Fikk seks av ti fra svigermor... Kjerring!

[AnonymBruker]

Forteller dere disse svigermødrene at dere er gravide med en gang dere oppdager graviditeten?

Jeg ventet til det hadde gått nesten 4 måneder.De har jo ingenting med det å gjøre.

Anonymous poster hash: f6983...50f

[AnonymBruker]

Forteller dere disse svigermødrene at dere er gravide med en gang dere oppdager graviditeten?

Jeg ventet til det hadde gått nesten 4 måneder.De har jo ingenting med det å gjøre.

Anonymous poster hash: f6983...50f

Venter du med å fortelle det til din mor også eller gjelder det bare svigermor?

Anonymous poster hash: a9313...dfb

[AnonymBruker]

Venter du med å fortelle det til din mor også eller gjelder det bare svigermor?

Anonymous poster hash: a9313...dfb

Jeg ventet med begge ja.Fortalte min mor etter ca.3 1/2 måned,fordi jeg vet hun kan bli veldig masete og jeg ser ingen grunn til at andre utenom meg og mannen skal vite alt fra dag 1.

Anonymous poster hash: f6983...50f

[AnonymBruker]

Har ikke noe med det nei, men lurte siden du syntes kommentarene var hyggelige. De er like hyggelige som om broren din omkom i en bilulykke for 2 uker siden, og de rundt deg vil trøste deg med at det var nok en mening med det.

Det er ikke sammenlignbare tilfeller, med mindre man likegjerne hadde ofret sin bror, dersom dette betød at man slapp en abort, selv om man kan få barn etterpå.

Anonymous poster hash: b7640...e36

[AnonymBruker]

Herregud for en rar diskusjon!

Anonymous poster hash: f0bab...783

[Biloba]

Jeg mener fortsatt at det er ting som er ment hyggelige, selvom det ikke er hyggelig å høre de.

Kanskje du kan gi meg et eksempel på noe som ER hyggelig å høre etter et dødsfall/ spontanabort?

Å ikke uttrykke at det var bra at fosteret/personen døde er en start. Å i tillegg vise medfølelse er enda bedre.

[AnonymBruker]

2. Det var nok bare ikke meningen

5. Bare la livet gå videre, så fort som mulig

6. Ja ja, mest sannsynlig var ikke fosteret levedyktig

8. Når du har fått det til en gang, kommer det sikkert til å skje igjen veldig raskt

10. Det er veldig vanlig

Jeg mener alle disse kvalifiserer som trøst. Den artikkelen du har tatt dette fra, må ha vært helt på viddene. Noe må man jo kunne si, og jeg mener alle punktene jeg har sitert over er greie.

Anonymous poster hash: cfd11...70a

[AnonymBruker]

Skal jeg sette meg til og lage en tilsvarende liste over tilsvarende dumme ting folk kan lirke av seg når noen nettopp er død?

Eller når ett barn har vært forsvunnet i flere dager?

Å si dumme, hjelpeløse ting er nemlig ganske normalt, og derfor er det mye bedre å klappe igjen, når en ikke klarer å komme med noe bedre! Men det er det ikke alle som forstår, de må høre sin egen stemme.

Anonymous poster hash: 236bc...a92

Tror du virkelig at en sier noe for å høre sin egen stemme? Slutt å være så sutrete og negativ, de fleste sier disse tingene for å trøste og å prøve å hjelpe. Dette er ikke ting en sier for å være slem.

Anonymous poster hash: acc37...137

[Rosa Sitron]

Jeg mener alle disse kvalifiserer som trøst. Den artikkelen du har tatt dette fra, må ha vært helt på viddene. Noe må man jo kunne si, og jeg mener alle punktene jeg har sitert over er greie.

Anonymous poster hash: cfd11...70a

Jeg er enig. Det er sikkert ikke gøy å høre det, men hva annet skal man si? Og det er iallfall ikke ment vondt!

[Harlekin]

Jeg mener alle disse kvalifiserer som trøst. Den artikkelen du har tatt dette fra, må ha vært helt på viddene. Noe må man jo kunne si, og jeg mener alle punktene jeg har sitert over er greie.

Anonymous poster hash: cfd11...70a

Det føles nok ikke som trøst, men jeg tror også at dette er et mislykket forsøk på å trøste. Det er faktisk ikke alltid så lett å vite hva man skal si. Jeg synes det er skikkelig dårlig gjort å kalle svigermor for "kjerring" på grunnlag av dette.

[AnonymBruker]

For en jævel legen min var, for hun sa nøyaktig det samme til meg.






For meg hjalp det faktisk, jeg ser ikke hva som er ''klønete'' med dette. Det var fint å vite at det mest sannsynlig var for det beste, at det er relativt vanlig = sannsynligvis ikke noe galt med meg, osv.

Anonymous poster hash: b7875...20e

[Ferny]

Jeg mener alle disse kvalifiserer som trøst. Den artikkelen du har tatt dette fra, må ha vært helt på viddene. Noe må man jo kunne si, og jeg mener alle punktene jeg har sitert over er greie.

Anonymous poster hash: cfd11...70a

Jeg er enig. De fleste spontanaborter skyldes jo kromosomfeil, eller at det er noe annet galt med fosteret som gjør at det ikke ville fått et verdig liv. Jeg hadde foretrukket en spontanabort fremfor å få et alvorlig sykt barn som kanskje aldri ville vokse opp - og som ville hatt store fysiske defekter, med påfølgende smerte og ubehag.

Det går an å prøve å tenke litt rasjonelt oppi noe sånt også. Ja, det ER trist å miste - men å skulle føde et sykt barn er nok heller ikke så enkelt. Og om litt så vil man mest sannsynlig unnfange et frisk og levedyktig barn.

Kroppen er et komplekst maskineri, og noen ganger skjer det feil. Jeg tenker at det er en lettelse at kroppen i så mange tilfeller "ordner opp" selv.

Det er kanskje ikke politisk korrekt å si dette - men heller en spontanabort enn å unnfange et alvorlig sykt barn (som kanskje er avhengig av pleie og helsehjelp resten av livet).

Verden kan oppleves som brutal noen ganger, men det er ikke alltid alternativet er noe bedre.

Noen ganger er det faktisk "bare ikke meningen". Og livet for foreldrene (totalt sett) vil nok bli lettere i det lange løpet - selv om spontanaborten er lei der og da.

Selvfølgelig - noen mister av fysiologiske grunner knyttet til egen kropp også. Men den store hovedregelen er at en spontanabort ikke betyr at man har vanskelig for å få barn i neste runde - det var rett og slett noe galt med fosteret (en defekt som oppstod helt tilfeldig).

Det er viktig å se fremover, og jeg kan ikke skjønne at man kan stemples som kjerring for å si noen sånne velmenende ord.

[Biloba]

Jeg er enig. De fleste spontanaborter skyldes jo kromosomfeil, eller at det er noe annet galt med fosteret som gjør at det ikke ville fått et verdig liv. Jeg hadde foretrukket en spontanabort fremfor å få et alvorlig sykt barn som kanskje aldri ville vokse opp - og som ville hatt store fysiske defekter, med påfølgende smerte og ubehag.

Det går an å prøve å tenke litt rasjonelt oppi noe sånt også. Ja, det ER trist å miste - men å skulle føde et sykt barn er nok heller ikke så enkelt.

Verden kan oppleves som brutal noen ganger, men det er ikke alltid alternativet er

Noen ganger er det faktisk "bare ikke meningen". Og livet for foreldrene (totalt sett) vil nok bli lettere i det lange løpet - selv om spontanaborten er lei der

Kromosomfeil-forklaringen begynner å tape terreng ettersom man får mer kunnskap om hva som gikk galt med abortene.

Selvfølgelig skjønner jeg at fosteret kan ha hatt alvorlige feil. Men hvorfor er det en så utbredt formening man skal kunne argumentere bort og ugyldiggjøre noens sorg av den grunn? Når et barn dør av langtkommet kreft etter mye lidelse, så er det naturen som ordner opp. Det er ingen som forventer at foreldrenes sorg kan knipses vekk med det som argument, og at de ikke skal være lei seg for hva som rammet barnet, når det rasjonelt sett er bra at lidelsen tar slutt. Jeg gikk gjennom to operasjoner, flere ivf, 8 mnd hormonbehandlinger og utallige konsultasjoner hos gynekologene for å ende opp med en liten fostersekk med det som skulle blitt barnet mitt i hånden min. Jeg har også risiko for habituell abort, og det er ingen god nyhet at vi kanskje laget et foster med kromosomfeil. Jeg forbeholder meg retten til å være lei meg. Hvorfor er det for mye forlangt?

[Ferny]

Kromosomfeil-forklaringen begynner å tape terreng ettersom man får mer kunnskap om hva som gikk galt med abortene.

Selvfølgelig skjønner jeg at fosteret kan ha hatt alvorlige feil. Men hvorfor er det en så utbredt formening man skal kunne argumentere bort og ugyldiggjøre noens sorg av den grunn? Når et barn dør av langtkommet kreft etter mye lidelse, så er det naturen som ordner opp. Det er ingen som forventer at foreldrenes sorg kan knipses vekk med det som argument, og at de ikke skal være lei seg for hva som rammet barnet, når det rasjonelt sett er bra at lidelsen tar slutt. Jeg gikk gjennom to operasjoner, flere ivf, 8 mnd hormonbehandlinger og utallige konsultasjoner hos gynekologene for å ende opp med en liten fostersekk med det som skulle blitt barnet mitt i hånden min. Jeg har også risiko for habituell abort, og det er ingen god nyhet at vi kanskje laget et foster med kromosomfeil. Jeg forbeholder meg retten til å være lei meg. Hvorfor er det for mye forlangt?

Selvfølgelig får du være lei deg. Poenget er at kommentarene nevnt i hovedinnlegget bunner ut i at de fleste ikke sliter som deg - og aborten har en mer enkel forklaring som kromosomfeil. Når folk da prøver å si noen trøstende ord, så bør man ikke tolke det i verste mening. Er jo noe annet om man vet om en sykehistorie som din da - jeg ville ikke sagt at "det ikke var meningen" dersom noen mistet for n-te gang, og "feilen" lå hos moren.

Sånne kommentarer har utspring i det folk har hørt at er hovedgrunnen til spontanaborter, og det er synd om de skal tolkes som ondsinnende fordi det ikke passer i ens eget tilfellet (noe den andre neppe er klar over).

[QueenOfTheSidewalk]

Og du synes det var ille? Jeg tok abort, personen spurte hvilket kjønn jeg ville det skulle være om jeg beholdt det, jeg sa jente, kun få timer etter aborten sa hun "Jeg er sikker på at det var ei jente, jaja, det var trist. Tenk så vakker den ungen hadde vært" . Hun som sa det er ei skrulle som kan si hva som helst uten at jeg tar meg nær av det, men måtte faktisk minne personen på hvor fælt det er å si sånn til andre.

Svigermoren din mente sikkert ikke noe ille

[Biloba]

Selvfølgelig får du være lei deg. Poenget er at kommentarene nevnt i hovedinnlegget bunner ut i at de fleste ikke sliter som deg - og aborten har en mer enkel forklaring som kromosomfeil. Når folk da prøver å si noen trøstende ord, så bør man ikke tolke det i verste mening. Er jo noe annet om man vet om en sykehistorie som din da - jeg ville ikke sagt at "det ikke var meningen" dersom noen mistet for n-te gang, og "feilen" lå hos moren.

Sånne kommentarer har utspring i det folk har hørt at er hovedgrunnen til spontanaborter, og det er synd om de skal tolkes som ondsinnende fordi det ikke passer i ens eget tilfellet (noe den andre neppe er klar over).

Jeg tror heller ikke at svigermoren er ondsinnet, jeg er bare ikke enig i at kommentarene forsvares her. Mange opplever at en del av belastningen med ufrivillig abort er nettopp det at andre bagatelliserer tapet og verdien av fosteret som døde. Det sårer, og det gjør ikke noe om folk blir litt mer opplyste rundt temaet.

Min svigermor har ikke nevnt aborten til meg, min mann har sagt at jeg ikke vil snakke om det. Ingen i svigerfamilien vet hvor mye som lå bak det svangerskapet. Det vet man vanligvis ikke, når noen forteller om en abort.

[Biloba]

Det er ikke sammenlignbare tilfeller, med mindre man likegjerne hadde ofret sin bror, dersom dette betød at man slapp en abort, selv om man kan få barn etterpå.

Anonymous poster hash: b7640...e36

Du er kjempegod på å abstrahere og trekke ut prinsipper, ja...

[AnonymBruker]

Off ikke hat henne pga dette da. Jeg er helt sikker på at dette var et forsøk på å trøste/normalisere. Kunne funnet på å si noe av det selv. Alle har ikke opplevd alt, og det er vanskelig å vite hva som blir feil å si. Må legge til at jeg syns det var tøft av henne å snakke med deg om det. Mange hadde reagert dersom hun bare ble stille. Eller reagert med veldig tristhet slik at det liksom er henne det er synd på..

Det er trist å høre at du måtte oppleve dette. Hvilken uke var det? Neste gang bør du unngå å si det til noen før etter uke12, og du har sett at alt er i orden på ul. Det er det de fleste gjør for å slippe slike samtaler som du nå har opplevd.

Anonymous poster hash: 9892b...4e8

Det var i uke 13, måtte ha piller to uker etter dette, fordi fosteret ikke kom ut av seg selv. Første abort og jeg var helt fra meg. Jeg visste ikke at det var vanlig og trodde det var trygt etter tolv uker å di det til min og hånd familie. Jeg tok feil og har ikke turt å prøve siden. To år siden nå.

Anonymous poster hash: f2f66...eb7

[AnonymBruker]

Vent litt, er du sur fordi du fikk 6 av 10 kommentarer fra en artikkel? Var du sur på henne før du leste artikkelen?

Anonymous poster hash: 7937f...682

Ja, det er veldig sårende kommentarer å få i en slik situasjon, og jeg ble overrasket når jeg fant en artikkel to år senere som er satt opp som ting man ikke sier. I mine øye traff artikkelen!

Ts

Anonymous poster hash: f2f66...eb7

[AnonymBruker]

Jeg ventet med begge ja.Fortalte min mor etter ca.3 1/2 måned,fordi jeg vet hun kan bli veldig masete og jeg ser ingen grunn til at andre utenom meg og mannen skal vite alt fra dag 1.

Anonymous poster hash: f6983...50f

Var det jeg også gjorde, til nærmeste familie. De andre klarte å si at de var lei seg på mine vegne, ga meg en klem og spurte hvordan jeg hadde det.

Svigermor ga en annen tone og kom med alt dette pjattet. Ikke et spørsmål om hvordan jeg hadde det eller medfølelse, bare setninger mens hun dille med noe i vesken sin og var apatisk. Mer en 《Jaja, samma det》 holdning.

Ts

Anonymous poster hash: f2f66...eb7