Angst meg her, og angst mer der!

[AnonymBruker]

Hører daglig om mennesker med angst. Tydeligvis er angst den nye diagnosen som så mange har. For ti år siden visste jeg ikke hva dette ordet betydde, og det vet jeg vel egentlig ikke nå heller. Bare at "alle" har det, eller at "alle" kjenner noen som har angst.

Jeg mener ikke å tråkke på de som virkelig er syke, men er det ikke litt spesielt at noe som var unntakene for ti år siden, nå er på alles lepper?

Anonymous poster hash: 0906a...3ca

[AnonymBruker]

Kan det være at det er mer kjent og mindre tabu nå enn før?

Når diagnoser blir mer kjente er det dessverre sånn at det alltids vil være noen som påberoper seg dem uten egentlig å ha dem, men jeg håper da at det gjelder et kraftig mindretall.

Anonymous poster hash: 5ee74...84a

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke det nødvendigvis er flere som har det i dag, men at det har blitt vanligere og mer akseptert å gå til lege eller psykolog for å få det utredet.

Anonymous poster hash: 14755...1f4

[AnonymBruker]

Kan det være at det er mer kjent og mindre tabu nå enn før?

Når diagnoser blir mer kjente er det dessverre sånn at det alltids vil være noen som påberoper seg dem uten egentlig å ha dem, men jeg håper da at det gjelder et kraftig mindretall.

Anonymous poster hash: 5ee74...84a

Jeg tror ikke nødvendigvis at det er mindre tabu, men at vi er for opptatt av å diagnosere oss selv.

Anonymous poster hash: 0906a...3ca

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke det nødvendigvis er flere som har det i dag, men at det har blitt vanligere og mer akseptert å gå til lege eller psykolog for å få det utredet.

Anonymous poster hash: 14755...1f4

Så du sier at det i hver ungdomsklasse er 2-3 elever i snitt med angst?

Da er det i så fall noe hysterisk galt med genene våre.

Anonymous poster hash: 0906a...3ca

[Gjest Evans]

Jeg vet ikke om det faktisk er fler som har reell angst, men det er vel en del som bruker utrykket angst/sier at de har angst, uten at de faktisk har reell diagnostisert angst. Folk er vel generelt sett ikke så opptatt av å få diagnoser hos legen lenger, men diagnostierer seg selv i stor grad - når det ikke er særlig alvorlig.

[AnonymBruker]

Jeg har hatt angst i 20 år. Mest sannsynlig genetisk. Bestefar har hatt angst siden han var liten og. Det er nok som nevnt, bare blitt mer akseptabelt og mindre tabu å snakke om, heldigvis! Å vokse opp med angst og å slite i dag er ikke gøy, men det er lettere enn det det var for bestefar. Hurra for å snakke om psykiske problemer, og å ikke tabugjøre det å være menneske!

Anonymous poster hash: 9e0ac...49e

[Mona_Champagne]

jeg har angst og vært i behandling, kjenner også utrolig mange som har det. min angst har vart i mange år og noe jeg nesten må leve med.

sånn ren gjetting så tror jeg mye har med det enorme presset som er i dag at man alltid skal være så bra hele tiden, men det også bare være for det har vert så mye snakk om det i media at flere er åpne om det.

Endret 1. april 2015 av Mona_Champagne

[AnonymBruker]

Jeg har hatt angst i 20 år. Mest sannsynlig genetisk. Bestefar har hatt angst siden han var liten og. Det er nok som nevnt, bare blitt mer akseptabelt og mindre tabu å snakke om, heldigvis! Å vokse opp med angst og å slite i dag er ikke gøy, men det er lettere enn det det var for bestefar. Hurra for å snakke om psykiske problemer, og å ikke tabugjøre det å være menneske!

Anonymous poster hash: 9e0ac...49e

Tror TS mener at angst og andre psykiske problemer nærmest har blitt mote i dag. Og folk setter diagnoser på seg selv i hytt og pine, kun fordi de har det litt vanskelig en periode. Det er faktisk en del av det å være menneske å ha det litt utfordrende i blant.

En kan lure på om vi er i ferd med å bli en generasjon persilleblader. Vi tåler jo ingenting før vi har angst eller depresjoner. Det er bare å lese her inne om alle som ikke klarer å gå i f.eks bryllup eller andre selskaper uten å klamre seg til partneren sin - alle har jo sosial angst.

Og man skal for guds skyld ikke eksponere seg for noe, slik at man mot formodning kan bli bedre. Nei, det er mye bedre å dyrke det.

Anonymous poster hash: 90a9e...0b2

[AnonymBruker]

Tror TS mener at angst og andre psykiske problemer nærmest har blitt mote i dag. Og folk setter diagnoser på seg selv i hytt og pine, kun fordi de har det litt vanskelig en periode. Det er faktisk en del av det å være menneske å ha det litt utfordrende i blant.

En kan lure på om vi er i ferd med å bli en generasjon persilleblader. Vi tåler jo ingenting før vi har angst eller depresjoner. Det er bare å lese her inne om alle som ikke klarer å gå i f.eks bryllup eller andre selskaper uten å klamre seg til partneren sin - alle har jo sosial angst.

Og man skal for guds skyld ikke eksponere seg for noe, slik at man mot formodning kan bli bedre. Nei, det er mye bedre å dyrke det.

Anonymous poster hash: 90a9e...0b2

Enig! Et menneske skal klare motgang uten at det automatisk medfører en diagnose.

Anonymous poster hash: 0906a...3ca

[AnonymBruker]

Det finnes jo forskjellig typer angst, men her er litt om generell angst:

Vi vet at sykdommen ofte debuterer i 20-årsalderen, men den kan opptre i alle aldre. Forekomsten i Norge og andre land er 1-2% av befolkningen, og den rammer dobbelt så mange kvinner som menn. I løpet av livet vil ca. 3-5% av befolkningen oppleve minst én episode med generalisert angstlidelse.

Mange mennesker med angstlidelse lider i stillhet. Bare omkring halvparten av dem med angstlidelse søker lege for det. Totredjedeler av dem med angstlidelse har et annet mentalt helseproblem samtidig. Og omkring 9 av 10 vil få en annen mental sykdom i løpet av livet.Depresjon forekommer hos ca. 2/3 av pasienter med generalisert angst, fobi er vanlig ogpanikklidelse.

Øker forekomsten?

Vi vet ikke om angstlidelser blir vanligere eller mindre vanlig. Eldre studier brukte andre definisjoner enn dem vi bruker i dag, slik at det er vanskelig å sammenligne resultatene med nyere studier. NHI

Leger oppsøkes ofte av mennesker med angstlidelse, men det er ikke alltid at de gjenkjenner sykdomsbildet. Ca. 1 av 10 av dem som søker allmennlege, har angstlidelse.

vi vet at sykdommen ofte debuterer

Finnes ikke i ordlisten...

Anonymous poster hash: c88e5...f49

[AnonymBruker]

Det finnes jo forskjellig typer angst, men her er litt om generell angst:

Vi vet at sykdommen ofte debuterer i 20-årsalderen, men den kan opptre i alle aldre. Forekomsten i Norge og andre land er 1-2% av befolkningen, og den rammer dobbelt så mange kvinner som menn. I løpet av livet vil ca. 3-5% av befolkningen oppleve minst én episode med generalisert angstlidelse.

Mange mennesker med angstlidelse lider i stillhet. Bare omkring halvparten av dem med angstlidelse søker lege for det. Totredjedeler av dem med angstlidelse har et annet mentalt helseproblem samtidig. Og omkring 9 av 10 vil få en annen mental sykdom i løpet av livet.Depresjon forekommer hos ca. 2/3 av pasienter med generalisert angst, fobi er vanlig ogpanikklidelse.

Øker forekomsten?

Vi vet ikke om angstlidelser blir vanligere eller mindre vanlig. Eldre studier brukte andre definisjoner enn dem vi bruker i dag, slik at det er vanskelig å sammenligne resultatene med nyere studier. NHI

Leger oppsøkes ofte av mennesker med angstlidelse, men det er ikke alltid at de gjenkjenner sykdomsbildet. Ca. 1 av 10 av dem som søker allmennlege, har angstlidelse.

vi vet at sykdommen ofte debuterer

Finnes ikke i ordlisten...

Anonymous poster hash: c88e5...f49

edit fra nyere omfattende forskning:

• Rundt en fjerdedel av befolkningen vil rammes av en angstlidelse i løpet av livet, og ca. 15 % i løpet av et år. Angstlidelser er en samlebetegnelse for tilstander hvor hovedsymptomet er angst, enten forbundet med bestemte objekter eller situasjoner (fobiske angstlidelser) eller i en mer ubestemt form preget av vedvarende bekymringer, motoriske spenninger og påvirkning av kroppslige funksjoner (generalisert angst). Panikkangst karakteriseres av plutselige angstanfall.
• Depresjon vil ramme en av fem i løpet av livet og en av ti i løpet av 12 måneder. Kjernesymptomene ved depressive lidelser er senket stemningsleie, nedtrykthet, tap av opplevelse av mening i tilværelsen, manglende interesse for andre mennesker og vanlige gjøremål, og mangel på energi. I tillegg kommer ofte svekket selvfølelse, selvbebreidelser og skyldfølelse.
• Rusrelaterte lidelser er tilstander som opptrer i sammenheng med bruk av kjemiske forbindelser som påvirker psykologiske funksjoner. Alkohol er det mest brukte rusmiddelet i Norge, og det som fremkaller flest rusrelaterte lidelser. Vi finner omtrent de samme tallene som ved angst for alkoholmisbruk og alkoholavhengighet.

Anonymous poster hash: c88e5...f49

[Gjest Gunfreak]

Hører daglig om mennesker med angst. Tydeligvis er angst den nye diagnosen som så mange har. For ti år siden visste jeg ikke hva dette ordet betydde, og det vet jeg vel egentlig ikke nå heller. Bare at "alle" har det, eller at "alle" kjenner noen som har angst.

Jeg mener ikke å tråkke på de som virkelig er syke, men er det ikke litt spesielt at noe som var unntakene for ti år siden, nå er på alles lepper?

Anonymous poster hash: 0906a...3ca

De som i dag er diagnostisert med angst/depresjoner osv, var gårsdagens drankere og nærkiser.

Eventuelt måtte de bli tatt hånd om av foreldre og når de døde forsvant de i huset og leiligheten sin til de døde en stille og alene alderdom. om de da ikke tok selvmord.

[AnonymBruker]

Så du sier at det i hver ungdomsklasse er 2-3 elever i snitt med angst?

Da er det i så fall noe hysterisk galt med genene våre.

Anonymous poster hash: 0906a...3ca

Genene? Ja, til de som mobber ja. Det er stort sett en eller flere mobbere i hver klasse, mobbeofre får angst.

Anonymous poster hash: 6d25a...9bb

[Blod]

Folk hadde angst før i tiden også, men da visste ikke folk hva det var.

Det er flere slm får angst i dag enn før i tiden, fordi de lever så stressende liv og det er jo stressende omgivelser overalt.

[WubWub]

Jeg har skrivd endel om teamet her og jeg tror at selve den vestlige forbruker kulturen er usunn. Vi lever i en narsissistisk epidemi hvor alle skal være kjendiser på facebook, instagram, youtube, twitter og andre sosiale medier, vi skal ha perfekte modell kropper, vi skal gjøre det bra på skolen (når jeg var ung så var det de som gjorde det dårlig på skolen som var de tøffe, idag er det omvendt), vi skal ha alt det nyeste av klær og hele tiden følge trenden til rosabloggere.

Med andre ord lever mange med skyhøye forventninger og press til å prestere 100% hele tiden å være perfekt.

men det er bare en fasade, når fasaden slår sprekker og man ikke greier leve opp til sine egne krav til å være superman/woman så går man på en smell med dårlig selvtillit, depresjon og angst.

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=922672

[AnonymBruker]

Jeg har vært til psykolog og fått diagnosen selektiv mutisme, en sjelden form for sosial angst som forekommer oftest hos barn. (http://no.wikipedia.org/wiki/Selektiv_mutisme) De fleste eller alle mine problemer stammer nok utifra dette. Problemet var for min del størst i barne og ungdomsskolealder, og siden har jeg gradvis vokst fra dette, men er fortsatt mer sjenert enn gjennomsnittet, skjønt pr. i dag ikke noe som er for langt utenfor normalen. Tror jeg.

Anonymous poster hash: ecc29...ad6

[AnonymBruker]

Jeg tror det er mange årsaker;

1: flere har faktisk angst. I vesten har vi andre problemer enn i U-land der de ikke kan tenke på annet enn å arbeide for mat på bordet og overleve. Vi i vesten må oppleve gruppepress angående hvordan man kler seg, hvor mye hår man har på kroppen, hvilken jobb (status) man har (det evige statusjaget), alle skal passe perfekt inn i det perfekte samfunnet. De som føler presset blir for stort (blir mobbet f.eks), får angst. Kroppen deres sier ifra at nå er det nok! Det er en så stor psykisk påkjenning idag VS tidligere at flere bukker under.

2: det er mer åpenhet om det. I gamledager, ble de som hadde angst alkoholikere og gjemte seg i skauen og drakk. Idag går man til psykolog og får en diagnose og behandling. Vi bor i et velferdsland der man har kunnskap om psykiske problemer, og det er en positiv ting at man tør å være åpen om problemene sine og få hjelp.

Det er ganske logisk og naturlig at når presset om den perfekte fasaden øker, vil flere og flere få psykiske problemer, det er et tegn på at samfunnet ikke fungerer! Folk blir syke av det. Mobberne trumfer gjennom, de syke blir hakket på og hetset.

Anonymous poster hash: 6d25a...9bb

[AnonymBruker]

Angst er ikke til å spøke med, og før man selv har følt det på kroppen skal man være ytterst forsiktig med å trivialisere lidelsen.

Selv har jeg ikke slitt nevneverdig med angst så langt i livet, men i løpet av de siste par måndene har jeg opplevd en samboer som sakte men sikkert har blitt psykisk dårligere før det til slutt kulminerte i en kraftig psykose. Long story short, sambo prøde å myrde før hun lagde leven og oppstandelse ved å løpe inn i husene til småbanrs familier i nabolaget og skremte livskiten ut av dem. Det ble full baluba med politi og tvangsinnleggelse og full pakke. Et par dager sener slipper hun ut igjen, og to dager sener er det på den igjen med psykose, trussler og politi.

Det er nå gått tre uker siden jeg sist så henne. Hun har ingen nærmeste pårørende i Norge, og det er derfor ingen oppnevnt som det, så jeg får ingen informasjon fra sykehuset. Hun har nøkkler til hjemmet mitt og kan dukke opp når som helst. Stadig vekk ringer hun meg fra ukjent nummer og kommer med beskyldninger og trussler.

Oppi alt dette er psyken min fullstendig knekt. Jeg får nå krise hjelp på DPS'en og har fått en PTSD diagnose på toppen av en kraftig depresjon som følge av alle påkjenningene og det å være vitne til at personen jeg elsker over alt annet her i livet har blitt byttet ut med et psykopatisk monster med kraftige paranoide vrangforestillinger.

Angsten jeg nå føler er så intens at jeg nesten ikke får puste når anfallene kommer, og de kommer hele tiden. Det er øyeblikk jeg blir distrahert og glemmer det som har skjedd, men plutselig er det noe som trigger flashbacks av det som skjedde (tenk vietnamveteranen som på film friker helt ut når det smeller i potta på en gammel bil). Bare jeg hører den minste litte lyd utenfor huset spretter jeg opp med hjertebank og angst for å forsiktig titte ut bak gardinene for å se hva som er der ute. Selv når jeg bare skal på badet eller på kjøkkenet lister jeg meg rundt i huset og titter forsiktig inn i rommene før jeg går inn.

Angsten har nærmest gjort meg invalid og jeg har problemer med å ta vare på meg selv. Dagen lang går jeg rundt å kjenner på en kvalmende følelse ikke så ulik den man føler når man opplever en stygg ulykke på nært hold. Jeg sliter også med kraftig skyldfølelse. Det er min kjære som virkelig er i trøbbel og antageligvis har fått hele livet ødelagt pga dette, så jeg føler skyld fordi det ikke har gått like ille med meg som med henne. Hun er ikke fra Norge og vil bli deportert tilbake til hjemlandet der hun kommer fra hvor hun hverken har jobb, nettverk eller tilgang til helsetjenester. Jeg regner med hun vil være død innen 6 månder.

Anonymous poster hash: 0d56c...932

[Jus sanguinis]

Hører daglig om mennesker med angst. Tydeligvis er angst den nye diagnosen som så mange har. For ti år siden visste jeg ikke hva dette ordet betydde, og det vet jeg vel egentlig ikke nå heller. Bare at "alle" har det, eller at "alle" kjenner noen som har angst.

Jeg mener ikke å tråkke på de som virkelig er syke, men er det ikke litt spesielt at noe som var unntakene for ti år siden, nå er på alles lepper?

Anonymous poster hash: 0906a...3ca

Det høres mest ut som om du er en av disse høyreskrullingene som benekter eksistensen av psykisk sykdom, og dets paralyserende effekt.

Hvis du ikke mener å tråkke på de som virkelig er syke, hvorfor stiller du da spørsmålstegn ved sykdommen i seg selv, akkurat som om de syke egentlig ikke er syke, og bare later som?

Jeg forstår at din opplevelse av antall er et sjelsbestemmende vendepunkt for deg, iallfall i teorien, men i virkeligheten så er psykisk sykdom reell, hvor enn uvirkelig det fremstår for deg.

Du kan jo bare spørre deg selv hvor mange juksere det egentlig finnes, når du selv ikke en gang er villig til å jukse.