Moren min får ikke med seg NOEN TING

[AnonymBruker]

Jeg er 18, snart 19 år og bor hjemme med foreldrene mine. Pga omvalg på VGS skal jeg bo her ett år til.

Er det en ting som frustrerer meg er det at moren min tilsynelatende ikke får med seg noen ting av det jeg sier til henne. Jeg vet ikke hvor vidt det er at hun ikke bryr seg, at hun ikke gidder å høre etter eller om hun rett og slett er dauhørt, men det er skikkelig sårende.

Jeg kan f.eks si til henne at jeg skal til "Oslo" og besøke "Lise", og tar toget kl 18. "Okei :-) Så hyggelig" sier mor. Når jeg skal dra sier jeg "Hade, nå drar jeg!"

"HÆ? HVOR SKAL DU?" er vanlig respons. Eventuelt "Okei, ha det fint i "Hønefoss" med Lise da". Eventuelt sier hun feil person. Når jeg påpeker at jeg ikke skal til Hønefoss, men Oslo blir hun ufattelig irritert og slenger rundt seg at jeg er "En drittunge som oppfører meg som jeg er 14" og at jeg "mumler så hun ikke får med seg hva jeg sier".

Faren min, som jeg ikke en gang sier disse tingene til, himler med øynene. Han har fått med seg hvor jeg skal, med hvem, klokken når.

Her om dagen sa jeg jeg skulle på hyttetur til Strømstad med en venninne, og dro direkte. Kom hjem et par timer senere (etter å ha gjort noen andre ærender) og sa at det ble visst ikke noe av likevel pga x grunn. Dagen etter drar hele familien fra meg, og jeg ringer forvirret for å spørre hvorfor de har dratt uten meg (skulle besøke familie, hadde gledet meg til å være med), hvor hun sier "Skulle ikke du på Hvaler?"......

Og HVER gang jeg påpeker det kommer hun med utsagn som at jeg mumler, at jeg bare er en drittunge, at jeg egentlig ikke har sagt hvor jeg skal osv, men bare lyver om det.

Prøvd å prate med henne om det, til null hell...

Hjelp?

Føler meg så avstumpet her. Prøver, og føler, jeg er et relativt voksent menneske som klarer å si ifra og komme meg rundt selv, men det er stadig kommentarer om hvor tafatt jeg er.

Anonymous poster hash: 1bec1...51a

[AnonymBruker]

TS igjen.

Dette gjelder generelt med alt. Fra jeg sier "Jeg har tatt ut søpla" til det går to-tre timer, så sier hun "Husk å ta ut søpla da", til jeg sier jeg blir borte til dagen etter, hvor hun sier det er greit, så ringer hun på kvelden og spør om jeg kommer hjem snart...

Er dette normalt?

Anonymous poster hash: 1bec1...51a

[Wonderbitch]

Er hun sånn med andre også? Eller gjelder det bare deg?

Forsvarer ikke faren din deg når han er i nærheten?

[AnonymBruker]

Er hun sånn med andre også? Eller gjelder det bare deg?

Forsvarer ikke faren din deg når han er i nærheten?

TS her.

Vet ikke hvorvidt hun er sånn med andre da hun er svært lite sosial av seg ellers, og er hun sosial med folk er hun det ute hvor jeg ikke er tilstede.

Faren min forsvarer meg jo, og påpeker at jeg har sagt det et par ganger før. Da blir hun illsint eller grinete og går et annet sted. Finnes jo grenser til hvor mye han gidder å påpeke det ettersom det blir så mye bråk ut av det. Hender hun ikke får med seg hva han sier heller. Det er sånne ting som liksom er umulig å ikke få med seg når noen står og snakker direkte til deg..

Anonymous poster hash: 1bec1...51a

[AnonymBruker]

Har hun et hørselsproblem kanskje? At det er noe hun ikke vil innrømme og blir sur/sint når hun innser at hun har hørt feil eller ikke hørt i det hele tatt?

Anonymous poster hash: 6f3fa...5e8

[AnonymBruker]

Har hun et hørselsproblem kanskje? At det er noe hun ikke vil innrømme og blir sur/sint når hun innser at hun har hørt feil eller ikke hørt i det hele tatt?

Anonymous poster hash: 6f3fa...5e8

Det virker mer som hun hører det hun vil høre/gidder å høre

TS

Anonymous poster hash: 1bec1...51a

[AnonymBruker]

Kanskje går hun på medisiner som du ikke vet noe om. De kan ha bivirkninger som gjør en litt fjern.

Er hun i overgangsalderen? Da kan det også være en del ting som gjør en distre og litt bortreist.

Anonymous poster hash: adcfb...984

[AnonymBruker]

Herlighet, ingen bryr seg da om moren din. Suck up with it.

Anonymous poster hash: cef10...1ff

[AnonymBruker]

Kanskje går hun på medisiner som du ikke vet noe om. De kan ha bivirkninger som gjør en litt fjern.

Er hun i overgangsalderen? Da kan det også være en del ting som gjør en distre og litt bortreist.

Anonymous poster hash: adcfb...984

Hun er 55. Vet ikke, men tror ikke hun går på medisiner da hun er av typen som ikke går til legen før hun omtrent må legges inn. Hun har vært litt sånn i alle år, men i det siste bare tar det av.

TS.

Anonymous poster hash: 1bec1...51a

[AnonymBruker]

Herlighet, ingen bryr seg da om moren din. Suck up with it.

Anonymous poster hash: cef10...1ff

Nei, så hyggelig! Men så er det ikke noen som blir pålagt å bry seg om moren min heller! Jeg derimot er dritt lei av å bli trakassert i mitt eget hjem

TS.

Anonymous poster hash: 1bec1...51a

[AnonymBruker]

Har det samme problemet. Hun er konsekvent (dog. verst med meg)

Jeg er veldig redd for at hun har tidlig påbegynnende alzheimers...

Anonymous poster hash: b6623...03c

[AnonymBruker]

Har det samme problemet. Hun er konsekvent (dog. verst med meg)

Jeg er veldig redd for at hun har tidlig påbegynnende alzheimers...

Anonymous poster hash: b6623...03c

Kanskje det er noe sånt.... Hun har alltid huskelapp på telefonen til de rareste gjøremål også (slippe inn katten til naboen, ringe moren sin), så kanskje..?? Å herregud.

TS.

Anonymous poster hash: 1bec1...51a

[AnonymBruker]

Kanskje det er noe sånt.... Hun har alltid huskelapp på telefonen til de rareste gjøremål også (slippe inn katten til naboen, ringe moren sin), så kanskje..?? Å herregud.

TS.

Anonymous poster hash: 1bec1...51a

Veldig skummelt, særlig siden hun er så ung

Jeg føler at hun blir dårligere og dårligere til å følge med i en samtale og forstå spørsmål.

F.eks

Hun står på kjøkkenet og prater med meg om broren sin og at han skal til Roma.

Hun kan fortelle om hvordan det var i Roma sist hun var der, og at hun håper at han vil få en fin tur, men at det ikke blir for varmt.

Så kan hun ta ut en flaske vann fra kjøleskapet og helle det i et glass og si f.eks " Åh, jeg må huske å vanne blomstene"

Hvis jeg da spør henne " Vet du når det er han drar til Roma? "

Så har hun glemt hvem vi pratet om og svare " Hvem er det som skal til Roma? " og ser på meg som et levende spørsmålstegn.

Hun misforstår oftere og oftere spørsmål jeg stiller.

Jeg kan f.eks spørre

" Er det på søndag onkel kommer hjem fra Roma? " eller " Har vi jordbær i kjøleskapet? "

Da er det som at hun oppfatter hun setningene som påstander.

(" Onkel kommer hjem på søndag " eller "Vi har jordbær i kjøleksapet ")

Hun vil da svare med noe slikt som

" HVA? Skal han dra hjem så tidlig? Har noe hendt? Han skulle jo ikke komme før neste fredag"

eller"Åååh! Har vi det? Ta med noen jordbær til meg og "

Jeg kan fortelle henne tre ganger i løpet av 1-2 timer at jeg har lagt ekstraladeren til mobiltelefonen tilbake i skuffen på kontoret hennes.

Hun kan svare med " Så fint ", " Så fint at du la den på plass " eller tilsvarende.

Et par timer senere, eller dagen etterpå kan hun uttrykke sinne med " Hvor er ekstraladeren? " og når jeg forteller at den fortsatt ligger i skuffen på kontoret hennes, så kan hun si ting som " Hva? Hvorfor ligger den der? "

Når jeg gjentar store deler av samtalen vi hadde før/under/etter at jeg fortalte at jeg la mobilladeren på plass og hvor hun og jeg var i huset når samtalen fant sted, så kan hun beskylde meg for å lyve.

For hun husker det ikke.

Jeg synes også at hun reagerer mer og mer med sinne.

Hvis jeg handler én liter melk i steden for to, eller jeg bærer ut to kopper kaffe til en servering på fire personer, for så å snu for å hente to til, så kan hun reagere i samme skala som om jeg har ripet opp hele bilen hennes med vilje, at jeg har tømt bankkontoen hennes eller annet.

Lunta er jævlig kort. Og reaksjonen blir mer og mer eksplosiv.

Anonymous poster hash: b6623...03c

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal ta en prat med faren din om dette (og evnt andre søsken om du har?). Hvis dere kommer frem til at hun er blitt verre i det siste bør dere nok jage henne til legen (og bli med selv!). Er det bare sånn hun alltid har vært, så kan det hende hun bare er distré. Da ville jeg kanskje begynt å gi henne beskjedene skriftlig. Enten sende henne sms eller skrive lapper, eller be henne skrive ned det du sier når du sier det. Få henne også til å bekrefte at hun faktisk har hørt rett.

Anonymous poster hash: cec01...d97

[AnonymBruker]

Veldig skummelt, særlig siden hun er så ung

Jeg føler at hun blir dårligere og dårligere til å følge med i en samtale og forstå spørsmål.

F.eks

Hun står på kjøkkenet og prater med meg om broren sin og at han skal til Roma.

Hun kan fortelle om hvordan det var i Roma sist hun var der, og at hun håper at han vil få en fin tur, men at det ikke blir for varmt.

Så kan hun ta ut en flaske vann fra kjøleskapet og helle det i et glass og si f.eks " Åh, jeg må huske å vanne blomstene"

Hvis jeg da spør henne " Vet du når det er han drar til Roma? "

Så har hun glemt hvem vi pratet om og svare " Hvem er det som skal til Roma? " og ser på meg som et levende spørsmålstegn.

Hun misforstår oftere og oftere spørsmål jeg stiller.

Jeg kan f.eks spørre

" Er det på søndag onkel kommer hjem fra Roma? " eller " Har vi jordbær i kjøleskapet? "

Da er det som at hun oppfatter hun setningene som påstander.

(" Onkel kommer hjem på søndag " eller "Vi har jordbær i kjøleksapet ")

Hun vil da svare med noe slikt som

" HVA? Skal han dra hjem så tidlig? Har noe hendt? Han skulle jo ikke komme før neste fredag"

eller"Åååh! Har vi det? Ta med noen jordbær til meg og "

Jeg kan fortelle henne tre ganger i løpet av 1-2 timer at jeg har lagt ekstraladeren til mobiltelefonen tilbake i skuffen på kontoret hennes.

Hun kan svare med " Så fint ", " Så fint at du la den på plass " eller tilsvarende.

Et par timer senere, eller dagen etterpå kan hun uttrykke sinne med " Hvor er ekstraladeren? " og når jeg forteller at den fortsatt ligger i skuffen på kontoret hennes, så kan hun si ting som " Hva? Hvorfor ligger den der? "

Når jeg gjentar store deler av samtalen vi hadde før/under/etter at jeg fortalte at jeg la mobilladeren på plass og hvor hun og jeg var i huset når samtalen fant sted, så kan hun beskylde meg for å lyve.

For hun husker det ikke.

Jeg synes også at hun reagerer mer og mer med sinne.

Hvis jeg handler én liter melk i steden for to, eller jeg bærer ut to kopper kaffe til en servering på fire personer, for så å snu for å hente to til, så kan hun reagere i samme skala som om jeg har ripet opp hele bilen hennes med vilje, at jeg har tømt bankkontoen hennes eller annet.

Lunta er jævlig kort. Og reaksjonen blir mer og mer eksplosiv.

Anonymous poster hash: b6623...03c

Dette var jo perfekt beskrivelse av moren min egentlig.. Kjenner jeg blir litt bekymret nå.

TS.

Anonymous poster hash: 1bec1...51a

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal ta en prat med faren din om dette (og evnt andre søsken om du har?). Hvis dere kommer frem til at hun er blitt verre i det siste bør dere nok jage henne til legen (og bli med selv!). Er det bare sånn hun alltid har vært, så kan det hende hun bare er distré. Da ville jeg kanskje begynt å gi henne beskjedene skriftlig. Enten sende henne sms eller skrive lapper, eller be henne skrive ned det du sier når du sier det. Få henne også til å bekrefte at hun faktisk har hørt rett.

Anonymous poster hash: cec01...d97

Ja.. Vurderer nesten om jeg må skrive det ned til henne.

Hadde en episode istad hvor jeg satt og pratet med faren min i telefonen, og hun lyttet. Jeg forklarte han noe han åpenbart ikke forsto, og ble ganske frustrert. Sa til mor etterpå "blir så irritert når han ikke lytter og forstår xxx". Så sier hun "Men du sa ingenting om det." Joda, sa jeg.. Far kan også bekrefte dette da han kommer hjem, hvor han ber om å forklart det mer nøye.

Utrolig slitsomt.

TS

Anonymous poster hash: 1bec1...51a

[AnonymBruker]

Dette høres ut som min mamma også, bortsett fra at hun er veldig sosial. Jeg er godt voksen og har ikke bodd hjemme på nesten 20 år. Min mamma har vært slik du beskriver siden jeg bodde hjemme og jeg synes hun blir verre og verre for hvert år. Hun hører aldri etter hva jeg sier, men blir kjempeirritert når jeg ikke husker navnet på en av de 30 personene hun har pratet om EN eneste gang til meg. Beskylder meg for ikke å være interessert i henne og bare tenke på meg selv. Hun har stort nettverk med mange bekjente og det er umulig å holde kontroll på alle. Jeg er vel omtrent så langt fra egoistisk som det er mulig å komme, noe hun burde vite veldig godt.

Hun vet ikke hva min bestevenninne heter (som jeg har kjent i 25 år og hun har truffet mange ganger), vet ikke hva jeg egentlig jobber med (det er mye lettere med søsteren min som er sykepleier nemlig, jeg har så komplisert yrke som ingeniør) eller hvilke andre venner jeg har. Hun kan godt si at "hun synes å huske at jeg har nevnt det navnet tidligere" og så er det en av mine beste venner som hun burde kjenne godt. Hun hører aldri etter og jeg opplever det som om hun ikke er interessert i annet enn seg selv. Bortsett fra bursdager, hun husker absolutt alle bursdager inkl fjerne slektninger. Rart.

Jeg kjenner meg altså igjen i din frustrasjon og vi her hjemme snakker stadig om at mamma muligens begynner å rote mer enn vi setter pris på. Mamma er imidlertid utrolig sprek og ungdommelig og ser mye yngre ut enn hun faktisk er. Det er på en måte ingen som helt vil tro oss når vi forteller hvordan hun er. Vi avventer derfor enda litt før vi eventuelt tar en tur til legen. Det er en vanskelig situasjon siden hun egentlig alltid har vært sånn, men det ble likevel verre da pappa døde for noen år siden. Ønsker deg lykke til og vet hvor irritert man blir av å ha en slik mamma.

Anonymous poster hash: 6bb3c...c9d

[AnonymBruker]

Dette høres ut som min mamma også, bortsett fra at hun er veldig sosial. Jeg er godt voksen og har ikke bodd hjemme på nesten 20 år. Min mamma har vært slik du beskriver siden jeg bodde hjemme og jeg synes hun blir verre og verre for hvert år. Hun hører aldri etter hva jeg sier, men blir kjempeirritert når jeg ikke husker navnet på en av de 30 personene hun har pratet om EN eneste gang til meg. Beskylder meg for ikke å være interessert i henne og bare tenke på meg selv. Hun har stort nettverk med mange bekjente og det er umulig å holde kontroll på alle. Jeg er vel omtrent så langt fra egoistisk som det er mulig å komme, noe hun burde vite veldig godt.

Hun vet ikke hva min bestevenninne heter (som jeg har kjent i 25 år og hun har truffet mange ganger), vet ikke hva jeg egentlig jobber med (det er mye lettere med søsteren min som er sykepleier nemlig, jeg har så komplisert yrke som ingeniør) eller hvilke andre venner jeg har. Hun kan godt si at "hun synes å huske at jeg har nevnt det navnet tidligere" og så er det en av mine beste venner som hun burde kjenne godt. Hun hører aldri etter og jeg opplever det som om hun ikke er interessert i annet enn seg selv. Bortsett fra bursdager, hun husker absolutt alle bursdager inkl fjerne slektninger. Rart.

Jeg kjenner meg altså igjen i din frustrasjon og vi her hjemme snakker stadig om at mamma muligens begynner å rote mer enn vi setter pris på. Mamma er imidlertid utrolig sprek og ungdommelig og ser mye yngre ut enn hun faktisk er. Det er på en måte ingen som helt vil tro oss når vi forteller hvordan hun er. Vi avventer derfor enda litt før vi eventuelt tar en tur til legen. Det er en vanskelig situasjon siden hun egentlig alltid har vært sånn, men det ble likevel verre da pappa døde for noen år siden. Ønsker deg lykke til og vet hvor irritert man blir av å ha en slik mamma.

Anonymous poster hash: 6bb3c...c9d

Slike ting opplever jeg også. Hun er utrolig dårlig på å huske navn på vennene mine, til tross for at de har vært innom tusen ganger. "Han vennen din vettu, han med det kommunebrune håret." Åja, min bestevenn igjennom flere år? Han, ja! Det er så utrolig frustrerende. Føler ingenting jeg sier har noen slags relevans for henne, i det hele tatt. Og jeg vet ikke om det er fordi hun surrer eller fordi hun gir blanke i livet mitt...

Kondolerer med moren din også ...

TS.

Anonymous poster hash: 1bec1...51a

[Skogsprinsessa]

Synes det høres ut som tegn på tidlig alzheimers... (Selv om jeg ikke har personlig erfaring med dette). Ta en prat med faren din, og ta en tur til legen?

[AnonymBruker]

Jeg kan være lignende det du forteller om din mor.

Jeg glemmer de enkleste ting. Og spesielt det som skjer her og nå. Detter ut av samtaler. Roter med datoer og navn. Ja, you name it - I forget it.

Og jeg blir sinna. Men ikke på de rundt meg, fordi jeg vet at jeg er slik.

Jeg har midlertidig kognitiv svikt pga medisiner og sykdom.

Men hos andre så kan jo dette være pga andre ting. Som for eks begynnende alzheimers som nevnt over her.

Synes rådet om å snakke med din far er godt. Og det var godt å lese at han ser hva du går gjennom og støtter deg.

Det kan ikke være enkelt å være ung og oppleve det du gjør nå. Forstår frustrasjonen din godt. Håper du finner en løsning på det :-)

Anonymous poster hash: f3ccc...576