Vil ha barn, hvordan fortelle kjæresten?

[AnonymBruker]

Vi er godt voksne, 30 og 34 år.

Vi bok ikke sammen ennå, men har vært kjæresten ganske lenge nå. Hvordan skal jeg ta opp med han at jeg vil ha barn?

Vi har snakket om det generelt tidligere, begge ønsker seg barn i fremtiden, men det var et generelt og teoretisk samtale, ikke en sånn "Når vi gifter oss, så skal vi har 5 barn, 3 jenter og to gutter."

Hvordan fortelle ham at jeg er klar for noe mer enn bare kjæreste?

Han skal dra til foreldre i julen. Skal jeg bare håpe at hans foreldre maser litt om hans alder og manglende barnebarn? De er over 60, han er enebarn. De kjenner om meg, men har aldri møtt meg (bor i utlandet).

Anonymous poster hash: 292ba...97c

[Aomame]

Er det ikke bare å spørre? Må man ta det opp på en spesiell måte? Eksempelvis: "Hei kjære, jeg har tenkt litt på barn i det siste, og jeg tror at jeg har lyst på barn om ikke så altfor lenge. Hva tenker du om det".

[AnonymBruker]

Som Aomame sa, kan du ikke bare si det rett ut og spørre om hva han tenker?

Og er det ikke lurt å bo sammen en liten perode FØR dere får barn?

Anonymous poster hash: b8ec6...deb

[Gjest AnneShirley]

Høres ut som dere har mye å snakke om, når det gjelder hva og ikke minst NÅR dere ser for dere ting skal skje framover. Dersom dere allerede har snakket om både barn og ekteskap, er det snakk om å konretisere disse temaene. Fra hypotetisk, til realitet.

Det aner meg at noe skurret siden du synes dette er vanskelig å snakke om med noen du har vært sammen med så lenge. Hvorfor bor dere ennå ikke sammen, f.eks?

[Gjest Miranda2011]

Vi er godt voksne, 30 og 34 år.

Vi bok ikke sammen ennå, men har vært kjæresten ganske lenge nå. Hvordan skal jeg ta opp med han at jeg vil ha barn?

Vi har snakket om det generelt tidligere, begge ønsker seg barn i fremtiden, men det var et generelt og teoretisk samtale, ikke en sånn "Når vi gifter oss, så skal vi har 5 barn, 3 jenter og to gutter."

Hvordan fortelle ham at jeg er klar for noe mer enn bare kjæreste?

Han skal dra til foreldre i julen. Skal jeg bare håpe at hans foreldre maser litt om hans alder og manglende barnebarn? De er over 60, han er enebarn. De kjenner om meg, men har aldri møtt meg (bor i utlandet).

Anonymous poster hash: 292ba...97c

Hvis dere har et trygt og godt forhold, er det bare å ta det opp med han, si du ønsker barn nå og hva han tenker om det, feks

[AnonymBruker]

Som Aomame sa, kan du ikke bare si det rett ut og spørre om hva han tenker?

Og er det ikke lurt å bo sammen en liten perode FØR dere får barn?

Anonymous poster hash: b8ec6...deb

Jeg er fra en kultur som tilsier at menn må ta initiativ til viktige avgjørelser. Vi skal ikke kommentere dette her, men det føles riktig at det er hans avgjørelse først.

Anonymous poster hash: 292ba...97c

[AnonymBruker]

Ja ,få barn hvis dere ikke engang vet hvordan dere skal kommunisere med hverandre?

Anonymous poster hash: 4e4f2...33d

[AnonymBruker]

Ved nærmere ettertanke: hvis du føler at du må spørre en gjeng med fremmede kvinnfolk om råd for hvordan du skal ta opp noe viktig med en fyr du ser for å deg å få barn med, så er det noe som skurrer ett eller annet sted. Har dere snakket sammen om fremtiden? Hva dere ser for dere, hva dere vil ha ut av livet, barn og familie etc?

Anonymous poster hash: b8ec6...deb

[AnonymBruker]

Høres ut som dere har mye å snakke om, når det gjelder hva og ikke minst NÅR dere ser for dere ting skal skje framover. Dersom dere allerede har snakket om både barn og ekteskap, er det snakk om å konretisere disse temaene. Fra hypotetisk, til realitet.

Det aner meg at noe skurret siden du synes dette er vanskelig å snakke om med noen du har vært sammen med så lenge. Hvorfor bor dere ennå ikke sammen, f.eks?

Vi bor ikke sammen på grunn av avstandsforhold. Han må sansynligvis bytte jobb, hvis han skal flytte til meg.

Vi har snakker helt tidlig i forholdet om at vi mener noe seriøst. Han vet han vil ha en familie. Han har hatt en ennorm ønsket om barn i mange år nå. Jeg ser jo hvordan han leker med nevøen min, er alltid interessert og vil besøke ham.

Sist spurte jeg om barn da samme tema ble diskuttert i en film. Jeg sa "Hvordan er det med deg? Har du planer om å ha barn i fremtiden?" "Oja, jeg ville ha dem i mange år nå, men livet er som det er. Og du? Sa du ikke du ville ha barn med din eks i tidligere forhold?" "Jo, -- sa jeg -- det er en av grunnene han slo opp med meg. Han ville ikke." Da fortsatt vi bare å se på film. Jeg ville ikke diskuttere tidligere forhold. Samtidig, var det skummelt å snakke mer konkrett om våre barn...

Anonymous poster hash: 292ba...97c

[AnonymBruker]

Ved nærmere ettertanke: hvis du føler at du må spørre en gjeng med fremmede kvinnfolk om råd for hvordan du skal ta opp noe viktig med en fyr du ser for å deg å få barn med, så er det noe som skurrer ett eller annet sted. Har dere snakket sammen om fremtiden? Hva dere ser for dere, hva dere vil ha ut av livet, barn og familie etc?

Anonymous poster hash: b8ec6...deb

Vi har ikke snakket SÅ mye om fremtiden. Han er usikker på om han vil bo i Norge. Derfor.

Anonymous poster hash: 292ba...97c

[AnonymBruker]

Vi har ikke snakket SÅ mye om fremtiden. Han er usikker på om han vil bo i Norge. Derfor.

Anonymous poster hash: 292ba...97c

Da synes jeg du bør revurdere rekkefølgen på ting litt. Først bo sammen og lære seg å kommunisere og bli trygge på hverandre. Så få barn.

Anonymous poster hash: b8ec6...deb

[AnonymBruker]

OPPSUMMERING. Greit. Jeg forstår at det er for tidlig å diskuttere fremtiden. Vi skal rett og slett utvikle forholdet videre.

Anonymous poster hash: 292ba...97c

[AnonymBruker]

Da synes jeg du bør revurdere rekkefølgen på ting litt. Først bo sammen og lære seg å kommunisere og bli trygge på hverandre. Så få barn.

Anonymous poster hash: b8ec6...deb

Vel, saken er at i min verden er rekkefølgen litt annerledes:

1. GIfte seg

2. Bo sammen

3. Få barn

Takk for hjelpen med høyttenkning.

Anonymous poster hash: 292ba...97c

[AnonymBruker]

OPPSUMMERING. Greit. Jeg forstår at det er for tidlig å diskuttere fremtiden. Vi skal rett og slett utvikle forholdet videre.

Anonymous poster hash: 292ba...97c

Jeg er enig i at dere nok bør vente med å få barn til dere har andre ting på plass. Når (og om, ikke minst!) dere vil flytte sammen. Hvor dere i så fall vil bo. Om det er aktuelt å bo deler av livet i hans hjemmland (og praktisk mulig). Om hans foreldre skal bo med dere i alderdommen (kan være vanlig der han er fra) etc.

Sammen med vanlige praktiske ting som oppdragelsesmetode, etiske rettningslinjer, økonomisk fordeling og prioritering og hus kan dere diskutere hvor mange barn dere vil ha og når.

Og uansett så bør det i et forhold være såpass til komunikasjon at "jeg har lyst på barn og føler det begynner haste mtp alder" er en ting man føler man kan si over middagen.

Men alt dette kan dere jo jobbe med nå frem mot jul. Tiden løper ikke fra dere, men et forhold utvikler seg ikke selv, en (eller begge) pusher på. Å gå og gnage på dette fører dere lengre fra hverandre, ikke nærmere. Å gå flere måneder uten å kommunisere noe viktig med partner er et tillitsbrudd i mine øyne.

Anonymous poster hash: c1af3...626

[bib_84]

Jeg bare sa det som det var en dag vi stod å lagde middag: "Jeg vil ha baby". Hadde helt ærlig ikke trodd at han skulle være 100% med med en gang. Han er gjerne typen som vil planlegge litt så jeg trodde han kom til å spøke det bort, men fikk "ja ok, la oss prøve på det da. Har du eggløsning?" til svar. Vi har vært sammen lenge, er voksne og har snakket om at vi vil ha barn "en gang", men aldri noe mer konkret enn det.

Så hadde jeg vært deg ville jeg bare sagt det som det er: at du ønsker å få barn. Det er nok en fordel å bo sammen, men jeg regner med dere flytter sammen om dere bestemmer dere for å få barn

[AnonymBruker]

Jeg er enig i at dere nok bør vente med å få barn til dere har andre ting på plass. Når (og om, ikke minst!) dere vil flytte sammen. Hvor dere i så fall vil bo. Om det er aktuelt å bo deler av livet i hans hjemmland (og praktisk mulig). Om hans foreldre skal bo med dere i alderdommen (kan være vanlig der han er fra) etc.

Sammen med vanlige praktiske ting som oppdragelsesmetode, etiske rettningslinjer, økonomisk fordeling og prioritering og hus kan dere diskutere hvor mange barn dere vil ha og når.

Og uansett så bør det i et forhold være såpass til komunikasjon at "jeg har lyst på barn og føler det begynner haste mtp alder" er en ting man føler man kan si over middagen.

Men alt dette kan dere jo jobbe med nå frem mot jul. Tiden løper ikke fra dere, men et forhold utvikler seg ikke selv, en (eller begge) pusher på. Å gå og gnage på dette fører dere lengre fra hverandre, ikke nærmere. Å gå flere måneder uten å kommunisere noe viktig med partner er et tillitsbrudd i mine øyne.

Anonymous poster hash: c1af3...626

Vel, det er praktisk mulig for meg å leve i begge land. Jobben tillater det, språket kan jeg. Foreldre hans skal bo hjemme hos seg selv.

Jeg føler vi er på det stadiet at jeg si jeg vil ha barn, ikke akkuratt nå, men vil i alle fall lufte tanker som at han vet hvordan jeg føler meg og hva jeg tenker. Kan godt ta det over middag, men skal det foregå sånt? =)

Takk for det siste avsnittet. Det er vel det jeg ville få bekreftet. Da har jeg i allefall et plan om hva jeg skal gjøre i nærmeste fremtiden. Må vel bli litt mere mann enn hva som er vanlig både for meg og for ham. =))

Anonymous poster hash: 292ba...97c

[AnonymBruker]

Jeg bare sa det som det var en dag vi stod å lagde middag: "Jeg vil ha baby". Hadde helt ærlig ikke trodd at han skulle være 100% med med en gang. Han er gjerne typen som vil planlegge litt så jeg trodde han kom til å spøke det bort, men fikk "ja ok, la oss prøve på det da. Har du eggløsning?" til svar. Vi har vært sammen lenge, er voksne og har snakket om at vi vil ha barn "en gang", men aldri noe mer konkret enn det.

Så hadde jeg vært deg ville jeg bare sagt det som det er: at du ønsker å få barn. Det er nok en fordel å bo sammen, men jeg regner med dere flytter sammen om dere bestemmer dere for å få barn

Dette var en søt historie!!!

Ja, jeg regner med å både bli gift og bo sammen før vi får barn. Jeg skal ikke en gang prøve på å få barn før dette er i orden. Samtidig trenger jeg å si direkte hva jeg vil i fremtiden vår, sånt at han vet hva han kan forvente hvis han blir med meg.

Anonymous poster hash: 292ba...97c

[AnonymBruker]

Du er 34, hvis du vet du vil ha barn, så må du satse nå. Jeg var helt klar med min samboer da vi begynte ilag at jeg ville ha barn, og det raskt.

Heldigvis sier jeg. Vi endte opp med prøverør, og fikk et barn, og prøver fortvilt å rekke en til før den biologiske klokka er over, men ser dårlig ut. I det offentlige får en kun hjelp til prøverør hvis du søker når før du er 38 eller 39, husker ikke helt. Etter det er oddsene for dårlige, og du kan søke på privatklinikker, men det er dyrt og med dårlige odds. Vi måtte prøve i flere år før vi fikk innvilget prøverør. Så du har dårlig tid hvis det er noe som er galt. Enten med deg eller mannen din som er enda eldre. Sædkvaliteten raser ofte dessverre nedover også.

Så, hvis du vet at du trenger å ha barn, så sats nå!!!

Ikke hør på alle de som sier at dere må vente. Da kan det være for sent.

Spør deg selv om hvor viktig barn er for deg.

Anonymous poster hash: 84fb9...6cc

[AnonymBruker]

Du er 34, hvis du vet du vil ha barn, så må du satse nå. Jeg var helt klar med min samboer da vi begynte ilag at jeg ville ha barn, og det raskt.

Anonymous poster hash: 84fb9...6cc

Det er han som er 34. Jeg har akkurat fylt 30. Selv om jeg har mange (5) år på meg, så håper jeg på at ting skjer snart. Jeg vil jo ha minst 3 barn og da er det ikke så mange år til prøving.

Jeg hadde ham på besøk i helga og han dro nå. Jeg turte ikke nevne noe som helst om barn. Det passet ikke inn i samtalene.

Anonymous poster hash: 292ba...97c

[AnonymBruker]

Jeg er helt enig i at TS ikke kan utsette dette i evigheter. Men er det rettferdig ovenfor fremtidige barn å la dem bli født inn i et forhold hvor foreldrene knapt nok klarer å kommunisere sammen?

Anonymous poster hash: b8ec6...deb