsen og dette savnet dempes med tiden mon tro?

[Gjest Gjest]

Jeg er i ferd med å planlegge bryllup med verdens snilleste og ømmeste mann som jeg har vært sammen med i 3,5 år.

Saken er at jeg har hatt mange partnere før han og smakt på livet, hatt gode elskere, mens han var jomfru til han var 29 og møtte meg..

Sexlivet startet derfor veldig skeivt, siden jeg hadde tonnevis med erfaring og satte lista en god del høyere enn han gjorde. Jeg måtte på en måte lære opp, og rollene ble derfor litt merkelige til å begynne med.

Han har lært fort og blitt en god elsker, men jeg har likevel ikke den gnisten og seksuelle spenningen der.. Den har aldri vært der, kanskje fordi den aldri kom naturlig inn da vi ble kjent?

Dette har gjort meg frustert mange ganger, og jeg tenker at jeg i og for seg har tatt et valg på å "ofre" sexlivet til fordel for et stabilt og godt samliv med barn etterhvert.

Til tider kan det plage meg endel, og spørsmål som "er det riktig å gifte seg?" dukker opp.

Dette fører til at jeg savner singellivet, eller savner ihvertfall det å kunne nyte sex fullt ut med en som virkelig tenner meg..

Vil denne underliggende følelsen og dette savnet dempes med tiden mon tro?

Sex og kjærlighet hører sammen,mangler du det ene,da er jo det ene fundamentet borte,for meg høres det ut som om det vil tippe over til slutt.

At han ikke tenner deg er jo ett stort faresignal du bør ta på allvor,spør deg selv disse tingene:

Kan det med tiden tenkes at savnet på god tennede vill sex vil bli for stort?

Kan det tenkes at du vil søke hos andre det du ikke får hos han?

Er du villig til og offre sex som du kjenner det fra tiligere forhold?

Vil du få ett forfyllende ekteskap i gode og onde dager? (Uten god tilfredstillende sex,kun basert på tryghet)

Jeg mener det det må ligge ett trykt stødig fundament til grunn for ett godt ekteskap,ett som ikke vakler når de onde dager kommer,og de kommer fortere enn du aner.

[Kahlan]

Den tanken kommer snikende hos meg innimellom også, men tanken på å miste samboern min kurerer det ganske fort....

Er vel stortsett sånn at man altid ønsker seg deg man ikke har, single vil ha kjæreste og folk i forhold vil gjerne flørte....

[SnillMito]

Jeg er i ferd med å planlegge bryllup med verdens snilleste og ømmeste mann som jeg har vært sammen med i 3,5 år.

Saken er at jeg har hatt mange partnere før han og smakt på livet, hatt gode elskere, mens han var jomfru til han var 29 og møtte meg..

Sexlivet startet derfor veldig skeivt, siden jeg hadde tonnevis med erfaring og satte lista en god del høyere enn han gjorde. Jeg måtte på en måte lære opp, og rollene ble derfor litt merkelige til å begynne med.

Han har lært fort og blitt en god elsker, men jeg har likevel ikke den gnisten og seksuelle spenningen der.. Den har aldri vært der, kanskje fordi den aldri kom naturlig inn da vi ble kjent?

Dette har gjort meg frustert mange ganger, og jeg tenker at jeg i og for seg har tatt et valg på å "ofre" sexlivet til fordel for et stabilt og godt samliv med barn etterhvert.

Til tider kan det plage meg endel, og spørsmål som "er det riktig å gifte seg?" dukker opp.

Dette fører til at jeg savner singellivet, eller savner ihvertfall det å kunne nyte sex fullt ut med en som virkelig tenner meg..

Vil denne underliggende følelsen og dette savnet dempes med tiden mon tro?

Det tror jeg dessverre ikke.

[Gjest Vimsevas]

Flørting er lov så lenge man vet hvor grensen går? Da får du pose og sekk!

[Gjest Sulten og sliten]

Hei,

Det er ikke bare dere jenter som savner nærhet av den fysiske arten.

Jeg er i slutten av tredveåra og er gift i et forhold som jeg ikke for noen pris ville hvært foruten, og der ligger problemet mitt.

Hadde jeg bare hatt mer lyst på alternativet kunne jeg bare gått.

Jeg er ikke så bevandret i forhold men har hatt to veldig lange og fine, med to fantastiske jenter/Kvinner. Jeg tror egentlig at begge kunne vart livet ut. og tror i ettertid at mye av grunnen til at det første endte var at jeg ville prøve et alternativ. Jeg angrer ikke et sekund på mitt valg og føler meg heller som svært heldig mann som har fått muligheten til å leve sammen med to flotte kvinner.

Jeg savner sex, flørt og litt uansvarlighet.

De siste 5 årene har vi hatt et ensidig sexliv, hvor jeg har et behov men hun ikke har det. og netopp det at hun ikke har behov for meg som mann er problemet mitt. Som partner og sammarbeidpartner føler jeg at hun setter pris på meg, men alle de primitive lystene er fjærnet som dugg... Jeg på min side renner til tider over av netopp de primitive lystene og fantaserer om allt mulig (på badet i dusjen på kjøkkenet osv.)

Hvis hun bare en gang hvert skuddår hadde overrasket meg med at hun tok initiateivet ville jeg kunne leve lenge på det. I stedet tar jeg initiativet sikkert 40 ganger i året og får napp 3-4 ganger, som føles som pliktoppfylling.

Det hele startet med den klassiske "barnetingen", og liten tid.

Vi har hatt noen hektiske år med lite søvn og mye arbeid, som har slitt oss ut.

Jeg tror menn og kvinner reagerer litt forskjellige på sex når men er sliten. Mens jeg blir ladet opp av sex blir hun tappet av det. Det er i hvertfall slik i vårt forhold.

Hun sier at hun tror hun vil gjennopta lysten på sex hvis hun bare kommer ovenpå.

Jeg tok dette inn over meg og begynte å gjøre veldig mye mer hjemme (ca 3 år siden) , Jeg Vasker, Lager mat, Rydder og vasker mitt eget tøy(Får ikke lov å vaske hennes og barnas, etter noen bommerter) og jeg bretter og legger på plass tøyet.

Jeg prøver å overraske med blomster og lager te og små måltider som et forsøk på å lage litt godtone. Men jeg når ikke frem.

Vi har hatt en dialog rundt dette (som til tider har hvert litt amper) de siste 3 årene. Vi har prøvd sexolog og psykolog. Vi har målt blodverdier og hormonverdier. men står stuck.

Jeg føler meg sliten, men ikke sliten nok til å gå.

Så jeg blir nok her på min lille grønne flekk en stund til, fordi jeg ennå ikke synes gresset er grønnere på den andre siden. Noen ganger føler jeg meg bare som en kåt gris, men prøver å unddertrykke det så mye jeg kan.

Ønsker dere lykke til, og hvis noen har noen råd er jeg villig til å prøve det meste.

[NovaFlare]

Dama di trenger nok hjelp av noen, for det der kan ikke være helt normalt, jeg tror aldri jeg noengang EVER kunne sagt nei og avvist den jeg elsker, men så har jeg nok over gjennomsnittet med sexlyst. Altså, det kan være psykisk for henne, noe du ikke vet om, som plager henne.

[Gjest Gjest]

Hva med avstand? Kanskje hun vil savne deg og sex med deg etter noen uker/måneder alene uten deg?

Mange kvinner endrer seg og sin sexlyst etter at de har fått barn. Dessverre, mann!

[SlemUlv]

Jeg bodde sammen med x'en min i 5år, og savnet aldri singellivet.. mest fordi jeg aldri hadde vært singel skikkelig, og heller ikke ser for meg at jeg er av den "ville" typen som går ut på byen og finner meg en å pule på..

så, jeg savner et skikkelig forhold! Et forhold hvor jeg er glad i ham og han er glad i meg!

[Nabodama]

Nei, savner ikke singellivet!

[Gjest Gjest_kate_*]

Jeg savner alltid singellivet så mye at jeg ikke klarer å være i forhold.

Er av typen som virkelig tar for meg alle gledene singellivet har å by på, og vil ikke ha kjæreste. Men når jeg en sjelden gang har blitt stormende forelsket (og han kanskje har pushet litt på for å bli sammen), så har jeg jo forsøkt å binde meg. Det ender alltid med at jeg blir miserabel, og det rimelig kjapt og!

Vet ikke helt om det er noe jeg burde jobbe med eller om det ordner seg av seg selv når jeg møter "den rette".

[Skade]

Noen ganger savner jeg singellivet ja... og det er kun pga en kompis av meg som jeg sikkert kommer til å drømme om hele livet... Men så vet jeg at han hadde jeg aldri fått hatt for meg selv hele livet likevel, også tenker jeg at jeg faktisk har funnet en som er perfekt for meg og som jeg vil være sammen med... Så går savnet etter singellivet over igjen, helt til han kompisen sender ei melding... Og sånn holder det på... Og det gjør meg egentlig ikke noe...

[Gjest Gjest]

Noen ganger savner jeg singellivet ja... og det er kun pga en kompis av meg som jeg sikkert kommer til å drømme om hele livet... Men så vet jeg at han hadde jeg aldri fått hatt for meg selv hele livet likevel, også tenker jeg at jeg faktisk har funnet en som er perfekt for meg og som jeg vil være sammen med... Så går savnet etter singellivet over igjen, helt til han kompisen sender ei melding... Og sånn holder det på... Og det gjør meg egentlig ikke noe...

Hehe.. høres ut som en situasjon jeg har vært oppi. Det som er morsomt, er at hvis du først får han "uoppnåelige" helt for deg selv så finner du gjerne ut at det ikke var alle tiders likevel! Men så lenge han er uoppnåelig, så opprettholdes interessen i det uendelige i stedet for å dø ut. Noen vil kanskje si det er litt usunt å "lengte" etter en annen, men jeg synes bare det er koselig å ha en liten uskyldig drøm og flørt på gang.