Hvordan forklare en 7 åring at vi skal skilles, og alt hva det innebærer

[AnonymBruker]

For en tragisk far. Jeg er sjokkert!

Synes faren selv kan få forklare baret hvorfor han ikke vil ha mer omsorg, hvorfor han ikke vil sponse fritidsaktiviteter og følge opp disse!

Anonymous poster hash: 13f39...3a4

Det synes jeg også. Men dessverre så kjenner jeg barnefar litt for godt til å foreslå noe sånt. Han er ikke flink til å snakke, regner med at han kommer til å såre datteren vår. Han er veldig opptatt av å "si det som det er"

TS

Anonymous poster hash: 33231...265

[AnonymBruker]

Stusslig fyr... Ingen i svigerfamilien eller venner som kan si ham noen utvalgte ord om hva som forventes av en pappa?

De er av samme ulla hele gjengen. Det nytter ikke å prate med noen der i gården.

Anonymous poster hash: 33231...265

[AnonymBruker]

De er av samme ulla hele gjengen. Det nytter ikke å prate med noen der i gården.

Anonymous poster hash: 33231...265

Bare minner deg om at disse du snakker så nedlatende om er ditt barns nærmeste familie....

Anonymous poster hash: 5a50b...679

[AnonymBruker]

TS:

Jeg har vært litt kritisk i mine svar til deg og ikke bare hylt at barnefaren er en dust. Da slutter du å svare i tråden.. Håper ikke det er fordi du ikke tåler å høre sannheten.

Slik du snakker om barnets far og familie her i tråden forteller mye om hvor like raus og voksen person du er. Når man skiller seg må man svelge tusen kameler og oppføre seg voksent mot barnets familie (selv om de ikke lenger er din familie). Du kan kontakte besteforeldrene og høre om barnet kan være hos dem en helg f.eks.

Og så må dere selvsagt på familievernkontoret og lage avtale der. For en 7-åring er det ikke greit at far skal velge å ha barnet bare annenhver helg og ikke i ferier. Synes ikke mannen kan bestemme dette. Barnet må få se sin far, og du må bidra til dette. Svelg noen kameler til.

Dere må formalisere bidrag og det økonomiske rundt barnet. Ferier, flotte ting, nye klær, stort hus og sånt betyr ikke så mye for barn (når de først forstår at man ikke har råd til alt). Men relasjonene til menneskene i barnets liv er verdifulle. Du må hjelpe henne å leve et godt liv, og ikke først og fremst fokusere på ditt eget liv. Hennes familie og relasjoner er viktigere enn din sårede stolthet akkurat nå. Hun har bare en barndom. Ditt voksenliv er mye lenger.

Anonymous poster hash: 5a50b...679

[Belima]

Da jeg ble skilt for mange år siden, hadde pappa'n og jeg en samtale med datteren vår (9 år) som gikk ut på følgende:

At hun ikke under noen omstendigheter hadde skyld i at vi skulle flytte fra pappa. Det var vi veldig nøye på å prente inn i hodet på henne.

Vi forklarte også at voksne noen ganger, akkurat som barn, ikke var så gode venner mer. Når man er barn så blir man uvenner og slutter å leke sammen, mens voksne flytter fra hverandre.

Det aller viktigste er å ta fra barnet all SKYLD for at mor og far ikke kan bo sammen. Helt normalt for et barn å påta seg skyld dessverre.

Mor i dette tilfellet, bør også forklare at noe vil forandre seg. Mamma må jobbe mer, det kan bli mindre reising enn før, mm av det som er relevant for denne familien. Viktig også å si at pappa må jobbe mye og blir lite hjemme. At han derfor ikke kan være så mye sammen med datteren.

I mitt tilfelle så hadde ikke pappa'n en gang datteren vår annen hver helg, bare en ukedag maks en gang i mnd.

[AnonymBruker]

TS, hvordan går det?

Anonymous poster hash: 9fecc...6c3

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke hvordan dette er relevant?

Anonymous poster hash: 33231...265

Jeg hører du sier at du ikke forstår dette: hva kan vi gjøre for å hjelpe deg?

Anonymous poster hash: d3ae5...f6c