Liker ikke min egen sønn...

[AnonymBruker]

Det høres voldsomt ut at det er trekk ved barnet ditt som du misliker, som gjør at ikke liker han som person. Da høres det ut som det ikke bare er kjemi det går på, men kanskje noe som går på hans moral? Om barnet ditt f.eks. er rasistisk eller småkriminell, så ville det vært din oppgave som mor å snakke han til rette, få han på et bedre spor, ikke bare fastslå at han er slik og at du ikke liker han.

Anonymous poster hash: 1dd52...4b7

[Trimsi]

Jeg liker virkelig ikke mennesker som tenker slik, spesielt om sine egne slektninger. Klart at det ikke går an å bare gi opp forholdet med sin egen sønn. Prøv å tenk igjennom ting, har han noen grunn til å oppføre seg slik? Er det noe du gjør som får han til å oppføre seg slik? Prater dere ikke nok sammen? Gjør dere ikke nok sammen? At det ikke funker mellom mor og barn kan aldri bare skyldes på "dårlig kjemi". Spesielt når du faktisk har mer eller mindre lært han opp. Og du har faktisk et ansvar for din sønn.

Denne moren snakker om personlighet og kjemi mellom de, ikke at han har gjort noe galt. Hun sier heller ikke at hun har "gitt opp" sønnen, men hun synes tydeligvis dette er en lei og vanskelig situasjon.

Bare til info, man lærer ikke opp et barn til å få en personlighet. I det store og hele ligger personlighet i genene, det er noe man blir født med (arver), men selvfølgelig, holdninger og meninger blir til gjennom oppveksten. Men der viser forskning at man blir mer påvirket av venner, kollegaer, media etc enn av familien.

Det TS forteller om er et av tabuene i samfunnet vårt. Det skal liksom være helt utenkelig å ikke like sine barn. Men likefult som noen misliker sine foreldre eller søsken, så misliker også noen sine barn.

Jeg har heldigvis ikke opplevd dette selv med noen av mine tre barn, men jeg har en kusine som har adoptert, og som sliter veldig med å like det ene barnet sitt

[Gjest Whitestripes]

Dette var jo bare trist å lese. Jeg har selv to voksne sønner, og selv om de er ulik meg på mange måter, tar valg jeg ikke liker, gjør dumme ting eller oppfører seg pyton i blant, klarer jeg bare ikke å se at jeg skulle mislike dem på noe som helst nivå. Jeg synes oppriktig synd på denne gutten, som garantert merker at mor ikke liker han. Hadde han enda gjort noe ufordragelig, eller vært generelt ekkel, kunne jeg skjønt det til en viss grad, men du skylder på kjemi. Helt ærlig, så mener jeg du har noe å jobbe med her. Det er ditt ansvar som mor å gi barna dine en best mulig oppvekst, og det virker som du strever med det. Da mener jeg på det følelsesmessige planet, ikke noe annet. Den biten vet jeg ikke noe om.

[Gjest Idollet]

Denne moren snakker om personlighet og kjemi mellom de, ikke at han har gjort noe galt. Hun sier heller ikke at hun har "gitt opp" sønnen, men hun synes tydeligvis dette er en lei og vanskelig situasjon.

Bare til info, man lærer ikke opp et barn til å få en personlighet. I det store og hele ligger personlighet i genene, det er noe man blir født med (arver), men selvfølgelig, holdninger og meninger blir til gjennom oppveksten. Men der viser forskning at man blir mer påvirket av venner, kollegaer, media etc enn av familien.

Det TS forteller om er et av tabuene i samfunnet vårt. Det skal liksom være helt utenkelig å ikke like sine barn. Men likefult som noen misliker sine foreldre eller søsken, så misliker også noen sine barn.

Jeg har heldigvis ikke opplevd dette selv med noen av mine tre barn, men jeg har en kusine som har adoptert, og som sliter veldig med å like det ene barnet sitt

Bare slutt med deg. Klart noe av styrken på følelsene er nedarvet og slikt som det. Og evnen din til å forstå. Men personligheten det kommer av hva personen selv velger å gjøre, hvor mye han velger å tenke og forstå (eks. rett og galt, riktig oppførsel. hva som er viktig og mye verdt osv.) og opplæring. Samt selvfølgelig det han av en eller annen grunn finner givende og artig, noe som har mange forskjellige årsaker. Det meste er faktisk hennes egen opplæring av sønnen vil jeg si.

Endret 15. juli 2014 av Idollet

[AnonymBruker]

Jeg er selv en jente på 18 år, og sitter med en sterk følelse av at min mor ikke liker meg, ikke er glad i meg og at hun aldri i livet kunne tenke seg å strekke seg for å hjelpe meg. Materielt sett får jeg hva jeg trenger, men hun har aldri følelsesmessig vært tilstede for meg. Vi krasjer personlighetsmessig, og er svært uenig i følelsesmessige saker, og om hvordan man skal være og forholde seg til andre.

Jeg vil bare si at grunnen til at jeg ikke er på talefot med min mor er at hun ikke noen gang har vist meg at hun er glad i meg, og at hun ikke viser til å ville gjøre dette nå heller. Hun har kjørt meg til fritidsaktiviteter, kjøpt klær og ting jeg har trengt, men når jeg har vært lei meg eller veldig glad har jeg aldri fått den tilbakemeldingen som jeg har ønsket fra henne som mor.

Jeg mener ikke at dere nødvendigvis har det sånn.. men jeg vil bare si at jeg så gjerne skulle ønske moren min kunne vise meg at hun faktisk var glad i meg. Jeg vet hun ikke er ond, og jeg vet at hun vil meg vel.. Men likevel kommer disse tingene opp.

Og min mor har sagt at jeg er en umulig unge utallige ganger. Sannheten min er at jeg har et enormt savn etter en raus, og åpen mamma.

Jeg vil ikke si til deg at det du gjør er feil eller ødelegge for deg eller såre deg. men dette er min "historie"/ syn på min mor...

Anonymous poster hash: f33b3...705

[Gjest Artistina]

Og du burde ta innover deg at du ikke sikkert kan vite alt om dine barns indre liv heller.

Samt bruke "aldri" og tilsvarende ord med større forsiktighet og mindre skråsikkerhet.

Anonymous poster hash: 9b49a...861

Nei, jeg vet ikke alt om mine barns indre liv ... men jeg vet at jeg aldri hadde godtatt at min mor si at hun ikke liker søsteren min.

Høres helt vanvittig ut.

Når det gjelder mine barn så har jeg vært gjennom masse i deres oppvekst. Mange hendelser som jeg slett ikke liker, noe kan jeg endatil si at jeg hater at de holdt på med. MEN jeg sluttet aldri å like barna mine for det ... det er all verdens forskjell på å ikke like/ta avstand fra handlinger og å gå til det skritt å si at man ikke liker barnet sitt.

[AnonymBruker]

Nei, jeg vet ikke alt om mine barns indre liv ... men jeg vet at jeg aldri hadde godtatt at min mor si at hun ikke liker søsteren min.

Høres helt vanvittig ut.

Når det gjelder mine barn så har jeg vært gjennom masse i deres oppvekst. Mange hendelser som jeg slett ikke liker, noe kan jeg endatil si at jeg hater at de holdt på med. MEN jeg sluttet aldri å like barna mine for det ... det er all verdens forskjell på å ikke like/ta avstand fra handlinger og å gå til det skritt å si at man ikke liker barnet sitt.

Angrep er det beste forsvar, som alltid.

Anonymous poster hash: 9b49a...861

[Trimsi]

Bare slutt med deg. Klart noe av styrken på følelsene er nedarvet og slikt som det. Og evnen din til å forstå. Men personligheten det kommer av hva personen selv velger å gjøre, hvor mye han velger å tenke og forstå (eks. rett og galt, riktig oppførsel. hva som er viktig og mye verdt osv.) og opplæring. Samt selvfølgelig det han av en eller annen grunn finner givende og artig, noe som har mange forskjellige årsaker. Det meste er faktisk hennes egen opplæring av sønnen vil jeg si.

En personlighet er du født med. Det vet foreldre som har flere barn... Selvfølgelig kan en personlighet forandres i noe grad i løpet av oppveksten, men dette er fint lite.

Personlighet kan gå på om man er utadvent, sosial, empatisk eller emosjonell, Åpen, reflektert eller introvert og reservert. Det kan være om du er positiv eller temperamensfull eller kanskje samvittighetsfull, systematisk osv osv...

En mor kan sjeldent gjøre om et lite menneske til å gå fra introvert til utadvent, eller fra rolig til temperementsfull, men hun kan gi barnet ubetinget kjærlighet og omsorg, gi barnet verdi for det han er og støtte og veilede han.

Personlighet og kjemi derimot er vanskelig å forandre, men det er allikevel noe man kan og bør jobbe med.

[AnonymBruker]

Hvilket belegg har du for å si dette? Kjenner du mange mødre? Har/hadde du en slik mor selv og projiserer all verdens dårlige egenskaper på alle kvinner? Du skriver i det hele tatt så mye idiotisk!

Der traff du blink !

Han hadde trøbbel på skole og med å bli akseptert og har en mor som ikke stilte opp nok.

Hun var mye opptatt og faren valgte å finne selvskap hos andre.

Resultat er at Teeden forakter kvinner og forsvarer mannens rett til utroskap.

Ikke hør på han. Det er en trist gutt bak dette nicket og det er trist

Anonymous poster hash: e2a88...b60

[Carrocola]

Han er ikke en pest og plage eller ufordragelig. Og han vil gjerne ha kontakt, det er ikke der problemet ligger.

Dette går på kjemi mellom to mennesker. Det er jo ikke sånn at man klikker med alle.

Anonymous poster hash: 6c3e9...66c

Synes det er litt rart at du ikke har jobbet med denne kjemien. Man har en eller annen kjemi med ungene sine uansett. Du har jo tross alt vært mammaen hans i 18 år. Virker kanskje som du trekker deg litt unna, og unngår å ha så mye kontakt. Det kan være det er trist for han også.

[Gjest Blomsterert]

Det må være vondt å føle at en ikke liker egne barn. TS,du er nok ikke alene om det,men et veldig vanskelig tema å ta opp da det er tabubelagt.

Du kan ikke for hva du føler,det kan ingen.

Har ingen råd til deg,men vil ihvertfall si at du er tøff som tar dette opp! Og..kanskje blir det sånn at dere får mer kjemi,at du vil like ham bedre.

Vi utvikler oss hele livet,og din sønn er bare atten. Han kan endre seg,og det kan du også,og kjemien mellom dere.

[AnonymBruker]

Det må være vondt å føle at en ikke liker egne barn. TS,du er nok ikke alene om det,men et veldig vanskelig tema å ta opp da det er tabubelagt.

Du kan ikke for hva du føler,det kan ingen.

Har ingen råd til deg,men vil ihvertfall si at du er tøff som tar dette opp! Og..kanskje blir det sånn at dere får mer kjemi,at du vil like ham bedre.

Vi utvikler oss hele livet,og din sønn er bare atten. Han kan endre seg,og det kan du også,og kjemien mellom dere.

Det må være enda verre for et barn å føle at de ikke blir likt av sin egen mor. Gutten har ikke valgt å bli satt til verden.

Anonymous poster hash: 7f35d...21b

[Gjest Blomsterert]

Det må være enda verre for et barn å føle at de ikke blir likt av sin egen mor. Gutten har ikke valgt å bli satt til verden.

Anonymous poster hash: 7f35d...21b

Selfølgelig er det vanskelig for barn å oppleve dette også!

Men det var nå ikke hva tråden handlet om,var det?

[Gjest Blomsterert]

Ok. Jeg får bare være litt åpen her da.

Min mor likte meg ikke. Jeg var alt annet enn hun var,og vi hadde helt ulike verdier.

Min mor er hva jeg betegner som snobbete...fasade betyr alt!

Selv ble jeg punker i ung alder,min mor fikk store problemer,virkelig. I tillegg var jeg oppkalt etter min fars første kjærlighet (kom fram gjennom brev da jeg var 13 år,og farmor døde). Så min mor fikk meg helt i vrangstrupen.

Nei,det var ikke lett det. Jeg ble deprimert en lang periode,for,hun la ikke skjul på det i det hele tatt.

Mine søsken var smellvakre,lik henne. Jeg var ikke så vakker,heller ikke så forfengelig. Jeg var meg,og vek ikke unna for det. Så jeg forsto tidlig hvorfor min mor ikke likte meg jeg. Jeg likte ikke henne så godt heller.

Årene går,vi endrer oss.

I dag er moren min og jeg forsonet,vi er hverandres støtte. Hun setter pris på min hippie side,og jeg føler grunnen ømhet for Hennes snobberi :-)

Mine søsken er ikke så empatiske,da de er snobber selv.

Vi utvikler oss hele livet.

Vi må akseptere og forstå. For vår egen del.

Vi er ikke gitt å bli som foreldre håper og tror,og kjemi kan mangle.

Vi kan ikke straffe følelser!

[AnonymBruker]

TS her:

Jeg har fulgt med på tråden, men ikke kommentert. Det er fordi dette for meg er veldig vanskelig å sette ord på, det er som mange sier et veldig tabubelagt område og jeg skulle gjort hva som helst for at følelsene mine skulle vært annerledes.

Når man får kommentarer om at dette har jeg oppdratt han til selv, jeg må søke profesjonell hjelp, får skylde meg selv osv. så gjør ikke akkurat det situasjonen enklere.

Jeg vet at dette ikke har noe med omsorgen min for ham i oppveksten å gjøre, langt mindre oppdragelse eller ting han har gjort. Ikke er han rasistisk eller småkriminell som noen insinuerer. Men det er nesten så jeg skulle ønske han var det, sånn at jeg hadde en knagg og henge dette på. Sannheten er at han er en helt normal, frisk, velfungerende, skoleflink gutt.

Dette er heller ikke grunnet ungdomsopprør eller lignende.

Det er ikke noe jeg kan sette fingeren på. Jeg har bare ikke de rette følelsene, vi har ingen kjemi.

Jeg respekterer han som et menneske og elsker han som en sønn. Men hadde ikke hatt noen form for kontakt med ham hvis han ikke var sønnen min.

Jeg kommer til å fortsette å følge med på tråden, men kommer ikke til å svare på nedlatende og spydige tilbakemeldinger om at jeg må takke meg selv.

Dette er som sagt veldig vondt for meg å erkjenne og er selvfølgelig noe jeg har forsøkt å forandre på i flere år.

Anonymous poster hash: 6c3e9...66c

[AnonymBruker]

Finnes jo en del voksne barn som har brutt med en av sine foreldre fordi det "ikke fungerer" .

Har en venninne som har brutt kontakten med sin mor 100 prosent og moren ble ikke invitert i bryllupet, barnedåpene eller fikk se barnebarna. Høres merkelig ut kanskje men jeg som kjenner min venninne og var gjest i deres barndomshjem vet at moren og datteren aldri hadde god kjemi. De kalte hverandre mye stygt, kranglet voldsomt og misforsto hele tiden, de var overhode ikke kompatible. Datteren var på professor-plan og moren veldig ikke.

Med pappaen derimot, gikk det veldig bra.

Anonymous poster hash: 4febd...e8b

[AnonymBruker]

Selfølgelig er det vanskelig for barn å oppleve dette også!

Men det var nå ikke hva tråden handlet om,var det?

Tråden handler da like mye om sønnen som har vokst opp med en mor som ikke liker ham.

Det er for dumt hvis du virkelig mener at denne tråden kun skal dreie seg om å trøste moren fordi hun føler som hun gjør.

Anonymous poster hash: 7f35d...21b

[AnonymBruker]

Tråden handler da like mye om sønnen som har vokst opp med en mor som ikke liker ham.

Det er for dumt hvis du virkelig mener at denne tråden kun skal dreie seg om å trøste moren fordi hun føler som hun gjør.

Anonymous poster hash: 7f35d...21b

Tror du ikke TS har tenkt over hvordan det må føles for sønnen at forholdet deres ikke fungerer? Antakelig er det nettopp av slike årsaker at hun laget tråden,

Jeg oppfatter heller ikke at hun er ute etter uforbeholden trøst. Ikke har hun fått det heller - ikke en eneste én her har skrevet "det er vel ikke så farlig" eller noe i den duren. Derimot har noen forsøkt å anerkjenne at det må være veldig tungt å ha kommet til en slik erkjennelse, og å forsøke å takle det på en eller annen måte. Det er nettopp fordi dette er så vondt og uhørt og umulig å løse at man kaller det et tabuemne.

Og alle som hamrer løs på TS, som feks deg, kommer garantert ikke trekkende med noe hun aldri har tenkt på før. Hvis hun hadde vært et slags empatiløst psykiatrisk kasus hadde hun jo ikke brydd seg nok til å lage tråden her, tror du?

Anonymous poster hash: 9b49a...861

[Gjest Blomsterert]

Tråden handler da like mye om sønnen som har vokst opp med en mor som ikke liker ham.

Det er for dumt hvis du virkelig mener at denne tråden kun skal dreie seg om å trøste moren fordi hun føler som hun gjør.

Anonymous poster hash: 7f35d...21b

Godta at sånn er det iblant.

En straffer ikke mennesker for følelser. Det er meningsløst.

[AnonymBruker]

Det kan du faktisk ikke vite, da. Selv om du er overbevist om det.

Vi vet nå faktisk ikke alt om hverandres innerste følelser, siden det er bare vårt eget følelsesliv vi har direkte tilgang til. Og nettopp når det gjelder de aller nærmeste er dette en vesentlig ting å være klar over og ha respekt for, faktisk.

Anonymous poster hash: 9b49a...861

Det er vel ofte ganske tydelig om et barn liker sin forelder og motsatt selv om en ikke har fullt innsyn til hverandres følelsesliv. Det er også ganske tydelig om et barn misliker sin forelder og motsatt. Jeg kjenner flere prakteksempler og det er veldig synd.

Jeg er 100% sikker på at min mor liker meg. Dersom jeg hadde forstått at hun ikke gjorde det hadde jeg blitt utrolig såret og hadde antakeligvis brutt kontakten helt. Det hadde vært et enormt svik. Vi er veldig forskjellige, men vi har det jo bra sammen selv om vi ikke har så utrolig mye felles. Jeg og søsteren min er også HELT forskjellige. Hun er i perioder min beste venn og i andre perioder min verste fiende. Uansett så liker jeg henne selv om vi har helt forskjellge meninger og holdninger.

Jeg kan ikke forstå at en ikke liker sin egen sønn kun på grunn av kjemien og at en ikke har noe til felles, med mindre det er noen ekstremt sære egenskaper han har. Hvordan er han da? Dere må vel ha NOE til felles? Jeg synes så utrolig synd på sønnen din, TS, da han ikke har gjort noe spesielt galt. Jeg kan forstå at noen utvikler slike forhold og tanker om sine barn, men samtidig kan jeg bare ikke forstå at det faktisk er mulig med mindre det er snakk om dårlig atferd, dårlige sosiale evner (mtp empati etc), ekstreme meninger etc.

Anonymous poster hash: d60f0...7fd