Borderline - hva tror folk som ikke helt vet?

[AnonymBruker]

Det er både kjempe gøy og kjempe trist å lese denne tråden.

Men det er lite som er overraskende. For det meste har jeg hørt fra før. Og holdningene som kommer fram her og ellers, er hovedgrunnen til at det ikke er noen vits i å være åpen om psykiske lidelser.

Holdningene som mange har til ADHD / Bipolarlidelse / Borderline / Andre psykiske lidelser,

blir litt som om jeg som sykepleier, skulle møte pasienter

som har pådratt seg en god gammeldags hangover, eller en liten forkjølelse,

SOM DETTE

som om de var ebolapasienter.

For somatikk er jo tross alt somatikk? Og enkelte av symptomene er tross alt de samme?

Over halvparten av drapene som blir begått i Norge, begås av personer som ikke har en psykisk lidelse.

Anonymous poster hash: 40456...daa

[AnonymBruker]

Dere som har diagnosen borderline:

Kan dere være deprimerte i mange dager/uker?

Være "slemme" mot deres nærmeste?

Skyve folk dere egentlig er glad i unna dere?

Anonymous poster hash: 43409...ca4

[AnonymBruker]

Det er både kjempe gøy og kjempe trist å lese denne tråden.

Men det er lite som er overraskende. For det meste har jeg hørt fra før. Og holdningene som kommer fram her og ellers, er hovedgrunnen til at det ikke er noen vits i å være åpen om psykiske lidelser.

Holdningene som mange har til ADHD / Bipolarlidelse / Borderline / Andre psykiske lidelser,

blir litt som om jeg som sykepleier, skulle møte pasienter

som har pådratt seg en god gammeldags hangover, eller en liten forkjølelse,

SOM DETTE

som om de var ebolapasienter.

For somatikk er jo tross alt somatikk? Og enkelte av symptomene er tross alt de samme?

Over halvparten av drapene som blir begått i Norge, begås av personer som ikke har en psykisk lidelse.

Anonymous poster hash: 40456...daa

Det er jo ikke akkurat rart da, med tanke på det overtallet det er som er mentalt friske her i Norge. Med tanke på hvor utrolig få psykisk syke det er til sammenligning så er de skremmende overrepresentert i drapsstatistikken.

Anonymous poster hash: af51c...027

[AnonymBruker]

Hjelpes, her er det mange vrangforestillinger (siden vi er inne på psykisk sykdom) ute og går!

Selv er jeg borderline (i veldig alvorlig grad i følge psykologene). Jeg ble seksuelt misbrukt og utsatt for vold da jeg var barn, og i tillegg mobbet gjennom hele barneskolen.

Mitt problem er ikke at jeg ikke er snill mot andre, men at jeg ikke er snill mot meg selv. Jeg bærer på en enorm indre smerte, og det er i det hele tatt et fryktelig slit å være meg i denne evige berg og dalbanen av så sterke følelser. Det blir alt for mye om en skulle forsøke å forklare på et forum hvordan et indre liv hos en med borderline arter seg, men om jeg skulle bruke et eneste ord, måtte det først og fremst være at det er ekstremt slitsomt.

Omgivelsene har nok hatt det slitsomt i perioder, men på langt nær så slitsomt som jeg har hatt det selv. Jeg tror nok en del av grunnen til at det kræsjer med omgivelsene, er at de ikke klarer å forstå disse sterke følelsene. De tror det er oppmerksomhetshunger eller overdrivelser, men faktum er at det de ser, kanskje er 30% av det som egentlig er. Jeg er på mange måter som et barn, et barn som aldri har opplevd trygghet og kjærlighet.

Men, og dette er viktig: Jeg er også en omsorgsperson! Jeg flommer over av empati, og øser ut trygghet og trøst og støtte (sikkert fordi jeg så altfor godt kjenner på behovet selv) til alle jeg ser trenger det. Jeg er veldig bevisst andres behov, og får daglig tilbakemeldinger på hvor "snill og god" jeg er.

Jeg er utdannet lærer og pedagog, og jeg har veldig gode skussmål i jobben min. Jeg elsker jobben min, elsker ungene og de elsker meg. Det er ikke en kjeft som kunne mistenke at jeg går hos psykolog 3 ganger uken for i det hele tatt å la være og ta livet mitt.

Der det skjærer seg fullstendig er på det private plan, i nære relasjoner. Det går simpelthen ikke for meg å ha et forhold. Det er for ødeleggende for begge parter, men mest for meg selv. For det første velger jeg feil menn i utgangspunktet. Jeg velger ofte menn med sterke psykopatiske trekk som støtter opp under min elendige selvfølelse og trang til å utslette meg selv. Og velger jeg en snill mann som jeg virkelig elsker, tæres jeg opp av sjalusi, mistro og utrygghet. Så, jeg har for lengst besluttet å være alene (på 9. året nå). Jeg har heller ikke andre nære relasjoner, bortsett fra hunden min som jeg elsker over alt på jord. Trist ja. Jeg har jo som alle andre behov for kjærlighet og nærhet, men kostnadene er for store i det lange løp.

Det å ha borderline personlighetsforstyrrelse er først og fremst veldig vondt for den som har det, og derfor er det uendelig trist at det stigmatiseres som det gjør.

Anonymous poster hash: 7ff6f...589

[AnonymBruker]

Dersom du blir innlagt på akuttpsykiatrisk vil du få hjelp ja. Men for å bli innlagt på akuttpsykiatrisk må du innom fastlegen eller legevakta. Dersom du føler at du trenger akutt hjelp, altså med det samme, så kan du få en øyeblikkelig hjelp time hos fastlegen din, eller ringe til legevakta dersom det er kveld eller natt. De vil vurdere situasjonen din og se om du får en plass på akuttpsykiatrisk. Dersom de vurderer det til at du kan vente med å få innleggelse så kan du bli henvist til en plass på DPS.

Uansett om du blir innlagt på DPS eller akuttpost, så vil du få hjelp og ikke bli dømt for hvordan du oppfører deg når du er syk. Eller ... det er sånn det burde være, og sånn de prøver å være. Men det finnes selvsagt fordommer også hos de som jobber i psykiatrien. Det er veldig vondt og dumt når noen som sliter mye fra før skal bli møtt på en måte som gjør at de føler seg verre, men uheldigvis så er det dessverre sånn. Men det at det finnes en mulighet for at du vil møte på folk som er frekke må du ikke ta som en grunn til å ikke oppsøke hjelp. Dersom du sliter veldig nå, så må du ta kontakt med legen din for å få oppfølging. Det er ikke alltid det beste er en innleggelse, men det kan legen din hjelpe deg med å finne ut.

(Det er ikke alle som er innlagt på akuttposten som hører eller ser syner, eller som er psykotiske. Det er ikke et vilkår at du er psykotisk, eller har vrangforestillinger for å bli innlagt der. Så ja, du kan bli tatt alvorlig selv om du virker normal. Men du må selvsagt være syk for å bli innlagt der.)

Dersom du blir innlagt på akuttpsykiatrisk vil du få hjelp ja. Men for å bli innlagt på akuttpsykiatrisk må du innom fastlegen eller legevakta. Dersom du føler at du trenger akutt hjelp, altså med det samme, så kan du få en øyeblikkelig hjelp time hos fastlegen din, eller ringe til legevakta dersom det er kveld eller natt. De vil vurdere situasjonen din og se om du får en plass på akuttpsykiatrisk. Dersom de vurderer det til at du kan vente med å få innleggelse så kan du bli henvist til en plass på DPS.

Uansett om du blir innlagt på DPS eller akuttpost, så vil du få hjelp og ikke bli dømt for hvordan du oppfører deg når du er syk. Eller ... det er sånn det burde være, og sånn de prøver å være. Men det finnes selvsagt fordommer også hos de som jobber i psykiatrien. Det er veldig vondt og dumt når noen som sliter mye fra før skal bli møtt på en måte som gjør at de føler seg verre, men uheldigvis så er det dessverre sånn. Men det at det finnes en mulighet for at du vil møte på folk som er frekke må du ikke ta som en grunn til å ikke oppsøke hjelp. Dersom du sliter veldig nå, så må du ta kontakt med legen din for å få oppfølging. Det er ikke alltid det beste er en innleggelse, men det kan legen din hjelpe deg med å finne ut.

(Det er ikke alle som er innlagt på akuttposten som hører eller ser syner, eller som er psykotiske. Det er ikke et vilkår at du er psykotisk, eller har vrangforestillinger for å bli innlagt der. Så ja, du kan bli tatt alvorlig selv om du virker normal. Men du må selvsagt være syk for å bli innlagt der.)

TS her

Jeg har vært der før. Jeg vet at hvis jeg går til legen og sier jeg ønsker innleggelse så legger hun meg inn, for hun VET at jeg kvier meg veldig for å dra dit, og at jeg ikke ber om innleggelse hvis det ikke er ILLE. Men det er bare følelsen av at jeg er for frisk, at de ser på meg som at jeg ikke trenger eller fortjener hjelpa der, at legen bare legger meg inn for å være "snill" osv... Jeg har også et skriv fra legen som jeg kan levere til legevakta om jeg må dit kveld/natt der det står at de burde legge meg inn om jeg tar kontakt siden jeg tar bare kontakt om det er helt nødvendig. Men ingen kan se min smerte, og ingen kan merke noe på meg... er vel derfor jeg kvier meg så og tenker at de tenker at jeg ikke "trenger" hjelp fra de. Det er DÈT jeg føler; at de tenker at jeg ikke trenger deres hjelp.

Til deg som tror at folk med borderline er dramatiserende og oppmerksomhetssyke; noen er vel det, andre ikke. De som er det, det må være forferdelig, og det finnes hjelp for det også.

Selv har ingen noen gang merket noe, jeg har kommet hjem fra legevakta med mange sting, og sagt at det går helt greit, helt rolig. De har sagt at de skulle ønske at jeg sa MER ifra. Men jeg syns det er veldig vanskelig... jeg vil ikke gjøre så mye ut av meg, og jeg vil helst skjule mitt indre kaos og smerte.

Anonymous poster hash: 6c373...f21

[AnonymBruker]

Du har uansett større sannsynlighet for å bli drept i ditt eget hjem, av din egen kjæreste, ektemann, ekskjæreste eller eksmann, enn hva du har for å bli drept av en "psykotisk schizofren".

Og hvorfor er det verre å bli drept av blind vold fra en som er psykotisk,

enn det er å bli drept av blind vold fra en som ikke er psykotisk?

Hvorfor er det et større stigma rundt psykiske lidelser, enn hva det er rundt fyllekjøring? Biokjemien i hjernen og hjernestrukturen kan du jo trossalt ikke akkurat noe for.

Hvorfor skal pasienter med bioplarlidelse eller borderline måtte ha "støttekontakt" og leve under tilsyn, når folk som for eks Petter Northug får gå fritt og til og med har sponsorer?

Fra 2003 til 2012 ble 102 personer drept av en person med psykiske lidelser

Fra 2003 til 2012 ble 126 personer drept av en person uten psykiske lidelser.

Fra 2003 til 2012 døde 5.320 mennesker av selvmord.

Hva med deres familier?

Anonymous poster hash: 40456...daa

[AnonymBruker]

Borderline forbinder jeg med alvorlig psykisk syke mennesker som potensielt kan være direkte farlige mot uskyldige mennesker. Jeg synes de burde få mye tettere oppfølging pga allmennpreventive hensyn og til enhver tid ha en "assistent" hos seg når de vandrer i gata. Med hyppige innleggelse på psykriatisk så tenker jeg på veldig gale mennesker som ikke kan ta vare på seg selv og potensielt kan være farlige for seg selv og omgivelser. Jeg tenker at de kanskje ville hatt det bedre av å være på psykriatisk avdeling bestandig eller bli veldig medisinert og bo på omsorgsboliger så de hadde tilsyn på reglemessig basis og ikke fikk bevege seg utenfor området uten en av personalet.

Forøvrig så tenker jeg på paranoid schizofren som mennesker som ikke eier anger, empati eller kontroll på egen kropp og som fint dreper morra si om fotballlaget dems taper. Sperr de inn på lukket avdeling og kast nøkkelen. Disse er til og med mere skremmende enn de med borderline.

Selvskadere ser jeg på som oppmerksomhets syke mennesker som aldri har grodd forbi fjortis stadiet og desperat trenger å være midtpungt for alle. Løsningen er å gaffateipe på grytevotter på de så de skjønner hvor fjerne og idiotiske de er.

Alvorlig depresjon ser jeg på som egosentriske, selvmedlidende mennesker som er så selvsentrerte at de ikke ville reagert ett sekund på om noen ble skutt ned foran de. "Ja jeg ser du er skutt, men det er mye mere synd på meg så fordi jeg gråter ofte og føler meg kjip uten å gidde å gjøre noe med det" Nesten som ett snyltedyr som lever av andre. Mest av alt i hele verden føler at de må ha medlidenhet fra alt og alle rundt de og som trenger en unnskyldning for å gå rundt å velte seg i den oppmerksomheten de får fra velmenende mennesker samtidig som de sakte men sikkert suger aaaaaaaalt av energi og sympati som næring for de som er naive nok til å gå i fella dems.

Manisk depresive ser jeg på på lik linje som de depressive + ADHD

ADHD= jeg trenger en unnskyldning for å gjøre det dårlig på skolen/ikke jobbe/snylte på NAV. Det jeg egentlig burde gjøre er å ta meg sammen, og slutte med koffein og sukker. Grow up liksom....

PTSD tror jeg faktisk er en reell reaksjon på traume så den sier jeg ikke noe på.

Angst også til en viss grad, så lenge den ikke blir ekstrem. Om man ikke gidder å prøve å jobbe seg ut av det burde de bli plassert på omsorgsboliger, men ikke fordi omverdenen burde skånes for de, men fordi de ikke klarer å ta vare på seg selv som barn og veldig gamle mennesker.

Sosiopati ser jeg også på som en hjerneskade. De kan ikke reddes.

MEN......dette er mine fordommer og er ikke basert på noe viten om emnene annet enn det jeg har lest på KG.

Men TS, JA jeg synes du burde jobbe, JA jeg synes du burde prøve litt til. Om du går på veggen tilslutt så ringer du DPS, men samtidig som du gjør det så vet du også at du har prøvd så hardt du kan så ingen (til og med ikke meg) kan dømme deg for at du innså at du trenger hjelp. Mennesker som virkelig trenger hjelp må be om hjelp, men først når de virkelig trenger det.

Anonymous poster hash: af51c...027

Kan virkelig "mann i gata" SÅ lite om psykiske lidelser?

Wow. ..

Anonymous poster hash: f9b52...2af

[Gjest supernova_87]

TS her

Jeg har vært der før. Jeg vet at hvis jeg går til legen og sier jeg ønsker innleggelse så legger hun meg inn, for hun VET at jeg kvier meg veldig for å dra dit, og at jeg ikke ber om innleggelse hvis det ikke er ILLE. Men det er bare følelsen av at jeg er for frisk, at de ser på meg som at jeg ikke trenger eller fortjener hjelpa der, at legen bare legger meg inn for å være "snill" osv... Jeg har også et skriv fra legen som jeg kan levere til legevakta om jeg må dit kveld/natt der det står at de burde legge meg inn om jeg tar kontakt siden jeg tar bare kontakt om det er helt nødvendig. Men ingen kan se min smerte, og ingen kan merke noe på meg... er vel derfor jeg kvier meg så og tenker at de tenker at jeg ikke "trenger" hjelp fra de. Det er DÈT jeg føler; at de tenker at jeg ikke trenger deres hjelp.

Til deg som tror at folk med borderline er dramatiserende og oppmerksomhetssyke; noen er vel det, andre ikke. De som er det, det må være forferdelig, og det finnes hjelp for det også.

Selv har ingen noen gang merket noe, jeg har kommet hjem fra legevakta med mange sting, og sagt at det går helt greit, helt rolig. De har sagt at de skulle ønske at jeg sa MER ifra. Men jeg syns det er veldig vanskelig... jeg vil ikke gjøre så mye ut av meg, og jeg vil helst skjule mitt indre kaos og smerte.

Anonymous poster hash: 6c373...f21

Jeg skjønner absolutt hva du sier her. Det er vanskelig å bli kvitt den tanken. For uansett hvor vondt du har det på innsiden, så kan jo aldri noen andre virkelig SE den smerten. Men de vet nok mer enn du tror hvor vondt du har det, selv når du ikke har selvskadet. Og prøv å tenk litt på det du tror kan være sant, at legen bare gjør det for å være snill: er ikke legen din veldig dum da? Dersom hun legger inn en person som hun faktisk ikke tror trenger hjelp? Det koster jo penger, og ressurser å være innlagt (og det skal du absolutt ikke ha dårlig samvittighet for), og det er dessuten ikke så altfor mange ledige plasser, dette tar jeg som "bevis" på at når du blir innlagt så er det fordi det trengs, og ikke fordi noen vil være snill med deg. De ser at du trenger mer hjelp enn det du får, og at en innleggelse er det nødvendige for deg.

Videre er det ikke alle som har en kriseplan de kan ta med på legevakta der det står at om pasienten føler trykket er for stort så kan hun legges inn på akuttposten, det at du har dette, må bety at de ser din smerte som reell, og at de ser at du kan ha behov for innleggelser i perioder der du har det vondt. Prøv å stole på dette. Stol på at de hjelper deg fordi de synes du er syk nok, eller trenger hjelpen nok. Stol på at de ønsker å hjelpe deg, og at når du blir innlagt så er det ingen som tenker at du er for frisk til å være der, eller for frisk til å ta opp en plass. De er heller opptatt av å hjelpe deg best mulig sånn at du, for din egen skyld, slipper å være innlagt så lenge.

Jeg vil også oppfordre deg til å være mer ærlig om din egen smerte til legen og behandlere. Det er vanskelig for andre å virkelig hjelpe deg, dersom du alltid bærer en maske. Det kan være utrolig vondt å kjenne på all smerten som er inni en, men dersom man er modig nok og virkelig føler på det, så kan man også ta tak i det, og etterhvert komme seg videre.

Jeg ønsker deg alt det beste, og håper du stoler nok på at legen din og de på legevakta/akuttpost ønsker å hjelpe deg, og tar i mot den hjelpen du trenger og blir tilbydt, og til og med sier at du trenger mer om du føler det ikke passer behovet ditt. Du fortjener å få hjelp og du er verdifull.

[AnonymBruker]

Nå kan jeg en del om dette faglig TS, og blir sjokkert over å se alle fordommene som florerer her .

Borderline kan være både mild og mer alvorlig, og prognosene for å kunne bli frisk er faktisk ganske gode for mange. En stor andel har kun mindre symptomer etter ti år og kvalifiserer ikke lengre til en slik diagnose, da ung alder som ofte innebærer ekstra sterke følelser antas å forsterke mange av symptomene og impulsiviteten. Så fatt mot, kjære deg .

Anonymous poster hash: 26fbf...149

[AnonymBruker]

Og til info for dem som synser her inne så har borderline og bipolar lidelse omtrent akkurat de samme symptomene, men bipolar 1 regnes faglig som en mer alvorlig lidelse enn borderline personlighetsforstyrrelse.

Anonymous poster hash: 26fbf...149