Hvorfor ble det slutt med barnefar?

[AnonymBruker]

Når en velger å få barn med noen andre, virker det som om mange tar litt for lett på dette. Se alle de yngre som blir gravid her og der... Blir direkte lei meg over barn som vokser opp med skilte foreldre på grunn av egoister/lite reflekterte mennesker/ONS osv. La vær å få barn da! Alle fedre er ikke utro/farlige/psykopater. Og når de ikke viser sin interesse i etterkant...? Nei, da burde mor hatt litt mer mellom ørene og sett tegn til det.

Ja, klart det finnes familieforhold som ikke er bra, men vær nå 120 % sikker før dere blir gravide! Barn fortjener bedre enn dette!

Anonymous poster hash: c3a47...acd

[Gjest Hummels]

Når en velger å få barn med noen andre, virker det som om mange tar litt for lett på dette. Se alle de yngre som blir gravid her og der... Blir direkte lei meg over barn som vokser opp med skilte foreldre på grunn av egoister/lite reflekterte mennesker/ONS osv. La vær å få barn da! Alle fedre er ikke utro/farlige/psykopater. Og når de ikke viser sin interesse i etterkant...? Nei, da burde mor hatt litt mer mellom ørene og sett tegn til det.

Ja, klart det finnes familieforhold som ikke er bra, men vær nå 120 % sikker før dere blir gravide! Barn fortjener bedre enn dette!

Anonymous poster hash: c3a47...acd

Enig! For mange er det tydeligvis om å gjøre å få barn med den første og beste de møter, fortest mulig bare for å ha barn. Tenker ikke på det stakkars barnets oppvekst og fremtid.

[makkapakka]

han sa han var klar for familie og jeg ble gravid når ungen kom ut så var han ikke klar for det likevel og han var 40 år. Mye raseri pga forpliktelser og ansvar som gjorde at jeg pakket meg ut

[AnonymBruker]

Han ukependlet og det tok lenger og lenger tid mellom hver gang han kom hjem. Alle andre visste at han egentlig hadde flyttet, var bare jeg som ikke visste det før en av hans kamerater ikke orket å se på det lenger og fortalte meg hvordan situasjonen var.

Snakk om å være naiv da.... Jeg er nesten flau...

Anonymous poster hash: ed9f7...929

[Gjest C'est la vie:)]

Han ukependlet og det tok lenger og lenger tid mellom hver gang han kom hjem. Alle andre visste at han egentlig hadde flyttet, var bare jeg som ikke visste det før en av hans kamerater ikke orket å se på det lenger og fortalte meg hvordan situasjonen var.

Snakk om å være naiv da.... Jeg er nesten flau...

Det er ikke mulig...

[AnonymBruker]

Det er ikke mulig...

Nei det trodde ikke jeg heller.

Men det var stadig diverse kurs, fisketurer, "gutteturer" osv. Han var bare hjemom noen timer med stadig lengere mellomrom og hentet litt småtteri og dro igjen.

Jeg var helt sjokkskadet etter at jeg fikk vite sannheten og det tok over to år før jeg var tilbake i normal gjenge igjen.

Kommer aldri til å tilgi ham.

Anonymous poster hash: ed9f7...929

[FrkHumle]

Psykisk mishandling og ekstrem sjalusi. Var umulig å leve med dette. Jeg forsøkte igjen etter han bedret seg litt, men det var dødt inni meg, jeg klarte ikke tanken på han. Definitivt det beste jeg har gjort for barnet mitt, allerede etter så kort tid så var hun påvirket av krangling. Hun er det enda, misliker sterkt om noen diskuterer litt høylytt. At jeg gikk derfra var fordi vi hadde barnet, ikke på tross av at vi hadde barn sammen.

Uff, det er derfor jeg ikke tør å få barn. Er så redd for å bli forlatt og bli alenemor. Skulle ønske man fikk en garanti mot det!

Anonymous poster hash: 6eafa...b99

Hvorfor er det så ille å bli alenemor?

[AnonymBruker]

Hvorfor er det så ille å bli alenemor?

Jeg har skilte foreldre. Jeg har hatt det tøft over å ikke ha en pappa (skilsmisse, 6 år gammel). Når venner og andre en ser rundt har begge to, klemmer, leker, passer på og er glad i... Det var vondt å vite at mine foreldre ikke holdt sammen, og klandrer meg selv fordi jeg ble født. At jeg er grunnen. Ved å lese flere av innlegg og tråder på KG skjønner jeg jo at det er mest vanlig at barnet skaper problemet, og at mor eller far går... Synd

Klandrer aldri mamma, og hun har vært mer enn fantastisk. Likevel blir jeg sint over flere som må oppleve samvær hit og dit, gråting og krangling. Stakkars barn som får alenemødre som foreldre, det er en vanskelig oppvekst, uansett hvor god mor er.

Anonymous poster hash: c3a47...acd

[Maleficenta]

Jeg har skilte foreldre. Jeg har hatt det tøft over å ikke ha en pappa (skilsmisse, 6 år gammel). Når venner og andre en ser rundt har begge to, klemmer, leker, passer på og er glad i... Det var vondt å vite at mine foreldre ikke holdt sammen, og klandrer meg selv fordi jeg ble født. At jeg er grunnen. Ved å lese flere av innlegg og tråder på KG skjønner jeg jo at det er mest vanlig at barnet skaper problemet, og at mor eller far går... Synd

Klandrer aldri mamma, og hun har vært mer enn fantastisk. Likevel blir jeg sint over flere som må oppleve samvær hit og dit, gråting og krangling. Stakkars barn som får alenemødre som foreldre, det er en vanskelig oppvekst, uansett hvor god mor er.

Anonymous poster hash: c3a47...acd

Er jo ikke barnet i seg selv som skaper problemer. Er jo den forelderen som ikke takler det som skaper problemer

[Gjest C'est la vie:)]

Nei det trodde ikke jeg heller.

Men det var stadig diverse kurs, fisketurer, "gutteturer" osv. Han var bare hjemom noen timer med stadig lengere mellomrom og hentet litt småtteri og dro igjen.

Jeg var helt sjokkskadet etter at jeg fikk vite sannheten og det tok over to år før jeg var tilbake i normal gjenge igjen.

Kommer aldri til å tilgi ham.

Så utrolig vondt at du måtte oppleve dette! Ingen fortjener å bli behandlet slik, og dette ble jeg sjokkert over. Håper du fikk bearbeidet hendelsen og har det bra i dag. Godt at kameraten tok til fornuft og fortalte det, selv om jeg reagerer litt på "klarte ikke se på det lengre". Noen burde sagt fra lengre før... han selv!

[AnonymBruker]

Han hadde psykopatiske trekk (manglet empati, men veldig sjarmerende og flink til å skjule det utad), og brøt meg ned psykisk i en periode på 6 år. Viste stadig mer av sine mindre sjarmerende sider (bare til meg, såklart) men manipulerte meg til å føle at jeg fortjente det og at det var min feil. Det høres rart ut, men jeg var helt overbevist om at alle feilene lå hos meg! Jeg gikk i terapi for å bli bedre.

Ble gravid mens jeg gikk på minipiller, var flink til å ta dem slavisk.

Ett år etter barnet var født, klarte jeg å vri meg ut av grepet hans og vi gikk hver til vårt. Han har vanlig samvær med barnet, er en tilsynelatende god far..

Anonymous poster hash: 9e5a4...80f

[AnonymBruker]

Så utrolig vondt at du måtte oppleve dette! Ingen fortjener å bli behandlet slik, og dette ble jeg sjokkert over. Håper du fikk bearbeidet hendelsen og har det bra i dag. Godt at kameraten tok til fornuft og fortalte det, selv om jeg reagerer litt på "klarte ikke se på det lengre". Noen burde sagt fra lengre før... han selv!

Takk for omtanken .

Jeg har, etter mye god hjelp, bearbeidet bruddet og skuffelsen og har det veldig bra i dag. Det er snart fire år siden det skjedde og jeg er veldig takknemlig ovenfor han som tok på seg den ubehagelige jobben med å fortelle meg.

Anonymous poster hash: ed9f7...929

[AnonymBruker]

Når en velger å få barn med noen andre, virker det som om mange tar litt for lett på dette. Se alle de yngre som blir gravid her og der... Blir direkte lei meg over barn som vokser opp med skilte foreldre på grunn av egoister/lite reflekterte mennesker/ONS osv. La vær å få barn da! Alle fedre er ikke utro/farlige/psykopater. Og når de ikke viser sin interesse i etterkant...? Nei, da burde mor hatt litt mer mellom ørene og sett tegn til det.

Ja, klart det finnes familieforhold som ikke er bra, men vær nå 120 % sikker før dere blir gravide! Barn fortjener bedre enn dette!

Anonymous poster hash: c3a47...acd

Det er bedre at foreldrene går i fra hverandre når barnet er lite og ikke skjønner noen ting, enn at de venter og utsetter det til de er store nok til å forstå. Det er da barnet lider, fordi server vant til å bo med begge.

Jeg forlot barne far når min gutt var fire år og han ble utrolig lei seg over dette. Han kan nevne det til og med den dag i dag. Min nåværende samboer gjorde det slutt med eksen når barnet var ny født nesten og barnet bryr seg ikke om det. Han tenker ikke at mamma og pappa må være kjærester slik min gjør..

Føler mange holder sammen for lenge, det er absolutt ikke bra for Barnet.

Anonymous poster hash: ac84b...513

[AnonymBruker]

Dere som er alenemødre, eller av en eller annen grunn ikke lenger er sammen med barnefar: hvorfor ble det slutt?

Anonymous poster hash: db2f0...2a5

Fordi parforholdet endret seg fra slutten av svangerskapet av og frem til tvillingene ble 1,5 år.

Vi hadde ikke sex på 2 år, ingen nærhet, lite ømhet og elendig lommunikasjon.

Han kalte meg mye stygt og nedbrytende og jeg ble kaldt og kjeftete tilbake som svar. Vi ble plutselig ikke kompatible lengre.

Men barna var godt planlagt og ønsket og vi skiltes før det ble FOR destruktivt i forholdet.

Er glad vi gjorde det, da det definitivt er best for barna at vi bor i hver vår bolig.

Anonymous poster hash: 69c92...506

[AnonymBruker]

Det er bedre at foreldrene går i fra hverandre når barnet er lite og ikke skjønner noen ting, enn at de venter og utsetter det til de er store nok til å forstå. Det er da barnet lider, fordi server vant til å bo med begge.

Jeg forlot barne far når min gutt var fire år og han ble utrolig lei seg over dette. Han kan nevne det til og med den dag i dag. Min nåværende samboer gjorde det slutt med eksen når barnet var ny født nesten og barnet bryr seg ikke om det. Han tenker ikke at mamma og pappa må være kjærester slik min gjør..

Føler mange holder sammen for lenge, det er absolutt ikke bra for Barnet.

Absolutt, "mine, dine, våre, alles" barn er en fin måte å forholde seg til for et barn (nei). Ja, noe kan skje for å endre situasjonen, men det er for mange alenemødre til at det virker logisk at det er "grunner" til splittelsen. Skulle ønske mennesker tenkte seg litt mer om før de satt et barn til verden. Det er min mening.

Anonymous poster hash: c3a47...acd

[AnonymBruker]

Enig! For mange er det tydeligvis om å gjøre å få barn med den første og beste de møter, fortest mulig bare for å ha barn. Tenker ikke på det stakkars barnets oppvekst og fremtid.

for du er jo den som bør snakke...

Anonymous poster hash: db0b2...874

[AnonymBruker]

Jeg trodde alt var bra mellom oss, men han hadde tatt opp kontakten med exen de siste månedene av svangerskapet.

Lå 4 dager på barsel, og den tiden brukte han til å flytte ut og inn til henne. Han hentet meg og baby på sykehuset, og da jeg kom hjem til halvtom leilighet så sa han det. Og kjørte avgårde. Så da sto jeg der da, med en 4 dager gammel baby (som var planlagt).

Var ikke akkurat sånn at jeg drømte om å bli alenemor, men hadde ikke så mye annet valg enn å ta meg sammen og gjøre det beste utav det.

Anonymous poster hash: 642b3...3d2

[AnonymBruker]

Vi var sammen i trygt og godt forhold i flere år, så planla vi vårt første barn. Begge var vi svært godt voksne og ressurssterke (økonomisk og ift utdannelse).

Etter at vi fikk vårt første barn skjedde det noe: vi hadde lest om det, hørt gode råd fra erfarne og trodde vi var forberedt men nei, vi taklet ikke unntakstilstanden, den svelget oss som par.

Vi pleide å reise sammen, synes hverandre være spennende, likte å lage mat sammen med mer...så skled alt ut, keisersnitt, hormoner på avveie, sykdom og flytting m.m: parforholdet tålte det ikke. Vi ble stygge i munnen verbalt mot hverandre og vi hadde ingen fysisk kontakt over 2 år siden første barn kom.

Det ble uutholdelig og jeg mene jeg mistet meg selv.

Derfor måtte jeg bryte. Han var feig og ville ikke ha gjort noe, kun oppført seg falskt.

Alene har jeg det mye bedre. Vi deler ansvar og alt 50/50. Barna var godt planlagt.

Brudd ble det beste for alle inkludert barna.

Anonymous poster hash: 69c92...506

[Gjest Kaffelattn]

Jeg har skilte foreldre. Jeg har hatt det tøft over å ikke ha en pappa (skilsmisse, 6 år gammel). Når venner og andre en ser rundt har begge to, klemmer, leker, passer på og er glad i... Det var vondt å vite at mine foreldre ikke holdt sammen, og klandrer meg selv fordi jeg ble født. At jeg er grunnen. Ved å lese flere av innlegg og tråder på KG skjønner jeg jo at det er mest vanlig at barnet skaper problemet, og at mor eller far går... Synd

Klandrer aldri mamma, og hun har vært mer enn fantastisk. Likevel blir jeg sint over flere som må oppleve samvær hit og dit, gråting og krangling. Stakkars barn som får alenemødre som foreldre, det er en vanskelig oppvekst, uansett hvor god mor er.

Anonymous poster hash: c3a47...acd

For deg var det sikkert det.

Husk at alle har sin egen historie og opplevelse av situasjonen og historien.

Jeg ser selv at for flere barn og foreldre så er det absolutt best at foreldrene skiller lag før de påfører barnet unødvendig påkjenning pga hyppige krangler og at de ikke behandler hverandre med respekt.

Finnes mange meget ressurssterke mammaene og pappaer i dette landet som finner gode løsninger: som oftest vil vel de fleste oppegående mennesker det beste for sine barn.

Det finnes "stakkars barn" i storfamilier også...

[AnonymBruker]

Han var aldri tilstede. Venner og fotball var viktigere enn meg og barnet... I tillegg bidrog han ikke økonomisk, og brukte penger på alt mulig til seg selv.

Jeg var alenemor fra dag en selv om vi bodde sammen. Fikke det mye bedre uten...

Følelsene var der de, men går jo ikke når han ikke klarte å omstille seg. Nå er gutten 11 år, og ser far lite. Viktig med butikksjefstillingen, venner, fest og fotball. Må jo forstå at han vil ha fritid også...

Nei takke meg til, noen ganger er det bdre uten...

Men jeg har ny mann og ha hjelper til og gir meg ikke noen grunn til å dra.

At følelsene blir borte er ikke noen unskylding de første årene i hvert fall. Mye endrer seg da. Har flere vennepar som bodde fra hverandre litt når barna var små.. følelsene ble borte, men de jobbet seg gjennom det og har nå flere barn og er gift. Ikke gi opp.

Anonymous poster hash: d11cd...8d6