Han er så dårlig til å stille opp når jeg trenger det mest ...

[AnonymBruker]

Jeg har en skikkelig tøff periode akkurat nå, er i ny jobb som virkelig ikke har vist seg å være det jeg håpet på, og kommer hjem hver dag med klump i halsen og skyhøye skuldre. Den siste mnd kan jeg ikke huske å ha vært ordentlig glad et eneste øyeblikk, og det eneste jeg vil er å sove - eller å flykte langt vekk. Jaja, sånn er det i perioder, og jobbsituasjonen kommer på sikt til å løse seg på en eller annen måte - i verste fall får jeg bytte jobb.

Men det som er vondt er at jeg får absolutt ikke noe støtte fra samboeren min. Han er en fantastisk fyr som jeg er fullstendig hodestups forelsket i, selv tre år ut i forholdet. Han er den eneste jeg vil ha, den jeg vil leve med, og jeg elsker han virkelig. Men ... Han har alltid vært lite flink til å vise at han setter pris på meg og er glad i meg. Han sier aldri at han er glad i meg eller elsker meg uten at jeg sier det først. Han finner aldri på å slenge armen rundt meg, gi meg en klem eller et kyss i forbifarten. Han tar aldri initiativ til å sitte inntil meg i sofaen. Og når jeg med skjelvende stemme og tårer i øynene sier at jeg er så lei meg over jobbsituasjonen og ikke aner hva jeg skal gjøre, blir han sint og utålmodig fordi jeg har dårlig innstilling.

Altså. Jeg vet han er glad i meg. Og så lenge jeg har det bra og er "på topp" så savner jeg ikke disse tingene like mye (eller, jeg har vent meg til og akseptert at det er slik han er - vi har hatt tusen diskusjoner om det, og jeg vet at det er "his way"). Men jeg har fått en liten støkk nå. Jeg føler det blir så upersonlig og lite kjærlighet i forholdet, at vi lever hvert vårt liv og kun er kjærester når vi har sex (det har vi mye og den er god). Kan jeg leve livet med en mann jeg elsker og er forelsket i, men som ikke klarer å gi meg støtte og oppmerksomhet - hverken fysisk eller psykisk - når jeg har det tøft? Æsj, jeg er så lei meg og så redd akkurat nå ...

Anonymous poster hash: 0fe81...19a

[AnonymBruker]

hmmm, dette var veldig likt mitt tidligere forhold. Det var på topp når alt var topp, men når jeg trengte eller spurte om tjenester han så var han aldri der, og ble sint for at jeg spurte om ting.

Det ble for lite kjærlighet og jeg kunne ikke overleve på det lille jeg fikk.

Jeg ble gående altfor mye lei meg.

Jeg vet ikke hva som er best for deg å gjøre, men hvis du ytrer behov om hva du trenger fra han, så kanskje du ser litt hva som bor i han av villighet til å møte deg ...

Anonymous poster hash: 0a9f8...f5c

[AnonymBruker]

hmmm, dette var veldig likt mitt tidligere forhold. Det var på topp når alt var topp, men når jeg trengte eller spurte om tjenester han så var han aldri der, og ble sint for at jeg spurte om ting.

Det ble for lite kjærlighet og jeg kunne ikke overleve på det lille jeg fikk.

Anonymous poster hash: 0a9f8...f5c

Jeg har også vært i ett sånt forhold.

Når jeg var på topp så var forholdet på topp. Vi smilte, vi klemte, vi kysset, vi hadde sex. Når jeg var nede så var forholdet nede. Han smilte ikke til meg, han kysset meg ikke, han sa ingenting. Jeg ble bare lei meg fordi at det gikk den ene veien. Jeg har aldri vært så forelsket før, og jeg skulle gitt hva som helst for at han klemte meg når tårene trillet.

TS: Jeg skjønner at du er lei deg, jeg skjønner at du er redd. Har du prøvd å prate med han om hva du føler? Si det rett ut til han om hva du tenker, og at du trenger han nå, du trenger at han er der for deg.

Anonymous poster hash: d1d8a...8ff

[AnonymBruker]

Takk for svar. Godt og leit å se at det er flere som har slitt med samme problematikk i forholdet. Jeg synes det er så leit. Han er virkelig en flott mann på så mange måter, trofast, snill, morsom, og vi har det veldig bra sammen. Men når det kommer til følelser låser han seg helt, han er så lukket og avstengt. Jeg har aldri opplevd maken hos noe menneske nesten. Fysiske kjærtegn får jeg BARE når vi skal ha sex, aldri ellers. Han har ikke tatt initiativ til å gi meg et kyss eller en klem på minst et år, utenom i sengen.

Og jeg blir så frustrert og lei meg, for hvis det ikke holder med en kjæreste som er utslitt, fryktelig lei seg og langt, langt nede for at han skal kunne sette seg selv litt til side og gi meg LITT omsorg - da kommer jeg vel aldri til å kunne forvente noe sånt fra den kanten. Og jeg føler ikke at jeg ber om mye ... Det er ikke snakk om å sitte oppå hverandre hver kveld, jeg maser aldri om at vi må være mer sammen eller at han skal prioritere meg mer, jeg vil bare ha en som møter blikket mitt, gir meg en klem og sier at det er kjipt at jeg har det så tøft for tiden. Men det går ikke ... Det stopper helt opp for han.

Og - jeg blir jo redd med tanke på fremtiden. Tenk om jeg blir alvorlig syk eller får en fødselsdepresjon? Tøffe tider vil jo komme i perioder, og da må jeg visst klare meg alene ... Fader altså, jeg blir så sint også, for vi har virkelig noe BRA sammen. Men jeg føler han kaster det bort ....

Anonymous poster hash: 0fe81...19a

[mara2012]

Jeg er nok litt som mannen din, dårlig på å gi emosjonell støtte. Alt blir "syting" i mine ører. Jeg kan godt støtte opp om enkelthendelser og problemer som løses raskt, men det kan hende at han ikke helt forstår problemet ditt med jobben? Det er vanskelig å gi støtte til ett problem, om man ikke selv helt ser problemet..

Kanskje du snakker for mye om det, og jo mer dere snakker om det sammen, jo mer blir det jo ett reellt problem for deg også. Nei, jeg vet ikke. Jeg har vokst opp med "syting" i familien og i vennekretsen, så jeg har nok litt høy terskel for å gi gode råd i sånne settinger..

[AnonymBruker]

Jeg er nok litt som mannen din, dårlig på å gi emosjonell støtte. Alt blir "syting" i mine ører. Jeg kan godt støtte opp om enkelthendelser og problemer som løses raskt, men det kan hende at han ikke helt forstår problemet ditt med jobben? Det er vanskelig å gi støtte til ett problem, om man ikke selv helt ser problemet..

Kanskje du snakker for mye om det, og jo mer dere snakker om det sammen, jo mer blir det jo ett reellt problem for deg også. Nei, jeg vet ikke. Jeg har vokst opp med "syting" i familien og i vennekretsen, så jeg har nok litt høy terskel for å gi gode råd i sånne settinger..

Jeg skjønner at du kan tenke tanken, men jeg tror helt ærlig ikke jeg syter og klager. Dette er ikke filleting, jeg er virkelig langt nede for tiden - og det er helt ulikt meg. Da jeg tok dette opp med han på søndag hadde jeg ikke snakket noe særlig om det i det hele tatt siden de aller første dagene i ny jobb. Og egentlig synes jeg ikke han trenger å forstå problemet engang, at jeg kommer til han og sier at jeg har det fryktelig vanskelig for tiden, at jeg synes dette er tungt og at jeg er innmari lei meg - det burde være nok? Jeg ber ikke om noen løsning på problemene, jeg vet godt hva jeg skal gjøre og at jeg bare må bite tennene sammen og stå i det, men jeg savner så fryktelig å føle at han ER der for meg i vanskelige tider. For det er han ikke pr i dag.

Anonymous poster hash: 0fe81...19a

[Flibidy Flæbidy]

Jeg har en skikkelig tøff periode akkurat nå, er i ny jobb som virkelig ikke har vist seg å være det jeg håpet på, og kommer hjem hver dag med klump i halsen og skyhøye skuldre. Den siste mnd kan jeg ikke huske å ha vært ordentlig glad et eneste øyeblikk, og det eneste jeg vil er å sove - eller å flykte langt vekk. Jaja, sånn er det i perioder, og jobbsituasjonen kommer på sikt til å løse seg på en eller annen måte - i verste fall får jeg bytte jobb.

Men det som er vondt er at jeg får absolutt ikke noe støtte fra samboeren min. Han er en fantastisk fyr som jeg er fullstendig hodestups forelsket i, selv tre år ut i forholdet. Han er den eneste jeg vil ha, den jeg vil leve med, og jeg elsker han virkelig. Men ... Han har alltid vært lite flink til å vise at han setter pris på meg og er glad i meg. Han sier aldri at han er glad i meg eller elsker meg uten at jeg sier det først. Han finner aldri på å slenge armen rundt meg, gi meg en klem eller et kyss i forbifarten. Han tar aldri initiativ til å sitte inntil meg i sofaen. Og når jeg med skjelvende stemme og tårer i øynene sier at jeg er så lei meg over jobbsituasjonen og ikke aner hva jeg skal gjøre, blir han sint og utålmodig fordi jeg har dårlig innstilling.

Altså. Jeg vet han er glad i meg. Og så lenge jeg har det bra og er "på topp" så savner jeg ikke disse tingene like mye (eller, jeg har vent meg til og akseptert at det er slik han er - vi har hatt tusen diskusjoner om det, og jeg vet at det er "his way"). Men jeg har fått en liten støkk nå. Jeg føler det blir så upersonlig og lite kjærlighet i forholdet, at vi lever hvert vårt liv og kun er kjærester når vi har sex (det har vi mye og den er god). Kan jeg leve livet med en mann jeg elsker og er forelsket i, men som ikke klarer å gi meg støtte og oppmerksomhet - hverken fysisk eller psykisk - når jeg har det tøft? Æsj, jeg er så lei meg og så redd akkurat nå ...

Anonymous poster hash: 0fe81...19a

Leit å høre, dette Ikke slik man skal ha det når man er i et forhold. Når man har vært i et forhold en stund, så vet man at det er ting der man ikke matcher like bra. Jeg ser på det som en selvfølge at kjærester skal støtte hverandre når den andre ikke har det bra, og dersom forholdet er bra ellers vil jeg tro at han bryr seg veldig om følelsene dine også, men kanskje har vanskeligheter med å gi uttrykk for dette. Mitt tips er rett og slett å være veldig direkte med ham, det kan være han ikke fullt og helt forstår din situasjon. Jeg har problemer med å tro at han ikke skulle bry seg, dersom han forstår at du virkelig ikke har det bra.

Det er en grunnstein i ethvert forhold at man pusher hverandre opp, når den andre har det vanskelig. Slik du beskriver det virker det som om hans mangelfulle støtte pusher deg enda lengre ned. Dette er ikke noe du skal bare akseptere. Man må gi og ta i et forhold, men det gjelder for begge parter!

[AnonymBruker]

Kreve, kreve, kreve.

Tar aldri slutt...

Anonymous poster hash: 28930...827

[John Galt]

Vanskelig for meg å forstå at noen frivillig ønsker å leve i slike forhold.

Gjelder forøvrig begge parter.

I et godt forhold er man vel bestevenner med en genuin interesse av hverandres liv.

Derav følger kjærlighet for hverandre, og alt annet man har sammen i livet.

Hvis ikke lever man jo i et slags "Familien AS" hvor man deltar som uavhengige partnere.

Med mer eller mindre felles interesse av sexuellt samvær, bolig, aktiviteter, reiser, opplevelser, barn, osv.

Men med manglende interesse og forståelse for hverandres indre liv og tanker,,,,

Emosjonelt distansert og med lite empati for partnerens personlige følelser og behov.

Vel, jeg har observert at mange faktisk lever hele sitt voksne i slike "Ekteskap AS"

Men for et tap av de gleder man kan ha i et lykkelig samliv,,,,

å velge et slikt liv, med mer eller mindre åpne øyne, mens man femdeles er ung.

Endret 23. september 2014 av John Galt

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar!

Leit å høre, dette Ikke slik man skal ha det når man er i et forhold. Når man har vært i et forhold en stund, så vet man at det er ting der man ikke matcher like bra. Jeg ser på det som en selvfølge at kjærester skal støtte hverandre når den andre ikke har det bra, og dersom forholdet er bra ellers vil jeg tro at han bryr seg veldig om følelsene dine også, men kanskje har vanskeligheter med å gi uttrykk for dette. Mitt tips er rett og slett å være veldig direkte med ham, det kan være han ikke fullt og helt forstår din situasjon. Jeg har problemer med å tro at han ikke skulle bry seg, dersom han forstår at du virkelig ikke har det bra.

Det er en grunnstein i ethvert forhold at man pusher hverandre opp, når den andre har det vanskelig. Slik du beskriver det virker det som om hans mangelfulle støtte pusher deg enda lengre ned. Dette er ikke noe du skal bare akseptere. Man må gi og ta i et forhold, men det gjelder for begge parter!

Takk! Ja, du sier noe. Vi HAR jo et godt forhold på andre områder, og jeg tror egentlig ikke at han ikke bryr seg - han klarer bare ikke vise det. Jeg har vært veldig direkte, sagt klart fra hva jeg trenger ("du kan jo ikke hjelpe meg med å løse denne situasjonen, men det du KAN bidra med er å gi meg en klem eller et kyss når du kommer hjem fra jobb, spørre hvordan dagen min har vært og vise at du bryr deg om meg. Nå føler jeg meg alene og ensom både på jobb og hjemme, og det er vondt for meg"). Han er ikke en slem person, og han er glad i meg, så jeg tror nok at han bryr seg om hvordan jeg har det. Men han klarer bare ikke gi noe av seg selv på dette området. Tusen takk igjen, det var et klokt svar.

Kreve, kreve, kreve.

Tar aldri slutt...

Anonymous poster hash: 28930...827

Krever jeg så mye altså? Det kan godt være ... Men for meg er det ganske naturlig at den du er sammen med og elsker er den du vet du får støtte og oppmuntring fra i vanskelige perioder. Det er jo ikke sånn alltid, eller at jeg forventer at han skal droppe ting for å holde meg i hånden. Vi har vanligvis en time-to timer sammen hver dag, og jeg maser aldri om at han skal prioritere meg mer eller være mer hjemme.

Vanskelig for meg å forstå at noen frivillig ønsker å leve i slike forhold.

Gjelder forøvrig begge parter.

I et godt forhold er man vel bestevenner med en genuin interesse av hverandres liv.

Derav følger kjærlighet for hverandre, og alt annet man har sammen i livet.

Hvis ikke lever man jo i et slags "Familien AS" hvor man deltar som uavhengige partnere.

Med mer eller mindre felles interesse av sexuellt samvær, bolig, aktiviteter, reiser, opplevelser, barn, osv.

Men med manglende interesse og forståelse for hverandres indre liv og tanker,,,,

Emosjonelt distansert og med lite empati for partnerens personlige følelser og behov.

Vel, jeg har observert at mange faktisk lever hele sitt voksne i slike "Ekteskap AS"

Men for et tap av de gleder man kan ha i et lykkelig samliv,,,,

å velge et slikt liv, med mer eller mindre åpne øyne, mens man femdeles er ung.

Takk. Du skriver akkurat det jeg tenker. Jeg vil ikke ha et A/S familieliv, jeg vil ha et forhold preget av interesse og engasjement for den andre, omsorg og omtanke, masse latter og humor - ikke bare et funksjonelt forhold. Men det er så vanskelig, for følelsene er virkelig på plass. Jeg blir ikke fordi det er komfortabelt eller fordi jeg er redd for å være alene, men fordi jeg elsker han og vi har mye som er bra også. Så jeg må vel velge ... Kan jeg leve i et forhold hvor jeg vet at dersom jeg trenger emosjonell støtte og oppbacking, interesse for mine tanker og hverdager, så må jeg gå til venninner eller foreldre. Eller kan jeg ikke det.

Anonymous poster hash: 0fe81...19a

[Ava Mae]

Slik du beskriver samboeren din så får jeg et sterkt inntrykk av at det er slik han er, rett og slett. Det at dere har hatt "tusen" samtaler om det og at ingenting har endret seg tyder jo også på det. Jeg skjønner at han har flust av positive sider også som du setter veldig høyt og slik er det jo, pluss og minus har vi alle. Nå har du sett at du ikke får det du trenger fra han i de periodene du sliter så jeg tror det beste og eneste du kan gjøre nå er å finne ut om dette er noe du kan leve med eller ikke. Klarer du å leve på de gode periodene og komme deg opp igjen selv de gangene du sliter?

Jeg har selv to forhold bak meg med to menn som begge hadde flere sterke positive egenskaper som jeg satte veldig høyt, men som også hadde noen mindre gode egenskaper som var negative i en så stor grad at det ikke fungerte og forholdene ble avsluttet. Å tro at man skal ende opp med den perfekte partneren og det ultimate forholdet er en illusjon for det handler om at man må finne en balansegang. De positive egenskapene må veie opp for de negative og nå er kanskje tiden inne for deg å finne ut om de gjør det eller ikke?

[Illuminatum]

Jeg har en skikkelig tøff periode akkurat nå, er i ny jobb som virkelig ikke har vist seg å være det jeg håpet på, og kommer hjem hver dag med klump i halsen og skyhøye skuldre. Den siste mnd kan jeg ikke huske å ha vært ordentlig glad et eneste øyeblikk, og det eneste jeg vil er å sove - eller å flykte langt vekk. Jaja, sånn er det i perioder, og jobbsituasjonen kommer på sikt til å løse seg på en eller annen måte - i verste fall får jeg bytte jobb.

Men det som er vondt er at jeg får absolutt ikke noe støtte fra samboeren min. Han er en fantastisk fyr som jeg er fullstendig hodestups forelsket i, selv tre år ut i forholdet. Han er den eneste jeg vil ha, den jeg vil leve med, og jeg elsker han virkelig. Men ... Han har alltid vært lite flink til å vise at han setter pris på meg og er glad i meg. Han sier aldri at han er glad i meg eller elsker meg uten at jeg sier det først. Han finner aldri på å slenge armen rundt meg, gi meg en klem eller et kyss i forbifarten. Han tar aldri initiativ til å sitte inntil meg i sofaen. Og når jeg med skjelvende stemme og tårer i øynene sier at jeg er så lei meg over jobbsituasjonen og ikke aner hva jeg skal gjøre, blir han sint og utålmodig fordi jeg har dårlig innstilling.

Altså. Jeg vet han er glad i meg. Og så lenge jeg har det bra og er "på topp" så savner jeg ikke disse tingene like mye (eller, jeg har vent meg til og akseptert at det er slik han er - vi har hatt tusen diskusjoner om det, og jeg vet at det er "his way"). Men jeg har fått en liten støkk nå. Jeg føler det blir så upersonlig og lite kjærlighet i forholdet, at vi lever hvert vårt liv og kun er kjærester når vi har sex (det har vi mye og den er god). Kan jeg leve livet med en mann jeg elsker og er forelsket i, men som ikke klarer å gi meg støtte og oppmerksomhet - hverken fysisk eller psykisk - når jeg har det tøft? Æsj, jeg er så lei meg og så redd akkurat nå ...

Anonymous poster hash: 0fe81...19a

Ønsker du å få råd fra ham eller bare forståelse for situasjonen?

[AnonymBruker]

Ønsker du å få råd fra ham eller bare forståelse for situasjonen?

Slik du beskriver samboeren din så får jeg et sterkt inntrykk av at det er slik han er, rett og slett. Det at dere har hatt "tusen" samtaler om det og at ingenting har endret seg tyder jo også på det. Jeg skjønner at han har flust av positive sider også som du setter veldig høyt og slik er det jo, pluss og minus har vi alle. Nå har du sett at du ikke får det du trenger fra han i de periodene du sliter så jeg tror det beste og eneste du kan gjøre nå er å finne ut om dette er noe du kan leve med eller ikke. Klarer du å leve på de gode periodene og komme deg opp igjen selv de gangene du sliter?

Jeg har selv to forhold bak meg med to menn som begge hadde flere sterke positive egenskaper som jeg satte veldig høyt, men som også hadde noen mindre gode egenskaper som var negative i en så stor grad at det ikke fungerte og forholdene ble avsluttet. Å tro at man skal ende opp med den perfekte partneren og det ultimate forholdet er en illusjon for det handler om at man må finne en balansegang. De positive egenskapene må veie opp for de negative og nå er kanskje tiden inne for deg å finne ut om de gjør det eller ikke?

Takk for svar. Jeg er helt enig med deg. Men det er jo så vanskelig ... Han er alt jeg vil ha - men jeg er likevel for mye lei meg og skuffet i forholdet. Må kjenne litt på dette fremover tror jeg.

Ønsker du å få råd fra ham eller bare forståelse for situasjonen?

Egentlig bare forståelse for situasjonen og en god klem. Bare for å få følelsen av at NOEN bryr seg om hvordan jeg har det tror jeg. Vi jobber innenfor totalt ulike ting, og han har ikke egentlig forutsetninger for å kunne gi meg konkrete råd om situasjonen. Dessuten finnes det ingen god løsning annet enn å bite tennene sammen, gjøre så godt jeg kan og holde ut lenge nok til at jeg kan se meg om etter noe annet. Jeg føler egentlig ikke jeg ber om så mye heller jeg, jeg vil som sagt ikke at han skal holde meg i hånden og snakke trøstende til meg en hel kveld - det er snakk om å ta inititativ til å gi meg en god klem eller si han er glad i meg en gang i blant!

Anonymous poster hash: 0fe81...19a

[Gjest Blomsterert]

Jeg har en skikkelig tøff periode akkurat nå, er i ny jobb som virkelig ikke har vist seg å være det jeg håpet på, og kommer hjem hver dag med klump i halsen og skyhøye skuldre. Den siste mnd kan jeg ikke huske å ha vært ordentlig glad et eneste øyeblikk, og det eneste jeg vil er å sove - eller å flykte langt vekk. Jaja, sånn er det i perioder, og jobbsituasjonen kommer på sikt til å løse seg på en eller annen måte - i verste fall får jeg bytte jobb.

Men det som er vondt er at jeg får absolutt ikke noe støtte fra samboeren min. Han er en fantastisk fyr som jeg er fullstendig hodestups forelsket i, selv tre år ut i forholdet. Han er den eneste jeg vil ha, den jeg vil leve med, og jeg elsker han virkelig. Men ... Han har alltid vært lite flink til å vise at han setter pris på meg og er glad i meg. Han sier aldri at han er glad i meg eller elsker meg uten at jeg sier det først. Han finner aldri på å slenge armen rundt meg, gi meg en klem eller et kyss i forbifarten. Han tar aldri initiativ til å sitte inntil meg i sofaen. Og når jeg med skjelvende stemme og tårer i øynene sier at jeg er så lei meg over jobbsituasjonen og ikke aner hva jeg skal gjøre, blir han sint og utålmodig fordi jeg har dårlig innstilling.

Altså. Jeg vet han er glad i meg. Og så lenge jeg har det bra og er "på topp" så savner jeg ikke disse tingene like mye (eller, jeg har vent meg til og akseptert at det er slik han er - vi har hatt tusen diskusjoner om det, og jeg vet at det er "his way"). Men jeg har fått en liten støkk nå. Jeg føler det blir så upersonlig og lite kjærlighet i forholdet, at vi lever hvert vårt liv og kun er kjærester når vi har sex (det har vi mye og den er god). Kan jeg leve livet med en mann jeg elsker og er forelsket i, men som ikke klarer å gi meg støtte og oppmerksomhet - hverken fysisk eller psykisk - når jeg har det tøft? Æsj, jeg er så lei meg og så redd akkurat nå ...

Anonymous poster hash: 0fe81...19a

Hvor ofte har du beklaget deg over jobben ?

Kanskje han "bare"er lei...og jeg sier ikke at det er din skyld,men noen mennesker har ikke all verdens tålmodighet.

Det er mange som ikke viser følelser på den måten en VIL og ønsker,men det er jo ikke dermed sagt at de ikke har følelser. Ingen forhold er perfekte,og en vil vel savne,eller i det minste ønske noe ved partneren de ikke har.

Så får en tenke hva som er viktigst og hva en trenger mest.

Det er ikke alle som viser følelser like lett i ale sammenheng,men du er jo sikker på hans følelser og det må jo være det viktigste? Alle har feil og mangler,så det handlerkun om hva DU trenger i et forhold,ikke at det nødvendigvis er sånn at partneren din tar feil.

Men hadde jo vært ok om han klarte å vise LITT mer følelser. Som å gi deg en klem når du trenger det.

[AnonymBruker]

Hvor ofte har du beklaget deg over jobben ?

Kanskje han "bare"er lei...og jeg sier ikke at det er din skyld,men noen mennesker har ikke all verdens tålmodighet.

Det er mange som ikke viser følelser på den måten en VIL og ønsker,men det er jo ikke dermed sagt at de ikke har følelser. Ingen forhold er perfekte,og en vil vel savne,eller i det minste ønske noe ved partneren de ikke har.

Så får en tenke hva som er viktigst og hva en trenger mest.

Det er ikke alle som viser følelser like lett i ale sammenheng,men du er jo sikker på hans følelser og det må jo være det viktigste? Alle har feil og mangler,så det handlerkun om hva DU trenger i et forhold,ikke at det nødvendigvis er sånn at partneren din tar feil.

Men hadde jo vært ok om han klarte å vise LITT mer følelser. Som å gi deg en klem når du trenger det.

Jeg fortalte at jeg var stresset og sliten da jeg begynte, men det er flere uker siden. I mellomtiden har han blant annet vært på en ukes guttetur, og ellers jobbet til ni-ti hver kveld, før på søndag, hvor jeg begynte å gråte fordi jeg gruet meg sånn til jobb på mandag. Ellers er jeg veldig enig med deg. Han er en innmari fin fyr, verdens beste fyr faktisk - og det er ikke nødvendigvis GALT at han er som han er, vi har bare veldig forskjellige behov på dette området (selv om jeg synes det er litt sprøtt å ikke klare å gi en klem når kjæresten gråtende forteller at hun har det dritt).

Anonymous poster hash: 0fe81...19a

[AnonymBruker]

det er jo ganskel vondt å ikke få en klem når du sitter og gråter ved siden av han i sofaen !!!! Jeg gjorde det med min eks, det var ingen varme å få ... det er ganske vondt !!

Veier de positive sidene opp for dette ? Livet består jo av opp og nedturer , det er jo viktig at nedturene blir håndterlige for deg- Hvis du skal bruke mye energi på å bli lei deg over en lite empatisk kjæreste itillegg til det som er vanskelig, kan det bli tungt kanskje ?

Anonymous poster hash: 0a9f8...f5c

[AnonymBruker]

Hei TS. Jeg har akkurat gjort det slutt med samboeren min som er akkurat sånn som du beskriver din.

Det var ikke hovedgrunnen til at det ble slutt, men "en av flere".

Jeg har en historie om når jeg skjønte at han aldri kom til å gi meg støtte når jeg trenger det, dette skjedde mens vi var litt sure på hverandre: jeg hadde en hastegreie hos legevakta, som endte at jeg måtte komme meg til spesialist fort som fanden på egen hånd (var en lørdag), ganske alvorlig med andre ord. Dette innebærte en tur på 2 timer, og jeg gråt og hadde det vondt. Ikke NOE trøst. Jeg hadde nesten regnet med at jeg fikk skyss av samboeren min til sykehuset, men han skulle se fotballkamp og greier! Så jeg måtte ta toget i en forferdelig tilstand.

Foreldrene mine (som bor motsatt retning) møtte meg på togstasjonen, de slapp alt de hadde i hendene for å møte meg.

Selvfølgelig gjør familie sånt, men jeg synes det er like mye en samboers plikt..

Jeg har innsett at han "bare er sånn", men jeg begynte å tenke på en evt graviditet, sykdom etc, han er ikke en person jeg vil ha ved min side i slike tilfeller. For noen funker det, men for meg funket det ikke..

Anonymous poster hash: b21fa...207

[John Galt]

Se fotballkamp istedet for å kjøre sin samlivspartner til sykehuset,,,,

Snakk om å prioritere riktig i et "kjærlighets" forhold ovenfor kjæresten sin...

Fatter ikke at noen kvinne (eller mann), overhode kan tenke seg et forhold med en slik person...

[AnonymBruker]

Hei TS. Jeg har akkurat gjort det slutt med samboeren min som er akkurat sånn som du beskriver din.

Det var ikke hovedgrunnen til at det ble slutt, men "en av flere".

Jeg har en historie om når jeg skjønte at han aldri kom til å gi meg støtte når jeg trenger det, dette skjedde mens vi var litt sure på hverandre: jeg hadde en hastegreie hos legevakta, som endte at jeg måtte komme meg til spesialist fort som fanden på egen hånd (var en lørdag), ganske alvorlig med andre ord. Dette innebærte en tur på 2 timer, og jeg gråt og hadde det vondt. Ikke NOE trøst. Jeg hadde nesten regnet med at jeg fikk skyss av samboeren min til sykehuset, men han skulle se fotballkamp og greier! Så jeg måtte ta toget i en forferdelig tilstand.

Foreldrene mine (som bor motsatt retning) møtte meg på togstasjonen, de slapp alt de hadde i hendene for å møte meg.

Selvfølgelig gjør familie sånt, men jeg synes det er like mye en samboers plikt..

Jeg har innsett at han "bare er sånn", men jeg begynte å tenke på en evt graviditet, sykdom etc, han er ikke en person jeg vil ha ved min side i slike tilfeller. For noen funker det, men for meg funket det ikke..

Anonymous poster hash: b21fa...207

TS her. Herregud, så kjipt gjort!! Akkurat der er jeg trygg på samboer, han stiller opp med praktisk og fysisk hjelp hvis jeg trenger han. Det er det emosjonelle det stopper på hos han dessverre. Stor, stor, stor klem til deg - og jeg stjeler litt mot av deg og jeg. Du har tydeligvis turt å ta en skikkelig vurdering av hva du trenger i et forhold og hvordan du skal forholde deg til det.

Anonymous poster hash: 0fe81...19a

[AnonymBruker]

Min eks høres ut som din type. Jeg oppdaget en kul i brystet, og da vi planla uken nevnte jeg at jeg skulle til legen dagen etter fordi jeg hadde funnet denne kulen. Han brydde seg ikke. Etter legebesøket fortalte jeg at klumpen var mistenkelig og at jeg skule få time på sykehuset, han brydde seg ikke. Etter timen på sykehuset var beskjeden "mye mulig det er kreft", han brydde seg ikke. Ikke én eneste gang i løpet av de ukene gjorde eller sa han noe som helst for å vise at han brydde seg, selv ikke når jeg lå i sengen og gråt mens hans holdt på med padden. Gjorde det slutt og angrer nå bare på at jeg kastet bort så mye tid på ham.

Anonymous poster hash: 57cd1...ac9