Dårlig samvittighet etter middagen i går

[AnonymBruker]

Jeg har en datter på 2 1/2 som de siste ukene har kommet i fasen hvor hun skal bestemme alt og trosse alt hun får beskjed om, utrolig slitsomt!

I går var mannen min ute og dattera vår var utrolig grinete hele dagen og lot meg ikke engang gå på do uten at helvete brøt løs. Vi skulle spise middag og det ble pølser og makaroni, som jeg så vidt fikk laget fordi hun gråt så innmari fordi jeg ikke så på henne.

Under middagen puttet hun hele hånden ned i maten med ketchup og griser skikkelig og så meg i øynene hele tiden, jeg sa nei flere ganger og sa at store jenter gjør ikke sånn, men hun gjorde det om og om igjen til hun og bordet var dekket med ketchup, da ble jeg så sint at jeg slo i bordet og hun ble livredd og begynte å gråte. Jeg unnskyldte meg flere ganger og trøstet henne og sa at mamma mente det ikke..

Virker som det ble glemt ganske fort, men jeg sitter med en klump i magen i dag. Jeg vil ikke være en sånn mor!!

Syns det er så vanskelig noen gangen å holde roen når hun trassen så innmari og jeg er sliten etter jobb..

Noen tips og erfaringer?

Anonymous poster hash: 80ade...195

[AnonymBruker]

Hadde sikkert reagert på samme måte.. Hadde ikke orka at ungen holdt på sånn..

Anonymous poster hash: 90dc9...6c1

[AnonymBruker]

Unger tester alle grenser! De er kreative og nysgjerrige og prøver ut alle nye ting de kommer på. De vet jo ikke hva som er normal høflighet, hehe. Helt til grensen blir satt. Greit at du gjorde det.

Anonymous poster hash: 87a5f...c0e

[AnonymBruker]

Skjønner godt at du reagerte sånn, det kunne jeg også fort gjort. Men hvis du skulle være litt mer rasjonell en annen gang hva med først en advarsel og så en time out? Sitte på et bestemt sted i 2 min og roe seg? Hvis hun protesterer på alt, velg deg ut noe å fokusere på og overse resten?

Som sagt lettere i teorien enn praksis, men verd et forsøk?

Anonymous poster hash: f0f70...652

[Sushi]

Alle kan gjøre feil av og til og det går nok helt fint med datteren din.

Jeg er ikke enig i forslagene du har fått her. Griser hun med maten så tar du den bort, enkelt og greit. Én advarsel, så tar du vekk maten og hun får vente til neste måltid. Da slutter hun fort å bruke måltidene som arena for maktkamp.

[Toolose]

Har en sønn på 2,5 år som gjør/gjorde det samme! Når han begynte å grise med maten sa jeg i fra en til to ganger og da gikk maten bort om han ikke stoppet!

Vi gjorde dette 4 eller 5 ganger, så stoppet han med grisingen. Dog har han prøvd seg med å se lurt på meg og prøve å ta hånda i maten, men har bare kremtet litt og da gav han seg. Aldri prøvd seg siden! Lykke til hvertfall :-)

[AnonymBruker]

Unger tåler da såpass. Jeg tok konsekvent bort maten til mine barn hvis de begynte å grise eller gikk fra bordet. Det hjalp!

Anonymous poster hash: 9e4fe...14c

[Muscae]

Skjønner godt at du reagerte sånn, det kunne jeg også fort gjort. Men hvis du skulle være litt mer rasjonell en annen gang hva med først en advarsel og så en time out? Sitte på et bestemt sted i 2 min og roe seg? Hvis hun protesterer på alt, velg deg ut noe å fokusere på og overse resten?

Som sagt lettere i teorien enn praksis, men verd et forsøk?

Anonymous poster hash: f0f70...652

Timeout er ikke en god måte å håndtere noe på, med mindre det er snakk om eldre barn med store adferdsvansker - og da bør det foregå i samarbeid med profesjonelle spesialpedagoger.

En timeout med en toåring vil utvikle seg til en maktkamp, der den sterkeste vinner. Enten vinner barnet fordi det er ekstremt utholdende, eller så vinner forelderen fordi hun er større og sterkere. Uansett ikke en god måte å lære på, og barnet vil oppleve det som en straff.

Dersom du tar bort maten blir det en naturlig konsekvens. "Mamma ser at du griser med maten, da er du nok ikke sulten. Hvis du er sulten så spiser du fint, eller så tar jeg bort maten din." Ingen norske barn dør av sult, så lenge de får regelmessig tilbud om mat. Og hun får jo kveldsmat bare noen timer senere.

[AnonymBruker]

Timeout er ikke en god måte å håndtere noe på, med mindre det er snakk om eldre barn med store adferdsvansker - og da bør det foregå i samarbeid med profesjonelle spesialpedagoger.

En timeout med en toåring vil utvikle seg til en maktkamp, der den sterkeste vinner. Enten vinner barnet fordi det er ekstremt utholdende, eller så vinner forelderen fordi hun er større og sterkere. Uansett ikke en god måte å lære på, og barnet vil oppleve det som en straff.

Dersom du tar bort maten blir det en naturlig konsekvens. "Mamma ser at du griser med maten, da er du nok ikke sulten. Hvis du er sulten så spiser du fint, eller så tar jeg bort maten din." Ingen norske barn dør av sult, så lenge de får regelmessig tilbud om mat. Og hun får jo kveldsmat bare noen timer senere.

Selvfølgelig kan det fungere for en toåring, men selvfølgelig må man tilpasse etter alder. Det er jo uansett alder en selvfølge at man forklarer hvorfor og kobler time outen til handlingen. ' når du griser med maten kan du ikke sitte ved bordet og må sitte på trappetrinnet.' En time out i seg selv vil aldri oppleves som noe annet en ren straff om man ikke samtidig forklarer hvorfor, men dette går jeg ut fra at man gjør.

Anonymous poster hash: f0f70...652

[AnonymBruker]

Jeg kunne også funnet på å heve stemmen eller noe i en slik situasjon. Her i huset fungerer IKKE time-out. Hvis 3 1/2-åringen ikke oppfører seg ved bordet, tross advarsler, og blir tatt fra bordet, vil minstemann på to år følge etter. Da begynner han å gråte når storesøster går fra og ikke han får lov.

Anonymous poster hash: 2b8db...9fd

[Sushi]

Selvfølgelig kan det fungere for en toåring, men selvfølgelig må man tilpasse etter alder. Det er jo uansett alder en selvfølge at man forklarer hvorfor og kobler time outen til handlingen. ' når du griser med maten kan du ikke sitte ved bordet og må sitte på trappetrinnet.' En time out i seg selv vil aldri oppleves som noe annet en ren straff om man ikke samtidig forklarer hvorfor, men dette går jeg ut fra at man gjør.Anonymous poster hash: f0f70...652

Mener du at foreldrene skal bli med barnet ut og snakke om hva som skjedde, eller at toåringen skal sitte alene på trappa?

[AnonymBruker]

Mener du at foreldrene skal bli med barnet ut og snakke om hva som skjedde, eller at toåringen skal sitte alene på trappa?

Begge deler. Skjønt med en 2 1/2 åring ville jeg ikke hatt en lang samtale, men forklare hvorfor denne konsekvensen skjer.

Anonymous poster hash: f0f70...652

[Sushi]

Begge deler. Skjønt med en 2 1/2 åring ville jeg ikke hatt en lang samtale, men forklare hvorfor denne konsekvensen skjer.Anonymous poster hash: f0f70...652

Jeg synes det er forkastelig å utestenge en toåring pga grensetesting ved matbordet. Hva er logikken i det? "Gjør som vi sier ellers får du ikke være sammen med oss"? Mye bedre å fjerne maten, når det er grising med mat som er problemet. "Den som er sulten leker/griser ikke med maten, så da tar jeg den bort."

Å ta barnet ut av situasjonen for å snakke om hvordan man oppfører seg med bordet er noe helt annet, det tror jeg kan fungere. Det har vi brukt noen ganger ifbm roping og skriking ved bordet. En av oss voksne tar barnet med på soverommet eller et annet kjedelig sted, forklarer at man ikke kan sitte med bordet når man bråker og forstyrrer de andre. Barnet hyler ferdig, man blir enige om å gå tilbake og bruke vanlig stemme. Da lærer barnet på sikt å takle følelsene sine, ikke at man blir avvist hvis man blir sint eller tester grenser.

[AnonymBruker]

Jeg synes det er forkastelig å utestenge en toåring pga grensetesting ved matbordet. Hva er logikken i det? "Gjør som vi sier ellers får du ikke være sammen med oss"? Mye bedre å fjerne maten, når det er grising med mat som er problemet. "Den som er sulten leker/griser ikke med maten, så da tar jeg den bort."

Å ta barnet ut av situasjonen for å snakke om hvordan man oppfører seg med bordet er noe helt annet, det tror jeg kan fungere. Det har vi brukt noen ganger ifbm roping og skriking ved bordet. En av oss voksne tar barnet med på soverommet eller et annet kjedelig sted, forklarer at man ikke kan sitte med bordet når man bråker og forstyrrer de andre. Barnet hyler ferdig, man blir enige om å gå tilbake og bruke vanlig stemme. Da lærer barnet på sikt å takle følelsene sine, ikke at man blir avvist hvis man blir sint eller tester grenser.

Ja da tolker jeg ditt innlegg like fritt som du tolket mitt. ' gjør som jeg sier ellers får du ikke mat'... Really??? Nei det var ikke det jeg mente, og ikke det du mente heller, men det skjønner vi jo begge to

Selvfølgelig gjøres dette sammen med en forklaring, det er jo ingen som snakker om å støte ut et forvirret barn...

Anonymous poster hash: f0f70...652

[Teriyaki]

Her tar vi vekk maten etter et par advarsler, setter den da på benken. Han får den gjerne tilbake da, etter at vi har snakket om hvordan man sitter ved matbordet, og at han har sagt han ikke skal grise, men spise. Hvis han da fortsetter å grise så blir maten tatt helt vekk.

[Sushi]

Ja da tolker jeg ditt innlegg like fritt som du tolket mitt. ' gjør som jeg sier ellers får du ikke mat'... Really??? Nei det var ikke det jeg mente, og ikke det du mente heller, men det skjønner vi jo begge to

Selvfølgelig gjøres dette sammen med en forklaring, det er jo ingen som snakker om å støte ut et forvirret barn...Anonymous poster hash: f0f70...652

Jeg skjønner at du mener at man skal forklare i tillegg, men jeg synes fortsatt at avvisning er for brutalt. Jeg tror heller ikke man oppnår noe med å la barnet sitte alene på trappa, som man ikke oppnår ved å sitte der sammen med barnet eller bare ta bort maten (i dette tilfellet).

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at du mener at man skal forklare i tillegg, men jeg synes fortsatt at avvisning er for brutalt. Jeg tror heller ikke man oppnår noe med å la barnet sitte alene på trappa, som man ikke oppnår ved å sitte der sammen med barnet eller bare ta bort maten (i dette tilfellet).

Og jeg syntes det at du kaller det 'avvisning' er rimelig brutalt. Det er like riktig som å si at du 'sulter barnet' med din metode. Hvorfor så sterke overdrivelser?

Anonymous poster hash: f0f70...652

[Sushi]

Og jeg syntes det at du kaller det 'avvisning' er rimelig brutalt. Det er like riktig som å si at du 'sulter barnet' med din metode. Hvorfor så sterke overdrivelser?Anonymous poster hash: f0f70...652

Hva er det da? Hvis jeg har forstått deg riktig må toåringen i ditt eksempel sitte alene på trappa ei viss tid, og får ikke lov til å gå derfra og tilbake til de andre som sitter ved bordet før denne tida har gått. Beklager hvis jeg har misforstått.

[onyx]

Jeg reagerer nå mest på at ts lar ungen grise til hele bordet førdet kommer en (over)reaksjon. Grises det med maten blir den fjernet, vanskeligere er det ikke. Man trenger ikke vente til alle grenser er tøyd til det ytterste før man tar tak, i håp om at situasjonen skal løse seg selv?

[AnonymBruker]

Hva er det da? Hvis jeg har forstått deg riktig må toåringen i ditt eksempel sitte alene på trappa ei viss tid, og får ikke lov til å gå derfra og tilbake til de andre som sitter ved bordet før denne tida har gått. Beklager hvis jeg har misforstått.

Det er tilfellet ja, det er ikke mer 'avvisning' enn ditt eksempel er 'utsulting'. Jeg vil bare kalle det oppdragelse. Det er begge deler å lære barn konsekvenser. Jeg ser ikke hvordan det ene er så mye værre enn det andre...

Anonymous poster hash: f0f70...652