Hvorfor ble det slutt med barnefar?

[AnonymBruker]

Dere som er alenemødre, eller av en eller annen grunn ikke lenger er sammen med barnefar: hvorfor ble det slutt?

Anonymous poster hash: db2f0...2a5

[AnonymBruker]

Følelsene tok slutt.

Anonymous poster hash: 700a8...852

[AnonymBruker]

Psykisk vold, utroskap og at han var en notorisk løgner..

Tok meg flere år og komme meg bort, men er veldig glad nå for at jeg gjorde det

Anonymous poster hash: 502fa...170

[AnonymBruker]

Følelsene tok slutt.

Anonymous poster hash: 700a8...852

Dårlig unnskyldning

Anonymous poster hash: 76159...023

[AnonymBruker]

Han fant ut etter at barnet vårt kom (planlagt) at han ikke ville være pappa likevel.

Anonymous poster hash: f300a...d68

[AnonymBruker]

Dårlig unnskyldning Anonymous poster hash: 76159...023

Hvorfor er det en dårlig unnskyldning? Er det bra nok hvis en av oss var utro, eller er det et voldelig forhold som må til? Vi har vært kjærester i 17 år og følelsene tok rett og slett slutt.

Anonymous poster hash: 700a8...852

[AnonymBruker]

Han ville heller leve livet med alkohol og rus, noe han fant ut etter jeg var flere mnd på vei med barnet som han også ønsket å beholde.

Ba han om å velge mellom det livet og familielivet da jeg var høygravid, da hadde jeg prøvd alt jeg kunne for å få ting til å fungere mens han snakket ikke med meg engang. Han valgte bort meg og barnet og flyttet langt vekk.

Jeg er ikke alene nå, møtte en ny og flott mann mens barnet fortsatt var baby og holder nå på med stabarnsadopsjon. Gutten min har fått verdens beste pappa og jeg har selv fått se at biologi ikke alltid har noe å si

Anonymous poster hash: 429b4...223

[anniewal]

TS her

Jeg spør fordi jeg egentlig har lyst til å avbryte forholdet, men ønsker det beste for barnet mitt, og i dette tilfelle tror jeg det er å bo sammen med oss begge. Og han er en veldig god pappa. Og selv om jeg gjerne skulle vært alene, tror jeg det koster mer enn det smaker. Samboeren min er forøvrig verken voldelig eller utro, men følelsene har definitivt tatt slutt fra min side. Samtidig tenker jeg at dette er typisk når man får barn, og at det kanskje vil bli bedre igjen senere.

[AnonymBruker]

TS her

Jeg spør fordi jeg egentlig har lyst til å avbryte forholdet, men ønsker det beste for barnet mitt, og i dette tilfelle tror jeg det er å bo sammen med oss begge. Og han er en veldig god pappa. Og selv om jeg gjerne skulle vært alene, tror jeg det koster mer enn det smaker. Samboeren min er forøvrig verken voldelig eller utro, men følelsene har definitivt tatt slutt fra min side. Samtidig tenker jeg at dette er typisk når man får barn, og at det kanskje vil bli bedre igjen senere.

Når man velger å få barn sammen tenker jeg at det er obligatorisk med timer hos familievernkontor/samlivsterapeut i en god stund, samt en solid runde med et realt forsøk på å skape følelser/endre kommunikasjonsmønster osv.

Selvsagt ikke om man lever med trusler/psykisk og eller fysisk vold etc - men dersom man i utgangspunktet hadde et OK og bra forhold, og følelser er kjølnet. Det er uunngåelig i perioder med barn og i livslange forhold generelt. Men selvsagt trengs det to for å gjøre den jobben, og det må fungere innen en rimelig tidsperiode.

Anonymous poster hash: 312d3...e83

[AnonymBruker]

Vi var aldri kjærester.

Jeg ble forelsket i en annen og han flyttet.

Hadde uansett aldri vært aktuellt å ha et forhold med han..

Anonymous poster hash: 416a0...9ad

[AnonymBruker]

Uff, det er derfor jeg ikke tør å få barn. Er så redd for å bli forlatt og bli alenemor. Skulle ønske man fikk en garanti mot det!

Anonymous poster hash: 6eafa...b99

[AnonymBruker]

Når man velger å få barn sammen tenker jeg at det er obligatorisk med timer hos familievernkontor/samlivsterapeut i en god stund, samt en solid runde med et realt forsøk på å skape følelser/endre kommunikasjonsmønster osv.

Selvsagt ikke om man lever med trusler/psykisk og eller fysisk vold etc - men dersom man i utgangspunktet hadde et OK og bra forhold, og følelser er kjølnet. Det er uunngåelig i perioder med barn og i livslange forhold generelt. Men selvsagt trengs det to for å gjøre den jobben, og det må fungere innen en rimelig tidsperiode.

Anonymous poster hash: 312d3...e83

Helt enig i dette. I mitt tilfelle ble det slutt fordi barnefar ikke taklet å bli far og heller ville ut på byen med gutta opptil 4 ganger i uken. Han var ikke interessert i å forsøke å endre på dette, dermed var det ikke så mye mer å gjøre. Jeg var vel egentlig alenemor fra begynnelsen av, fordi han var jo på jobb på dagtid, på trening etter jobb hver dag, så ut med gutta for en pils eller 10.

Anonymous poster hash: c79f9...893

[miss daisy]

Feil tråd

Endret 2. mai 2014 av miss daisy

[anniewal]

Når man velger å få barn sammen tenker jeg at det er obligatorisk med timer hos familievernkontor/samlivsterapeut i en god stund, samt en solid runde med et realt forsøk på å skape følelser/endre kommunikasjonsmønster osv.

Selvsagt ikke om man lever med trusler/psykisk og eller fysisk vold etc - men dersom man i utgangspunktet hadde et OK og bra forhold, og følelser er kjølnet. Det er uunngåelig i perioder med barn og i livslange forhold generelt. Men selvsagt trengs det to for å gjøre den jobben, og det må fungere innen en rimelig tidsperiode.

Anonymous poster hash: 312d3...e83

Ja, det er vel egentlig det jeg og tenker. Derfor var jeg litt interessert i andres erfaringer.

[AnonymBruker]

En veldig lang historie gjort kort: Han ble arbeidsledig, viste null interesse for å komme seg i jobb igjen, fikk ikke dagpenger fra NAV og forventet å bli forsørget av meg. Jeg stilte selvfølgelig opp lenge, og gjorde alt jeg kunne for å hjelpe, motivere og ordne. Når det etterhvert gikk over i å være ute hele natten med venner, spille hele døgnet og bruke lånte penger på fjas fremfor husleie, regninger og barnet sitt, så satte jeg ned foten. Han fikk velge, og valgte bort meg og barnet.

Han har heldigvis kommet til fornuften nå, og betaler ned gjeld, jobber og har barnet sitt en del. Samarbeidet går veldig bra.

Anonymous poster hash: 1f278...fde

[mara2012]

Psykisk vold.

[AnonymBruker]

Dere som er alenemødre, eller av en eller annen grunn ikke lenger er sammen med barnefar: hvorfor ble det slutt?

Anonymous poster hash: db2f0...2a5

Var aldri forelsket, ville ikke engang gifte meg. Alt inni meg ropte "NEI!!!!!", men han var så masete, "needy", sa at om han ikke fikk meg ville livet hans være ødelagt etc.

Så vi giftet oss, fikk to barn. Men det føltes som om jeg hadde tre barn, jeg som måtte ta alle avgjørelser, organisere ferier, lage mat, kjøpe klær, vaske klær, han satt for det meste på nettet.

Føler han har ødelagt livet mitt, og er sint fordi jeg ikke satte foten ned og sa nei.

Anonymous poster hash: e43b2...0c5

[AnonymBruker]

Han var en lystløgner, jeg orket ikke mer av alle løgnene, og det å aldri ta noe av det han sa seriøst.

Vi var sykelig sjalusi mot hverandre, vi kontrollerte hverandre, kranglet mye. Vi hadde et veldig usunt forhold, vi ble begge ødelagt av hverandre. Selv om han var min store kjærlighet, så var vi dessverre en veldig dårlig match. Men jeg vil alltid elske han, og han vil alltid være min store kjærlighet, selv om jeg har gått videre og fått ny samboer og barn.

Anonymous poster hash: c698c...35d

[AnonymBruker]

Knullet svigefar.

Anonymous poster hash: a0ed6...754

[Gjest KrissyHart]

utroskap og rus